Hvem lurer hvem? Konkursrytter Strandskogen korrumperer Tore Sandberg

Time to read
41 minutes
Read so far

Hvem lurer hvem? Konkursrytter Strandskogen korrumperer Tore Sandberg

Sun, 11/01/2009 - 22:37
0 comments

I finansavisen av 31. desember 2008 kan man lese følgende overskrift: ”Har gjort stor skade”. I artikkelen blir jeg beskyldt for å ha påført konkursrytterne Vidar og Morten Strandskogen stor skade. Strandskogen-paret har også blitt hyret inn av ”advokat” Ole Kristian Aabø-Evensen i hans og H.M.K. Okkupasjonsberedskaps kamp for å fjerne meg som testamentseksekutor for Einar Riis’ testament, hvor de er ment å bli benyttet som karaktervitne mot meg. Jeg skal i denne artikkelen forsøke å belyse hva som har skjedd, og samtidig demonstrere at dersom noen har påført Strandskogen skade, så er det dem selv. Og som dere vil kunne lese dere frem til; Sannheten er virkelig vond å svelge for dem som allerede har spist seg mett på all den fristende løgn.

Artikkelforfatterne Kjetil Sæter og Trygve Hegnar har gjennom denne konkluderende overskriften ukritisk videreformidlet advokat Ingjald Ørbeck Sørheims (se CV) og familien Strandskogens fantasier, og har samtidig handlet i strid med straffeloven §246 og 247. Forholdet er anmeldt til riksadvokaten, men han sitter for tiden med begge hender foran øynene og vet ikke sin arme råd. Vi kan altså ikke forvente noen reaksjoner derifra med det første. Også dette er en straffbar handling (unnlatelse av å oppfylle de plikter som følger embetet).

Før jeg gir meg i kast med dette kobbelet av bondefangere – Strandskogen/Ørbeck Sørheim – vil jeg kort understreke at jeg og Einar Riis Johansen (eller hva han nå het) aldri ville ha gått inn i noen form for samarbeid med Ørbeck Sørheim dersom vi hadde blitt informert om hvem vi i realiteten sto overfor, en gjeng med bondefangere (begrepet er i mildeste laget skal man beskrive denne gjengens handlinger, men det får så være). Og her er saken:

Vidar (far) og Morten (sønn) Strandskogen – Tore Sandberg
I følge Tore Sandbergs bok om Strandskogensaken;[1]Narrespill”, kjøpte Vidar Strandskogen Kirkegaten 36 for kr 9 millioner i 1980, fullfinansiert av Bergen Bank. Fire år senere solgte han gården til nettopp denne banken som hadde finansiert prosjektet, for kr 70 millioner, og ble rik. Allerede i 1982, to år før bygget ble solgt til banken, ”refererte” Trygve Hegnar fra saken hvor han hadde følgende overskrift i Kapital: ”Norges smarteste spekulant? – eller Norges dummeste bank?” Uansett hva Hegnar måtte mene, var Strandskogen nå blitt rik, og da begynner jo ting å skje.

Den som ønsker å sette seg inn i Strandskogen-saken, kan gjerne kjøpe boken til Sandberg, men vær på vakt; forholdet mellom forfatteren og Strandskogen-familien synes tett, og boken bærer preg av en rekke alvorlige svakheter og huller:

Tore Sandberg sto – på tidspunktet for utgivelsen av Narrespill – registrert som eier av Mediehuset AS. Vidar Strandskogen står her registrert som Styreformann mens sønnen Morten står registrert som varamedlem til styret. I følge Brønnøysundregistrene har selskapet ikke sendt inn årsregnskaper siden 2004. Selskapet ble derfor meldt tvangsoppløst i 27. april 2007 og 26. september 2008 avsa Oslo byfogdembete kjennelse om tvangsoppløsning (linken er fjernet) av Sandbergs/Strangskogens selskap. Forholdet mellom forfatteren av boken og dem han skriver om, er altså meget tett, uten at dette fremgår av boken. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor, et sted.

Det er jo for øvrig noe spesielt at et av forfatteren Sandbergs selskaper går konkurs/tvangsavvikles med far og sønn Strandskogen ved roret (om de ikke satt ved roret da skuta gikk ned, så satt de der i hvert fall da skuta ble sjøsatt i 2002).            

I ”Narrespill” er det lagt ut en rød tråd som – dersom man følger den slavisk og ukritisk – skal gi leseren det inntrykk at Vidar og Morten Strandskogen litt populært sagt er redelige folk som er blitt voldtatt, tygget og spyttet ut av det norske rettsvesen og DNB NOR, handlinger som så absolutt ikke er så uvanlige fra den kanten.

Hovedproblemet for Vidar og Morten Strandskogen materialiserte seg nok sterkest da Bredo-kjeden ble slått konkurs 3. september 1988, og ikke minst da far og sønn Strandskogen ble slått personlig konkurs av Oslo skifterett 12. juni 1989.

Ved hjelp av Tore Sandberg har Vidar og Morten Strandskogen forsøkt å fortelle omverdenen hvorfor de ble slått konkurs, at konkurskjennelsene var fattet på uriktig grunnlag, og at de ikke skulle ha vært slått konkurs. Dersom noen skulle tvile på dette budskapet, spør Ørbeck Sørheim/Strandskogen retorisk: Sandberg kan jo ikke ta feil. Se eksempelvis Ørbeck Sørheims notat av 26. mai 2003, 4de avsnitt.

I sin bok forsøker Sandberg å bringe leserne inn i denne Strandskogen-historien, uten særlig hell, hvor han vandrer frem og tilbake i historien. Leseren mister fort den oversikten man kunne ha fått ved en fortelling etter tidslinjeprinsippet, noe som kanskje også kunne ha gjort disse stadige tilbakehoppene unødvendige. Jeg er smertelig klar over at det ikke er lett å disponere når man skal skrive, spesielt ikke når man skal skrive om en sak som har pågått over lang tid. På den annen side har Sandberg hatt god tid, omkring 10 år, på å ferdigstille arbeidet omkring konkursene i 1988-89.

Sandberg har, med gode grunner vil jeg tro, vært svevende når han nærmer seg temaer som kan være til Strandskogens disfavør. Der hvor man forventer nøyaktige angivelser av hendelser, velger forfatteren å plassere hendelsen inn i en periode: ”I 1985-86 gikk familien inn i to prosjekter… Ved årsskiftet 1985-86 kjøpte Strandskogen-familien Bredo-kjeden... m.v.”

Like vagt blir det hele når det i boken ikke finnes noen gode selskapsoversikter inklusive de respektives eierandeler. Dette er et must for at man skal kunne klare å holde tungen rett i munnen, og for at det hele skal bli interessant. Når Sandberg skriver om hvem som kjøpte hva, blir det gjerne: ”I desember 1986 betalte Strandskogen inn 5,1 millioner kroner i egenkapital.” Se bokens s. 26. Hvem i familien Strandskogen som betalte dette beløpet, og hvem som mottok beløpet, blir det umulig å få klarhet i. Det eneste man sitter igjen med er at familien Strandskogen skulle bli den dominerende eier på dette stedet i Spania.

Boken er tilsynelatende godt dokumentert, men de aller viktigste spørsmålene som må finne sin avklaring før man saksøker staten for erstatningsbetingende handling, er utelatt fra boken, både mht argumentasjon så vel som dokumentasjon.

Boken fremstår som et verktøy, et prosesskrift, i en prosess. Dette er ikke noe uvanlig journalistisk sjanger. Eksempelvis har forfatteren Alf R. Jacobsen skrevet boken: ”Eventyret Anders Jahre” (1982. Det er for øvrig merkelig at gamle Jahre klarer å stå uten slagside, med alle disse medaljene hengende på venstre bryst). Boken ble benyttet i Jahre-boets rettssaker, og slik som den er skrevet kan jo mye tide på at målet med boken var nettopp dette, å fremstå som et prosesskrift for Jahre-boet. Da ny sak skulle opp for domstolen på Cayman Island i 2008, ble Jacobsens bok børstet støvet av og fiffet litt på for anledningen. Resultatet ble en ny 2008-utgave med et cover hvor forfatteren ikke helt klarer å styre sin begeistring over at nettopp han ble valgt som forfatter av ”prosesskriftet” som brakte 600 millioner hjem til Norge, og med et etterord med en avslutning hvor man mellom linjene leser: Erik Monsen, din dritt. Hele Norge er imot deg. Gi deg.

31. oktober 2008 ble det da også inngått forlik mellom Monsen-familien, selskaper i Monsen Sfæren og Jahre-boet. Monsen-familien? Selskaper i Monsen-Sfæren? Det hele høres rimelig fishy ut, men, men, det var denne saken Jahre-boet skulle benytte Jacobsen-boken til, og slik endte det, foreløpig.

I ”Narrespillet” s. 160 forteller Sandberg at han har en absolutt siste deadline på boken i oktober 2002, uten å fortelle leseren årsaken til denne deadline. Kan det ha vært foreldelsesfristen som holdt på å løpe ut for Strandskogens erstatningssøksmål mot staten han hadde i tankene? 25. oktober 2002 signerte Tore Sandberg sitt forord til boken. 1. november 2002 stiftet Tore Sandberg selskapet Mediehuset AS som skal ha som hovedgeskjeft; Forlegging av bøker (som det fremgår av linken ble Mediehuset AS slettet fra Foretaksregisteret 160409). Far og sønn Strandskogen ble plassert (eller plasserte seg selv) inn som henholdsvis Styreformann (enestyrer) og varamedlem til styret. For øvrig nevner jeg at neNyheter.no allerede i 1999 hevdet at Sandberg var hyret inn for å gi Strandskogens versjon, jf: "Strandskogen-familien har senere engasjert privatdetektiv Tore Sandberg for å få sin versjon av saken." Allerede her ser vi altså at Sandberg er betalt for å gi Strandskogens versjon legitimitet.

Hvorfor startet Sandberg dette forlaget, når han fra før av eide og drev Justitia forlag (slettet fra Foretaksregisteret 161210), med samme formål; forlegging av bøker? Og hvorfor plasserte han hovedpersonene i ”Narrespillet” til å lede Mediehuset AS? Kan det være at det forelå en underhånden-avtale mellom Sandberg, Justitia Forlag og Mediehuset AS, hvor inntektene fra Narrespill-salget skulle gå til Mediehuset og derfra kanaliseres til Strandskogen? Strandskogen leverte i hvert fall inn sin stevning 4. november 2002, angivelig på fristdagen for foreldelsen og bare få dager etter at boken var sendt til trykking. Jeg bare nevner dette i forbindelse med motivet for boken. Som dere vil se nedenfor var Sandberg meget engasjert i saken, hvor han til og med skrev prosesskrift for Strandskogen. Dette burde ha vært nevnt tydeligere i boken, slik at leserne kunne lese boken vitende om at Sandberg kan ha hatt andre interesser i utfallet av en sak mot staten, enn det å fortelle leseren om et mulig justismord.

Under et rettsmøte 10. mars 2004 mellom partene (Strandskogen v Staten) informerte regjeringsadvokaten retten om at de var informert om at Strandskogen selv hadde uttalt at de ikke eide leilighetene i Spania. Se pkt 58. i mitt notat fra rettsmøtet her.

Det er et ikke så lite poeng dette med eierskapet av disse leilighetene i Spania, idet Strandskogens nektelse av å være eiere overfor Oslo skifterett, synes å være årsaken til at Oslo skifterett slo dem konkurs.

Eierforholdet, at leilighetene var eid av tredjemann (som det heter), ble for så vidt bekreftet til meg av Vidar og Morten Strandskogen hvor de fortalte meg at leilighetene var blitt solgt til en herr Persen (antas å være Peder Johan Persen fra ABK-Kvikk-konkursene tidlig på 80-tallet, konkurser som begge ble styrt av Knut Ro), men at salget egentlig var proforma og at Strandskogen var den reelle eier. Like fullt svarte Strandskogen (far og sønn) nei på spørsmål (fra dommerfullmektigen som behandlet konkursbegjæringene) om de eide leilighetene i Spania. Hadde Strandskogen svart; ja, kunne de ha unngått konkurs, for da var det jo penger i kassen i form av mange leiligheter, eller var også den kassen tømt?

Hvorfor er ikke denne Persen-saken omtalt med ett ord av Sandberg i ”Narrespill”? Så langt jeg kan se er Persen for så vidt nevnt i boken, men da antakelig ved et uhell. På s. 89 i Narrespill har Sandberg nemlig kopiert inn et dokument hvor herr Persens kjøp av Sir Thomas Real Estate, som var eier av leiligheter i Spania, blir nevnt. Dokumentet er lagt inn av andre grunner. Persen eller hans eierskap omtales ikke med ett ord i boken.

Poenget mitt med denne artikkelen er ikke å kritisere Sandberg, for jeg kan bare levende forestille meg hvilken pine han etter hvert fant seg selv sittende i, etter å ha blitt bøyd og tøyd på av Morten, men spesielt Vidar Strandskogen, i omtrent ti år. Selv om jeg i denne artikkelen ønsker å rette fokus mot Ørbeck Sørheim og hans venner; Strandskogen, og ikke ønsker å trekke Sandberg inn i dette, blir jeg likevel stående ved et problem; Sandberg har latt seg spise opp av denne gjengen, og nå har dette gått ut over meg, bl.a. ved at Sandberg mot eller med sin vilje gir denne gjengen troverdighet, noe som blir brukt mot meg. Som dere skal få se, eksisterer det ingen troverdighet rundt Ørbeck Sørheim/Vidar og Morten Strandskogen eller deres medhjelpere.

Jeg må derfor kunne tillate meg å peke på de store svakhetene i denne boken, påfallende svakheter som kan ha sin årsak i at bokens innhold kan ha vært styrt av Strandskogen og mindre av Sandberg.

De sitatene man husker best fra boken, og som boken er markedsført med, er følgende uttalelse fra justitiarius Anna Louise Beer i Oslo skifterett:

”Det er ofte litt av et narrespill når vanskelige konkurser behandles i skifteretten.”

Beskrivelsen av Oslo skifteretts syn på egen bobehandling, narrespill, ble også bokens tittel. Videre har forfatteren benyttet til det fulle dommerfullmektig Mette Pettersens nedtegnelser på et prosesskrift fra Strandskogens advokat Ole Fosheim hvor hun kommenterer Fosheims anførsler slik: ”Tøys”, ”Pisspreik”, ”svada”.

Disse uttalelsene har falt kun én gang. Likevel spør Sandberg retorisk i innledningen til boken: ”Har du hørt om det store narrespillet? Om dommerfullmektiger som deretter betegner argumentasjonen fra din advokat som ”pisspreik, ”svada” og ”tøys”. Sandbergs fremstilling skal med dette gi leseren det inntrykk at forfatteren, ett eller annet sted i boken, har dokumentert at flere dommerfullmektiger har kommet med slike uttalelser..

Sandberg har her brukt en fremstillingsmetode som skal få leseren til å føle og tro at dette er eller kan være vanlig praksis, og at det i boken er dokumentert flere slike tilfeller fra flere dommerfullmektiger. Det er det altså ikke.

Dette kan synes som en liten bagatell, men det er likevel viktig å merke seg denne tilsynelatende lille overdrivelsen. Dersom man har en bra sak, skulle det ikke være nødvendig å overdrive. Jeg legger ut prosesskrivet her, slik at dere selv kan bedømme Pedersens reaksjoner på Strandskogens forsvarers anførsler. Ser vi eksempelvis på pisspreik-uttalelsen, kan jo Fosheims argumentasjon objektivt sett vekke visse reaksjoner hos mottakeren/leseren. Som en kuriositet kan det for øvrig nevnes – noe den skarpe leser kanskje alt har oppdaget – at prosesskriftet er datert med to forskjellige årstall.

Det som blir Sandbergs store problem med boken, er å få leseren til å forstå hva som har skjedd med Strandskogen; hvorfor ble de slått personlig konkurs, var det grunnlag for konkurs, og hvorfor ble de behandlet slik som påstått av rettsvesenet og DNB NOR?

Problemet Sandberg spesielt slet med, og som leseren vil se at han ikke helt fikk taket på, var bl.a. å skille mellom personene Vidar og Morten Strandskogen, og deres tre eller flere selskaper. Dette kommer frem bl.a. da han skal beskrive Oslo skifteretts behandling av konkursbegjæringene mot Strandskogen.

Som følge av en konkurs i Bredo-kjeden, som Strandskogen enten personlig eller gjennom et eller flere selskaper eide (i boken blir det ikke redegjort for eierstrukturen i Bredo-kjeden), reiste Bredo-boet pengekrav mot Strandskogen. Oslo skifterett må ha ment at gjelden var reell og minst like viktig; at Strandskogen ikke var i stand til å betale denne gjelden. Som følge ble far og sønn slått personlig konkurs 12. juni 1989, etter begjæring fra DnC. Vidar og Morten Strandskogen har alltid ment at de var likvide – uten at det i ”Narrespill” fremkommer konkret hvordan man har kommet til en slik konklusjon - og følgelig mener de at staten gjennom Oslo skifteretts handlinger har påført dem et tap på omkring kr 70 millioner (2004).

Her kan vi jo vise til et eksempel hvor vagt det hele kan bli, når det ulmer av tvil. I ”Narrespill” s. 32 flg viser Sandberg hvor unødvendig tøff pågangen fra DnC var. I forbindelse med Bredo-kjeden-konkursen hadde Strandskogen utstedt gjeldsbrev til DnC. DnC ønsket nå å inndrive gjelden, og det ville de gjøre ved å tvangsselge leiligheter som Strandskogen eide i Spania. Det er for øvrig ikke lett å få tak i kjeden av rettigheter her. Hvem eide egentlig leilighetene i Spania? Slik det fremgår av boken til Sandberg, kan det se ut for at DnC mente Strandskogen eide disse personlig, i og med at de iverksatte tvangstiltak mot Strandskogen, i de Spanske leilighetene. Jeg oppfatter boken slik at også Sandberg må ha ment at Strandskogen eide disse leiligheten personlig.

For å vise at Strandskogen var likvid og hadde midler, og at deres prosjekter i Spania ville gi mer enn nok penger til kreditorene fremover noe som derved skulle hindre personlige konkurser, forteller Sandberg om en avtale som Vidar Strandskogen hadde gjort med det svenske reiseselskapet Always AB. Sandberg er i boken indignert over at DnC – til tross for at Strandskogen her hadde skutt ”gullfuglen”, som Sandberg så malerisk beskriver avtalen, ved å binde Always AB til å leie 20 av Strandskogens leiligheter (Sandberg forteller ikke leserne hvilke av de tre Strandskogenselskapene – eller om det var Strandskogen personlig – som eide de leilighetene som her var leid ut til Always AB) for en periode på to år – likevel fortsatte sine tvangstiltak mot Strandskogen.

For å sikre sine rettigheter hadde Strandskogen til og med fått SAS’ datterselskap, Scanair, til å garantere for forpliktelsen. Det kommer ikke frem hvilke garantier Strandskogen har gitt Always AB. Man kan jo ikke bare dra til et flyselskap/reiseselskap og tilby dem svære leiekontrakter uten å vise til noe.

Igjen vil dere kunne se store svakheter ved fremstillingen. Sandberg har kopiert inn garantien fra Scanair, men ikke den minst like viktige avtalen med Always AB. Var Always AB en del av Scanair? Det sies det intet om. I boken får man for øvrig det inntrykk at Always AB har forpliktet seg overfor Vidar Strandskogen personlig. Da er det kanskje Strandskogen som eier leilighetene som leies ut til Always AB, leiligheter som han nektet var hans overfor Oslo skifterett. I boken får man noen ganger det inntrykk at leilighetene eies av Strandskogen mens andre steder fremstilles det som om det er tre selskaper som eier disse leilighetene. Hvorfor er det ikke ett eller flere av disse selskapene som er avtalemotpart til Always AB? Skulle Vidar Strandskogen oppleve personlige økonomiske problemer, ville Always AB antakelig sitte i klisteret, idet Strandskogen i følge boken ikke eier leieligheter som han likevel har forpliktet seg til å leie ut til Always AB. Og det var nettopp det som skjedde. Strandskogen var på avtaletidspunktet i fare for å bli begjært personlig konkurs. Idet Vidar Strandskogen inngikk denne forpliktende avtalen om leie av 20 leiligheter i to år, burde han ha fortalt sin avtalemotpart om sin anspente økonomiske stilling.

Ser vi nærmere på garantien fra Scanair, så ser den noe merkelig ut. Hvem er det som har signert garantien? På garantien fremkommer det nemlig ikke hvilken stilling Rosenquist hadde i Scanair, heller ikke om han hadde fullmakt fra styret eller andre til å gi en slik garanti.

Selv om Sandberg har fulgt både Strandskogen-familien og deres konkurssak fra 1993 frem til i dag, har han unnlatt å nevne en rekke andre betente saker, deriblant Morten Strandskogens personlige konkurs i 1999. Se nedenfor.

Før jeg går videre med oppklaringen av hvem Ingjald Ørbeck Sørheim og familien Strandskogen (far og sønn) er, skal dere først få ta del i noen av de viktigste episoder som førte denne gjengen til meg, og som endte med at jeg den 5. mai 2004 brøt med Ørbeck Sørheim.

Strandskogen leter etter advokat
Våren 2003 dro Vidar og Morten Strandskogen til en advokat og ba ham om å ta erstatningssaken mot staten for disse urettmessige konkursene. Senere hen viste det seg at denne advokaten de hadde møter med var den samme ”advokat” Ole Kristian Aabø-Evensen som i dag forer Finansavisen med hans mest sykelige fantasier.

Aabø-Evensen ønsket derimot ikke å bistå familien Strandskogen, hvilket jeg finner en tanke merkelig. Til Oslo tingrett hadde nemlig Strandskogen fortalt at de hadde fått advokat, og siden de ikke hadde gått til andre advokater enn Aabø-Evensen på det tidspunkt, må jeg anta at det var Aabø-Evensen Strandskogen siktet til. Dette kom frem under saksforberedende møte 10. mars 2004, se pkt 40.

I den erstatningssak som Amelia og Einar Riis hadde reist som motsøksmål mot Aabø-Evensens salærkrav for den s.k. Falkefjellsaken, fikk vi vite av Aabø-Evensen (i vitneboksen, hvor han for øvrig atter en gang satte i gang å gråte) at han mente at han hadde ca 2% sjanse for å vinne denne saken og at det derfor ikke var så merkelig at han tapte saken. Det han i farten ikke tenkte på da han lot denne uttalelsen falle, var at dette kunne slå tilbake mot ham i form av for eksempel; hvorfor anbefalte du ikke familien Riis å trekke søksmålet i Falkefjellsaken? Man kan jo ikke som advokat føre en sak for en klient når man selv mener sjansen for å vinne ligger å vaker like over null, og samtidig håve inn millioner fra Fri Rettshjelps ordningen, slik han gjorde.

Falkefjellsaken er altså den saken hvor Aabø-Evensen bygget erstatningsgrunnlaget – imot Einars og mine protester og imot Einar og Amelias interesser – på 6 hypoteser! Selvsagt tapte han Falkefjellsaken. Det skulle jo bare mangle under de forutsetninger han hadde spikret fast. Les dommen her (søk på hypotese og hypotetisk) og bli overbevist om at ”advokat” Aabø-Evensen virkelig, til tross for at han har studert juss, deriblant erstatningsrett, bygget sin sak på hypoteser. Han ba altså bokstavelig talt dommerne om å få tape saken.

Er det ikke fantastisk at denne advokaten i dag er Amelia Riis’ våpendrager sammen med Finansavisen og Trygve Hegnar?

Men tilbake til spørsmålet om hvorfor han ikke påtok seg Strandskogen-saken. Jeg mener; i og med at han påtar seg etter hans eget skjønn opplagte tapssaker (2%), skulle det vel ha vært en fair sjanse for Strandskogen også? Men det skjedde altså ikke. På den annen side, og sett i lys av hvem som i dag holder hender: Kan disse kanaljene ha avtalt noe annet den våren 2003?

I alle fall ble det gjort enorme anstrengelser med å få hyret meg inn som Strandskogens advokat sommeren og høsten 2003. Jeg og min prinsipal, Ola P. B. Stavland, lovet til slutt å se på saken, hvoretter Stavland aksepterte prosessoppdraget.

I retrospektiv – hvor vi i dag kjenner til at Strandskogen og Ørbeck Sørheim ikke bare har kjent hverandre i årevis men at Ørbeck Sørheim har ytet familien Strandskogen tjenester og deltatt i deres ”virksomhet” – kan man jo spørre seg hvorfor de ikke benyttet Ørbeck Sørheim også i denne erstatningssaken mot staten. Ørbeck Sørheim har jo hatt inngående kjennskap til alt ved Strandskogen og deres virksomhet, selv om han til Oslo tingrett regelrett lyver hvor han sier at han etter to ukers intens lesing mener at saken bør utsettes… Les brevet her. Han lot altså tingretten forstå at han kun kjente saken på grunnlag av to ukers lesing.

Som et lite signal på at Ørbeck Sørheim kjente Strandskogen-saken godt viser jeg til Ørbeck Sørheims utdaterte notat (antakelig fra 26. mai 2003) etter telefonsamtale med Bjørn Skogstad Aamo i Kredittilsynet. I notatet fremgår det for øvrig hvor sterkt man legger vekt på Tore Sandbergs integritet og ikke på selve saken. Det er nærmest som om Ørbeck Sørheim søker å vinne for Strandskogen gjennom å bygge på hvor troverdig Sandberg er. Dette holder selvsagt ikke, noe også Skogstad Aamo gir uttrykk for.

Det viste seg meget tidlig at Strandskogen ikke likte de kritiske spørsmålene som advokat Stavland kom med, og de var det en del av. Stavland spurte i et møte med Strandskogen 12. desember 2003 om årsaken til den personlige konkursen. Strandskogen sa at de var likvide (at de hadde midler til å gjøre opp for seg), og at de hadde store verdier i form av leiligheter (leilighetskompleks) i Spania. Strandskogens argumentasjon ble ikke etterfulgt av dokumentasjon til oss.

Det hele ble straks uklart da det viste seg at disse leilighetene som Strandskogen hevdet var deres, var solgt til tredjemann (før konkursbegjæringen) av Strandskogen selv. Eiendommene/leilighetene ble nemlig overtatt av en Herr. Persen (nevnt ovenfor) 20. desember 1988, et halvt år før de personlige konkurskjennelser hos Strandskogen inntraff. Det var ikke bare overfor meg at det ble vanskelig for Strandskogen å forklare seg om dette, noe vi skal få se av følgende redegjørelse fra Vidar Strandskogen om denne Persen-saken:

Det hele starter ved første bosamling etter konkurskjennelsene mot Vidar og Morten Standskogen.

Skiftedommer Finn Kløvstad administrerte retten. Forholdet med Persen kom inn i bildet idet Persen sto på papiret som eier leilighetene i Spania. Vidar Strandskogen fortalte retten at dette med Persen, salget av alle leilighetene til ham, var litt innfløkt. Strandskogen ba om å få komme tilbake skriftlig i stedet for å forklare dette for Kløvstad. I følge Strandskogen ble det ”mye kok” i retten. En advokat i retten (det finnes ingen opplysninger om hvem det var) forlangte at Kløvstad skulle ta ifra Vidar Strandskogens klokke etc (hva nå dette skulle bety). Vidar Strandskogen er stresset under rettsmøtet hvor minst ti advokater hadde vært tilstede. Han går straks rettsmøtet er ferdig, og tenker ikke over å spørre om referat fra rettsmøtet. På et senere tidspunkt blir Vidar Strandskogen konfrontert med at det er gjort referat fra rettsmøtet. Strandskogen sier at han aldri har fått noe referat. Kløvstad står fast på at referat ble sendt ut til Strandskogen og at han ikke har reagert på innholdet. I følge Kløvstad forsøkte Strandskogen nå å vri seg unna med denne argumentasjonen om at han aldri har sett noe referat. Etter Kløvstads syn skulle Strandskogen ha reagert, dersom han mente at det var noe galt ved referatet fra rettsmøtet, om hva som hadde blitt sagt. Som en følge av dette ble Vidar Strandskogen anmeldt av DnB’s advokat, Erik J. Sandene (for øvrig sønn av tidligere boss i Frimurerlosjen og høyesterett, Erling Sandene) for å ha avgitt falsk forklaring for Finn Kløvstad. Straffesaken kom opp og Kløvstad ble innkalt som vitne. Det hele endte med at Vidar Strandskogen ble dømt i medhold av straffeloven §163, falsk forklaring for retten.

I Tore Sandbergs fortelling om samme historie kan man i stedet lese at saken dreide seg om en uriktig forklaring omkring et lån til familiens boligselskaper i Spania. Videre forteller Sandberg at Strandskogen hevder at han i dette rettsmøtet ble nektet å fremlegge en skriftlig redegjørelse for retten, som om Strandskogen virkelig hadde en redegjørelse der og da som han ønsket å legge frem.

Til meg har Strandskogen derimot fortalt, som nevnt ovenfor, at spørsmålet fra Kløvstad var så vanskelig å svare på at det var best å gjøre det skriftlig, hvilket var årsaken til at han ba om å få komme tilbake med en skriftlig redegjørelse. Kløvstad har tydeligvis avvist dette, og fått en forklaring som ikke var troverdig, hvoretter han ble dømt for falsk forklaring.

Strandskogen kunne for øvrig ikke redegjøre klart for hvorfor de likevel kunne påstå at leilighetene var deres, annet enn at dette salget til Persen kun var proforma.

På et tidspunkt under behandlingen av konkursbegjæringen hadde dommerfullmektig Mette Pettersen i Oslo skifterett spurt Strandskogen hvem som eide leilighetene. Til dette hadde Strandskogen svart at disse ikke var eid personlig av Strandskogen, og de ble slått konkurs. Slik jeg forstod saken hadde Strandskogen unngått personlig konkurs dersom de hadde svart ja på skifterettens spørsmål.

Jeg spurte Strandskogen om hvorfor de ikke sto fast på at leilighetene var deres, dersom dette var faktum, for i så fall ville det jo være tilstrekkelig med midler til å unngå personlig konkurs. Vi fikk ikke noe godt svar på dette. Møtet mellom Strandskogen og Stavland og meg ble etter hvert intenst, og det endte med at Stavland ga klar beskjed at dersom vi skulle fortsette med denne saken, så måtte Strandskogen legge frem dokumentasjon – noe vi allerede i et møte med Strandskogen den 5. november 2003 hadde bedt om å få oversendt – spesielt omkring disse betente forholdene rundt de personlige konkursene. Spørsmålene var ikke ukjente for Strandskogen idet også regjeringsadvokaten hadde stilt de samme spørsmål, se pkt 58. Strandskogen lovet igjen å bringe dokumentene, men noen annet enn denne lovnaden fikk vi ikke.

Strandskogen lot altså være å legge frem dokumentasjon. Vi purret dokumentasjonen i brev av både 15. desember så vel som 29. desember 2003, men det kom intet. Som en direkte følge avsluttet Stavland forholdet med Strandskogen.

I brev til bl.a. Oslo tingrett av 24. mars 2004 har Ørbeck Sørheim forsøkt å vri dette over til at det skal se ut som om noen har konspirert mot Strandskogen, og at de i denne konspirasjonen sørget for at Strandskogen skulle stå uten advokat. Hva gjelder forholdet til Stavland, er Ørbeck Sørheims fremstilling oppspinn, ønsketenkning og/eller fantasi. Ørbeck Sørheim vet at han ikke snakker sant når han sier til dommer Heilmann ad Stavland ikke har villet oppgi grunnen for at han trakk seg. Etter hvert fremstår Ørbeck Sørheim nå som selve symbolet på uhederlighet.

Årsaken til at Stavland ønsket å avslutte sitt engasjement med Strandskogen var alene den at Strandskogen nektet å fremlegge den dokumentasjon som Stavland hadde bedt om, noe som ikke er en spesielt heldig handling (unnlatelse) dersom du skal få en advokat til å tro på det du sier. Det kan se ut for at også Tore Sandberg har opplevd det samme omkring de samme dokumenter, dog med den forskjell at han valget å fortsette samarbeidet med Strandskogen.

Julen 2003 – Diktator Nils Erik Lie tar kontakt med Stavland
Da jeg kom fra juleferie denne vinteren (2003-04) hadde mye skjedd, og mye skulle skje. I løpet av julehøytiden hadde høyst sannsynlig Nils Erik Lie (hjemmelshaver og diktator av Borgarting lagmannsrett) snakket min prinsipal langt ut i grøften. Dette førte til at jeg måtte ut og se meg om etter ny prinsipal.

Marianne Haslev Skånland foreslo å ta en prat med advokat Randulf Riderbo som hun kjente. Hun ringte ham, snakket med ham og fortalte i korthet om mitt problem, hvem jeg var og hva jeg sto for. Deretter ringte hun meg opp igjen og fortalte at han var villig til å treffe meg. Jeg tok umiddelbart kontakt og vi avtalte møte. Noen dager senere, i midten av januar 2004, hadde jeg et møte med Riderbo på Bondeheimen i Oslo. Riderbo var meget hyggelig, han hørte meg ut, og etter et par timers samtale ble vi enige om at vi skulle forsøke med et samarbeid. Jeg skulle dra hjem og lage et utkast til arbeidsavtale. Da vi møttes igjen to eller tre dager senere på samme sted, hadde alt snudd seg. Etter en halvtimes samtale spurte jeg Riderbo rett ut: ”Du mener egentlig at jeg bør fortsette hos Stavland?” Ja, svarte han, og dermed skiltes vi.

Noen hadde snakket med Riderbo, noen med så stor makt eller innflytelse at de hadde klart å skremme vannet av ham. Dersom han mente at det var noe galt med meg personlig, eller at jeg hadde gjort noe galt osv (jeg fortalte ham om rettergangsboten. det var for øvrig bare én på det tidspunktet, og andre problemer jeg hadde fått som følge av mitt engasjement for Riis), så forutsetter jeg at han hadde fortalt det til meg på møtet. Det gjorde han altså ikke. Var han blitt fortalt at det var vedtatt permanent yrkesforbud for meg? Og at et samarbeid ville være ødeleggende for ham? Senere skulle det nemlig vise seg at Regjeringen hadde vedtatt et slikt yrkesforbud for meg.

Innimellom denne episoden hadde jeg hengende etter meg Strandskogen. Paret var på meg hele tiden, og da de fikk høre at jeg skulle ha et møte med en potensiell prinsipal, gjorde de alt de kunne for å overbevise meg om at jeg måtte gå til Ørbeck Sørheim, og ikke snakke med noen advokater. Ørbeck Sørheim var den eneste som kunne hjelpe her, var omkvedet, og i tillegg har han de riktige og beste kontaktene, deriblant Tormod Hermansen, fortsatte de. Dette siste la Einar Riis naturlig nok meget stor vekt på i ”forhandlingene” med Ørbeck Sørheim om vårt samarbeid, og som endte opp med vår arbeidsavtale av 4. februar 2004, som jeg regner med at Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har godtatt.

Strandskogen-paret hadde et annet kort i ermet også. I 1997 eller deromkring gikk den gang DnB-styremedlemmet Ørbeck Sørheim ut på TV og fortalte om DnB-lånet til Røkke, et lån som det første styremøtet nektet, men som det andre styremøtet godkjente etter at de hadde fått myket opp Saga-Larsen (Asbjørn Larsen) som dagen i forveien mente han var inhabil men som i løpet av natten hadde kommet på bedre tanker. Fine greier. Lånet til Røkke (eller hvem det nå var som fikk pengene) er en god bank-historie i seg selv. Uansett: Av det som ble vist på TV den gang fikk jeg det inntrykk at Ørbeck Sørheim hadde gjort noe ut fra fornuft og rettferdighetssans, noe han (slik jeg oppfattet innslaget) ble straffet for. Jeg sendte ham derfor en faks samme kvelden, i 1997 (eller når det nå var), som en slags støtteerklæring.

Nå i januar 2004 kom plutselig Vidar Strandskogen, i sin overtalelsesiver, til å nevne denne faksen: ”Du vet, Ingjald satte veldig pris på den faksen…”. Hvordan visste Vidar om faksen til Ørbeck Sørheim? Vell, jeg skal være kort her. Det ble altså til at jeg og Einar tok noen møter med Ørbeck Sørheim og Vidar Strandskogen (han måtte av en eller annen grunn være med Ørbeck Sørheim hele tiden), og den 4. februar 2004 undertegnet vi arbeidsavtale. Ørbeck Sørheim hadde dårlig økonomi og ba om et lån fra Einar. Samme dag ble det da også inngått låneavtale med Einar, hvor Ørbeck Sørheim senere på dagen hentet ut en halv million kroner i en eller annen bank i Oslo. Det første Ørbeck Sørheim sa til meg etter signering av låneavtalen (hvor Vidar Strandskogen ikke var tilstede) var: ”Dette må du ikke si til Strandskogen”, hva det nå skulle ligge i det. Det hører med til historien at Ørbeck Sørheim betalte ett avdrag på lånet, og dett var dett. Han skylder nå dødsboet til Einar omtrent kr 800.000,-, og reiser i disse dager rundt omkring sammen med Finansavisen-journalist Kjetil Sæter og truer kreditorer i boet til Einar Riis, på oppdrag for Aabø-Evensen.

I dag velger jeg å tro at det brant et blått lys for Ørbeck Sørheims styreverv i DnB og at hans utspill på TV kun var en siste (av mange) krampetrekning han hadde på det tidspunkt i hans karriere, og ikke minst et – av en eller annen grunn – takk for sist til DnB-styret. Slike ”bragder” har vi sett en del av oppigjennom tidene, de siste episodene står Gro Eva Joly og Kari Breirem for, men dette får jeg ta opp i en annen artikkel.

Uansett. Straks etter arbeidsavtalen med Ørbeck Sørheim, betalte jeg, ikke Ørbeck Sørheim, forsikringen som skal betales av prinsipalen for en advokatfullmektig, ca kr 10.000,-.

Einar og Amelia hadde for lengst bestemt seg (og de ble ikke mindre overbevist etter de angrep jeg ble utsatt for fra det norske rettsvesen i 2003-2004) for at de ville dekke det som det måtte koste (innenfor rimelighetens grenser) for at jeg skulle kunne få min bevilling som advokat. Selvsagt kunne en slik ordning koste en del penger. Bl.a. ble vi enige med Ørbeck Sørheim at Riis skulle dekke kontorleie i en startfase, dersom vi fant et rimelig lokale. Det gjorde jeg, i Rosenkrantz gt 20.

En stund før påsken 2004 begynte jeg å flytte inn i lokalet med alle mine bøker, arkiver og kontorutstyr. Plutselig ble det bestemt over hodet på meg at det skulle males i lokalet. Jeg var fornøyd med fargene, men ble bryskt avspist av Ørbeck Sørheim. Strandskogen skulle stå for maling og arbeid.

Nesten samtidig kom det brev fra Telenor med ett takk for bestilling av et sentralbord for 20 telefoner. Hva i all verden er dette, tenkte jeg, og ringte Telenor. De kunne fortelle at Ørbeck Sørheim hadde bestilt sentralbordet. Jeg avbestilte hele sentralbordet der og da, og fikk igjen en overhøvling av Ørbeck Sørheim. Vi MÅTTE ha et slikt sentralbord, mente han. Måtte vi? Vi var tross alt bare to stykker.

Lokalet bestod av tre kontorer. Ikke lenge etter at jeg hadde flyttet inn med mitt ble det, igjen over hodet på meg, bestemt at Strandskogen skulle flytte inn og overta ett av kontorene. Hva slags advokatkontor skulle da dette bli? Jeg mener, hva med klientenes behov? Jeg satte meg imot forslaget, argumenterte for denne umulige løsningen, og forslaget rant ut i sanden.

Det begynte likevel å røyne på. Like før påske begynte en kar å male. Da han var ferdig, og jeg hadde betalt, fikk jeg høre av en jeg kjente og som kjente til Strandskogen/Ørbeck Sørheim-kobbelet, at vedkommende maler var kriminell og at han nettopp hadde sluppet ut etter omtrent 10 års soning, for en narko dom. Dette kunne jeg ikke tolerere. Her hadde altså en høykriminell narkohai drevet og malt på kveldstid med tilgang til mine arkivskap, osv. Han kunne ha tatt hva som helst, og han kunne ha plantet hva som helst for hvem som nå enn måtte betale best.

Straks før påske ble det igjen bestemt over hodet på meg at det måtte gjøres noe med lokalet, vi måtte skifte gulv. Bondefangerne Strandskogen/Ørbeck Sørheim tvang igjennom at her måtte det skiftes parkett for vi kunne ikke arbeide i et hundehus, som Ørbeck Sørheim så malerisk og bryskt forsøkte å overbevise meg.

Hvem skulle betale alt dette? Riis, mente Ørbeck Sørheim. Jeg brukte påsken på å tenke over sakene, for nå hadde denne sjarlatanen gått for langt. Da jeg kom tilbake fra påskeferie hadde Strandskogen – som solgte parketten til Ørbeck Sørheim (eller egentlig til meg, kan jeg tenke meg at de tenkte) og som tok den gamle meget fine parketten og solgte den videre til neste offer – sagd opp flere av de nylagte parkett-borden rundt en radiator. Det så ikke pent ut.

Jeg forstod ikke helt denne oppsagingen og for øvrig var jeg overrasket over at parkettarbeidet ikke var ferdig, slik de hadde lovet. Jeg ringte Vidar Strandskogen for å spørre hva alt dette skulle bety. Strandskogen kom med den forklaring at en ventil på radiatoren hadde sprunget lekk helt av seg selv, at en del parkett måtte fjernes som følge av vannskaden som hadde oppstått midt i påsken, men at han hadde ordnet med rørlegger. Det ble litt dyrt siden det var midt i påsken, sa han da han møtte meg på kontoret for å forklare det hele, men alt var nå i orden, for du har jo forsikring? Nei, sa jeg, selvsagt har jeg ikke det. Jeg eier ikke lokalet. Strandskogen ble fortørnet av dette. Han hadde fått forståelsen – før vannskaden – at vi hadde forsikret lokalet innvendig. Uansett er jeg overbevist om at dette var Strandskogens verk, for å tyne noen ekstra slanter ut av forsikringsselskapet, for den ventilen som Strandskogen pekte på at var den skyldige, ville nok ikke ha sprunget lekk de nærmeste 50 år, hadde det ikke vært for at en eller annen hadde åpnet den i Påsken 2004.

Denne siste episoden – i tillegg til at jeg etter hvert forstod at Ørbeck Sørheim overhodet ikke hadde arbeidet og heller ikke hadde til hensikt å arbeide med Strandskogen-saken som skulle opp bare noen uker senere – var det som skulle til for at jeg avsluttet mitt samarbeid med Ørbeck Sørheim den 5. mai 2004, og slik endte min nær to år lange karriere som advokatfullmektig i Norge.

Jeg ser jeg nå at jeg av Ørbeck Sørheim ble motarbeidet på alle plan fra første stund, og jeg så klare tendenser til nye ukentlige uttappingsforsøk rettet mot Riis, gjennom meg. Ideen med at jeg skulle ta ansvaret for Strandskogen-saken, som fullmektig (noe som altså er en umulighet i følge norsk lov, idet det kun er advokaten/prinsipalen som er ansvarlig), ble etter hvert klarere for meg. Jeg ser nå at denne gjengen kan ha sett for seg å holde tilbake viktig dokumentasjon, oppta min tid med en rekke andre problemer (jf. alle problemene på kontoret) for deretter å geleide meg inn i retten alene og som følge av deres handlinger, uforberedt. Saken skulle tapes, og regningen skulle sendes til Riis, som Ørbeck Sørheim senere hen hevdet var ansvarlig for mine handlinger. Ørbeck Sørheim og Strandskogen har da også nettopp gjort dette, krevd Einar Riis for omkring 70 millioner på det grunnlag at Riis på et eller annet merkelig vis skulle være ansvarlig for mine handlinger. Sjarlatanene så at Riis fikk penger sommeren 2003. Riis skulle bli deres neste offer, gjennom meg. Jeg skal etter hvert legge inn dokumentasjon på dette her.

I realiteten sto vi altså overfor rene bedragere, som benytter enhver anledning til å lure til seg noe. Strandskogens metoder hvor de lurer seg inn i et lokale, enten det er forretningsbygg eller alminnelig leie, går i all enkelthet ut på å få foten innenfor, deretter blir det enkelt. Etter en liten stund ut i leieforholdet, forteller de utleier at det er noe galt med lokalet – det kan være mugg, råte, vannskade, gammel kleding, gammelt gulv, gammel maling på veggene, osv – og at det bør foretas en liten ubetydelig utskiftning/renovering. De lover at det ikke vil koste noe særlig, fordi de er selv eksperter og kan gjøre jobben billig. De forteller videre at de har tilgang til veldig billige materialer, og ikke minst – de behøver ikke penger nå, utleier behøver ikke å gjøre opp nå. Strandskogen gir ingen klar pris, men billig skal det i hvert fall bli, det lover de.

For eieren av lokalet høres dette forlokkende ut, og han biter på. Når dette innledende arbeidet er utført, tar de igjen kontakt med lokalets eier, for nå har de funnet noe som kan se litt mer alvorlig ut. Men frykt ikke, dette fikser vi. Vi har billig materiale og vi gjør jobben selv. Slik kan de holde på en stund, helt frem til den dagen Strandskogen lukker fellen, slår hånden i bordet og krever betaling (for øvrig samme teknikk som Ørbeck Sørheim benyttet mot Norwegian Water Company sommeren 2003 (selskapet er slettet eller fusjonert inn i et annet selskap), et selskap hvor Tore Sandberg er hovedaksjonær). Nå har beløpene vokst, og de vokser enda mer, for nå kommer den virkelige regningen – med tall og det hele som til da har blitt holdt i de mest vage ordelag – for utført arbeid og for materiale som slett ikke var så billig som lovet. Og da sitter lokalets eier i saksen, tilsynelatende skyldig et legitimt beløp. Det var dette jeg og Einar ble utsatt for. Og det var dette en god venn av meg også ble utsatt for, en historie jeg fikk høre for sent til å kunne hindre at jeg ble lurt. Blir det nødvendig må jeg også legge ut den historien.

I siste del av perioden hvor jeg var ansatt hos Ørbeck Sørheim, ble all post til meg og Ørbeck Sørheim levert til meg av Morten Strandskogen, personlig. Etter hvert skulle det vise seg at Ørbeck Sørheim hadde ringt til Posten Norge og fått dem til å overstyre vår postadresse som jeg hadde ordnet med straks vi overtok lokalene, til Ørbeck Sørheims hjemmeadresse. Her ble posten gjennomgått av Ørbeck Sørheim og Strandskogen, for deretter å bli levert til kontoret som for øvrig så ut som et visst bombet h hus. Da jeg konfronterte Ørbeck Sørheim med dette, kom det et flyktig svar om at han hadde endret adresse fra kontorlokalene hos Fridtjof Feydt og hjem til seg. Hva denne flyttingen hadde med våre nye lokaler å gjøre, klarte han aldri å forklare for meg. 

Mht min autorisasjon som advokatfullmektig for Ørbeck Sørheim, gjorde visstnok regjeringsadvokaten – under den korte hovedforhandlingen som endte med uteblivelsesdom – et poeng ut av at posten ble adressert til Ørbeck Sørheims hjemmeadresse. Det hele var altså Ørbeck Sørheims eget verk. 

Ørbeck Sørheim har overfor Finansavisen uttalt at han kort tid før han skulle i Oslo tingrett som representant for Strandskogen, ble oppringt av tingretten og fortalt at: ”…Berge ikke hadde fått autorisasjon til å jobbe som fullmektig hos meg (Ørbeck Sørheim).” Som det fremgår av forsikringen og notatet fra det forberedende rettsmøtet 10. mars 2004 pkt. 14, hvor Ørbeck Sørheim svarer ja på regjeringsadvokatens spørsmål om hvorvidt jeg er autorisert, samt at vi hadde felles adresse i Rosenkrantz gate 20 fra før påske (selv om Ørbeck Sørheim bevisst forsøkte å så tvil omkring dette ved å pålegge Posten Norge å sende all post hjem til ham), var det klart at de formelle vilkår for å arbeide som fullmektig var oppfylt. Dette hadde han allerede i midten av mars 2004 fått bekreftet av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Uttalelsen til Finansavisen er en fantasi som Finansavisen ukritisk lot trykke.

Videre forteller Ørbeck Sørheim til Finansavisen at årsaken til at jeg ikke var autorisert, var at jeg hadde fått seks rettergangsbøter, og at han ikke visste noe om dette. Give me a break! Finansavisen trykket ukritisk også denne fantasien, selv om de med letthet kunne ha fått avkreftet at jeg på det tidspunkt eller på noe tidspunkt overhodet har fått seks rettergangsbøter. Jeg var ilagt to rettergangsbøter, som for øvrig ble gjort kjent for hele Norge i Kapital nr 8 2004, lenge før det tidspunkt hvor Ørbeck Sørheim forteller at han hadde fått disse for ham helt nye opplysninger om meg. Som en kan se lyver Ørbeck Sørheim i takt med spenningen rundt ham. Selvsagt var Ørbeck Sørheim kjent med disse ugyldige rettergangsbøtene som var ilagt meg, for å stoppe meg fra nettopp å få bevilling. Han kan til og med ha vært en del av aksjonene mot meg.

Ørbeck Sørheim avslutter altså med at jeg har påført Strandskogen stor skade, hvilket er ren fantasi. I og med at Finansavisen og Trygve Hegnar har latt denne AP-løpeguttløgneren få herje fritt med sin lidelse i Finansavisen, har Finansavisen og Hegnar pådratt seg et erstatningsansvar overfor meg. I tillegg har denne gjengen, slik artiklene skrives, oppfordret nær sagt til et eldreopprør mot meg, noe som etter alle solemerker skal påføre Hegnar/Finansavisen og andre medvirkere et enda alvorligere erstatningsansvar. 

*       *       *

Nå skal jeg bringe dere litt tilbake i tid, hvor vi skal se litt på hvem denne gjengen egentlig er, og hva de har drevet med i årene frem til de traff på meg.

Ingjald Ørbeck Sørheim
Ørbeck Sørheim har blitt skolert i Moskva og er en god ”venn” av Arne Treholt. I Gro Harlem Brundt Lands første regjering var han hennes sekretær. Til meg og Riis fortalte Ørbeck Sørheim at årsaken til at Gro hadde hentet han inn som statssekretær, var at Gro – som (i følge Ørbeck Sørheim) mente at Ørbeck Sørheim var en farlig konkurrent til statsministerposten – ved å få han tettest mulig inn til seg, sikret seg at han ikke kunne ta statsministerposten fra henne. Vell.

I en kort periode i 1982-83 var Ingjald Ørbeck Sørheim administrerende direktør i Studentsamskipnaden i Oslo. Han måtte etter bare kort tid forlate stillingen som følge av økonomisk rot, i følge ham selv. Jeg er interessert i å få en forklaring fra leserne på hva som egentlig var årsaken til at han dro fra direktørstillingen så fort.

På midten av 1990-tallet ble Ørbeck Sørheim beskyldt for å ha missbrukt sin stilling som styremedlem i Johan Jørgen Holsts stiftelse, hvor han som leder av stiftelsen i 1994 hadde belastet fondet for honorarer og diverse med kr 177.451,- mens det for samme år kun ble delt ut kr 13.000,- i stønader til stiftelsens formål. Les mer om saken i dommen her.

Som en følge av hans administrasjon av minnefondet, kom Ørbeck Sørheim i klammeri med sine partnere i advokatfirmaet Lyng & co. Advokatfirmaet foreslo at Ørbeck Sørheim skulle trekke seg som partner og heller fortsette i kontorfelleskap med gjengen. Ørbeck Sørheim sprakk vel som vanlig, og sa opp på dagen.

Etter dette gikk Ørbeck Sørheim inn i kontorfellesskap hos advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA. Dette samarbeidet sprakk bare 1 ½ år senere, etter at Ørbeck Sørheim hadde kjøpt tjenester av advokatfirmaet for noe over kr 1 million og nektet å betale. Det ble reist voldgiftssak hvor Ørbeck Sørheim ble dømt til å betale advokatfirmaet omtrent 1.4 millioner, samt at han ble dømt til å betale alle sakens omkostninger, som nok løp opp i ca ½ million kroner. Les om problemene mellom Ørbeck Sørheim og Advokatfirmaet  Lyng & co her. Etter denne voldgiftsdommen gikk Ørbeck Sørheim til søksmål mot Stordrange med krav om utbetaling av tilgodehavende. Ørbeck Sørheim tapte også denne saken. Les dommen her

Innimellom her, i november 1997 hadde Gøran Skaalmo i TV2 fått tips om Ørbeck Sørheims forvaltning av Holsts minnefond, og det ble følgelig lagd en liten krigsreportasje om advokatens handlinger. Ørbeck Sørheim reiste injuriesak mot TV2 og tapte i høyesterett. Les dommen her.

Ørbeck Sørheim har også kommet i konflikt med arvingene etter Bjørn Bettum (jf Jahre-boet). Ved en feil hadde advokat Even Wahr-Hansens sekretær sørget for en utbetaling på nær kr 180.000 til Ørbeck Sørheim i forbindelse med arbeid Ørbeck Sørheim hadde utført/skulle utføre, og som han mente at Jahre-boet – gjennom en avtale med Bjørn Bettums arvinger – skulle dekke. Da feilen ble oppdaget av Wahr-Hansen, nektet Ørbeck Sørheim å betale tilbake beløpet. En del av regningen fra Ørbeck Sørheim skrev seg fra en storaksjon han organiserte mot en rekke advokatkontorer og revisorfirmaer i Oslo. Jeg fikk telefon fra Ørbeck Sørheim dagen før, den 31. mars 2004, og ble bare bedt om å komme til et kontor om morgenen den 1. april 2004. Det var først da jeg møtte opp på kontoret at jeg, og en rekke andre personer som allerede satt der, ble fortalt at vi skulle aksjonere på vegne av Jahre-boet. Oppdraget gikk i all enkelthet ut på å møte opp på angitte lokaler, og be pent i de respektive resepsjoner om å få alle dokumenter som hadde tilknytning til Jahre/Bettum, for så vidt et håpløst foretagende slik det var lagt opp uten rettslige verktøy. Jeg dro sammen med en mann, som visstnok hadde mistet sin bevilling, til Deloitte på Skøyen. Vi sto vel der med luen i hånden en stund og ventet på at en eller annen sjef skulle komme og hive oss ut. Til slutt kom han ned trappen og spurte oss hva vi ønsket. Vi fortalte om vårt lille foretagende, som han fnøs av. Deretter spurte han hvem jeg jobbet for. Da jeg fortalte dette til ham, sa han kort men meget overbevisende: Mannen er gal. Stakkars deg. Og med dette måtte vi bare forlate bygget tomhendt, foruten den lille kraftsalven om Ørbeck Sørheim. Jeg fikk aldri betalt for dette oppdraget, selv om Ørbeck Sørheim også her – viser det seg – skrev med gafler og fikk tappet til seg penger fra Jahre-boet. Under den tiden (tre måneder) jeg var ansatt hos Ørbeck Sørheim fikk jeg ikke betalt ett øre, bare slik at det er nevnt. Les dommen mellom Bettum-boet og Ørbeck Sørheim her, hvor det bl.a. fremkommer at Ørbeck Sørheim ikke har oppført seg særlig pent mot sine klienter.

Morten og Vidar Strandskogen
Mens alt dette holdt på, startet Strandskogen-familien sammen med Ørbeck Sørheim? Scandinavian Network Group (SNG) i Luxembourg. Strandskogen/Ørbeck Sørheims (det er ukjent om Ørbeck Sørheim var medeier eller bare konsulent/selskapets advokat/nettverksbrobygger osv) ide var å selge kokekar og alt mulig annet fra Luxembourg til det skandinaviske husmormarkedet. Tormod Hermansen (han som sparker journalister bak) – en god venn av Ørbeck Sørheim – hadde i følge Ørbeck Sørheim lovet å bidra/hjelpe til med å videreformidle de digitale signalene fra Luxembourg til de tusen hjem, noe som skar seg helt. Som vi skal se besto hjelpen til vennen også av et lån på 6 millioner kroner. Avdøde Knut Bjørnsen skulle stå for salget på TV.

Mot slutten av 1997 ”klarte” SNG å hente inn kr 7 millioner i en emisjon. På dette tidspunktet hadde selskapet en gjeld på 9,7 millioner som de nye investorene ikke fikk vite om. Bare to uker etter emisjonen var all gjeld forfalt. Det var Orkla Finans AS v/Einar Skaar som hentet inn pengene. Det skulle vise seg at Einar Skaar satt på flere sider av bordet i denne saken. Orkla ble dømt til å tilbakebetale investorene det investerte beløp. Les dommen her, og Strandskogen fikk igjen sitt pass påskrevet.

Fra før hadde SNG fått et lån fra Telenor-Hermansen på kr. 6 millioner samt et lån på kr. 1,5 millioner fra A-pressen. Ørbeck Sørheim har åpenbart melket de rette folkene. Midlene fra emisjonen høsten 1997 ble i følge dommen fordelt slik: 1 million gikk til konvertering av gammel gjeld, 4 millioner gikk til SNG (og ut i det store intet) mens 2 millioner også gikk ut til det store intet (per 2002 var det ennå ikke redegjort for dette siste beløpet, hvor det hadde blitt av).

Når det gjaldt SNG’s soliditet og kredibilitet hadde Ørbeck Sørheim i en faks på vegne av Steenstrup Stordrange DA gått god for selskapet, til tross for at han ikke hadde noe annet forhold til Steenstrup Stordrange DA enn hva kontorfellesskapsavtalen ga grunnlag for, og til tross for at SNG aldri leverte inn et eneste årsregnskap.

Under granskingen (gjengitt i dommen ovenfor) av denne saken kom det frem at Morten Strandskogen, som hadde presentert SNG for mulige investorer i Oslo høsten 1997, hadde blitt slått personlig konkurs i 1989 og 1999, samt at han var innblandet i en konkurs i 2000 (Tore Sandberg nevner for øvrig ikke disse senere problemene i sin bok om familien Strandskogen). Videre ble det avdekket at han hadde vært mistenkt for straffbare forhold under behandlingen av begge konkursene. Les mer om Strandskogen-saken, og deres personlige konkurser her, hvor også Tore Sandbergs engasjement (ikke bare som gransker, men som prosessuell medhjelper) blir bedømt, og hvor det blir reist kritikk mot Sandbergs arbeid.

SNG leverte som nevnt aldri inn årsregnskaper for selskapet i Luxembourg, noe som skulle resultere i oppløsning av selskapet, et selskap som Morten Strandskogen mente skulle kunne omsette for mer enn en kvart milliard det første driftsår. Les dommen og gjør dere kjent med Strandskogen/Ørbeck Sørheim.

Dette er noe av det som blir uttalt om Strandskogen i dommen:

” …nærmere undersøkelser vedrørende Morten Strandskogen, en av de sentrale aktørene i SNG… Sett på bakgrunn av de medieoppslag det fram til høsten 1997 hadde vært om Morten Strandskogen finner retten det noe påfallende at Einar Skaar ikke klarte å avdekke at Morten Strandskogen hadde vært gjenstand for til dels svært kritisk omtale og at han ble slått personlig konkurs i 1989. Retten bemerker at han også ble slått personlig konkurs i 1999, og at han også i 2000 var innblandet i en konkurs; i alle tilfeller ble det antydet brudd på flere straffebestemmelser.

”Etter rettens syn må Einar Skaars forannevnte handlinger og unnlatelser sees i sammenheng med påviste uklarheter rundt SNG; det ansees bevist at selskapet aldri leverte årsregnskap i hjemlandet Luxembourg, og det eksisterte flere selskaper med svært like navn og med samme eierinteresser, noe som er påfallende. Saksøkerne har heller ikke klart å spore eiere av selskapet LiMa Holding, som eide 97 % av SNG. Saksøkerne antar at, men aksepterer at det ikke er ført bevis for at Morten Strandskogen eide LiMa Holding. Retten finner det også bevist, og påfallende, at kr. 2 mill. av det som ble innbetalt i forbindelse med emisjonen, ikke kan spores.”

”…finner retten det bevist at Hanasand ikke ville tegnet seg ved emisjonen hvis han hadde hatt opplysninger om de eksisterende tekniske problemene og/eller selskapets økonomiske situasjon og/eller Morten Strandskogens økonomiske fortid.”

Jeg finner det noe påfallende at et innbrudd i 1998 i SNG’s lokaler på Lier (hos Bjørnsen) av Morten Strandskogen blir fremstilt som industrispionasje, eller sabotasje. På tidspunktet for innbruddet var det – som vi har sett av dommen ovenfor – ikke lenger håp for selskapet, og det er vel lite trolig at TV2 (som visstnok var SNG’s eneste konkurrent på kokekarområdet) skulle gjøre seg bryet verdt med å ta seg en tur til Lier for å gjøre seg kjent med ”verdifull informasjon” om enda ett av Strandskogens konkurseventyr. I anledning tyveriet uttalte Morten Strandskogen seg slik til Dagbladet:

”Jeg tror at gjerningsmennene har forsøkt å lamme bedriften vår.”

Her var det ikke mye mer som kunne lammes, som ikke alt var lammet, det kan vi i hvert fall slå fast.

I denne artikkelen hos NæringsEiendom.no (nå estatenyheter) blir Morten og Vidar Strandskogen nevnt som leietakere hvor utleier (igjen) ble sittende med skjegget i postkassen. I denne artikkelen fra samme nettsted (artikkelen er fjernet), blir det referert til samme sak, vil jeg tro, hvor det eneste ”Konkursbaronene” etterlot da de endelig forlot leielokalene var en koffert med regninger. Leieforholdt med Strandskogens selskaper hadde vært et mareritt, sa utleier, Nasjonalforeningen for Folkehelsen. Les artikkelen, den gir en sterk beskrivelse fra en av mange som har vært utsatt for Strandskogen og deres konkursrytteri.

På Internet kan man lese om SNG Invest, eller Scandinavian Networking Group Invest. Jeg sier ikke at Strandskogen på en eller annen måte kan være involvert i dette, men navnet er påfallende likt de navn Strandskogen har benyttet i sin virksomhet i Norge og Luxembourg. SNG Invest har lurt flere tusen investorer og har lagt ned sine internettsider. Du finner mer om Investor Scam’et her i bloggen hos Hegnar (som dere ser finner dere ingenting der), samt en lengre artikkel i N24 her.

Her er navnene på de selskapene Strandskogen etablerte i Luxembourg 7. og 8. august 1997 osv. og som skulle selge kokekar i Skandinavia:

DEBREX MANAGEMENT SERVICES S.A. (antatt Strandskogen i British Virgin Island) è Etablerer SCANDINAVIAN HOLDING INTERNATIONAL S.A, og så går det slag i slag denne dagen og ukene som fulgte: LIMA HOLDING S.A., SCANDINAVIAN MANAGEMENT S.A., SCANDINAVIAN NETWORK GROUP HOLDING S.A, SNG-BROADCASTING (LUXEMBOURG) S.A.,SCANDINAVIAN TRANSMISSION S.A. Du finner noen av registreringsforretningen her, og slettingen av de fleste selskapene (i 1999) her. Deretter ser det ut for at DEBREX har overlevd i Luxembourg og starter KRIS S.A. i 2001, sammen med FINESSA S.A. (også et British Virgin Island selskap). Som for flere av de ovennevnte selskapene kommer det en fullmakt fra MONACO også i forbindelse med etableringen av KRIS S.A. I 2002 etablerer DEBREX sammen med LEGNOR TRADING S.A. (også et British Virgin Island selskap) enda ett selskap i Luxembourg: MAGHREB VENTURE PARTNERS HOLDING S.A., med samme adresse som de ovennevnte selskapene; 7, rue Pierre d’Aspelt.

I og med at DEBREX MANAGEMENT SERVICES S.A. startet det hele for Strandskogen i Luxembourg, er det ikke usannsynlig at Strandskogen har en finger med i resten av de nevnte selskapene. Fortsetter man å følge sporene kommer man borti bankfolk fra Tunis, og såkalte investeringsselskaper på Crand Cayman Island (INVESTMENT MANAGEMENT GROUP, IMG SERVICES LIMITED). Jeg lar det foreløpig være med dette.

Uansett: Følger man sporene etter Strandskogen møter man ofte disse ordene: Konkurser og problematiske leieforhold, eksempelvis dette sporet (artikkelen er slettet).

Denne gjengen; Ingjald Ørbeck Sørheim, Vidar og Morten Strandskogen, Ole Kristian Aabø-Evensen samt Mats Ektvedt (TV2) og hans gode venninne Gro Anette Nuland Rønnov (som i sin tid jobbet sammen med Aabø-Evensen i KPMG) med sin våpendrager, Kongehusadvokaten advokat Cato Schiøtz, har nå blitt dratt sammen inn i varmen hos Hegnar, i et felles angrep/forsøk på å få meg fjernet. Dette er ikke patetisk, Hegnar, dette er kriminelt, but he couldn’t care less?

Hadde jeg (og Einar for den del) blitt gjort kjent med dette, og med Ørbeck Sørheims tilknytning til Strandskogen, hadde jeg selvsagt ikke inngått noe samarbeid med Ørbeck Sørheim. Jeg kunne heller aldri ha forsvart Strandskogen i deres sak. Dommene og historien viser at vi her står overfor notoriske konkursryttere. Selvsagt har også slike personer krav på en rettferdig rettergang, men jeg ville ikke ha påtatt meg noe oppdrag under disse forutsetninger.

Igjen ser vi at Strandskogen åpner ett eller annet selskap og bruker selskapet som instrument til å suge til seg så mye som mulig før selskapet blir innhentet av (konkurs-) loven. Siste skudd på grenen er Prosjektutvikling Norge AS (som nå er slettet 070114) og her. Som dere kan se har dette selskapet samme forretningsadresse som den Tore Sandberg oppga ved registrering av nytt navn på hans Justitia Forlag AS, til Mediehuset AS (selskapet ble slettet fra Foretaksregisteret 160409).

Det kan se ut for at det er mer å grave i her, bl.a. hvorfor Tore Sandberg opererer (sammen med advokat Jon Christian Elden og Strandskogen) med to forskjellige forlag og organisasjonsnummer, med samme navn (se på kunngjøringer for disse selskapene), men dette har jeg ikke tid til nå.

Det tok ikke mer en knapt ett år før selskapet havnet i retten med et søksmål mot en (antakelig) stakkars gårdeier, som i likhet med så mange andre kan ha fått oppleve Strandskogens bondefangeri. Les kjennelsen her. Ut i fra kjennelsens innhold ser jeg et klassisk Strandskogen-opplegg: Salg av bygård, rehabilitering, skadegjørende disposisjoner, stort tap. Dersom noen har kjennskap til dom i tingretten i denne saken, mottar jeg informasjon med takk.

Dersom vi nå for et øyeblikk ikke glemmer det jeg nå har gjennomgått, blir det ganske sprøtt og ikke så lite urimelig at Strandskogen har fått spalteplass for sin høyst tvilsomme sak i ABCNYHETER uten at ABCNYHETER synes å ha stilt et eneste kritisk spørsmål i saken. Følg denne linken, og les videre om saken i ABCNYHETER. Jeg nevner for ordens skyld at selv om domstolene har gjort gærne ting, så blir ikke dermed Strandskogens handlinger verken opphevet eller legitimert. Jeg merker meg videre at ABCNYHETER har omskrevet Strandskogen-historien, hvor Strandskogen-familien har gått fra å være en av de mer kjente konkursrytterne på 80-tallet til å bli omtalt som en av de mest vellykkede entreprenører i Oslo på 80-tallet. Her er en kort gjennomgang fra Sandbergs bok om hvordan pressen så på Strandskogen på 80-tallet, samt noen presseoppslag fra samme bok for samme periode.

For øvrig bommer ABC-journalisten på en rekke områder, bl.a. tidspunktet for Sandbergs engasjement, tidspunktet for Bredo-konnkursen, antall millioner som er tapt har øket med det dobbelte siden 2004, noe som peker i retning av ukritisk og ensidig fremstilling av en sak.

I et taktisk forsøk på å be DNB NOR om pent vær, har Strandskogen, i følge ABCNYHETER, nå rettet nær sagt all kritikk mot avdøde Erik J. Sandene (og ikke mot banken i sin helhet, slik angrepene tidligere var utformet), som var bankens fast ansatte advokat.

Allerede i 2004, i forkant av salærsaken (som er nevnt nederst i denne artikkelen) mellom Riis og Aabø-Evensen, ønsket Aabø-Evensen å benytte Ørbeck Sørheim og Strandskogenfamilien som karaktervitne mot meg og Riis. Nå skal de samme bare brukes mot meg, av Riis – og Aabø-Evensen. Her kan dere se hva denne gjengen skal forklare seg om. Dette er virkelig fantastisk. At Oslo tingrett og Asker og Bærum tingrett skulle tillate at denne gjengen skulle få ”vitne” om all verdens løgner mot meg, ligger i kortene. Det finnes nemlig ikke en eneste advokat med vettet og rettferdighetssansen i behold som ville tørre å bringe til torgs de løgner som Aabø-Evensen har produsert, gjennom disse annonserte vitnemål. Som dere kan se av min gjennomgang ovenfor, trenger man ikke engang grave seg under overflaten i disse sakene for å kunne konkludere med at disse vitnene for lengst skulle ha vært stoppet i sin virksomhet.

Det eneste jeg har gjort for Riis er å; skaffe dem fri rettshjelp for alle sakene deres (noe som utgjorde noe over kr 3 millioner); fremskaffe et forlik på litt over 55 millioner kroner, vinne tre saker i Strasbourg mot Norge og som med riktig bruk ville gi enda flere millioner fra gjengen i regjeringskvartalet; og sørge for at de slapp å betale kr 13 millioner i skatt på rentene av forliksbeløpet. Det er litt hjelp, dette.

At Finansavisen ikke bryr seg med å fortelle sine lesere hva slags kobbel de benytter som kilder til sine fantasier, betyr bare en ting: Trygve Hegnar styrer, og så lenge han styrer så skal ingen bry seg, selv om det skulle gå lukt til helvete.

Avisartiklene er et bevis i seg selv om at artikkelforfatter og eier av Finansavisen (Kjetil Sæter og Trygve Hegnar) overhodet ikke har undersøkt holdbarheten i det som blir sagt og skrevet.

Jeg ønsker også å nevne at: I motsetning til Finansavisen som ikke vil og ikke kan dokumenterer noen av avisens injurierende påstander, dokumenterer jeg alt, hvilket betyr at intet av det jeg her har lagt frem – dersom noen skulle være i tvil – er injurierende.

Endelig vil jeg nevne at alt det som er nevnt ovenfor har vært tilgjengelig for enhver journalist, også de spesielt flinke gravende journalister som jobber i Finansavisen og Kapital. Likevel har Trygve Hegnar og hans disipler underslått sannheten for å kunne gjennomføre et oppdrag som ellers aldri ville ha kunnet blitt iverksatt.

Hegnar må nok befinne seg meget langt nede i kjelleren når han har gått til det risikofylte skrittet å hente inn Ørbeck Sørheim og Strandskogen-familien som troverdighetsvitner mot meg. Her passer det å stille Hegnar det retoriske spørsmålet han selv stilte i 1982 da han skrev om Strandskogen, dog noe omformulert: ”Norges smarteste spekulant? – eller Norges dummeste avismann?”

Og så noen ord til slutt om Odd Einar Dørum medmenneskelige sider

Hva nå denne reglesmeden av en tidligere justisminister måtte mene i Finansavisen og i et ikke kringkastet intervju i TV2, har for så vidt ingen betydning. Det er jo ikke sikkert at Odd Einar Dørum visste hva som skjedde rundt ham selv da han var justisminister. Jeg har allerede dokumentert at Dørum ikke ønsket å hjelpe familien Riis og at saken mellom Justisdepartementet og Riis etter ordre fra Dørum ikke skulle forlikes. Dette bestemte han etter at han hadde gjennomgått saken like før jul 2001 – etter at jeg og Einar hadde gjort en rekke henvendelser, og hvor til og med Aabø-Evensen ved en innskytelse hadde sendt et brev til Justisministeren, et brev som til Aabø-Evensens store skuffelse ikke engang ble besvart (Aabø-Evensen uttrykte virkelig skuffelse og overraskelse overfor Einar da det ble klart for ham at justisministeren aldri kom til å svare ham).

Julegaven fra Dørum ble i ren den-omtenksomme-Dørum-stil fakset til familien Riis den 21. desember 2001, slik at budskapet fra Julenisse-Dørum virkelig skulle få synke inn i dagene før julaften.

Jeg har selvsagt dokumentasjon på at jeg hadde møte og korrespondanse med Dørum, samt med hans sjef/undersått Jørn Holme, og at jeg var den eneste som deltok aktivt på Riis’ side i forkant av forliket (Aabø-Evensen hadde for lengst satt seg selv på sidelinjen ved å nekte å snakke med Riis over en periode på 4 måneder. Riis ga for øvrig Aabø-Evensen uttrykkelig beskjed om å holde seg langt unna forliksforhandlingene som pågikk. På det tidspunktet var det ingen som stolte på Aabø-Evensen lenger); mht arbeidet med å fremskaffe Fri Rettshjelp for familien; mht alle Strasbourg-seierene; mht arbeidet med å løse Riis fra skattekravet på 13 millioner, m.v., noe jeg får kommer tilbake til i en egen artikkel.

 

Herman J Berge
Luxembourg


[1] Nå er jo ikke dette helt korrekt, idet Sandbergs ”Narrespill” bare berører én av mange konkurssaker og konkursperioder for denne familien.