LB-1995-1629 (Borgarting lagmannsrett)

 

--------------------------------------------------------------------------------

PARTENE: Ankende part: Thomas Vidar Strandskogen (Prosessfullmektig: Advokat Jan Velund). Motpart: Prosjektservice AS, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Jo Rodin). 

 

DOMMERNE: Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Ekstraordinær lagdommer Odd Emil Blomdal. 

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

       Saken gjelder fordringsprøving i konkursbo.

 

       Thomas Vidar Strandskogen og hans familie overtok pr. 1. januar 1986 selskapet Carl Bredo Olsen AS som var engasjert i detaljomsetning av radio- og TV-apparater i Osloområdet. Overtakelsen ble organisert gjennom selskapet Prosjektservice AS - i det følgende også omtalt som selskapet - som var helt ut eiet av Strandskogen, hans ektefelle og to barn. Strandskogen var styreformann i Prosjektservice med sønnen Morten som ett av to styremedlemmer. - Når retten i det følgende bruker etternavnet Strandskogen uten angivelse av fornavn, siktes det til Thomas Vidar Strandskogen.

 

       Den 9. desember 1987 ble det åpnet gjeldsforhandling i Prosjektservice AS. Forhandlingene førte ikke frem. Ved Oslo skifteretts kjennelse av 3. september 1988 ble gjeldsforhandlingene innstilt og konkurs åpnet. Som bostyrer ble i første omgang oppnevnt advokat Knut Opstad som senere ble erstattet av advokat Jo Rodin.

 

       Prosjektservice AS, dets konkursbo, fremmet den 4. april 1989 begjæring til Oslo skifterett om at Thomas Vidar Strandskogens bo skulle tas under behandling som konkursbo. Boet oppga i begjæringen at det hadde et krav mot Strandskogen på kr 3616596. For den prejudisielle behandling av begjæringen aksepterte boet imidlertid at kravet ble redusert til kr 2453150. Ved Oslo skifteretts kjennelse av 12. juni 1989 ble begjæringen tatt til følge og konkurs åpnet. Anke til Høyesterett førte ikke frem.

 

       Prosjektservice AS, dets konkursbo, anmeldte i første omgang en fordring på kr 3616596 i Strandskogens konkursbo. På bakgrunn av fornyet vurdering av forholdet mellom Prosjektservice og Strandskogen, anmeldte boet i 1993 - etter at fristen for anmeldelse av fordringer var utløpt - et redusert krav med kr 2770122. Beløpet var basert på at Prosjektservice i utgangspunktet i alt hadde en fordring mot Strandskogen på kr 5388810, men at noe av dette måtte justeres og noe frafalles, samt at Strandskogen hadde motkrav med kr 2745841. Strandskogens bo aksepterte kravet, mens Strandskogen personlig reiste innsigelse og nedla påstand om at kravet ikke skulle godkjennes ettersom han hevdet å ha et netto tilgodehavende med kr 206927. Etter skriftlig behandling avsa Oslo skifterett den 24. januar 1995 kjennelse med slik slutning:

 

1. Kravet fra Prosjektservice AS - dets konkursbo i Thomas Vidar Strandskogen, hans konkursbo godkjennes som et uprioritert krav med kr 2770122,-. 

2. Thomas Vidar Strandskogen tilpliktes å betale Prosjektservice AS, dets konkursbo saksomkostninger med kr 10000,- - totusenkroner - innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av kjennelsen. 

 

       Det er enighet om at saksomkostningsbeløpet i pkt. 2 rettelig skal være 10000, og at det beror på en feilskrift når det med bokstaver er angitt totusen.

 

       Sakens nærmere enkeltheter fremgår for øvrig av skifterettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.

 

       Thomas Vidar Strandskogen har anket kjennelsen til lagmannsretten p.g.a. feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Prosjektservice AS, dets konkursbo, har tatt til gjenmæle og anført at skifterettens kjennelse er korrekt, både m.h.t. lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Under ankeforhandlingen har boet imidlertid opplyst at kravet må reduseres med kr 50000, og påstanden for lagmannsretten er justert med et slikt beløp.

 

       Ankeforhandling ble avholdt i Oslo Tinghus 9. og 10. desember 1997. Thomas Vidar Strandskogen møtte og avga forklaring. Prosjektservice AS, dets konkursbo var representert ved advokat Jo Rodin, bostyrer og prosessfullmektig. Advokat Erik Sandene, medlem av bostyret i Prosjektservice, fulgte deler av forhandlingen. To vitner ble hørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

 

       Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten. For lagmannsretten er imidlertid reist et prosessuelt spørsmål knyttet til det forhold at boet har søkt å basere kravet på aksjeloven § 15-1. Som en ny anførsel for lagmannsretten har den ankende part gjort gjeldende at deler av kravet er foreldet.

 

       Den ankende part - Thomas Vidar Strandskogen - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk anført:

 

       Ankemotparten må ha bevisbyrden for foreliggende uklarheter av faktisk art. I saken er fremlagt flere revisorrapporter, men bare en av revisorene har vært ført som vitne for lagmannsretten. Av forskjellige grunner, bl.a. av økonomisk art, har Strandskogen ikke vært i stand til å innkalle de revisorer som har uttalt seg i hans favør. Boet, som plikter å opptre objektivt og nøytralt, er den av partene som både har ressurser og praktiske forutsetninger for å avklare saksforholdet nærmere.

 

       Strandskogen er sterkt kritisk til bobehandlingen. Han er uenig i en rekke av de påstander og konklusjoner boet er kommet ut med, men han har valgt å begrense saken til de forhold som er relevante for nærværende tvist. Det er ikke riktig at Strandskogen har handlet uforsvarlig og kritikkverdig som styreformann i Prosjektservice. Ved utstrakt engasjement av kvalifiserte konsulenter gjorde han svært mye for bl.a. å forsikre seg om at regnskapsføringen ble utført på en tilfredsstillende måte.

 

       Av boets samlede fordring anføres at omlag 1,8 millioner er foreldet. I 1993, lenge etter at fristen for å anmelde fordringer var utløpt, økte ankemotparten bruttokravet til ca 5,4 millioner. Denne delen av kravet må være foreldet etter foreldelsesloven § 2, jfr. § 18 nr. 2. Loven § 18 nr. 1 får ikke anvendelse ettersom det her nettopp ikke er tale om den fordring som lå til grunn for konkursbegjæringen. Uttalelsen i lovforarbeidene om at § 18 nr. 1 gjelder for konkursbegjærerens alle fordringer mot konkursdebitor, må bero på en misforståelse. Et slikt standpunkt ville for øvrig innebære at konkursrekvirenten stadig kunne fremme nye krav så fremt konkursbehandlingen trakk i langdrag. Uansett må lovens klare ordlyd ha forrang.

 

       Mellomværendet mellom Prosjektservice og Strandskogen har vært behandlet i 4 revisorrapporter. Boet har særlig bygget på rapporten i 1989 fra borevisor Knut Falkenberg. Det er det ingen grunn til. Falkenbergs uttalelse om at Strandskogen må svare for kr 400.000 i ikke innbetalt aksjekapital er f. eks. tatt med etter krav fra daværende bankforbindelse for Prosjektservice. Under enhver omstendighet kan det ikke være tale om ansvar for mer enn kr 350.000 ettersom det eventuelt var aktuelt å øke aksjekapitalen med et slikt beløp. Når det gjelder kravene mot Strandskogen på henholdsvis kr 600.000 (husleiereduksjon) og kr 560.000 (lånenedbetaling), anføres at det ikke foreligger noe egentlig bilagsunderlag. Disse forhold kunne nok Strandskogen ha håndtert på en klarere måte, men det er ikke tale om uregelmessigheter.

 

       I 1987 skal Strandskogen ha foretatt uttak o. l. med beløp i størrelsesorden 2,1 millioner. Det er imidlertid på det rene at minst ett av uttakene refererer seg til hans sønn Morten Strandskogen idet sønnen har kvittert. Kvitteringen må tillegges avgjørende betydning. Det er ellers klarlagt at en del av regnskapsføringen var basert på misforståelser og derfor ble uriktig. Dette, som hadde sammenheng med bruk av innleide konsulenter, er bekreftet av Berit Jacobsen, kontoransvarlig i Bredokjeden.

 

       I forbindelse med konkursåpningen frafalt ankemotparten en del av kravet. Dette må oppfattes som et bindende frafall. Kravet må reduseres tilsvarende.

 

       Egil Hokholt i revisorfirmaet Ernest & Young avga en rapport i 1991 som bør tillegges vesentlig betydning. Hans gjennomgang var basert på de 149 bilag som lå til grunn for konkursåpningen og som Strandskogen hele tiden har forholdt seg til, samt noen få tilleggsbilag. I sin rapport påviste Hokholt at boets standpunkt bygget på feiloppfatninger idet Strandskogen uriktig var belastet for gaver til forretningsforbindelser og falske kundesjekker, og videre at det var foretatt dobbeltføringer og sammenblandinger av uttak og innskudd. Ifølge Hokholt sto Strandskogen ikke i noe gjeldsforhold til Prosjektservice. Tvert imot hadde han kr 206.927 til gode. Det er ingen grunn til å anta at dette er uriktig. Falkenbergs tall er ikke nødvendigvis korrekte.

 

       Revisor Per Ødegaard i Coopers & Lybrand ble brakt inn i saken i 1993 etterat Rodin var oppnevnt som bostyrer. Ødegaard la til grunn at Strandskogen har betydelige motkrav mot Prosjektservice. Ifølge Ødegaard utgjør boets krav mot Strandskogen maksimum ca 1 million kroner. Avgjøres omstridte krav i Strandskogens favør, har han til gode kr 269095.

 

       Den siste rapporten fra Ernest & Young i 1994 bringer ikke noe egentlig nytt. Ser en bort fra uavklarte poster konkluderes det her med at Strandskogen har et nettokrav mot Prosjektservice. Alene tre omstridte poster som det ikke finnes bilag for, utgjør 1,5 millioner. Disse burde vært hensyntatt.

 

       Den ankende part har særlig knyttet merknader til følgende poster/krav:

 

1. Lønnsutgifter til Merethe Strandskogen. Det er på det rene at Merethe Strandskogen faktisk var til stede og utførte arbeid for Prosjektservice. Strandskogen var likvid og fant det naturlig å dekke de honorarkrav som oppsto. Det ble trukket skatt og utbetalingene ble innberettet til ligningsmyndighetene. Beløpene er også oppgitt i Merethes selvangivelser. Etter konkursåpningen har boet betalt feriepenger. Merethe har forklart seg som vitne for lagmannsretten og ankemotparten har akseptert all den dokumentasjon som er fremlagt. På denne bakgrunn må kravet mot Strandskogen reduseres med kr 381120. 

2. Husleie Riddervoldsgt. En kvittering av 26. oktober 1987 viser at Erland Morud eiendomsforvaltning mottok kr 65.200 for leie av lokaler for en Bredoforretning i Riddervoldsgt. 12. En påskrift på kvitteringen godtgjør at halvparten av beløpet ble innbetalt kontant av Strandskogen. Dette utlegget må også krediteres Strandskogen. 

3. Husleiereduksjon. Prosjektservice leide lokaler av Strandskogen. For å oppnå et bedre regnskapsresultat for 1986 er det på det rene at man diskuterte å redusere leien for dette året. Dette ble det imidlertid ikke noe av, og det ble aldri inngått noen bindende avtale om slik reduksjon. Et bilag som revisor har satt opp i ettertid, gir ingen dokumentasjon. Ankemotparten må ha bevisbyrden på dette punkt. 

4. Bankremisse til Colt Motor AS. Bankremissen pålydende kr 314.290 er belastet Prosjektservices konto med sikte på betaling for lokaler som selskapet leide. Hva som nærmere skjedde med bankremissen er noe uklart, men det er grunn til å anta at beløpet er kommet frem ettersom Colt ikke har fremmet noe krav mot Prosjektservice. Strandskogen mener han overlot bankremissen til advokat Ole Fosheim for at advokaten skulle ordne opp med Colt. Hva som videre har skjedd er ukjent for Strandskogen som forgjeves har forsøkt å få kontakt med Fosheim. Ankemotparten burde gjort mer for å få avklart spørsmålet med Fosheim, og ført ham som vitne. Uansett er det ikke grunnlag for å rette noe erstatningskrav mot Strandskogen. 

5. Uttak av kr 81450. Strandskogen har opplyst at disse midler ble brukt for oppussing av lokaler til fordel for Prosjektservice. Det foreligger ikke andre opplysninger eller bilag som kan underkjenne denne forklaringen. 

6. Uttak av kr 560000. Ankemotparten hevder at Strandskogen har tatt ut et slikt beløp fra Prosjektservices konto, men det er ikke fremlagt noe bilag som dokumenterer at dette er tilfelle. Kravet kan da ikke aksepteres. I denne sammenheng er påpekt at kravet ble tatt opp på et sent stadium under bobehandlingen, og at beløpet er høyt. 

7. Aksjekapitalforhøyelsen. Så vidt skjønnes hevdes det at Strandskogen inngikk en avtale med Prosjektservice om å sørge for at aksjekapitalen ble forhøyet fra kr 50.000 til 400000. Anførselen er ikke nærmere konkretisert. Uansett kan Strandskogens eventuelle utsagn til bank eller kreditorer ikke binde ham overfor selskapet. Prosjektservice ville bare få et krav mot Strandskogen så fremt han har fulgt fremgangsmåten i aksjeloven kap. 4 om tegning og forhøyelse av aksjekapital og forpliktet seg på dette grunnlag, jfr. Marthinussen/Aarbakke "Aksjeloven med kommentarer" (2.utg.) 82 og 206. Det er ikke tilfelle. Anses Strandskogen bundet overfor Prosjektservice, anføres subsidiært at konkursen i selskapet må bedømmes som en bristende forutsetning. 

 

       I prosedyren har ankemotparten anført at kravet kan bygges på aksjeloven § 15-1. Dette må oppfattes som et nytt krav som den ankende part er uforberedt på å imøtegå og som det ikke har vært noen bevisføring i tilknytning til. En slik endring kan ikke foretas på et så sent stadium i prosessen. Kravet må derfor avvises.

 

       Den ankende part har nedlagt slik påstand:

 

1. Kravet fra Prosjektservice AS' konkursbo i Thomas Vidar Strandskogens konkursbo godkjennes ikke. 

2. Prosjektservice AS' konkursbo idømmes sakens omkostninger for lagmannsrett og skifterett. 

 

       Ankemotparten - Prosjektservice AS, dets konkursbo - har ved bostyreren i det vesentlige gjort gjeldende:

 

       De fremlagte revisorrapporter gir veiledning, men de kan ikke løse de faktiske uklarheter og juridiske spørsmål som foreligger i saken. Rapporten fra Hokholt er for øvrig tilbakekalt av revisorfirmaet Ernest & Young. Boet har forholdt seg til revisorrapportene, men har i tillegg foretatt en selvstendig vurdering. Ut fra den høyst mangelfulle regnskapsføring som Strandskogen har ansvaret for, anføres det at han må ha bevisbyrden for faktiske uklarheter. Han må også svare for feil og forsømmelser som måtte være begått av innleide konsulenter.

 

       Det er ikke riktig at Prosjektservice frafalt deler av kravet i forbindelse med behandlingen av konkursbegjæringen mot Strandskogen. Av prosesskrift til skifteretten fremgår at selskapet aksepterte bestemte fradrag, men det er presisert at dette kun gjaldt for den prejudisielle behandling.

 

       Frem til utgangen av oktober 1987 ble det ført en egen konto i Prosjektservices regnskaper der Strandskogens privatuttak ble registrert. Denne kontoen viser at selskapet hadde et betydelig krav mot Strandskogen som også har oppfylt deler av kravet. Prinsipalt hevdes derfor at Strandskogen har akseptert fordringen. At uttakene er belastet Strandskogen, gir en sterk indikasjon på at disse faktisk er gått til private formål.

 

       Subsidiært anføres at Strandskogen er erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 15-1. Dette baseres i utgangspunktet på styrets tiltaks- og kontrollplikt, samt styrets ansvar etter aksjeloven § 8-7 for å sørge for betryggende bokføring, jfr. lov om regnskapsføring av 13. mai 1977 nr. 35 § 4, § 5 og § 8, med tilhørende forskrifter av 28. november 1958. Av sistnevnte regelverk, jfr. også forskrifter etter merverdiavgiftsloven, fremgår at det skal føres særskilt bok for uttak til selskapseiere og eierliknende personer. Reglene setter strenge krav til bilagsføring. I denne forbindelse er bl.a. vist til Vårdal/Johnsen "Norsk regnskapslovgivning" (4. utg.) 94. Styret har også ansvar for den daglige ledelse og det er tillagt tilsynsplikt m.h.t. bokføring og formuesforvaltning, jfr. Marthinussen/Aarbakke "Aksjeloven med kommentarer" (1987) 229.

 

       Det er sannsynliggjort at Prosjektservice har lidt tap som følge av uttak av privat art fra selskapet. Dette må føre til ansvar for styret, særlig for Strandskogen som var styreformann. Hans manglende oppfølgning av regnskapsordningen må bedømmes som grovt uaktsomt, jfr. Aarum "Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper" 187-195 og 359361. Over lang tid har det forekommet vesentlige mangler som Strandskogen har unnlatt å rette opp. I en situasjon som denne der det foreligger en lang rekke ulegitimerte uttak, må styret ha risikoen m. h. t. om de aktuelle beløp faktisk er disponert til fordel for selskapet. Støtte for dette standpunkt finnes i Eigersund byretts dom av 25. september 1968 og høyesterettsdommer i Rt-1996-22 og Rt-1996-905.

 

       Boet har søkt etter nærmere regnskapsbilag som kan avklare de omtvistede poster og enkeltkrav, men ikke funnet noe.

 

       Om enkeltposter bemerkes:

 

1. Lønnsutgifter til Merethe Strandskogen. Det foreligger fortsatt betydelige uklarheter vedrørende dette forholdet. Avgjørende for ankemotparten er at det ikke er fremlagt dokumentasjon som viser den påståtte pengestrømmen fra far til datter. Kravet kan derfor ikke aksepteres. 

2. Husleie Riddervoldsgt. Påskriften på kvitteringen av 26. oktober 1987 er uklar. Strandskogen må i tilfelle fremlegge nærmere bilag før kravet kan godtas. 

3. Husleiereduksjon. Det ble inngått en avtale mellom Strandskogen og Prosjektservice om reduksjon av husleien for 1986. Forholdet er bokført og også tatt inn i et regnskap som er undertegnet av styremedlem Morten Strandskogen. Dette må være tilstrekkelig for å konstatere at Strandskogen har forpliktet seg til å godta en lavere husleie for 1986. 

4. Bankremisse til Colt Motor AS. Bankremissen må ha blitt tilbakekjøpt av banken med utbetaling til Strandskogen uten at beløpet er blitt ført videre til Prosjektservice. Bilag som viser hva beløpet er blitt brukt til, foreligger ikke. Alt tyder på at Strandskogen har tatt hånd om pengene og brukt dem til egne formål. Han må derfor svare for beløpet. 

5. Uttak av kr 81450. Uttak er gjort av Strandskogen. Hva pengene er brukt til, er helt uklart. Det er ikke fremlagt bilag som viser sammenheng mellom uttak og eventuell utgiftsdekning til fordel for Prosjektservice. 

6. Uttak av kr 560000. Situasjonen på dette punkt er den samme som under pkt. 5. Beløpet er tatt ut av Strandskogen uten bilag. Det er i dag umulig å etterprøve disposisjonen nærmere. Strandskogen må ha bevisbyrden. 

7. Aksjekapitalforhøyelsen. På avtalerettslig grunnlag har Strandskogen forpliktet seg til å forhøye aksjekapitalen. Dette fremgår av samme regnskap som nevnt under pkt. 3. En slik forpliktelse kan etableres uavhengig av de formelle regler i aksjeloven, f. eks. i form av aksjonæravtale. Forpliktelsen kan være ensidig. Neste stadium vil være å formalisere endringen i henhold til lovens system, men uansett vil forpliktelsen bestå. I motsatt fall ville løftegiver med sentral posisjon i selskapets styrende organer lett kunne sabotere forpliktelsen. Konkurs kan ellers ikke regnes som en bristende forutsetning ettersom tilsagnet om å øke aksjekapitalen nettopp ble gitt i en situasjonen da Prosjektservice hadde åpenbare og betydelige økonomiske problemer. Boet må ha adgang til å påtale kravet. Strandskogen er følgelig ansvarlig for forhøyelsen, men det aksepteres at denne utgjør kr 350000, ikke kr 400000 som tidligere hevdet. 

 

       Ingen del av fordringen er foreldet. I lovforarbeidene gis klart uttrykk for at samtlige krav som konkursbegjæreren har mot debitor omfattes av foreldelsesloven § 18 nr. 1. Uttalelsen er lagt til grunn i teorien.

 

       Det bestrides at anførselen om ansvar etter aksjeloven § 15-1 er ny. Tilsvarende synspunkter ble fremsatt i siste prosesskrift før ankeforhandlingen.

 

       Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

 

1. Prosjektservice AS, dets konkursbos krav på kr 2720122,- godkjennes som en uprioritert fordring i Thomas Vidar Strandskogens konkursbo. 

2. Prosjektservice AS, dets konkursbo tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten. 

 

       Lagmannsretten skal bemerke:

 

       Den ankende parts prosessfullmektig har i brev av 22. desember 1997 fremmet begjæring til lagmannsretten om at saken reassumeres til fortsatt behandling. Grunnlaget for begjæringen er at den ankende part samme dag har anmeldt borevisor Knut Falkenberg til politiet for å ha avgitt falsk forklaring for lagmannsretten. Retten finner ikke grunn til å ta begjæringen til følge.

 

       På prosessuelt grunnlag har den ankende part reist innsigelse mot at ankemotparten i prosedyren har forankret fordringen i aksjeloven § 15-1. Det hevdes at dette er å anse som et nytt krav som ikke kan bringes inn i saken på et så sent stadium. Lagmannsretten er ikke enig i at dette forhold må bedømmes som et nytt krav. Ankemotpartens synspunkt bygger i det alt vesentlige på det samme faktiske forhold. At kreditor søker ett annet eller alternativt rettslig grunnlag har ikke som konsekvens at en står overfor et nytt krav, jfr. Schei "Tvistemålsloven" bind I 161 og 322. Tvistemålsloven § 366, særlig annet ledd, får således ikke anvendelse. Det som her foreligger er fremsettelse av en ny anførsel som må bedømmes etter tvistemålsloven § 375 annet ledd ettersom anførselen er fremsatt etter den fastsatte frist. Lagmannsretten finner ikke at den ankende part har rimelig grunn for å motsette seg en slik ny anførsel. Det er nok så at anførselen først ble uttalt eksplisitt i prosedyren. Realiteten er imidlertid at saken helt fra starten av har kretset omkring tilsvarende problemstillinger som ligger til grunn for aksjeloven § 15-1, nemlig forholdet mellom et aksjeselskap på den ene side og selskapets eier og ledende tillitsmann på den annen side, herunder spørsmålet om erstatningsansvar overfor selskapet. Slik retten ser det representerer ankemotpartens henvisning til aksjeloven § 15-1 et forsøk på å etablere en mer formell forankring for kravet som - på samme faktiske grunnlag - kan baseres på alminnelige erstatningsrettslige regler og prinsipper. Retten har for sin del vanskelig for å se at saksutfallet vil kunne avhenge av om aksjeloven § 15-1 anvendes eller ikke.

 

       Den ankende part gjør også gjeldende at en del av kravet er foreldet. Dette har sammenheng med at ankemotparten i første omgang anmeldte en fordring i størrelsesorden 3,6 millioner. Senere, etter anmeldelsesfristen i boet, kom ankemotparten ut med et revidert bruttokrav på ca 5,4 millioner. På denne bakgrunn gjøres gjeldende at ca 1,8 millioner er foreldet i henhold til den alminnelig treårsregel i foreldelsesloven, sammenholdt med § 18 nr. 2. Ankemotparten er så vidt skjønnes ikke uenig i dette synspunktet forutsatt at § 18 nr. 2 får anvendelse. Dette bestrides imidlertid idet ankemotparten hevder at forholdet reguleres av § 18 nr. 1.

 

       Forholdet mellom partene reguleres i utgangspunktet av foreldelsesloven § 18 nr. 1. Foreldelse av den fordring som det begjæres konkurs på grunnlag av, avbrytes når fordringshaveren begjærer konkurs. Spørsmålet er imidlertid om denne bestemmelsen også gjelder for andre fordringer som konkursbegjæreren måtte ha mot debitor, og eventuelt om det i vårt tilfelle er tale om flere fordringer.

 

       I lovforarbeidene - Ot.prp.nr.38 (1977-1978) 72 - nevnes den situasjon der fordringshaveren har flere fordringer mot debitor. I proposisjonen konstateres at "foreldingen for alle hans fordringer mot vedkommende skyldner" da vil avbrytes. Uttalelsen er lagt til grunn i teorien av Røed "Foreldelse av fordringer" (1997) 304, og Huser "Gjeldsforhandling og konkurs" bind 2 (1988) 160. Lagmannsretten kan ikke se at tungtveiende hensyn, verken av lovteknisk eller reell art, taler mot en slik fortolkning og forståelse av motivene, i all fall ikke hva angår fordringer eller deler av fordringer som har en slik nær sammenheng som i foreliggende sak. Retten finner derfor at den ankende parts foreldelsesinnsigelse ikke kan føre frem. Retten vil for øvrig tilføye at den har vanskelig for å se at en i dette tilfelle står overfor forskjellige fordringer, eller en reell forhøyelse av en og samme fordring. Under hele saksgangen har vært uomtvistet at det mellom boet og Strandskogen eksisterer en rekke krav og motkrav. Oppgaven har vært å avklare disse enkeltpostene, foreta motregning i den utstrekning det er adgang til det og så bestemme nettokravet. I en slik situasjon synes det mest naturlig å anse resultatet av denne prosessen - boets pretenderte nettokrav mot Strandskogen - som ett krav som er bygget opp av rekke underposter. Retten tilføyer at boets nettokrav ikke ble økt ved den korrigerte anmeldelsen i 1993.

 

       Lagmannsretten kan ellers ikke se at kravet må reduseres fordi ankemotparten skulle ha gitt avkall på en del av fordringen i forbindelse med behandlingen av konkursbegjæringen mot Strandskogen. I prosesskrift av 29. mai 1989 uttaler ankemotparten: "Kun for den prejudisielle behandling av kravet mot Vidar Strandskogen aksepteres følgende fradrag - ".

 

       Thomas Vidar Strandskogen hadde en meget sentral posisjon i Prosjektservice og driften av dette selskapet som sto som eier av fem Bredoforretninger fra 1. januar 1986. Sammen med sin aller nærmeste familie eide Strandskogen samtlige aksjer i selskapet, han var styreformann samtidig som sønnen var styremedlem, og han har heller ikke vært fremmed for å ta del i gjøremål som ellers ville falle på den daglige ledelse. Driften var problemfylt, ikke minst økonomisk, og man måtte også skaffe ny daglig leder. I en periode fungerte sønnen som daglig leder mens det i en senere fase ble benyttet konsulentbistand. Den 9. desember 1987 ble Prosjektservice gitt anledning til å åpne gjeldsforhandlinger. Forhandlingene førte ikke frem og selskapet ble 3. september 1988 tatt under konkursbehandling. Under denne behandling kom frem at Strandskogen, og også øvrige medlemmer av hans familie hadde tatt verdier ut av selskapet i form av kontanter/sjekker og varer. Dette fremgikk av regnskapsbilag og særskilt konto opprettet for å vise mellomværendet mellom selskapet og Strandskogen. Regnskaps- og kontoføringen var ført frem til høsten 1987 og viste at Strandskogen hadde en gjeld til selskapet i størrelsesorden 2,1 millioner kroner. Strandskogen har ikke bestridt at han har foretatt uttak fra selskapet som rettelig hører hjemme på hans private konto. Han har imidlertid gjort gjeldende at beløpet ikke er så høyt som boet anfører. Dessuten hevder han å ha betydelige motkrav.

 

       Lagmannsretten finner det ikke særlig tvilsomt at en styreformann og aksjeeier i en situasjon som Strandskogen i utgangspunktet må svare for beløp som i selskapets regnskap er postert som hans privatuttak. Hevder vedkommende at de aktuelle kontanter og varer ikke har vært brukt til privatformål, må han - for å fri seg fra ansvar - sannsynliggjøre at hans oppfatning er riktig. Som styreformann og dominerende eier kan vedkommende - i all fall som den helt klare hovedregel - ikke unnskylde seg med at regnskapene er uriktige fordi innleide regnskapsmedhjelpere eller revisorer har misforstått gitte anvisninger. Særlig når det gjelder konto for eiers eget privatuttak, må vedkommende ha et særlig ansvar for å følge med og forsikre seg om at regnskapsføringen er korrekt. Dersom Strandskogen har rett i sine anførsler, har han i vesentlig grad forsømt seg på dette punkt ettersom hans privatkonto er belastet med en rekke poster i 1986 og 1987. Uansett kan lagmannsretten - med unntak for de særskilte forhold som vil bli behandlet nærmere nedenfor - ikke se at det er sannsynliggjort at Strandskogen uriktig er blitt belastet for privatuttak. Boets betalingskrav mot Strandskogen må kunne bygges på alminnelige avtale/erstatningsrettslige synspunkter. Det er ikke hevdet fra Strandskogens side at han hadde noen spesiell adgang til å legge beslag på selskapets verdier uten å yte vederlag. Retten finner for øvrig ikke grunn til å gå inn på ankemotpartens prinsipale anførsel om at Strandskogen har erkjent fordringen. En eventuell erkjennelse ville for øvrig ikke dekke en fordring i det omfang som ankemotparten gjør gjeldende.

 

       Boet anmeldte i 1993 en revidert fordring med kr 2770122 som ble godkjent av skifteretten. Beløpet fremkommer etter en nærmere drøftelse i et notat fra bostyrer av 30. august og et bostyremøte 25. oktober 1993. I disse dokumenter er tatt utgangspunkt i et bruttokrav på kr 5388810 slik det er beregnet av borevisor Falkenberg i et oppsett fra oktober 1992. Av dette frafalt bostyret kr 134670 og gjorde fradrag for aksepterte motkrav med kr 2745841, men la til kr 261823 som ifølge Strandskogen var vareuttak som skulle belastes ham i stedet for sønnen Morten. Dette gir et restkrav med kr 2770122 som anmeldt. Det er ikke fremlagt opplysninger som gir retten grunnlag for å reise innvending mot denne oppstillingen slik saken er fremstilt for lagmannsretten av den ankende part. - Om de særskilte poster som partene har trukket frem, skal bemerkes:

 

1. Forholdet til Merethe Strandskogen. Til tross for at det er fremlagt en del dokumentasjon og til tross for at både Strandskogen og hans datter har avgitt forklaring for lagmannsretten, er det faktiske hendelsesforløp høyst uklart. Det sikre er at det foreligger en lønns- og trekkoppgave for 1986 med Bredo AS som arbeidsgiver og "M. Strandskogen" som arbeidstaker der det fremgår at Strandskogen har fått lønn med kr 200.000 og at det er trukket kr 36.000 i forskuddsskatt. Tilsvarende lønn er ført opp i Merethe Strandskogens selvangivelse for 1986 som også er lagt til grunn for skattoppgjøret. Situasjonen synes å være den samme for 1987 idet Merethe Strandskogen også dette år har oppgitt kr 200.000 i lønn. Dernest har Prosjektservice, dets konkursbo, utbetalt feriepenger. 

        Den ankende part har forklart at Merethe Strandskogen utførte arbeidsoppgaver for Prosjektservice og at han forskutterte godtgjørelse på vegne av selskapet. Dette er for så vidt bekreftet av datteren som opplyste at hun som nyutdannet økonom ønsket å hjelpe faren med hans forretningsvirksomhet etter at han var blitt syk. Hun utførte diverse forefallende arbeid av høyst ulik art, og hun ble understøttet av sin far etter hvert som hun hadde behov for økonomiske midler til livsopphold. 

        Lagmannsretten konstaterer at det ikke foreligger noen dokumentasjon av arbeids- eller engasjementsforhold mellom Prosjektservice og Merethe Strandskogen. Retten har således ikke tilgang til noe skriftlig materiale som kan gi opplysninger om mulig avtale, hva slags arbeid eller oppdrag Merethe Strandskogen skulle utføre, hvilke plikter hun for øvrig hadde, og hvilken lønn eller vederlag hun skulle få. Det er heller ingen direkte dokumentasjon for så vidt angår utbetalinger til Merethe Strandskogen, hvilke beløp hun har fått, når utbetalingene har funnet sted og hvem som reelt har skaffet midlene. Hvilket nettobeløp Strandskogen i dag eventuelt skulle godskrives, er også uklart. 

        Lagmannsretten vil ikke utelukke at Merethe Strandskogen har mottatt betydelige beløp fra sin far i 1986 og 87. Dette underbygger imidlertid ikke uten videre at det er foretatt lønnsutbetalinger e.l. på vegne av Prosjektservice som Strandskogen kan kreve dekket i en senere konkurssituasjon. Lagmannsretten finner at situasjonen er så vidt uklar rent faktisk at Strandskogen ikke har rettmessig krav på dekning av det omtvistede beløp. Særlig ved bruk av nærstående slektninger i et familieaksjeselskap må kreves notoritet og klarhet rundt et eventuelt ansettelses- eller engasjementsforhold. I foreliggende situasjon måtte det være opp til Strandskogen - som styreformann og dominerende aksjonær - og ingen andre å forsikre seg om at disse hensyn ble ivaretatt. Det har han ikke gjort. Hans krav på dette punkt kan derfor ikke føre frem. 

2. Husleie Riddervoldsgt. Det er her tale om innbetaling av husleie for en Bredoforretning i Riddervoldsgate foretatt den 26. oktober 1987. Eiendomsforvalteren har kvittert for beløpet på vegne av huseieren. Betaleren var advokat Jegersberg som på den tiden ifølge Strandskogen hadde fått generalfullmakt fra Prosjektservice. På kvitteringen er laget påtegninger - visstnok av Jegersberg - som viser at omtrent halvparten av beløpet ble belastet Prosjektservice, mens kr 32.000 ble dekket av Strandskogen i form av lån. 

        Retten finner heller ikke at dette beløpet kan aksepteres som et reelt krav på Strandskogens hånd. De nærmere omstendigheter i denne forbindelse, herunder Jegersbergs rolle og bevisverdien av de aktuelle påtegninger, er uklare og ufullstendige. Jegersberg er ikke ført som vitne for lagmannsretten. Også på dette punkt må foreliggende tvil må gå ut over Strandskogen som hadde foranledning til og lett kunne ha sikret bevis for hva som faktisk skjedde. 

3. Husleiereduksjon. Strandskogen personlig eide en del lokaler av forskjellig art som han leide ut til Prosjektservice. Ifølge Strandskogen var det utferdiget en skriftlig leiekontrakt med angivelse av årlig leiebeløp og bestemmelse om indeksregulering. I henhold til denne kontrakten som partene ikke har klart å finne frem til i ettertid, var husleien for 1986 avtalt til kr 840000. Dette var et beløp som Strandskogen følgelig hadde til gode fra Prosjektservice og som ankemotparten i utgangspunktet ikke har reist innvending mot. Ankemotparten anfører imidlertid at Strandskogen forpliktet seg til å nedsette leien med kr 600.000 til kr 240000. Det hevdes at dette ble gjort i forbindelse med regnskapsavslutningen for 1986. Resultatet viste underskudd som Strandskogen ønsket å forbedre, bl.a. ved å redusere husleien. Skriftlig er dette kommet til uttrykk i selskapets regnskap for 1986, eventuelt et utkast til regnskap, undertegnet av Morten Strandskogen som styremedlem samt revisor, som ble brukt i forbindelse med forsøk på finansiering av den videre drift. Strandskogen har forklart at en slik løsning ble diskutert, men at dette aldri ble noen realitet slik forholdene utviklet seg. 

        Lagmannsretten kan vanskelig se at ankemotparten har dokumentert eller sannsynliggjort at Strandskogen har forpliktet seg til å akseptere nedsettelse av husleien med kr 600000. Lagmannsretten har bare mottatt forklaring fra en person - Strandskogen - om hva som eventuelt ble avtalt på dette punkt. Hans forklaring gir ikke holdepunkter for å ta boets krav til følge. Noen skriftlig dokumentasjon som direkte kaster lys over spørsmålet om husleiereduksjon er ikke fremlagt for lagmannsretten, ikke engang det omtalte regnskap eller utkast til regnskap. Lagmannsretten vet f.eks. ikke noe om husleien var gjort opp fortløpende gjennom 1986. At Strandskogen, som opptrådte på begge sider i avtaleforholdet, nok kunne ha en særlig foranledning til å skape klarhet, kan i denne forbindelse neppe tillegges avgjørende betydning. En reduksjon av husleien i den størrelsesorden det her er tale om, eventuelt avtalt etter at leieåret var avsluttet, må forutsette et minimum av dokumentasjon. Ankemotparten må bære tvilsrisikoen for dette, og kravet må følgelig reduseres med kr 600000. 

4. Bankremisse til Colt Motor AS. Omstendighetene omkring bankremissen på kr 314.290 som ble utstedt til Colt Motor AS i august 1987 er også meget uklare. Det er enighet om at remissen, som på en eller annen måte har hatt sammenheng med et husleieforhold med Colt Motor som utleier, er belastet Prosjektservice. Av remissens bakside fremgår at Strandskogen to dager etter utstedelsen har undertegnet under en påskrift som lyder "Tilbakekjøp ubenyttet sjekk". Strandskogen har forklart at han ikke husker enkelthetene i den forbindelse. Det er mulig at han har fått et pengebeløp tilsvarende remissen, men dette er i så fall gitt videre til advokat Ole Fosheim som skulle ordne opp i forholdet til utleier. 

        Lagmannsretten legger til grunn at Strandskogen fra banken har mottatt et beløp som tilsvarer pålydende på bankremissen, og at beløpet ikke er ført tilbake til Prosjektservice. Om pengene er gitt til Fosheim og hva han i så fall har gjort, står helt åpnet. Verken Fosheim eller personer med tilknytning til Colt er ført som vitner for lagmannsretten. Retten har heller ikke mottatt noen dokumentasjon som kaster lys over forholdet. Beløpet anses etter dette korrekt ført som kontantutbetaling til Strandskogen privat. 

5. Uttak av kr 81.450 Så vidt lagmannsretten forstår er det ikke bestridt at Strandskogen i september 1987 faktisk fikk utbetalt et slikt beløp fra Prosjektservice. Strandskogen hevder at disse midler ble disponert til ombygging/utvidelse av lokaler som ble eiet eller disponert av Prosjektservice, og at tiltakene ble utført til fordel for Prosjektservice slik at dette selskapet bør holdes ansvarlig for utgiftene. Ifølge Strandskogen leverte han bilag som dokumenterte en slik sammenheng. Noe slikt bilag ble imidlertid aldri bokført, uten at Strandskogen vet hvorfor. 

        Lagmannsretten legger til grunn at Strandskogen har fått utbetalt beløpet og at det ikke foreligger dokumentasjon m.h.t. hva det er blitt disponert til. I en slik situasjon kan Strandskogens forholdsvis vage forklaring om hva pengene er gått til ikke medføre at beløpet belastes Prosjektservice. Konklusjonen blir følgelig som under pkt. 4. 

6. Uttak av kr 560000. Det er på det rene at et slikt beløp er tatt ut av Prosjektservice' bankkonto i 1986, men det foreligger i dag ikke noe bilag som direkte kan forklare hva som ble gjort. Dette var også situasjonen ved avslutningen av regnskapet for 1986. Etter å ha innhentet nærmere opplysninger konkluderte revisor med at det var tale om kontantuttak til fordel for Strandskogen. Revisor laget derfor et dokument der beløpet ble belastet Strandskogens privatkonto. Strandskogen har forklart at han først ble oppmerksom på denne problemstillingen på et langt senere tidspunkt. Han husker derfor ikke nøyaktig hva som skjedde, men det er etter hans oppfatning ingen tvil om at beløpet ble brukt til å dekke løpende renter på et større banklån som Prosjektservice hadde opptatt. Han vil ikke utelukke at han har hevet beløpet, men det er i så fall levert videre til formål som angitt. 

        Lagmannsretten konstaterer at foreliggende opplysninger også på dette punkt er svært uklare. Retten kan imidlertid ikke se at det er grunn til å anta annet enn at beløpet i første omgang er hevet av Strandskogen. Det er ellers vanskelig å forstå hvordan revisor har kunne sette opp et slikt bokføringsbilag som han gjorde, særlig når en også tar i betraktning beløpets størrelse. Retten peker videre på at Strandskogen ikke vil utelukke at han faktisk hevet pengene. Situasjonen blir dermed i store trekk parallell med den som er beskrevet i pkt. 4 og 5 foran, og lagmannsretten konkluderer med at også dette beløpet rettelig er belastet Strandskogens privatkonto. Retten vil tilføye at det er påfallende om det ikke - selv 10 til 11 år senere - skulle være mulig å dokumentere sammenheng mellom uttaket og selskapets banklån, om det var en slik sammenheng. Strandskogen som hevder at det er en slik forbindelse, er nærmest til påvise at pengene er gått til angitte formål. 

7. Aksjekapitalforhøyelsen. Aksjekapitalen i Prosjektservice var på kr 50000. Dette ble bedømt som lite, spesielt etter at man så konturene av det dårlige regnskapet for 1986. Internt i selskapet, bl.a. mellom Strandskogen og revisor, diskuterte man derfor muligheten for å forhøye aksjekapitalen med 350.000 til kr 400000. Så langt er det ingen uenighet mellom partene. Ankemotparten hevder imidlertid at Strandskogen forpliktet seg til å forhøye aksjekapitalen. Dette bestrides av Strandskogen som gjør gjeldende at han bare tok del i foreløpige og uforpliktende samtaler. Før dette i tilfelle kunne vært realisert, var utviklingen kommet så langt at opplegget var uaktuelt. 

        Problemstillingen under dette punkt har klare likhetstrekk med den som er drøftet foran under pkt. 3. Regnskapet for 1986 tegnet til å bli meget svakt, og man ønsket derfor å styrke selskapet finansielt. Også aksjeforhøyelsen skal ha blitt ført inn i det regnskap som er omtalt foran. Som allerede påpekt er dette dokumentet ikke fremlagt for lagmannsretten. Heller ikke på dette punkt er det for øvrig fremført nærmere opplysninger om hva Strandskogen skal ha sagt, hvem han rettet utsagnene til og når dette skjedde. Dette kunne enkelt vært gjort ved vitneførsel, bl.a. ved avhør av revisor. Utfra tilsvarende drøftelse som ovenfor kommer lagmannsretten til at Strandskogen ikke har avgitt noe forpliktende utsagn om forhøyelse av aksjekapitalen som kan påberopes av Prosjektservice og dermed av boet. For lagmannsretten er det følgelig ikke nødvendig å gå inn på de særlig rettsspørsmål som partene har tatt opp med utgangspunkt i aksjelovens bestemmelser idet ankemotpartens krav mot Strandskogen om forhøyelse av aksjekapitalen uansett ikke kan føre frem. Det aktuelle beløp utgjør kr 400.000 ettersom skifteretten tidligere har forutsatt at det var tale om en slik forhøyelse. 

 

       Etter dette må Prosjektservice' fordring mot Strandskogen reduseres med kr 600.000 (pkt. 3) og kr 400.00 (pkt. 7), tilsammen kr 1000000. Ankemotpartens fordring vil således bli godkjent med kr 1770122.

 

       Anken har ikke vært forgjeves. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til må saken anses dels vunnet dels tapt for så vel skifterett som ankeinstans. Det foreligger ikke noe grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven § 174 første ledd, jfr. § 180 annet ledd, sammenholdt med skifteloven § 22 første ledd. Partene må derfor bære egne saksomkostninger for begge instanser.

 

       Dommen er enstemmig.

 

 

 

Domsslutning:

 

 

 

1. Kravet fra Prosjektservice AS, dets konkursbo, i Thomas Vidar Strandskogens konkursbo, godkjennes som en uprioritert fordring med 1.770.122 - enmillionsyvhundreogsyttitusenetthundreogtjueto - kroner. 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for skifterett eller lagmannsrett.