02.12.2002

 

LB-2002-452 (Borgarting lagmannsrett)

 

----------------------------------------------------

 

 

PARTENE:     Ankende part: Ingjald Ørbeck Sørheim (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Ole Gramstad Jensen). Motpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Johnny Lygren).

 

DOMMERNE:            Lagdommer Steingrim Bull, formann. Lagdommer Einar Kaspersen. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Knut Skedsmo. Meddommere: Prosjektleder Trine Tandberg. Driftsansvarlig Lars Brinck Egge. Rådgiver Kari Lilleslåtten. Etatsdirektør Dag Hugo Solsvik.

----------------------------------------------------

       Saken gjelder om ettårsfristen i forsikringsavtaleloven (fal) § 8-5 er oversittet.

       Ingjald Ørbeck Sørheim har fra 1984 drevet virksomhet som advokat. I april 1993 var han en av seks personer som inngikk partneravtale om etablering av Advokatfirma Lyng & Co. DA. Han trådte ut av advokatfirmaet 30. august 1995, etter at det samme dag først var gitt en oppsigelse fra hans side, og de øvrige partnerne deretter hadde truffet vedtak om utelukkelse med øyeblikkelig virkning.

       Ørbeck Sørheim var omfattet av den kollektive formuesskadeforsikring som var inngått mellom Den Norske Advokatforening og Vesta Forsikring AS. Denne delen av forsikringsavtalen er en ansvarsforsikring, som etter avtalens IV 4. første avsnitt dekker erstatningsansvar som den sikrede « i egenskap av advokat kan pådra seg for formuesskade forvoldt i tjenesten ».

       Med henvisning til forannevnte forsikringsavtale gav Ørbeck Sørheim 16. oktober 1998 melding til Vesta om at han hadde reist sak for voldgiftsrett mot Advokatfirma Lyng & Co. DA, og det ble bedt om bekreftelse på at saksomkostninger som påløp, ville bli dekt av forsikringen. Stevningen gjaldt inndrivelse av Ørbeck Sørheims tilgodehavende etter partneravtalen. Men krav på forsikringsdekning ble påberopt under henvisning til at dette tilgodehavendet ikke var blitt utbetalt fordi firmaet hadde erklært å ha gjort opp kravet ved å blitt utbetalt fordi firmaet hadde erklært å ha gjort opp kravet ved å motregne med et angivelig motkrav, og at dette motkravet var blitt grunngitt med at firmaet var påført tap som følge av dårlig utførelse av Ørbeck Sørheims arbeid for Johan Jørgen Holsts minnefond.

       Vesta var i tvil om forsikringen kom til anvendelse, idet selskapet drog i tvil at Ørbeck Sørheim hadde pådradd seg et mulig ansvar i egenskap av advokat. Dessuten ble det påpekt at ettårsfristen i fal § 8-5 første ledd var blitt oversittet. Det ble vist til at motkravet ble fremmet allerede i brev av 13. oktober 1995 til Ørbeck Sørheim fra advokatfirmaet. Motkravet ble der grunngitt med flere forhold, og det ble summert til kr 214.900, som oversteg hovedkravet med kr 57.604. I samme brev ble Ørbeck Sørheim bedt om å betale denne differansen til en oppgitt konto innen 25. oktober samme år.

       Ingen del av advokatfirmaets motkrav førte fram i voldgiftsretten, som avsa dom 22. mars 1999. I domsslutningen ble også utelukkelsesvedtaket kjent ugyldig, og advokatfirmaet ble pålagt å erstatte Ørbeck Sørheims saksomkostninger.

       Voldgiftsretten kom likevel til at Ørbeck Sørheim måtte betale kr 100.000 av voldgiftsrettens honorarer, som sammen med dens omkostninger totalt utgjorde kr 425.649, under henvisning til at han i en viss grad hadde bidradd til sakens omfang og behov for avklaringer under saksforberedelsen. Kort tid etter krevde Ørbeck Sørheim at Vesta skulle dekke disse kr 100.000, som er det beløp som denne saken gjelder. Selskapet avslo kravet under henvisning til at meldefristen i fal § 8-5 var oversittet. Øvrige innsigelser mot dekning er ikke blitt fastholdt.

       Etter forgjeves mekling i forliksrådet tok Ørbeck Sørheim 8. februar 2001 ut stevning ved Oslo byrett med påstand om at Vesta betaler kr 100.000 med tillegg av rente fra 3. mai 1999. Vesta tok til motmæle, og byretten avsa 5. desember 2001 dom med denne

       domsslutning:

1.         Vesta Forsikring AS frifinnes.

2.         Ingjald Ørbeck Sørheim dømmes til å betale kr 21.838,- til Vesta Forsikring AS innen to uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Ørbeck Sørheim har i rett tid påanket byrettens dom. Vesta har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 13. november 2002 i Oslo. Ørbeck Sørheim møtte og avgav forklaring. Ett vitne ble avhørt. Selv om det ikke ble gitt noen forklaringer for byretten, foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og merknadene nedenfor.

       Ingjald Ørbeck Sørheim har i det vesentlige anført:

       Det erkjennes at forsikringstilfellet ble utløst av advokatfirmaets brev av 13. oktober 1995. Bestemmelsen i fal § 4-10 tredje ledd om at forsikringstilfellet skal meldes uten ugrunnet opphold, er imidlertid ikke påberopt. I den påberopte fristbestemmelsen i § 8-5 spørres det om når sikrede fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet på forsikringsdekning. Prinsipalt anføres det derfor at Ørbeck Sørheim ikke fikk kunnskap om sitt krav på erstatning av forsikringsselskapet før han fikk kunnskap om voldgiftsrettens dom. Det er først da han fikk kunnskap om at han ble ansvarlig for en del av voldgiftsrettens honorarer, som er det beløp han har krevd dekning for.

       Selv om « kravet » i fal § 8-5 henspeiler på det krav om ansvar som her er rettet mot den sikrede fra advokatfirmaet, kan det ikke sies å være oppstått noen kunnskap om dette kravet før det ble aktualisert som motkrav gjennom den voldgiftsprosess som Ørbeck Sørheim tok initiativ til. Først da ble det gitt noe som kan betraktes som en ordentlig begrunnelse for motkravet. Advokatfirmaets brev av 13. oktober 1995 må ses på bakgrunn av den mangel på realitet som kan ligge i det å fremme et motkrav. Det behøver ikke å materialisere seg på annen måte enn det at hovedkravet ikke blir oppfylt, slik at en misbruker den posisjon det innebærer å besitte andres formue. Slik var det også her, ettersom formålet med å framsette motkravet i 1995 var å vise overfor offentligheten at ansvaret for uroen omkring advokatfirmaets håndtering av Holsts minnefond var blitt plassert på Ørbeck Sørheim, samtidig som noe forsøk på inndrivelse av motkravet ikke fant sted, idet det ikke hadde funnet sted noen vanlig motregningstransaksjon for så vidt som Ørbeck Sørheim først ved anleggelse av voldgiftsaken tok initiativ til å få inndrevet sitt hovedkrav. En slik situasjon fanges ikke opp av de formål fristbestemmelsen i fal § 8-5 er ment å ivareta.

       Atter subsidiært er det anført at den aktuelle forsikringspolisen har klare likhetstrekk med en rettshjelpsforsikring. Rettshjelpsutgifter blir omfattet av forsikringsdekningen når slike utgifter er nødvendige som følge av ansvarskrav som blir reist mot advokaten. For rettshjelpsforsikringer er det fastslått gjennom entydig praksis i forsikringsbransjen at det ikke løper noen frist etter fal § 8-5 før den sikrede oppsøker advokat. Det skjedde ikke før Ørbeck Sørheim kontaktet advokat Danielsen desember 1997.

       Ytterligere subsidiært er det anført at advokatfirmaets brev av 13. oktober 1995 ikke ble oppfattet av Ørbeck Sørheim som framsettelse av noe krav. Han bare observerte det som en sjikanøs handling, samtidig som brevets innhold ikke gav bud om hvilke anførsler som ville bli framsatt til støtte for et eventuelt krav. Hans opplevelse av mottaket av brevet må ses på bakgrunn av det som var foregått forut. Brevet ble oppfattet på samme måte som eksklusjonsvedtaket, et ledd i et panikkartet hendingsforløp som var utløst av den frykt som ble skapt av den henvendelse av utpresningslignende karakter som tidligere samme år var gjort av Pål Holst og hans advokat om sterk misnøye med advokatfirmaets håndtering av sine oppgaver knyttet til Holsts minnefond. Denne frykten var særlig knyttet til negativ offentlig omtale av firmaets håndtering av minnefondet, noe som ville være særlig ødeleggende for partneren Jon Lyngs politiske karriere. Han var nylig blitt valgt som leder av Oslo Høyre, og det skulle etter sommerferien være kommunevalg. Ved mottaket av brevet følte Ørbeck Sørheim seg sikker på at kravet ikke ville bli seriøst fremmet. Det var følelser involvert ved hans uttreden, og han regnet med at det hele etter hvert ville roe seg. Dette fikk han også i stor utstrekning bekreftet ved den reaksjon enkelte av de tidligere partnere utviste da de kort tid etterpå ble spurt om kravet var alvorlig ment. Det ble da ikke gitt noen skikkelige svar. Da han i denne perioden påtraff tidligere partnerne, smilte de skjevt og så beskjemmet ned i bakken da Ørbeck Sørheim foreholdt dem brevet.

       Ørbeck Sørheim har lagt ned denne påstand:

1.         Vesta Forsikring dømmes til å betale til Ingjald Ørbeck Sørheim kr 100.000,-, med tillegg av 12 % rente regnet fra 22.05.99 og til betaling skjer.

2.         Vesta Forsikring AS dømmes til å betale Ingjald Ørbeck Sørheim sine saksomkostninger for by- og lagmannsretten, tillagt 12 % rente fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

       Vesta Forsikring AS har i det vesentlige anført:

       Det er her tegnet en ansvarsforsikring og ikke en rettshjelpsforsikring. Grunnlaget for eventuell forsikringsdekning er det kravet, basert på reglene om erstatningsansvar, som advokatfirmaet har rettet mot Ørbeck Sørheim. Da han mottok brevet av 13. oktober 1995, fikk han slik kunnskap som utløser fristen etter fal § 8-5 første ledd. Det er uten betydning at han da var uvitende om hvor stort hans erstatningsansvar ville bli, og om det i det hele tatt var grunnlag for å fastslå noen erstatningsplikt for ham. Hans forklaring om hans opplevelse av at framsettelsen av kravet måtte oppfattes som en sjikane og ikke kunne oppfattes som reelt, bestrides ikke. Heller ikke dette kan tillegges betydning. Når et krav er framsatt, slik som her, kan ikke den sikrede selv gis anledning til å vurdere om kravet er reelt. Det ville føre til at fristbestemmelsen i fal § 8-5 første ledd hadde blitt lite håndterbar å anvende. For en forsikringsmessig skade som denne saken omhandler, utløses fristene til å melde etter fal § 4-10 tredje ledd og § 8-5 første ledd samtidig. Reglene gjør bare forskjell på fristenes lengde.

       Vesta Forsikring AS har lagt ned denne påstand:

1.         Oslo byretts dom stadfestes.

2.         Vesta Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling finner sted.

       Lagmannsretten bemerker:

       Fristregelen i fal § 8-5 første ledd lyder slik:

                   Sikrede mister retten til erstatning dersom kravet ikke er meldt til selskapet innen ett år etter at sikrede fikk kunnskap om de forhold som begrunner det.

       Når denne regelen skal anvendes, må det ses hen til hvilken type skade den aktuelle forsikring gir dekning for. Om dette heter det i vilkårene punkt IV 4. første ledd første punktum:

                   Forsikringen dekker erstatningsansvar som sikrede etter gjeldende rett i egenskap av advokat kan pådra seg for formuesskade forvoldt i tjenesten.

       Dersom erstatningskrav reises, oppstår det en del ytterligere plikter for forsikringsselskapet som kan innebære utbetalinger. Om dette heter det i punkt IV 9.:

                   Reises erstatningskrav mot sikrede, eller kan det ventes at krav blir reist, må Vesta underrettes uten ugrunnet opphold. Uten Vestas samtykke må sikrede ikke innrømme noen erstatningsplikt eller forhandle om erstatningskrav. Sikrede skal selv dekke egne omkostninger ved skadebehandlingen.

       Er Vesta villig til å ordne en sak i minnelighet, eller vil Vesta betale ansvarssummen, svarer ikke Vesta for videre utgifter ved tvisten. Vesta har rett til å betale enhver erstatning direkte til skadelidte.

       Fremsettes det krav mot sikrede, forplikter Vesta seg til å:

A.        utrede ansvarsspørsmålet,

B.        forhandle med kravstiller/skadelidte

C.        prosedere sikredes sak, hvis det blir reist søksmål mot noen som er sikret etter forsikringsavtalen. Ved antagelse av rettshjelp skal det legges vekt på sikredes ønske,

D.        betale skadeserstatning.

       Om når forsikringen gjelder, heter det i punkt IV 3.:

                   Forsikringen gjelder for skader og tap som konstateres i forsikringstiden. Skade eller tap regnes som konstatert på det tidspunkt erstatningskrav fremsettes mot sikrede eller Vesta.

                   Et erstatningskrav ansees som fremsatt på det tidligste av følgende tidspunkter:

a)         det tidspunkt sikrede eller Vesta første gang mottok melding om tapet med krav om erstatning, eller

b)        det tidspunkt sikrede eller Vesta første gang mottok skriftlig melding fra sikrede eller skadelidte vedrørende omstendigheter som kan ventes å føre til at erstatningskrav blir reist mot sikrede.

       Det framgår av disse vilkår, jf. punkt IV 3., at skade eller tap må regnes som konstatert da Ørbeck Sørheim mottok melding om at det var framsatt erstatningskrav mot ham. Når sikrede har kunnskap om at slikt krav er framsatt, har han fått kunnskap om at han selv har fått et betinget krav mot forsikringsselskapet, nemlig et krav på at selskapet dekker det framsatte erstatningskrav så langt dette måtte føre fram som følge av selskapets erkjennelse, enighet etter forhandlinger eller en rettskraftig domstolsavgjørelse, og at selskapet har fått en plikt og rett til å ivareta sikredes interesser overfor den som har framsatt erstatningskravet. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at sikredes kunnskap om et framsatt erstatningskrav mot seg, i relasjon til formuleringene i fal § 8-5, innebærer at han har fått kunnskap om « de forhold som begrunner » hans eget krav mot selskapet, som altså består i at det på forannevnte måte skal følge opp erstatningskravet og eventuelt oppfylle det.

       Advokatfirmaet gjorde krav gjeldende mot Ørbeck Sørheim i brevet av 13. oktober 1995. Det kan ikke være tvilsomt at dette kravet framstod som et erstatningskrav, idet det som begrunnelse for deler av kravet ble vist til at Ørbeck Sørheims håndtering av sitt oppdrag for Holsts minnefond hadde påført firmaet og partnere økonomisk tap, jf. det som i brevet er sagt innledningsvis under overskriften Krav til motregning. Det må anses på det rene at Ørbeck Sørheim straks leste brevet, og at han oppfattet hvordan det etter sin ordlyd var naturlig å forstå.

       I hvilken grad den sikrede vurderer det framsatte erstatningskravet å ha noen muligheter til å nå fram, eller at det er svært usikkert hvor omfattende det vil bli, må anses på det rene å være uten betydning for utløsningen av fristen. For det første er dette forutsatt gjennom den aktive rolle forsikringsvilkårene tillegger selskapet med hensyn til å ivareta den sikredes interesser i forhold til den som har framsatt erstatningskravet. For det annet vises til det som er sagt i forarbeidene til denne lovbestemmelsen, NOU 1987:24 side 179, om at det ikke er nødvendig at sikrede framsetter et bestemt erstatningskrav før fristen i fal § 8-5 løper ut.

       Ørbeck Sørheim har imidlertid ikke uttrykt noen tvil med hensyn til om advokatfirmaets erstatningskrav ville føre fram. Han har derimot gått så langt som å si at han anså det som så grunnløst og sjikanøst at han ikke oppfattet det som reelt. Når den sikrede likevel har oppfattet at det rent ordlydsmessig er framsatt et erstatningskrav, er lagmannsretten enig med forsikringsselskapet i at også da taler de beste grunner for å forstå lovbestemmelsen slik at den sikrede har fått kunnskap om de forhold som begrunner hans krav overfor forsikringsselskapet. Det vil skape uklarhet om fristens utgangspunkt om den skal være avhengig av hvilke vurderinger den sikrede gjør seg.

       Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å ta stilling til om det alltid vil utelukke utløsning av fristen at den sikrede ikke oppfatter framsatte erstatningskrav som reelle. Slik situasjonen var i denne saken, ser lagmannsretten ikke grunn til å være i tvil om at fristen må anses utløst ved Ørbeck Sørheims lesing av brevet av 13. oktober 1995. Det framgikk av både hans forklaring for lagmannsretten og øvrige opplysninger i saken at både han og advokatfirmaet ved mottaket av brevet var enige om hvor mye hans økonomiske andel i henhold til partneravtalen utgjorde økonomisk, og at han skjønte at det erklærte motkravet ville føre til at hans andel i henhold til partneravtalen ikke ville bli utbetalt med det første. Slik sett må Ørbeck Sørheim ha oppfattet at advokatfirmaets krav var reelt. Han trodde imidlertid at advokatfirmaets panikkartede handlingsmønster ville roe seg etter hvert, slik at erstatningskravet ikke ville bli forfulgt. Men han må gradvis ha blitt ytterligere klar over at erstatningskravet innebar en realitet. Etter hvert som tiden gikk, fikk han mer og mer lyst til å legge oppstyret omkring hans befatning med Holsts minnefond bak seg, og han fikk som følge av dette mindre og mindre lyst til å inndrive sitt tilgodehavende overfor advokatfirmaet. Således anser han det som mest sannsynlig at han ville ha latt være å forfølge dette tilgodehavendet dersom det ikke i desember 1997 var kommet et innslag på TV 2 om hans befatning med Holsts minnefond. Innslaget, som ble oppfattet som sterkt ærekrenkende, førte til at han av sin advokat ble tilrådd å få prøvd holdbarheten av erstatningskravet fra advokatfirmaet ved å forfølge rettslig hans eget krav mot firmaet før det ble gått til sak mot TV 2.

       Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i at situasjonen i denne saken faller utenfor de formål fristregelen i fal § 8-5 første ledd skal tilgodese. Ett av disse er blant annet å ivareta selskapets interesse i å sikre bevis om erstatningskravets holdbarhet, jf. NOU 1987:24 side 176. Også for den type krav som ble framsatt av advokatfirmaet overfor Ørbeck Sørheim, kunne det tenkes å være av interesse å sikre bevis på et så tidlig tidspunkt som mulig.

       Det kan ikke ses grunn til å tillegge det noen betydning om et erstatningskrav er framsatt på regulær måte, eller om det er framsatt i en situasjon hvor det er brukt som motkrav. Lagmannsretten ser heller ikke grunn til å legge vekt på praksis omkring forsikringskrav basert på rettshjelpsforsikringer. Denne saken gjelder dekning i henhold til en ansvarsforsikring, som i en del situasjoner også omfatter nødvendige omkostninger med å bestride det framsatte erstatningskrav.

       Anken har vært forgjeves. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd bør Ørbeck Sørheim erstatte motpartens omkostninger. I samsvar med inngitt omkostningsoppgave fastsettes disse til kr 23.000, hvorav kr 18.500 utgjør salær. Byrettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes.

       Dommen er enstemmig

Domsslutning:

1.         Byrettens dom stadfestes.

2.         I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ingjald Ørbeck Sørheim 23.000 - tjuetretusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.