02.12.2002
LB-2002-452 (Borgarting lagmannsrett)
----------------------------------------------------
PARTENE: Ankende part: Ingjald Ørbeck Sørheim (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Ole Gramstad Jensen). Motpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Johnny Lygren).
DOMMERNE: Lagdommer Steingrim Bull, formann. Lagdommer Einar
Kaspersen. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Knut
Skedsmo. Meddommere: Prosjektleder Trine Tandberg.
Driftsansvarlig Lars Brinck Egge. Rådgiver Kari Lilleslåtten. Etatsdirektør Dag
Hugo Solsvik.
----------------------------------------------------
Saken gjelder om ettårsfristen
i forsikringsavtaleloven (fal) § 8-5 er oversittet.
Ingjald Ørbeck
Sørheim har fra 1984 drevet virksomhet som advokat. I
april 1993 var han en av seks personer som inngikk partneravtale om etablering
av Advokatfirma Lyng & Co. DA. Han trådte ut av advokatfirmaet 30. august
1995, etter at det samme dag først var gitt en oppsigelse fra hans side, og de
øvrige partnerne deretter hadde truffet vedtak om utelukkelse med øyeblikkelig
virkning.
Ørbeck Sørheim
var omfattet av den kollektive formuesskadeforsikring som var inngått mellom
Den Norske Advokatforening og Vesta Forsikring AS. Denne delen av
forsikringsavtalen er en ansvarsforsikring, som etter avtalens IV 4. første
avsnitt dekker erstatningsansvar som den sikrede « i egenskap av advokat kan
pådra seg for formuesskade forvoldt i tjenesten ».
Med henvisning til forannevnte
forsikringsavtale gav Ørbeck Sørheim 16. oktober 1998
melding til Vesta om at han hadde reist sak for voldgiftsrett mot Advokatfirma
Lyng & Co. DA, og det ble bedt om bekreftelse på at saksomkostninger som
påløp, ville bli dekt av forsikringen. Stevningen gjaldt inndrivelse av Ørbeck Sørheims tilgodehavende etter partneravtalen. Men krav på
forsikringsdekning ble påberopt under henvisning til at dette tilgodehavendet
ikke var blitt utbetalt fordi firmaet hadde erklært å ha gjort opp kravet ved å blitt utbetalt fordi firmaet hadde erklært å ha gjort opp
kravet ved å motregne med et angivelig motkrav, og at dette motkravet var blitt
grunngitt med at firmaet var påført tap som følge av dårlig utførelse av Ørbeck
Sørheims arbeid for Johan Jørgen Holsts minnefond.
Vesta var i tvil om forsikringen kom til
anvendelse, idet selskapet drog i tvil at Ørbeck Sørheim
hadde pådradd seg et mulig ansvar i egenskap av advokat. Dessuten ble det
påpekt at ettårsfristen i fal § 8-5 første ledd var
blitt oversittet. Det ble vist til at motkravet ble fremmet allerede i brev av
13. oktober 1995 til Ørbeck Sørheim fra advokatfirmaet.
Motkravet ble der grunngitt med flere forhold, og det ble summert til kr
214.900, som oversteg hovedkravet med kr 57.604. I samme brev ble Ørbeck Sørheim bedt om å betale denne differansen til en oppgitt
konto innen 25. oktober samme år.
Ingen del av advokatfirmaets motkrav
førte fram i voldgiftsretten, som avsa dom 22. mars 1999. I domsslutningen ble
også utelukkelsesvedtaket kjent ugyldig, og advokatfirmaet ble pålagt å
erstatte Ørbeck Sørheims saksomkostninger.
Voldgiftsretten kom likevel til at
Ørbeck Sørheim måtte betale kr 100.000 av
voldgiftsrettens honorarer, som sammen med dens omkostninger totalt utgjorde kr
425.649, under henvisning til at han i en viss grad hadde bidradd til sakens
omfang og behov for avklaringer under saksforberedelsen. Kort tid etter krevde
Ørbeck Sørheim at Vesta skulle dekke disse kr
100.000, som er det beløp som denne saken gjelder. Selskapet avslo kravet under
henvisning til at meldefristen i fal § 8-5 var oversittet. Øvrige innsigelser
mot dekning er ikke blitt fastholdt.
Etter forgjeves mekling i forliksrådet
tok Ørbeck Sørheim 8. februar 2001 ut stevning ved
Oslo byrett med påstand om at Vesta betaler kr 100.000 med tillegg av rente fra
3. mai 1999. Vesta tok til motmæle, og byretten avsa 5. desember 2001 dom med
denne
domsslutning:
1. Vesta Forsikring AS frifinnes.
2. Ingjald Ørbeck Sørheim
dømmes til å betale kr 21.838,- til Vesta Forsikring AS innen to uker fra
dommens forkynnelse, med tillegg av 12%
forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Ørbeck Sørheim
har i rett tid påanket byrettens dom. Vesta har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble avholdt 13. november 2002 i Oslo. Ørbeck Sørheim møtte og avgav forklaring. Ett vitne ble avhørt.
Selv om det ikke ble gitt noen forklaringer for byretten, foreligger saken i
det vesentlige i samme skikkelse. Om saksforholdet for øvrig vises til
byrettens dom og merknadene nedenfor.
Ingjald Ørbeck
Sørheim har i det vesentlige anført:
Det erkjennes at forsikringstilfellet
ble utløst av advokatfirmaets brev av 13. oktober 1995. Bestemmelsen i fal §
4-10 tredje ledd om at forsikringstilfellet skal meldes uten ugrunnet opphold,
er imidlertid ikke påberopt. I den påberopte fristbestemmelsen i § 8-5 spørres
det om når sikrede fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet på
forsikringsdekning. Prinsipalt anføres det derfor at Ørbeck Sørheim
ikke fikk kunnskap om sitt krav på erstatning av forsikringsselskapet før han
fikk kunnskap om voldgiftsrettens dom. Det er først da han fikk kunnskap om at
han ble ansvarlig for en del av voldgiftsrettens honorarer, som er det beløp
han har krevd dekning for.
Selv om « kravet » i fal § 8-5
henspeiler på det krav om ansvar som her er rettet mot den sikrede fra
advokatfirmaet, kan det ikke sies å være oppstått noen kunnskap om dette kravet
før det ble aktualisert som motkrav gjennom den voldgiftsprosess som Ørbeck Sørheim tok initiativ til. Først da ble det gitt noe som
kan betraktes som en ordentlig begrunnelse for motkravet. Advokatfirmaets brev
av 13. oktober 1995 må ses på bakgrunn av den mangel på realitet som kan ligge
i det å fremme et motkrav. Det behøver ikke å materialisere seg på annen måte
enn det at hovedkravet ikke blir oppfylt, slik at en misbruker den posisjon det
innebærer å besitte andres formue. Slik var det også her, ettersom formålet med
å framsette motkravet i 1995 var å vise overfor offentligheten at ansvaret for
uroen omkring advokatfirmaets håndtering av Holsts minnefond var blitt plassert
på Ørbeck Sørheim, samtidig som noe forsøk på
inndrivelse av motkravet ikke fant sted, idet det ikke hadde funnet sted noen
vanlig motregningstransaksjon for så vidt som Ørbeck Sørheim
først ved anleggelse av voldgiftsaken tok initiativ
til å få inndrevet sitt hovedkrav. En slik situasjon fanges ikke opp av de
formål fristbestemmelsen i fal § 8-5 er ment å ivareta.
Atter subsidiært er det anført at den
aktuelle forsikringspolisen har klare likhetstrekk med en
rettshjelpsforsikring. Rettshjelpsutgifter blir omfattet av
forsikringsdekningen når slike utgifter er nødvendige som følge av ansvarskrav
som blir reist mot advokaten. For rettshjelpsforsikringer er det fastslått
gjennom entydig praksis i forsikringsbransjen at det ikke løper noen frist
etter fal § 8-5 før den sikrede oppsøker advokat. Det skjedde ikke før Ørbeck Sørheim kontaktet advokat Danielsen desember 1997.
Ytterligere subsidiært er det anført at
advokatfirmaets brev av 13. oktober 1995 ikke ble oppfattet av Ørbeck Sørheim som framsettelse av noe krav. Han bare observerte
det som en sjikanøs handling, samtidig som brevets innhold ikke gav bud om
hvilke anførsler som ville bli framsatt til støtte for et eventuelt krav. Hans
opplevelse av mottaket av brevet må ses på bakgrunn av det som var foregått
forut. Brevet ble oppfattet på samme måte som eksklusjonsvedtaket, et ledd i et
panikkartet hendingsforløp som var utløst av den frykt som ble skapt av den
henvendelse av utpresningslignende karakter som tidligere samme år var gjort av
Pål Holst og hans advokat om sterk misnøye med advokatfirmaets håndtering av
sine oppgaver knyttet til Holsts minnefond. Denne frykten var særlig knyttet
til negativ offentlig omtale av firmaets håndtering av minnefondet, noe som
ville være særlig ødeleggende for partneren Jon Lyngs politiske karriere. Han
var nylig blitt valgt som leder av Oslo Høyre, og det skulle etter sommerferien
være kommunevalg. Ved mottaket av brevet følte Ørbeck Sørheim
seg sikker på at kravet ikke ville bli seriøst fremmet. Det var følelser
involvert ved hans uttreden, og han regnet med at det hele etter hvert ville
roe seg. Dette fikk han også i stor utstrekning bekreftet ved den reaksjon
enkelte av de tidligere partnere utviste da de kort tid etterpå ble spurt om
kravet var alvorlig ment. Det ble da ikke gitt noen skikkelige svar. Da han i
denne perioden påtraff tidligere partnerne, smilte de skjevt og så beskjemmet
ned i bakken da Ørbeck Sørheim foreholdt dem brevet.
Ørbeck Sørheim
har lagt ned denne påstand:
1. Vesta Forsikring dømmes til å betale til Ingjald
Ørbeck Sørheim kr 100.000,-, med tillegg av 12 %
rente regnet fra 22.05.99 og til betaling skjer.
2. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale Ingjald
Ørbeck Sørheim sine saksomkostninger for by- og lagmannsretten, tillagt 12 % rente fra dommens
forkynnelse og til betaling skjer.
Vesta Forsikring AS har i det vesentlige
anført:
Det er her tegnet en ansvarsforsikring
og ikke en rettshjelpsforsikring. Grunnlaget for eventuell forsikringsdekning
er det kravet, basert på reglene om erstatningsansvar, som advokatfirmaet har
rettet mot Ørbeck Sørheim. Da han mottok brevet av
13. oktober 1995, fikk han slik kunnskap som utløser fristen etter fal § 8-5
første ledd. Det er uten betydning at han da var uvitende om hvor stort hans erstatningsansvar
ville bli, og om det i det hele tatt var grunnlag for å fastslå noen
erstatningsplikt for ham. Hans forklaring om hans opplevelse av at
framsettelsen av kravet måtte oppfattes som en sjikane og ikke kunne oppfattes
som reelt, bestrides ikke. Heller ikke dette kan tillegges betydning. Når et
krav er framsatt, slik som her, kan ikke den sikrede selv gis anledning til å
vurdere om kravet er reelt. Det ville føre til at fristbestemmelsen i fal § 8-5
første ledd hadde blitt lite håndterbar å anvende. For en forsikringsmessig
skade som denne saken omhandler, utløses fristene til å melde etter fal § 4-10
tredje ledd og § 8-5 første ledd samtidig. Reglene gjør bare forskjell på
fristenes lengde.
Vesta Forsikring AS har lagt ned denne
påstand:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Vesta Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger med
tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra 14 dager etter
dommens forkynnelse til betaling finner sted.
Lagmannsretten bemerker:
Fristregelen i fal § 8-5 første ledd lyder
slik:
Sikrede mister retten til erstatning
dersom kravet ikke er meldt til selskapet innen ett år etter at sikrede fikk
kunnskap om de forhold som begrunner det.
Når denne regelen skal anvendes, må det
ses hen til hvilken type skade den aktuelle forsikring gir dekning for. Om
dette heter det i vilkårene punkt IV 4. første ledd første punktum:
Forsikringen dekker erstatningsansvar
som sikrede etter gjeldende rett i egenskap av advokat kan pådra seg for
formuesskade forvoldt i tjenesten.
Dersom erstatningskrav reises, oppstår
det en del ytterligere plikter for forsikringsselskapet som kan innebære
utbetalinger. Om dette heter det i punkt IV 9.:
Reises erstatningskrav mot sikrede,
eller kan det ventes at krav blir reist, må Vesta underrettes uten ugrunnet
opphold. Uten Vestas samtykke må sikrede ikke innrømme noen erstatningsplikt
eller forhandle om erstatningskrav. Sikrede skal selv dekke egne omkostninger
ved skadebehandlingen.
Er Vesta villig til å ordne en sak i
minnelighet, eller vil Vesta betale ansvarssummen,
svarer ikke Vesta for videre utgifter ved tvisten. Vesta har rett til å betale
enhver erstatning direkte til skadelidte.
Fremsettes det krav mot sikrede,
forplikter Vesta seg til å:
A. utrede ansvarsspørsmålet,
B. forhandle med kravstiller/skadelidte
C. prosedere sikredes sak, hvis det blir reist søksmål mot noen
som er sikret etter forsikringsavtalen. Ved antagelse av rettshjelp skal det
legges vekt på sikredes ønske,
D. betale skadeserstatning.
Om når forsikringen gjelder, heter det i
punkt IV 3.:
Forsikringen gjelder for skader og tap
som konstateres i forsikringstiden. Skade eller tap regnes som konstatert på
det tidspunkt erstatningskrav fremsettes mot sikrede eller Vesta.
Et erstatningskrav ansees som fremsatt
på det tidligste av følgende tidspunkter:
a) det tidspunkt sikrede eller Vesta første gang mottok melding
om tapet med krav om erstatning, eller
b) det tidspunkt sikrede eller Vesta første gang mottok
skriftlig melding fra sikrede eller skadelidte vedrørende omstendigheter som
kan ventes å føre til at erstatningskrav blir reist mot sikrede.
Det framgår av disse vilkår, jf. punkt
IV 3., at skade eller tap må regnes som konstatert da Ørbeck Sørheim mottok melding om at det var framsatt
erstatningskrav mot ham. Når sikrede har kunnskap om at slikt krav er framsatt,
har han fått kunnskap om at han selv har fått et betinget krav mot
forsikringsselskapet, nemlig et krav på at selskapet dekker det framsatte
erstatningskrav så langt dette måtte føre fram som følge av selskapets
erkjennelse, enighet etter forhandlinger eller en rettskraftig
domstolsavgjørelse, og at selskapet har fått en plikt og rett til å ivareta
sikredes interesser overfor den som har framsatt erstatningskravet. På denne
bakgrunn finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at sikredes kunnskap om et
framsatt erstatningskrav mot seg, i relasjon til formuleringene i fal § 8-5,
innebærer at han har fått kunnskap om « de forhold som begrunner » hans eget
krav mot selskapet, som altså består i at det på forannevnte måte skal følge
opp erstatningskravet og eventuelt oppfylle det.
Advokatfirmaet gjorde krav gjeldende mot
Ørbeck Sørheim i brevet av 13. oktober 1995. Det kan
ikke være tvilsomt at dette kravet framstod som et erstatningskrav, idet det
som begrunnelse for deler av kravet ble vist til at Ørbeck Sørheims
håndtering av sitt oppdrag for Holsts minnefond hadde påført firmaet og
partnere økonomisk tap, jf. det som i brevet er sagt innledningsvis under
overskriften Krav til motregning. Det må anses på det rene at Ørbeck Sørheim straks leste brevet, og at han oppfattet hvordan
det etter sin ordlyd var naturlig å forstå.
I hvilken grad den sikrede vurderer det
framsatte erstatningskravet å ha noen muligheter til å nå fram, eller at det er
svært usikkert hvor omfattende det vil bli, må anses på det rene å være uten
betydning for utløsningen av fristen. For det første er dette forutsatt gjennom
den aktive rolle forsikringsvilkårene tillegger selskapet med hensyn til å
ivareta den sikredes interesser i forhold til den som har framsatt
erstatningskravet. For det annet vises til det som er sagt i forarbeidene til
denne lovbestemmelsen, NOU 1987:24 side 179, om at
det ikke er nødvendig at sikrede framsetter et bestemt erstatningskrav før
fristen i fal § 8-5 løper ut.
Ørbeck Sørheim
har imidlertid ikke uttrykt noen tvil med hensyn til om advokatfirmaets erstatningskrav
ville føre fram. Han har derimot gått så langt som å si at han anså det som så
grunnløst og sjikanøst at han ikke oppfattet det som reelt. Når den sikrede
likevel har oppfattet at det rent ordlydsmessig er framsatt et erstatningskrav,
er lagmannsretten enig med forsikringsselskapet i at også da taler de beste
grunner for å forstå lovbestemmelsen slik at den sikrede har fått kunnskap om
de forhold som begrunner hans krav overfor forsikringsselskapet. Det vil skape
uklarhet om fristens utgangspunkt om den skal være avhengig av hvilke
vurderinger den sikrede gjør seg.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke
grunn til å ta stilling til om det alltid vil utelukke utløsning av fristen at
den sikrede ikke oppfatter framsatte erstatningskrav som reelle. Slik
situasjonen var i denne saken, ser lagmannsretten ikke grunn til å være i tvil
om at fristen må anses utløst ved Ørbeck Sørheims
lesing av brevet av 13. oktober 1995. Det framgikk av både hans forklaring for
lagmannsretten og øvrige opplysninger i saken at både han og advokatfirmaet ved
mottaket av brevet var enige om hvor mye hans økonomiske andel i henhold til
partneravtalen utgjorde økonomisk, og at han skjønte at det erklærte motkravet
ville føre til at hans andel i henhold til partneravtalen ikke ville bli
utbetalt med det første. Slik sett må Ørbeck Sørheim
ha oppfattet at advokatfirmaets krav var reelt. Han trodde imidlertid at
advokatfirmaets panikkartede handlingsmønster ville roe seg etter hvert, slik
at erstatningskravet ikke ville bli forfulgt. Men han må gradvis ha blitt
ytterligere klar over at erstatningskravet innebar en realitet. Etter hvert som
tiden gikk, fikk han mer og mer lyst til å legge oppstyret omkring hans
befatning med Holsts minnefond bak seg, og han fikk som følge av dette mindre
og mindre lyst til å inndrive sitt tilgodehavende overfor advokatfirmaet.
Således anser han det som mest sannsynlig at han ville ha latt være å forfølge
dette tilgodehavendet dersom det ikke i desember 1997 var kommet et innslag på
TV 2 om hans befatning med Holsts minnefond. Innslaget, som ble oppfattet som
sterkt ærekrenkende, førte til at han av sin advokat ble tilrådd å få prøvd
holdbarheten av erstatningskravet fra advokatfirmaet ved å forfølge rettslig
hans eget krav mot firmaet før det ble gått til sak mot TV 2.
Lagmannsretten er ikke enig med den
ankende part i at situasjonen i denne saken faller utenfor de formål
fristregelen i fal § 8-5 første ledd skal tilgodese. Ett av disse er blant
annet å ivareta selskapets interesse i å sikre bevis om erstatningskravets
holdbarhet, jf. NOU 1987:24 side 176. Også for den
type krav som ble framsatt av advokatfirmaet overfor Ørbeck Sørheim,
kunne det tenkes å være av interesse å sikre bevis på et så tidlig tidspunkt
som mulig.
Det kan ikke ses grunn til å tillegge
det noen betydning om et erstatningskrav er framsatt på regulær måte, eller om
det er framsatt i en situasjon hvor det er brukt som motkrav. Lagmannsretten
ser heller ikke grunn til å legge vekt på praksis omkring forsikringskrav
basert på rettshjelpsforsikringer. Denne saken gjelder dekning i henhold til en
ansvarsforsikring, som i en del situasjoner også omfatter nødvendige
omkostninger med å bestride det framsatte erstatningskrav.
Anken har vært forgjeves. I henhold til
hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd bør Ørbeck Sørheim
erstatte motpartens omkostninger. I samsvar med inngitt omkostningsoppgave
fastsettes disse til kr 23.000, hvorav kr 18.500 utgjør salær. Byrettens
omkostningsavgjørelse bør stadfestes.
Dommen er enstemmig
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ingjald Ørbeck Sørheim 23.000 - tjuetretusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente
etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 -
tolv - prosent årlig rente, fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.