Rt-1983-180 (25-83)
--------------------------------------------------------------------------------
PARTER: ABK A/S (h.r.advokat Ole Fosheim) mot 1. ABK A/S - dets konkursbo m.fl. (21 parter) (advokat Knut Ro - til prøve).
Dommere: Michelsen, Holmøy, Bugge, Christiansen og justitiarius Ryssdal.
--------------------------------------------------------------------------------
Dommer Michelsen: Saken gjelder spørsmålet om vilkårene etter konkursloven § 3 foreligger for å åpne konkurs i firmaet Avbetalingskreditt A/S
Side 181
- heretter kalt ABK. Dette er et finansieringsselskap som har hatt tilknytning til Kvikk-Kjeden A/S og dets forhandlere. Konkurs ble opprinnelig begjært av Christiania Bank og Kreditkasse, og grunnlaget var et misligholdt kassakredittlån som ABK hadde i Andresens Bank som etter en fusjon var overtatt av Kreditkassen. Jeg vil heretter bare tale om banken.
For kassakredittlånet var det stilt selvskyldnerkausjoner fra den daglige leder i Kvikk-Kjeden A/S og fra de forhandlerne som var knyttet til dette selskapet. Etter forutgående akkord gikk Kvikk-Kjeden A/S i 1980 konkurs, og dets konkursbo har etter inngåtte avtaler overtatt så vel aktiva som passiva fra den daglige leder og fra forhandlerne. Konkursboet og forhandlerne har så innfridd bankens fordring og har som en følge av dette trådt inn som konkursrekvirenter overfor ABK, mens banken er gått ut av saken.
I denne sak avsa Oslo skifterett den 9. juli 1982 kjennelse med slik slutning:
« Boet til Avbetalings-Kreditt A/S, Møllergt. 25, Oslo 1, tas under skifterettens behandling som konkursbo. »
Saksomkostningsavgjørelsen har ikke fått uttrykk i slutningen. Konkursrekvirentene hadde påstått seg tilkjent saksomkostninger. I kjennelsens premisser er det uttalt at retten ikke finner grunnlag for å tilkjenne omkostninger til rekvirentene « da saken gjelder en konkursbegjæring ».
Om hva saken gjelder og partenes anførsler for skifteretten viser jeg til kjennelsen.
ABK har påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett. Motparter er ABK s konkursbo, konkursboet til Kvikk-Kjeden A/S og 19 av de forhandlerne som stod tilsluttet kjeden.
Det er for Høyesterett lagt frem en rekke nye dokumenter. Det dreier seg for det vesentlige om avtaler som er inngått innen Kvikk-Kjeden, protokoller fra forhandlingene innen akkordstyret i Kvikk-Kjeden A/S og regnskaper for de selskaper som er involvert i saken.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her er det gitt forklaring av styreformannen i ABK som inntil dets konkurs også var daglig leder i Kvikk-Kjeden A/S. Videre har bobestyreren i konkursboet til Kvikk-Kjeden A/S, et medlem i akkordstyret i dette selskap og 3 vitner forklart seg. Blant vitnene nevner jeg særskilt den revisor som var knyttet til Kvikk-Kjeden A/S, ABK og forhandlerselskapene, og som senere har virket som konsulent for Kvikk-Kjeden A/S konkursbo.
Før jeg gjengir partenes prosedyre for Høyesterett, finner jeg det hensiktsmessig å gjøre rede for de rettssubjekter som er involvert i saken, for konkursgrunnlaget og for de spørsmål som er avgjørende for om det skal åpnes konkurs.
Det sentrale selskap er Kvikk-Kjeden A/S. Dette var et administrasjonsselskap for den sammenslutning av selskaper som dannet Kvikk-Kjeden, og drev også engroshandel overfor de forhandlerne som stod tilknyttet systemet. Forhandlerne var spredt over hele landet. Det
Side 182
dreiet seg om egne rettssubjekter. De drev detaljhandelen. Mellom forhandlerne og Kvikk-Kjeden A/S var det inngått en samarbeidsavtale. Etter denne førte Kvikk-Kjeden A/S regnskapene for forhandlerne og utførte alle kassaforretninger for dem. Således ble ved hver dags slutt forhandlernes kassabeholdninger sendt inn til Kvikk-Kjeden A/S som også betalte deres regninger. Eierforholdet i forhandlerselskapene varierte. Noen var eiet av vedkommende butikksjef. I andre hadde Kvikk-Kjeden A/S eller den daglige leder der den dominerende økonomiske innflytelse.
ABK er et finansieringsselskap som har hatt tilknytning til Kvikk-Kjeden A/S og forhandlerne. Det ble eiet av den daglige leder i Kvikk-Kjeden A/S, av dette selskap, av forhandlerne og noen utenforstående aksjonærer. Dets styreformann var den daglige leder jeg har nevnt. Også regnskapene for dette selskap ble ført av regnskapssentralen i Kvikk-Kjeden A/S.
ABK s bankforbindelse var opprinnelig Andresens bank, senere, etter fusjonen mellom de to bankene, Christiania Bank og Kreditkasse.
Denne saken har sitt utgangspunkt i kredittsalg som ble foretatt av forhandlerne innen Kvikk-Kjeden. Kundene fikk kreditt i 90 dager og utstedte omsetningsgjeldsbrev for sin gjeld. Jeg skal senere gi en nærmere fremstilling av hvordan disse fordringer ble behandlet innen det samlede system av selskaper.
I forbindelse med disse kredittsalg fikk ABK åpnet en særskilt kassakreditt i banken. Den var begrenset til kr. 45.000.000. Banken fikk overlevert til seg de gjeldsbrev som var utstedt i forbindelse med 90-dagers kreditten, og utbetalte til ABK beløp tilsvarende det pålydende på disse.
Etter at Kvikk-Kjeden A/S i mars måned 1980 måtte søke om offentlig akkord, maktet ikke ABK å dekke forpliktelsene selskapet i tilknytning til denne kassakreditten hadde overfor banken. Et beløp på mellom kr. 5.000.000 og kr. 5.700.000 ble stående udekket. Denne fordring benyttet banken som grunnlag for å begjære ABK satt under konkurs. Det har aldri mellom sakens parter vært noen uenighet om dens eksistens. Når det er uvisshet om gjeldens størrelse, har dette sammenheng med et forhold som ikke har noen innflytelse på det avgjørende spørsmål i denne sak, og som jeg derfor ikke går nærmere inn på.
For ABK s kassakredittgjeld til banken var det stilt selvskyldnerkausjoner så vel fra den daglige leder av Kvikk-Kjeden A/S som fra de enkelte forhandlere. Banken gikk på for å søke dekning hos kausjonistene.
Under behandlingen av Kvikk-Kjedens konkursbo inngikk bostyret avtaler med så vel den daglige leder som med forhandlerne. Etter overenskomstene har boet overtatt så vel aktiva som passiva fra disse. Kausjonsforpliktelsene er gått over på konkursboet som massekrav, og boet har så betalt bankens fordring på ABK.
Som følge av det som slik skjedde, fikk Kvikk-Kjeden A/S konkursbo og forhandlerne et regresskrav mot ABK. Denne fordringen som nå danner grunnlaget for kravet om at det skal åpnes konkurs hos ABK, er i seg selv ikke bestridt fra den ankende parts side. Den
Side 183
usikkerhet som med hensyn til beløpets størrelse knyttet seg til bankens fordring, hefter også ved regresskravet. Heller ikke i denne relasjon spiller dette noen rolle. Det er uklart hvordan dette krav er fordelt på konkursboet og forhandlerne. Da det ikke er reist noen innsigelser mot at forhandlerne opptrer som konkursrekvirenter, går jeg heller ikke inn på denne uvisshet.
Dersom man utelukkende hadde hatt med det forhold å gjøre som jeg nå har gjort rede for, ville det være klart at ABK var insolvent, og at konkurs derfor kunne åpnes etter § 3 i konkursloven. Når ABK bestrider at konkursvilkårene er oppfylt, har det sitt grunnlag i forholdene omkring de gjeldsbrevene som ble utstedt av kundene hos forhandlerne i Kvikk-Kjeden for 90-dagers kreditten. Før det ble åpnet akkordforhandling i boet til Kvikk-Kjeden A/S, ble de beløp kundene etter forfall betalte til forhandlerne i henhold til disse gjeldsbrevene, sendt videre til banken hvor de gikk til avdrag på ABK s kassakredittgjeld. Etter akkordåpningen stoppet denne forsendelsen opp. Penger som etter forfall ble innbetalt til forhandlerne for hva kundene skyldte etter kredittkjøpet, ble beholdt der eller hos Kvikk-Kjeden A/S. Også om dette faktum er det enighet mellom partene.
Uenigheten og det avgjørende problem i denne saken knytter seg til spørsmålet om gjeldsbrevene er overdradd av forhandlerne til ABK, eller om de av dem er stilt som sikkerhet, håndpant, i banken for ABK s kassakredittgjeld. Det utslagsgivende blir derfor om ABK eller forhandlerne eide gjeldsbrevene da det ble åpnet offentlig akkordforhandling i boet til Kvikk-Kjeden A/S. Dersom eiendomsretten lå hos ABK, skulle de beløp som ble innbetalt til forhandlerne på 90-dagers gjeldsbrevene etter akkordåpningen, ha vært sendt videre til dette selskapet. Som en konsekvens av at dette ikke ble gjort, vil ABK under den forutsetning jeg har nevnt, ha et massekrav mot Kvikk-Kjeden A/S, dets konkursbo, og mot forhandlerne. ABK vil bli tilført et aktivum. De nåværende konkursrekvirenter har innrømmet at vilkårene for å åpne konkurs hos ABK etter konkursloven § 3 ikke foreligger dersom denne løsningen av sakens hovedspørsmål blir lagt til grunn.
Må man på den annen side bygge på at forhandlerne eide 90-dagers gjeldsbrevene, er det mellom partene enighet om at konkurs må åpnes. Forhandlerne og Kvikk-Kjeden A/S har da med rette beholdt de beløp som etter at det ble åpnet akkordforhandlinger, ble innbetalt til dem, og ABK er under denne forutsetning insolvent.
Den ankende part har i hovedtrekkene gjort gjeldende:
Skifteretten har tatt feil når den er kommet til at vilkårene er til stede for å åpne konkurs i boet til ABK. Det foreligger ikke insolvens, da det er ABK som har vært og er rette eier av 90-dagers gjeldsbrevene.
Når disse dokumentene var utstedt av kundene i butikkene, ble de av forhandlerne påført en transporterklæring in blanco. Gjeldsbrevene er derved overdradd fra forhandlerne som via Kvikk-Kjeden A/S sender dem til ABK. Eiendomsretten til gjeldsbrevene er som følge av dette gått over fra forhandlerne til ABK. Fra ABK sendes dokumentene videre til banken hvor de beror som sikkerhet for kassakredittgjelden
Side 184
inntil beløpene blir innfridd. Det foreligger etter dette reelt sett en diskontering hvor forhandlerne er cedentene og ABK cesjonaren.
Det er vel så at kjøpesummen som kunden skulle betale, etter de regnskaper som ble ført, ble stående som fordring på forhandlerens hånd inntil betaling ble prestert av kjøperen. Det var også slik at betalingen ble erlagt til forhandleren, ikke til ABK. Denne regnskapsmessige ordning hadde imidlertid sin grunn i et forhold som berørte merverdiavgiften. Forhandlerne drev en virksomhet som var merverdiavgiftspliktig. Dersom en kunde ikke betalte sin gjeld, var forhandleren berettiget til momsrefusjon fra det offentlige. ABK derimot som ikke var registrert i momsregisteret, hadde ikke krav på en slik tilbakebetaling fra staten. Derfor måtte fordringene bli stående som udekket i regnskapet for forhandlerne inntil de ble betalt. Når man imidlertid nå skal avgjøre hvem gjeldsbrevene egentlig tilhørte, kan man ikke bygge på det formelle forhold som går frem av regnskapene, men må legge avgjørende vekt på realiteten som var at det var foretatt en diskontering.
Denne realitet innebar at forhandlerne som hadde stor varegjeld til Kvikk-Kjeden A/S, fikk oppgjør for gjeldsbrevene allerede ved at ABK utbetalte til Kvikk-Kjeden A/S de pengene som ble hevet på kassakreditten i banken.
Det er videre et moment av betydning at ABK, for et vederlag på kr. 50 for hvert gjeldsbrev, hadde påtatt seg, slik cesjonaren ellers også har, risikoen for fordringenes bonitas.
Da det var åpnet offentlig akkordforhandling i boet til Kvikk-Kjeden A/S, ble det på foranledning av firmaets daglige leder og i samarbeide med ABK foretatt en rekke posteringer i regnskapene for forhandlerne, Kvikk-Kjeden A/S og ABK. Det dreide seg om rene posteringer som tok sikte på å få frem i bøkene det reelle forhold som hele tiden hadde bestått. Etter at posteringene var foretatt, ble ABK også etter regnskapene stående som eier av gjeldsbrevene, og således med et krav på å få seg tilsendt kjøpesummen for varene etter hvert som kundene betalte til forhandlerne. Det som ble foretatt, var ingen realitetsendring, og det er derfor ikke grunnlag for å hevde at ordningen medførte en begunstigelse av ABK og en forfordeling av de øvrige kreditorer i boet til Kvikk-Kjeden A/S.
Et annet viktig moment går frem av regnskapene etter at omposteringene hadde funnet sted. Før akkordåpningen hadde forhandlerne en samlet varegjeld til Kvikk-Kjeden A/S på 110.000.000 kroner. Ved den ordningen som ble etablert gjennom posteringene, fikk forhandlerne redusert sin varegjeld til Kvikk-Kjeden A/S med til sammen kr. 30.300.000. Forhandlerne har som følge av dette fått seg godskrevet hva det ved akkordåpningen stod udekket i forbindelse med 90-dagers gjeldsbrevene. Når da forhandlerne og boet til Kvikk-Kjeden A/S har beholdt de beløp kundene senere har innbetalt til dekning av sine forpliktelser, innebærer dette at det er gitt betaling for samme fordring to ganger.
Da disse posteringer var gjennomført i regnskapene, ble det gitt meddelelse til akkordstyret om hva som hadde funnet sted, og ordningen
Side 185
ble godtatt der. Bostyret har dermed godtatt at det er ABK som er rette eier av 90-dagers gjeldsbrevene, og som tilkommer pengene som er innbetalt. Styret i konkursboet til Kvikk-Kjeden A/S kan ikke senere gå tilbake på det standpunkt akkordstyret inntok. Det er ikke dekning for å si at akkordstyret ble feilorientert eller ikke tilstrekkelig informert om hva som var gjort.
Banken har gitt uttrykk for at gjeldsbrevene er overlevert til den som håndpant for ABK s forpliktelse. Denne oppfatning fra bankens side er ikke utslagsgivende for det spørsmålet som er avgjørende i saken. En ting er nemlig forholdet mellom banken og ABK. I den relasjon kan det være riktig at gjeldsbrevene er stilt som sikkerhet. Noe annet er konstellasjonen mellom ABK på den ene siden og Kvikk-Kjeden A/S og forhandlerne på den annen. Her har det foreligget en overdragelse.
Man kan ikke, når man skal løse sakens hovedspørsmål, trekke noen slutninger for hvordan det ble forholdt der hvor man nyttet rategjeldsbrev. Heller ikke kan det forhold at Kvikk-Kjeden A/S betalte renter til ABK av det beløp som til enhver tid utestod på 90-dagers gjeldsbrevene, eller at forhandlerne beholdt de kr. 45 som kundene etter gjeldsbrevene skulle betale i tillegg til kjøpesummen, kaste lys over hovedproblemet. Det dreier seg om sideordninger som ikke kan tillegges betydning for det avgjørende spørsmål.
Realiteten i saken kan uttrykkes dithen at Kvikk-Kjeden A/S og forhandlerne har nyttet ABK s penger til å dekke sine kausjonsforpliktelser overfor banken. De har som følge av dette intet regresskrav.
Den ankende parts prosessfullmektig som har fremholdt at han i denne saken ikke opptrer for den daglige leder i Kvikk-Kjeden A/S, har dog i skranken som sin oppfatning gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for - som hevdet fra den annen side - å dømme denne til personlig å erstatte ankemotpartene - unntatt ABK s konkursbo - sakens omkostninger for Høyesterett.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
«1. Oslo skifteretts kjennelse av den 9. juli 1982 oppheves.
2. Ankemotpartene nr. 2-21 tilpliktes å betale sakens omkostninger for skifteretten og Høyesterett til ABK A/S.»
Ankemotpartene har henholdt seg til skifterettens kjennelse som de mener er riktig i begrunnelse og resultat, og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Forhandlerne har vært og konkursboet til Kvikk-Kjeden A/S er fremdeles eiere av 90-dagers gjeldsbrevene. Av dette følger at vilkårene er til stede for å åpne konkurs i ABK s bo.
Det foreligger ingen avtale som viser hvilken ordning som med hensyn til eierforholdet har vært etablert. Man må da se hen til hva som går frem av regnskapene, og til hvilke rutiner som har vært fulgt.
90-dagers gjeldsbrevene har ikke vært overdradd fra forhandlerne til ABK. Vesentlige trekk som er karakteristiske for en diskontering, mangler. Gjeldsbrevene er påført en transporterklæring, men fordringene er ikke ved overdragelsen ført ut av cedentens regnskaper, slik
Side 186
som det skjer ved en diskontering. Det er videre i disse tilfellene ikke cesjonaren som ved forfall har mottatt de utestående beløpene. Det er slik det går for seg når en fordring er overdradd. En ny kreditor har trådt inn i forhold til debitor. I de tilfellene man i denne sak har med å gjøre, er det den opprinnelige innehaver av gjeldsbrevet som mottar betalingen, og det er i dennes navn at purringer går ut og eventuelt inkasso settes i verk dersom mislighold finner sted.
Så vel regnskapene som rutinene viser hvordan det her ble forholdt, og på disse forhold må man bygge løsningen av sakens spørsmål. Det er fra den ankende parts side ikke ført noe bevis for at det som slik går frem, ikke har vært i overensstemmelse med det reelle forhold. ABK kan ikke høres med at regnskapene er innrettet som de er, bare av hensyn til refusjon av merverdiavgift, og at man nå må legge et annet faktisk forhold til grunn. Det kan ikke forlanges at man i én relasjon hvor det måtte passe, skal bygge på hva regnskapene utsier, i en annen ikke.
Foruten avvikene fra det som ellers gjøres og foreligger ved en diskontering, er det her en rekke andre trekk i bildet som viser at 90-dagers gjeldsbrevene var forhandlernes eiendom.
Man kan således foreta en sammenligning med den ordningen som ble fulgt hvor det ble nyttet rategjeldsbrev. Disse ble utstedt direkte til ABK som straks betalte ut forhandleren. Man står her overfor et « motsetningsbevis ». Dersom et 90-dagers gjeldsbrev ikke ble betalt, kunne kunden få den ordning at han betalte 50% av kjøpesummen og så utstedte et rategjeldsbrev for resten. Dersom 90-dagers gjeldsbrevet skulle tilhøre ABK, skulle kontantbetalingen og rategjeldsbrevet uten noen ytelse til forhandleren være sendt ABK. Slik ble det dog ikke forholdt. Den samlede kjøpesum tilfalt forhandleren.
I samme retning trekker det at Kvikk-Kjeden A/S betalte renter til ABK av de beløp 90-dagers gjeldsbrevene lød på, og at forhandlerne innkasserte og beholdt de kr. 45 som utenom kjøpesummen skulle betales for hvert gjeldsbrev, og som må ses på som en standardisert rente.
Det er også av vesentlig betydning at banken klart har vært av den oppfatning at gjeldsbrevene er stilt som håndpant for ABK s kassakredittgjeld.
Man kan ikke legge vekt på at ABK overfor forhandlerne hadde påtatt seg å dekke de utestående beløp som kunder ikke betalte. Dette berodde på en særavtale av forsikringsmessig art.
Den ordning som ble gjennomført i regnskapene etter at det var åpnet offentlig akkordforhandling i boet til Kvikk-Kjeden A/S, kan ikke ses som noe bevis for hva det reelle forhold har vært forut for det tidspunkt da posteringene fant sted. I det hele kan det som da ble foretatt, ikke tillegges noen betydning i saken. Det dreide seg ikke bare om noe som ble gjort for å rette opp og bringe regnskapene i overensstemmelse med det som hele tiden skulle ha vært det reelle forhold. Det ble gjennomført en realitetsendring, og det var også tilsiktet. Man mente å oppnå at ABK skulle få ombyttet sin dividendefordring i akkordboet med et krav på de utestående beløp etter gjeldsbrevene. Dette innebar en begunstigelse av ABK og dermed en forfordeling av
Side 187
de øvrige kreditorer i boet. Ordningen kaster da intet lys over forholdene slik de reelt var før disse posteringene ble gjennomført.
Det er intet grunnlag for å si at akkordstyret har godtatt det som slik ble foretatt, og at dette skulle innebære en erkjennelse av hvordan det reelle forhold, når det gjaldt eiendomsretten til gjeldsbrevene, hele tiden hadde vært. Akkordstyret ble ikke av den daglige leder av Kvikk-Kjeden A/S og av representanten for ABK tilstrekkelig informert om hva som hadde foregått. Styret ble ikke gitt slik informasjon at det kunne ha forutsetning for å forstå hva dette egentlig innebar. Til dette kommer at akkordstyret ikke vis a vis de øvrige kreditorene var berettiget til å godkjenne en ordning som innebar en begunstigelse av ABK.
Fordringene etter 90-dagers gjeldsbrevene er ikke dekket to ganger på forhandlernes hender. Betaling har forhandlerne bare fått når det ble erlagt penger til dem fra kundene. Man har innkassert egne penger, ikke ABK s.
Den omkostningsavgjørelse skifteretten har truffet i forholdet mellom konkursdebitor og rekvirentene, er uriktig. Det er anledning til å pålegge konkursdebitor å erstatte rekvirenten omkostningene for skifteretten som er påløpt i anledning spørsmålet om konkurs skal åpnes.
ABK s konkursbo har ikke påstått seg tilkjent omkostninger for Høyesterett. Forhandlerne har hevdet som sitt prinsipale standpunkt at styreformannen i ABK A/S skal pålegges å erstatte dem deres omkostninger for Høyesterett. Subsidiært har de påstått at ansvaret for disse omkostningene skal legges på ABK A/S.
ABK s konkursbo har lagt ned slik påstand:
« Skifterettens kjennelse stadfestes. »
Forhandlernes påstand lyder slik:
«1. Skifterettens kjennelse stadfestes, for så vidt gjelder realiteten.
2. ABK A/S betaler sakens omkostninger for skifteretten.
3. Prinsipalt: Peder Johan Persen betaler sakens omkostninger for Høyesterett. Subsidiært: ABK A/S betaler sakens omkostninger for Høyesterett. »
Jeg er kommet til at skifterettens kjennelse må stadfestes.
Det er etter min oppfatning nødvendig at det nærmere blir gjort rede for hvordan det regnskapsmessig og etter rutinene ble forholdt med 90-dagers gjeldsbrevene.
Foruten denne kreditten på 90 dager ytet forhandlerne i Kvikk-Kjeden vanlig løskreditt som ikke har noen interesse i denne saken, og hadde en avbetalingsordning der det av kunden ble utstedt et rategjeldsbrev. Denne siste ordningen har en viss interesse i saken.
Den kunden som ville gjøre seg nytte av tilbudet om kreditt på 90 dager, utferdiget et omsetningsgjeldsbrev for kjøpesummen. Kreditor var i henhold til teksten i gjeldsbrevet Kvikk-Kjeden ved vedkommende forhandler. I tillegg til kjøpesummen forpliktet kunden seg til å betale et beløp på kr. 45. Dette kan ses som en standardisert rente.
Side 188
Samme dag som et gjeldsbrev var utferdiget, påførte forhandleren det en transporterklæring in blanco og sendte det sammen med det daglige kassaoppgjør til Kvikk-Kjeden A/S, som etter samarbeidsavtalen førte regnskapene for forhandlerne.
På et felles postmøte den etterfølgende dag mellom Kvikk-Kjeden A/S og ABK, som holdt til i samme hus, ble de innkomne gjeldsbrev fra samtlige forhandlere overlevert til ABK.
I forbindelse med den transporterklæringen som in blanco ble påført gjeldsbrevene, og forsendelsen via Kvikk-Kjeden A/S til ABK, ble det ikke foretatt noen bokføring som viste at gjeldsbrevene var overdradd. De pålydende beløp ble stående i regnskapet for den enkelte forhandler som fordringer fra denne overfor kunden. Det ble dog i kundereskontroen for forhandleren ført inn ordet « Diskont ». Man gav ingen underretning til kundene om at transport var foretatt. I bøkene for Kvikk-Kjeden A/S ble det ikke foretatt noen bokføring i forbindelse med at gjeldsbrevene slik ble mottatt fra forhandlerne.
Når ABK på postmøtet hadde fått gjeldsbrevene i hende, ble den transporterklæringen forhandleren in blanco hadde underskrevet, ved et stempel fullstendiggjort slik at det av den samlede teksten gikk frem at gjeldsbrevet var transportert fra forhandleren til banken. ABK leverte så gjeldsbrevene til banken som utstedte en sjekk til ABK for det samlede beløp for de dokumentene man mottok i en sending. I banken ble sjekken belastet den særskilte konto for ABK som etter avtale var opprettet i anledning av denne kredittformen.
Bankens sjekk ble av ABK overlevert til Kvikk-Kjeden A/S. Det dreide seg også her om et samlebeløp - om summen av det pålydende på en serie gjeldsbrev. Beløpet Kvikk-Kjeden A/S slik mottok, ble av den felles regnskapssentral bokført som et mellomværende mellom Kvikk-Kjeden A/S og ABK. Fremdeles ble det ikke foretatt noen bokføring i regnskapet for den enkelte forhandler. Det ble dog så vel i Kvikk-Kjeden A/S som i ABK ført lister over gjeldsbrevene. Ved hjelp av det EDB-systemet som regnskapsavdelingen hadde, kunne man finne frem til hvilke gjeldsbrev som skrev seg fra den enkelte forhandler.
En tid før forfallstid for et gjeldsbrev ble det fra den felles regnskapsavdeling i forhandlerens navn sendt ut en purring til kunden som ble oppfordret til å betale til forhandleren.
Når kunden ved forfall betalte til forhandleren kjøpesummen og de kr. 45 som jeg har nevnt tidligere, ble beløpene på vanlig måte sendt til Kvikk-Kjeden A/S. I regnskapene for den enkelte forhandler ble nå fordringene ført ut som betalt. Først på dette tidspunkt godskrives altså forhandleren for salgssummen og de kr. 45.
I denne forbindelse kan et forhold nevnes. Forhandlerne hadde en meget stor varegjeld til Kvikk-Kjeden A/S. Den var ved åpningen av akkordforhandlingene samlet på kr. 110.000.000. Av den summen den enkelte forhandler skyldte Kvikk-Kjeden A/S, var det beløp rentefritt som svarte til hva vedkommende til enhver tid hadde utestående i form av 90-dagers kreditt.
Ved forfall for 90-dagers gjeldsbrevene gjorde Kvikk-Kjeden A/S opp med ABK. Dette oppgjøret omfattet mer enn summen av de
Side 189
gjeldsbrev som rettidig ble betalt av kundene. Det forekom at enkelte kjøp ble hevet, og at noen gjeldsbrev ble misligholdt. Kvikk-Kjeden A/S gjorde dog opp overfor ABK for samtlige gjeldsbrev uten hensyn til om kunden hadde betalt eller ei.
Kvikk-Kjeden A/S utstedte en sjekk for det som skulle betales, og denne overførte ABK til banken hvor den spesielle kassakredittkonto ble godskrevet. Gjeldsbrevene ble etter innleverte såkalte annulleringslister gitt tilbake til ABK. De ble ikke oversendt kunden med mindre denne uttrykkelig forlangte det.
Hvor kunden hadde misligholdt sin forpliktelse, ble det sendt vedkommende purring på betalingen, og det ble så senere, dersom ennå ikke beløpet ble betalt, iverksatt inkasso. ABK utførte dette arbeidet, men så vel purringen som inkassoen skjedde i den enkelte forhandlers navn. Også i dette purringsbrevet ble således kunden oppfordret til å betale til den forhandler han hadde kjøpt varen av.
De kr. 45 som utgjorde den standardiserte renten, ble av Kvikk-Kjeden A/S ikke videresendt til ABK, men ble godskrevet forhandleren.
Kvikk-Kjeden A/S betalte renter til ABK av de beløp selskapet etter disse rutiner fikk utbetalt av ABK.
Hensikten bak den ordning som ble etablert, var gjennom et tilbud om kreditt å søke å øke salget, samtidig som man sørget for at Kvikk-Kjeden A/S straks ble skaffet likvide midler.
Da det ble åpnet offentlig akkordforhandling hos Kvikk-Kjeden A/S, ble all gammel gjeld frosset fast, og man sluttet å gjøre opp overfor ABK. Som en følge av dette oppstod overfor banken den restgjelden for ABK som danner grunnlaget for at firmaet ble begjært konkurs.
Også etter akkordåpningen fortsatte forhandlerne å selge varer på 90-dagers kreditt. Man fulgte imidlertid da den fremgangsmåten at ABK gjorde opp med forhandlerne straks man hadde fått gjeldsbrevene med transporterklæring i hende. Dette var en reell diskontering.
Kort tid etter at det var åpnet akkordforhandling hos Kvikk-Kjeden A/S, foretok den felles regnskapsenhet for dette selskapet, ABK og forhandlerne, en rekke posteringer i regnskapene som endret kontomellomværende mellom de deltakende selskaper.
Den varegjelden som forhandlerne hadde til Kvikk-Kjeden A/S, og som jeg tidligere har nevnt, ble redusert med et beløp på kr. 30.300.000. Kundefordringer for et tilsvarende beløp stod dog fremdeles som utestående i forhandlernes regnskaper. Kvikk-Kjeden A/S fikk redusert sin bokførte gjeld til ABK med dette samme beløp, og i stedet fikk ABK et tilsvarende tilgodehavende på forhandlerne.
Etter min oppfatning var realiteten i det som skjedde, at ABK fikk ombyttet sin fordring på Kvikk-Kjeden A/S, som ville blitt betalt med en dividende, med et annet krav. Det har vært strid mellom partene om det her dreide seg om et krav mot forhandlerne eller mot kundene. Det blir på dette punkt vist til at en revisor som bostyret for Kvikk-Kjeden A/S hadde engasjert, og som tidligere hadde vært revisor så vel i Kvikk-Kjeden som for ABK, en gang har uttalt at det gjaldt et krav
Side 190
mot forhandlerne, en annen gang at det dreide seg om en fordring på kundene. Etter min oppfatning spiller denne divergens ingen rolle. Jeg må legge til grunn at meningen bak ordningen som ble søkt etablert, var at de beløpene kundene innbetalte til forhandlerne, skulle videresendes til ABK, eller at betaling heretter skulle skje direkte til ABK. Det ble da også fra ABK s side gjort forsøk på å innkassere beløpene direkte. I noen utstrekning lyktes det også å oppnå dette.
Ordningen som slik ble gjennomført, ble foretatt etter ordre fra administrasjonen i Kvikk-Kjeden A/S, ikke fra akkordstyret. Det ble av den daglige leder for Kvikk-Kjeden A/S og av en representant for ABK i et møte i akkordstyret gitt en informasjon om at posteringer var foretatt i regnskapene. Jeg skal senere komme tilbake til hvilken betydning det kan tillegges at styret fikk en underretning.
Jeg går etter dette over til å drøfte nærmere om 90-dagers gjeldsbrevene er overdradd fra forhandlerne til ABK, eller om de av forhandlerne er stilt som sikkerhet overfor banken for ABK s kassakredittgjeld.
Man må som et utgangspunkt slå fast at det ikke mellom de rettssubjekter som er involvert, foreligger noen skriftlig avtale som viser hva som ble etablert, eller som det var meningen å iverksette. Man må derfor se på hva som faktisk har foregått, og ut fra dette danne seg et bilde av hva stillingen rettslig sett har vært. Her vil regnskapene og de rutinene som er fulgt, være de vesentligste omstendigheter.
Det er på det rene at man i tilknytning til disse gjeldsbrevene har nyttet ordet diskontering. Som jeg har nevnt, har man i kundekontoene for de enkelte forhandlere ført inn et ord - uttrykket diskont - som peker hen mot en diskontering. Det er også klart at banken, da ordningen ble etablert, ved flere anledninger i skriftlig form har omtalt det som skulle skje som en diskontering.
Dette trekk i bildet er dog ikke avgjørende, dersom man ut fra det som ellers foreligger, må legge til grunn at flere av de karakteristika som knytter seg til en diskontering, her mangler.
Ser man på de regnskapene som er ført, og dette gjelder for samtlige de selskaper som er involvert, unntatt banken, kan man konstatere at den enkelte kunde blir stående i regnskapene som debitor for kjøpesummen inntil denne blir erlagt til forhandleren etter forfall. Dette tyder ikke på at man har å gjøre med en diskontering. Ved et slikt salg av en fordring vil denne straks bli ført ut av cedentens bøker, da overdrageren vil være ute av bildet når man bortser fra ansvaret for veritas.
Man må videre her merke seg at gjelden ved forfall ikke blir betalt til cesjonaren, som påstås å være ABK, eller til banken. Beløpet erlegges til forhandleren som skulle være å betrakte som cedenten, og først da blir det bokført som innkommet til denne. I denne forbindelse må det også nevnes at så vel purringer på kundene som inkasso gikk i forhandlerens navn, med oppfordring til å betale til denne. Man står da også på dette punkt overfor en annen ordning enn den som følges ved en vanlig diskontering.
Etter min oppfatning foreligger det således etter regnskapene og de rutiner som ble fulgt, vesentlige momenter som tilsier at man her ikke
Side 191
har å gjøre med en diskontering. Jeg føyer til at det av selve transporten på dokumentet, slik den endelig fremtrådte, ikke går frem at fordringen ble overdradd til ABK. Teksten tyder på en transport til banken som har oppfattet det som forelå som en sikkerhetsstillelse.
Jeg har da jeg gjennomgikk den fremgangsmåte man fulgte, gjort rede for at ABK fra Kvikk-Kjeden A/S fikk utbetalt gjeldsbrevenes pålydende beløp, selv om kunden ikke hadde betalt. Det lar seg etter min mening ikke forene med at det skulle foreligge en diskontering - en cesjon - at Kvikk-Kjeden A/S slik skulle erlegge til ABK også beløpene for de fordringer som ikke ble betalt, dersom rette kreditor var finansieringsselskapet. Det har i denne forbindelse ingen betydning at ABK senere har dekket overfor forhandlerne de utestående fordringene som det ikke lyktes å inndrive. Dette berodde på en særavtale mellom ABK og forhandlerne, og for den ble det ytet et særlig vederlag fra forhandlerne.
Som det går frem av det jeg har gjengitt fra den ankende parts prosedyre, hevdes det at man regnskapsmessig har fulgt denne fremgangsmåten utelukkende av hensyn til at forhandleren ved mislighold fikk momsrefusjon, mens ABK ikke var berettiget til det. Det gjøres gjeldende at det reelle forhold var et annet, og at det er dette det nå må bygges på.
Jeg er ikke enig i dette. Man har etter det som går frem av bevisførselen, valgt fremgangsmåten som er brukt i den hensikt å oppnå en fordel som følger av lovgivningen om merverdiavgiften. Man har som vanlig innen skattematerien nyttet den ordningen som økonomisk gir det gunstigste resultat rent skattemessig sett. Når man imidlertid slik har innrettet seg rent faktisk, kan man ikke forlange at det i andre relasjoner skal ses bort fra den ordning som er etablert. Man kan ikke nå kreve at noe annet legges til grunn. I det forhold man i denne sak står overfor, må det således bygges på det som går frem av regnskapene, og de rutiner som i praksis er fulgt.
Jeg legger ved den avveiningen som nå foretas, vesentlig vekt på de momentene jeg inntil nå har gjennomgått, og som tyder på at det ikke er foretatt noen overdragelse av gjeldsbrevene til ABK.
Andre omstendigheter taler for den samme løsningen. Det er forhold som utfyller hva man kan slutte seg til av de omstendighetene jeg tidligere har behandlet.
Dersom det var ABK som ved transporten av gjeldsbrevene ble eier av dem, skulle konsekvensen bli at de kr. 45 som utgjorde den standardiserte renten, skulle tilfalle dette selskapet og ikke slik det faktisk skjedde, bli godskrevet forhandleren. Man må se den ordning som i praksis ble fulgt, som en følge av at forhandleren fortsatt eide gjeldsbrevet og var kreditor etter det.
Det har også sin betydning å se på den praksis som ble fulgt når det gjaldt rategjeldsbrevene. Hvor kunden ønsket en avbetalingsordning, ble det utferdiget et rategjeldsbrev. Her erklærte kjøperen å være blitt ABK skyldig et beløp som tilsvarte kjøpesummen, ikke som ved 90 dagers gjeldsbrevene den enkelte forhandler. Ved avbetalingskjøpene fikk forhandleren straks oppgjør fra ABK, og saken kunne gjøres opp i regnskapene for forhandleren. Det kan ikke være tvilsomt at ABK
Side 192
straks ble eier av rategjeldsbrevene. Man har altså nyttet en annen fremgangsmåte enn ved 90-dagers gjeldsbrevene, og denne forskjellen må etter min oppfatning innebære en realitet.
Også sett fra en noe annen synsvinkel kan det være av betydning å trekke rategjeldsbrevene inn i drøftelsen. Dersom en kunde ved forfall ikke kunne betale hele det beløp han var skyldig etter et 90-dagers gjeldsbrev, kunne han få en ny ordning og gå over på ratebetaling. Kunden måtte da betale halve beløpet i henhold til det gjeldsbrev som tidligere var utferdiget, og måtte underskrive et rategjeldsbrev for de resterende 50%. For rategjeldsbrevet fulgte man så den samme fremgangsmåten som ellers ved disse dokumentene. ABK utbetalte straks den siste halvdelen til forhandleren. Dersom ABK var eier av det tidligere 90-dagers gjeldsbrevet, skulle konsekvensen bli at så vel kontantsummen som det senere rategjeldsbrevet måtte ses som betaling for den fordringen ABK hadde fått seg overdradd, og noen utbetaling til forhandler skulle da ikke finne sted.
Etter at administrasjonen i Kvikk-Kjeden A/S i samarbeid med ABK hadde foretatt den ompostering i regnskapene som jeg tidligere har omtalt, fremstod ABK etter bøkene som innehaver av gjeldsbrevene. Da det etter min oppfatning her ikke bare dreier seg om rene regnskapsmessige posteringer som foretas for å rette opp et tidligere misvisende regnskap, men om en realitetsendring, kan jeg ikke tillegge det som ble gjort, betydning som et moment som skulle kaste lys over hva det reelle forhold tidligere hadde vært. Jeg viser også til det jeg før har uttalt om at det må bygges på regnskapene slik de ut fra en bestemt hensikt har vært innrettet.
Jeg har tidligere nevnt at akkordstyret fikk en underretning om at det var foretatt omposteringer i regnskapene. Den ankende part hevder at akkordstyret har godkjent det som ble gjennomført, og synes fra dette å ville trekke den slutning at man for løsningen av nærværende sak må bygge på regnskapene slik de fremtrer etter at posteringene er foretatt.
Etter min oppfatning kan akkordstyrets og eventuelt bostyrets behandling av de opplysningene som ble gitt om posteringene, ikke sies å innebære en godkjenning av det som reelt sett ble gjennomført. Det ble fra den daglige leder av Kvikk-Kjeden A/S og representanten for ABK ikke gitt informasjoner som kunne danne grunnlaget for en riktig forståelse av hva realiteten var. Slik kunnskap fikk man først temmelig lang tid etterpå gjennom en redegjørelse fra en revisor som hadde gjennomgått regnskapene etter oppdrag fra bostyret. Noen forpliktende godkjennelse kan det således ikke være tale om. Til dette kommer at styrene ikke kunne anses berettiget til å godkjenne en ordning som innebar en forfordeling av kreditorene.
Det har fra ABK s side vært anført at forhandlerne har fått dekning for samme fordring to ganger. Dette er jeg ikke enig i. Gjennom den rentefrihet for varegjeld forhandlerne fikk fra Kvikk-Kjeden A/S, har de i alle fall ikke fått dekning for sitt utestående krav. Det har de etter min oppfatning heller ikke oppnådd gjennom en betaling fra ABK til Kvikk-Kjeden A/S eller gjennom de endringene som etter åpningen av akkordforhandlingene ble foretatt i regnskapene. Forhandlerne fikk
Side 193
vel sin varegjeld til Kvikk-Kjeden A/S redusert med et beløp på 30300000, men dette tilgodehavende ble overført til ABK - slik jeg tidligere har gjort rede for. Oppgjør har således forhandlerne først fått gjennom betalingen fra kundene.
Etter dette er jeg kommet til at forhandlerne i tiden forut for åpningen av akkkordforhandlinger hos Kvikk-Kjeden A/S var de rette eiere av 90-dagers gjeldsbrevene. De eller deres rettsetterfølger i så henseende, Kvikk-Kjeden A/S, dets konkursbo, har ikke nyttet midler tilhørende ABK til å dekke sine kausjonsforpliktelser, og regressfordringene er da i behold. Vilkårene for å åpne konkurs i ABK s bo er således i henhold til konkursloven § 3 til stede.
Konkursboet til Kvikk-Kjeden A/S og forhandlerne, men ikke ABK s konkursbo, har påstått seg tilkjent saksomkostninger for skifteretten. De har i denne forbindelse hevdet at skifterettens begrunnelse for ikke å tilkjenne dem saksomkostninger, er uholdbar.
Etter min oppfatning må saken slik den forelå for skifteretten, sies å ha frembudt slik uklarhet om vilkårene for å åpne konkurs forelå, at det var grunn for debitor til å la det komme til tvist om spørsmålet. På dette grunnlag er jeg kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for skifteretten.
Etter det standpunkt jeg har inntatt til sakens realitet og til saksomkostningsspørsmålet, er jeg kommet til at skifterettens avgjørelse må stadfestes.
Heller ikke for Høyesterett har ABK s konkursbo påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Som det går frem av den påstand forhandlerne og konkursboet til Kvikk-Kjeden A/S har nedlagt, krever disse prinsipalt at styreformannen i ABK skal pålegges å erstatte dem deres omkostninger for Høyesterett. Ankemotpartene har i denne forbindelse vist til avgjørelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1980-1666. Subsidiært forlanges det saksomkostninger hos ABK.
Jeg viser til de synspunkter som er kommet til uttrykk i avgjørelse i Rt-1975-198. Etter min oppfatning er ikke de materiellrettslige vilkår oppfylt som måtte foreligge for at styreformannen skulle kunne gjøres personlig ansvarlig for saksomkostningene. Jeg behøver da ikke gå inn på det øvrige spørsmål - vesentlig av prosessuell art - som denne påstand fra ankemotpartenes side reiser.
Da de vanlige regler i tvistemålsloven om saksomkostninger gjelder også for en tvist om det skal åpnes konkurs, og da ABK forgjeves har anvendt anke overfor skifterettens kjennelse, må selskapet som fremdeles består, pålegges å erstatte de ankemotpartene som har forlangt det, sakens omkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålsloven § 180 første ledd. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra de vanlige regler med den begrunnelse at kravet på saksomkostninger vil være vanskelig å erholde.
De ankemotparter som har påstått seg tilkjent omkostninger for Høyesterett har levert omkostningsoppgave. Saksomkostningsbeløpet finnes passende å kunne settes til kr. 44.000. I dette beløp er utgiftene inkludert.
Jeg stemmer for denne Dom:
Side 194
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler ABK A/S til Bøler Elektriske A/S under avvikling, Øyvind Tandberg A/S under avvikling, Radiospesialisten A/S under avvikling, Kvikk Husmorservice A/S, Oslo, under avvikling, Fona Radio-TV-Musikk, under avvikling, Kvikk Husmorservice A/S, Moss, Kvikk Husmorservice A/S, Drammen, Kvikk Husmorservice A/S, Fredrikstad, Kvikk Husmorservice A/S, Sarpsborg, Kvikk Husmorservice A/S, Porsgrunn, Kvikk Husmorservice A/S, Hamar, Kvikk El-Senter A/S, Larvik, Kvikk Husmorservice A/S, Arendal, Kvikk El-Senter A/S, Kristiansand, Kvikk Husmorservice A/S, Bergen, Kvikk El-Senter A/S, Stavanger, Kvikk Husmorservice A/S, Trondheim, B. Melsom A/S, Trondheim, Kvikk Husmorservice A/S, Bodø og Kvikk-Kjeden A/S konkursbo, Oslo, i fellesskap 44000 - førtifire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommere: Bugge, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Knut Petterson): ---
Retten må prejudisielt slik saken framstår for skifteretten, ta stilling til hvovidt den fordring som ligger til grunn for konkursbegjæringen består. Retten finner det klart at 90-dagers gjeldsbrevene ikke med endelig virkning ble overdratt til banken. Oppgjørssystemet, som beskrevet foran, slik dette fungerte før akkordåpningen i Kvikk-Kjeden A/S adskiller seg på vesentlige punkter fra diskontering. Retten finner det ikke avgjørende at fordringene formelt ble tiltransportert banken. De dokumenterte pantsettelseserklæringer, dokumenterte brev fra banken, samt vitneutsagn fra Kreditkassens depotsjef tyder på at gjeldsbrevene i realiteten ble håndpantsatt. Hvorvidt bostyret i Kvikk-Kjeden A/S - dets konkursbo tidligere har vært av en annen oppfatning med hensyn til eierforholdet til kundefordringene, kan ikke være avgjørende. De aktuelle kundefordringene må anses å tilhøre forhandlerne.
Retten legger til grunn at de enkelte forhandlerselskaper i det vesentlige har mottatt oppgjør fra kundene (debitorene etter de aktuelle gjeldsbrev). Dette kan imidlertid ikke sees å være avgjørende for eierforholdet til kundefordringene. I henhold til den « rammeavtale » som i juli 1980 ble inngått mellom Nye Kvikk-Kjeden A/S og boet, forpliktet boet seg til å medvirke til gjennomføringen av underhåndsakkorder i de aktuelle forhandlerselskaper. Videre overtok boet ansvaret for all gammel gjeld i forhandlerselskapene, herunder kausjonsansvar i henhold til de tidligere omtalte selvskyldnerkausjonserklæringer.
Avbetalings-Kreditt A/S hadde inngått kredittavtale med kreditorpoolen. Etter akkord - senere konkursåpning i Kvikk-Kjeden A/S stanset den normale pengestrøm fra « Kvikk-Systemet » til Avbetalings-Kreditt A/S. Etter rettens oppfatning er dette bakgrunnen for at selskapet etter hvert fikk vanskeligheter med oppgjør overfor långiveren. Dette resulterte i at kreditorpoolen oppsa sitt engasjement.
Side 195
Ved at fordringen som utgjør konkursgrunnlaget ikke ble innfridd etter oppsigelse av engasjementet, ble de selvskyldnerkausjoner forhandlerselskapene hadde stillet effektive og boet valgte etter forhandlinger med banken å innfri fordringen. Det vises til den tidligere refererte avtale (side 4-5). Etter rettens oppfatning utløser denne innfrielse av kausjonsforpliktelsene et tilsvarende regresskrav mot hoveddebitor. Avbetalings-Kreditt A/S krav i henhold til de aktuelle gjeldsbrev, må etter rettens oppfatning anses som et ordinært uprioritert krav mot boet.
Som foran nevnt er det ikke mulig å nøyaktig å fastslå regresskravets størrelse, på grunn av usikkerheten med hensyn til Avbetalings-Kreditt A/S andel av innestående på « Justitia-kontoen ». Etter partenes opplysninger utgjør imidlertid Avbetalings-Kreditt A/S andel mellom kr. 800.000,- og kr. 1,5 millioner av totalt innestående kr. 2 millioner. Boet har betalt/forpliktet seg til å betale tilsammen kr. 7,4 millioner med fradrag for kr. 900.000,- (betalt av Peder Johan Persen 3. mai 1982) og Avbetalings-Kreditt A/S ovennevnte andel av innestående på « Justitiakontoen ». Etter partenes opplysninger utgjør dette anslagsvis mellom kr. 5 millioner og kr. 5,7 millioner, hvilket tilsvarer regresskravet overfor Avbetalings-Kreditt A/S.
Saksøkte har hevdet å ha et motkrav mot boet på ca kr. 15,5 millioner. Kravet er anmeldt som massekrav, nektet godkjent og skiftetvist er innledet. Retten finner, på bakgrunn av manglende bevisførsel, ikke kunne å ta påstanden om motregning til følge. Saksøkte har bevisbyrden for motkravets eksistens. Retten har ikke tilstrekkelige opplysninger til prejudisielt å ta stilling til kravet vedrørende spørsmålet om motregning.
En vurdering av motkravet er også nødvendig ved avgjørelsen av Avbetalings-Kreditt A/S solvens. Som nevnt er skiftetvist nylig innledet. Retten legger etter bevisførselen til grunn at beløpet er tatt med under eiendeler (posten « kontokunder ») i selskapets balanse pr. 31. desember 1980 og i forslaget til balanse for 1981. Det er på det rene at posten ikke innebærer noe aktuelt og utnyttbart aktivum for Avbetalings-Kreditt A/S. Fordringen er omtvistet og vil ikke være rettskraftig avgjort før om lang tid. Det synes etter dette tvilsomt i hvilken grad retten kan legge fordringen til grunn ved vurderingen av selskapets suffisiens. Retten finner imidlertid å måtte legge en viss vekt på dette forholdet i tillegg til hovedfordringen i saken (konkursgrunnlaget).
Retten finner ikke at saksøkte har ført tilstrekkelige bevis for at selskapet er likvid, og finner etter dette ut fra alminnelige bevisbyrdebetraktninger, å måtte ta begjæringen til følge i medhold av konkursloven § 3. Retten viser for øvrig til Sjur Brækhus, « Konkursrett », 1970 0. Tilstrekkelig pantsikkerhet kan ikke sees å være stillet.
Konkursbegjæringen blir etter dette å ta til følge. Saksomkostninger er påstått av rekvirenten. Da saken gjelder en konkursbegjæring, finner ikke retten grunnlag for å tilkjenne slike. Retten viser til Stian Bech, « Konkurslovgivningen », 1928 24. - - -