07.09.2007
OSLO Tingrett
----------------------------------------------
PARTENE: Loddeiere i Bjørn Bettums dødsbo v/
Anders Bettum (advokat Morten Steenstrup)
mot Ingjald Ørbeck Sørheim
(advokat Odd Roar Tvedt).
DOMMERNE: Dommerfullmektig Erik Wold.
----------------------------------------------
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av
advokatsalær.
Sakens bakgrunn
Den 8. november 2002 ble Bjørn Bettums dødsbo ved Sandefjord tingrett
dømt til å betale Anders Jahres dødsbo (heretter « Jahreboet
») 1,5 milliarder kroner. Bjørn Bettums dødsbo er
insolvent. Jahreboet har av den grunn vært
interessert i et samarbeid med Bjørn Bettums arvinger
for å få tilgang til eventuelle arkiver familien sitter på selv, eller
dokumenter familien har rett til å få utlevert i arkiver hos tredjemann. Etter
flere forhandlinger, kom Jahreboet frem til en avtale
med Berit Bettum og tre av Bjørn Bettums
livsarvinger 12. mars 2004. I denne avtalen (« forliksavtalen ») heter det
blant annet:
«1. Livsarvingene og BMMBH [ Berit Bettum ] vil innen 14 dager etter at denne avtale er blitt
endelig, levere et kopisett av det arkivstoff vedrørende Bjørn Bettum som de har i sin besittelse. De vil videre gi
fullmakt og bistand til å innhente arkiv som Bjørn Bettum
på annen måte hadde adkomst til. Begrepet «arkiv» omfatter også relevant
materiale som er eller har vært elektronisk lagret og som er eller kan bli
kopiert fra datautstyr som var i Bjørn Bettums
besittelse. Det omfatter også de delene av advokatarkivene til blant annet [ ... ] som Bjørn Bettum ville ha
kunnet kreve kopiert. [ ... ]
AJB [ Anders
Jahres dødsbo ] dekker Livsarvingenes og BMMHBs
kostnader knyttet til kopiering og bistand som nevnt over.
[ ... ] Livsarvingene skal på anmodning
fra AJB sende og følge opp anmodninger til de av AJB utpekte adressater om arkivkopiering, mot å få
godtgjort sine kostnader inkl bruk av egen tid. Livsarvingene gir Anders Bettum ugjenkallelig fullmakt (Vedlegg 1) til å
representere dem ved slike henvendelser. »
2. Livsarvingene og BMMHB slutter seg
til premissene og resultatet i Sandefjord tingretts
dom.
3. Livsarvingene skal for sitt vedkommende gi AJB ugjenkallelig samtykke og fullmakt til å innhente
opplysninger fra advokater, revisorer, banker og andre finansinstitusjoner,
firmaregister og andre relevante offentlige registre som Bjørn Bettum og foretak, stiftelser, «truster» mv som Bettumfamilien har kontrollert og som ikke inngår i BBB kjente masse pr. avtaletidspunktet. [ ... ]»
Saksøker, advokat Ingjald
Ørbeck Sørheim (heretter «Sørheim»)
deltok på møtet der avtalen ble signert sammen med sin rettslige medhjelper
Lars Christiansen (heretter «Christiansen»). Partene strides om hvorvidt Sørheim her ble gitt i oppdrag å følge opp arbeidet med
arkivinnsamling fra de ulike advokatkontorene man antok hadde relevant
materiale. Det er derimot på det rene at Sørheim og
Christiansen faktisk gikk i gang med et slikt arbeide,
og at bobestyrer i Jahreboet, Even Wahr-Hansen (heretter « Wahr-Hansen
») var kjent med dette. Hvorvidt saksøker, loddeiere i Bjørn Bettums dødsbo v/ Anders Bettum
(heretter « Bettum »), var kjente med dette, er omstridt.
Den 2. april 2004, fredag før påsken,
hadde Sørheim og Christiansen et møte med
Sorenskriveren i Sandefjord. Etter møtet på vei hjem, kontaktet Sørheim og Christiansen Wahr-Hansen
på telefon. De snakket blant annet om behov for likvide midler i forbindelse
med aksjonene overfor advokatkontorene. Wahr-Hansen
sa seg villig til å betale direkte til Sørheim om han
fikk en faktura. Sørheim sendte en faktura på faks
samme ettermiddag. Den lød på kroner 177 836. Av disse var kroner 88 536
honorar for 42 timer à kroner 1 700 for arbeid påløpt i mars måned, kroner 4
300 var utgifter til kopiering mv, mens kroner 85 000 var en utbetaling for
«
arbeid som påregnes utført i første halvdel av april, og som omfatter aksjon
mot 8 advokatkontor 1. april og oppfølgende arbeid etterpå, møte i Sandefjord
2. april, aksjon for namsmannen mv ».
Etter å ha attestert fakturaen sendte Wahr-Hansen følgende epost til Sørheim og Christiansen kl. 16.44:
« For påskefredens skyld bekrefter jeg
at regningen er attestert og vil bli honorert fra regnskapsfører mandag fk. Borevisor krever timelister
og utgiftsspesifikasjoner ned til femtiøra, og jeg
ber derfor om at det ved leilighet utarbeides slike for mars - gjerne til min
hjemkomst i uke 17. Lykke til videre. Jeg er neppe treffbar før 19. april på
formiddagen - men det kan være like greitt. »
Etter å ha mottatt eposten
på ettermiddagen, dro Sørheim på påskeferie.
Christiansen skulle følge opp det videre arbeidet mens han var borte.
I løpet av kvelden 2. april kom Wahr-Hansen på tanken at han ikke fulgte riktig prosedyre
ved å attestere og honorere fakturaer fra Sørheim
direkte fra Jahreboet. Han kontaktet derfor sin
sekretær om at fakturaen ikke skulle sendes videre til regnskapsfører påfølgende
mandag, og kl 22.48 sendte han følgende epost med
tittel « kuvending » til Sørheim og Christiansen med
kopi til Berit Bettum:
« Jeg har kommet til at jeg
tilbakekaller både påskefreden og eposten sendt dere
16.44 i dag. Slik avtalen mellom AJB og BBs nærstående er formet vil det korrekte være at AJB refunderer de nærstående utgifter ifm
arkivinnsamlingen. De nærstående advokater og caretakers
fakturerer sine oppdragsgivere, og de nærstående krever refusjon av AJB. AJB er undergitt
Riksrevisjonen, og jeg har brente fingre fra tidligere
år med fortsatt åpne brannsår. IØS fakturerer
følgelig Anders Bettum for dokumentinnsamlingen, og
makulerer fakturaen til AJB. Denne gangen instruerer
jeg om utbetaling til Anders Bettum uten å avvente
faktura fra ham for å unngå oppmøte av dere to og namsmannen i resepsjonen.
Anders Bettum sender AJB en
marsfaktura når han kan, og deretter en aprilfaktura når IØS
heiser flagget 1. mai.
Jeg har samtalt
med Berit Bettum om dette, og har fått oppgitt en
bankkonto av henne som overføringen til Anders Bettum
kan settes inn på. »
Til sin regnskapsfører skrev han kl.
23.03 samme kveld:
« Jeg ber om at det for regning av
Anders Jahres bo overføres 180 000 (etthundreogåttitusen)
til Anders Bettum c/o Berit Bettum.
[ . . ] Beløpet gjelder a konto refusjon av utlegg i f
m innsamling av dokumenter som beror hos Bjørn Bettums
tidligere advokater og rådgivere. Anders Bettum som
nå befinner seg utenfor Norge vil senere sende faktura til boet som dokumentasjon.
I denne omgangen får den elektroniske instruksen gjøre nytten. »
Berit Bettum
inntok det standpunkt at hun ville gjøre egen vurdering av betalingen,
uavhengig av Wahr-Hansens vurderinger. Sørheim og Christiansen var svært misfornøyd med situasjonen.
Christiansen forsøkte å kontakte Wahr-Hansen, men han
var dratt på påskeferie på fjellet uten telefon. Wahr-Hansen
ble oppsøkt av noen fra bygda og bedt om å ta kontakt med Christiansen 6.
april. Christiansen ba da Wahr-Hansen oversende
pengene, eventuelt instruere Berit Bettum til å
utbetale penger direkte til dem. Wahr-Hansen nektet å
gjøre dette.
Den 7. april hadde Christiansen og Berit
Bettum et møte der han overleverte henne en
håndskrevet faktura på kroner 67 456 som hun betalte.
Til tross for samarbeidsproblemene med Berit Bettum bisto Sørheim henne i en
annen sak 13. april i Sandefjord. På veien dit ble det avtalt at hun skulle
overføre 25 000 kroner til Sørheims konto, noe hun
gjorde 14. april.
Da Wahr-Hansen
var tilbake i Oslo 19. april, ba Sørheim om et møte
for å diskutere samarbeidet med Berit Bettum. Møtet
ble holdt på Wahr-Hansens kontor den 22. april 2004.
Møtet endte med at Sørheim og Bettum
avsluttet samarbeidet.
Sørheim bekreftet
at oppdraget var opphørt i brev rettet til Berit Bettum
23. april. I brevet fremmet han innvendinger mot familien Bettums
inngripen i oppdraget, særlig at de hadde hatt direkte kontakt med noen
advokater som Sørheim og Christiansen skulle aksjonere
overfor. I brevet heter det blant annet:
« Det er umulig å levere et faglig
tilfredsstillende arbeid når klienten, mot advokatens uttrykkelige protest,
griper inn i gjennomføringen av oppdraget ved direkte henvendelse til
motparten. »
Av en eller annen grunn hadde Wahr-Hansen sin sekretær ikke tatt fakturaen av 2. april ut
av bunken som skulle til regnskapsfører. Den ble derfor oversendt
regnskapsfører i sin attesterte form. Regnskapsfører utbetalte kroner 177 836
til Sørheim den 29. april 2004. Da det ble oppdaget
at pengene ble utbetalt, ringte regnskapsfører Sørheim
samme dag for å gi beskjed om at fakturaen feilaktig var utbetalt. Senere på
dagen sendte også Wahr-Hansen en epost
til Sørheim:
« Kjære Ingvald,
Her er skjedd en blunder fra vår side,
denne overføringen skulle ikke ha skjedd. Som du vet rutet jeg nødvendige beløp
til Anders Bettum, og etter det Berit Bettum opplyser har du allerede fått dekket marsarbeidet.
Men før jeg primo april fant ut at Jahreboet ikke kunne
betale direkte til deg, attesterte jeg regningen for utbetaling og den ble ved
en miss herfra sendt boets regnskapsfører uten å bli tilbakekalt. Han har så
overført i h t det han måtte oppfatte som betalingsinstruks.
Jeg ber deg uten opphold tilbakeføre
beløpet til Einar F Hansen. Betaling for ditt arbeid vil bli foretatt av Anders
Bettum. [ ... ] »
I en epost til
Sørheim av 3. mai fra Wahr-Hansen
gjorde Wahr-Hansen det ytterligere klart at fakturaer
skulle sendes direkte til Bettum. Han forklarte også
hvordan bilagene skulle ordnes.
5. mai sendte Sørheim
faktura direkte til Bettum i tråd med de
retningslinjer Wahr-Hansen hadde gitt. Fakturaen lød
på betaling for 116 timer fra 1. april.
Wahr-Hansen
fulgte 6. mai opp sin anmodning overfor Sørheim om å
få tilbakeført det utbetalte beløpet. Sørheim
motsatte seg dette i det han blant annet viste til at Bettum
hadde gitt klart uttrykk for at de ikke ville betale han. Det endte med at Jahreboet v/ Wahr-Hansen tok ut
søksmål for Oslo tingrett. Ved dom av 7. september
2005 ble boet gitt medhold i at Sørheim måtte betale
pengene tilbake. Dommen ble ikke anket.
Anders Bettum
m.fl. har klaget Sørheim inn for Disiplinærutvalget
for Oslo Krets av Den norske advokatforening samt til Disiplinærnemden.
Som et ledd i et forsøk på å få klagene behandlet, samt å unngå
forsinkelsesrente, satt han det omtvistede beløp med forbehold inn på Sørheims klientkonto. Klagene har blitt avvist fordi saken
er brakt inn for domstolene.
Oslo forliksråd behandlet saken 6. juni
2006 og har henvist den til Oslo tingrett.
Ved stevning av 7. september 2006 reiste
Bettum sak for Oslo tingrett
med krav om å få de innbetalte beløp tilbake. Ved rettidig innkommet tilsvar ba
Sørheim seg frifunnet. Hovedforhandling ble avholdt
27., 28., og 29. august 2007. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt
to vitner samt foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Saksøkeren har i det vesentlige
anført
Bettum har
rettslige interesse i tilbakesøkingskravet. Kravet er forfalt, jf.
tvistemålsloven § 53. Det er Bettum som har utbetalt
beløpet fra sin konto. Riktignok har Jahreboet stilt
pengene til disposisjon, men det foreligger ikke noe løfte derfra om endelig
dekning. Jahreboet kan senere ansvarliggjøre Bettum for utbetalingen.
Bettum har
aldri gitt et oppdrag til Sørheim. Et oppdrag
forutsetter en avtale, og regler for god advokatskikk pkt 3.1.1 forutsetter at
oppdraget må ha skjedd etter direkte anmodning fra klienten. Videre fremgår det
av avtalen av 12.03.04 at det bare er Anders Bettum
som kunne gi oppdraget, og han har aldri gitt Sørheim
noe oppdrag. Sørheim har selv uttalt at han anså Jahreboet som sin klient, og det var først når det ble
vanskelig å få penger derfra at han gikk på Bettum.
Subsidiært, dersom retten kommer til at
det forelå et oppdrag, anføres det at Sørheim
umiddelbart må ha forstått at han ikke hadde noe oppdrag. Han måtte forstå
dette ut i fra at Bettum ikke ville betale, og
uttrykkelige utsagn om at han ikke var ønsket til dette oppdraget. Han har
videre omtalt Bettum på en nedsettende måte som ikke
lar seg forene med å ha et klientforhold.
Bettum har
ikke vært forpliktet til å betale, og kan derfor kreve pengene tilbake. Beløpet
kr 241 664 er innbetalt med uttrykkelig forbehold om å kreve det tilbake. De to
øvrige betalinger er ugyldige, jf. avtaleloven § 33 og § 36 samt læren om
bristende forutsetninger. Sørheim har misbrukt sin
posisjon overfor Berit Bettum og utøvet et press for å
få betaling. Condictio indebiti
er også et grunnlag. Bruddet på reglene for god advokatskikk medfører også et
grunnlag. Videre er pristiltaksloven § 2, jf. § 6 et grunnlag.
Uansett må salæret nedsettes eller
bortfalle i sin helhet. Grunnlaget er her avtaleloven § 36, pristiltaksloven §
2 jf. § 6, samt advokatforeningens regler for god advokatskikk. Kravet om
betaling står ikke i rimelig sammenheng med det arbeid som er utført, og
arbeidet er ikke tilfredsstillende dokumentert. Timeprisen på 1700 er for høy
tatt i betraktning at Sørheim tidligere har fakturert
Berit Bettum 1200 pr time og at Christiansen ikke er
advokat. Videre kan ikke Sørheim kreve betaling fra Bettum for tid som er gått med på å kreve betaling fra Wahr-Hansen.
Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
1. Ingjald Ørbeck Sørheim
dømmes til å betale til loddeierne i Bjørn Bettums bo
v/ Anders Bettum kr 334 120,- med tillegg av lovens
forsinkelsesrente fra 1. juni 2005 av kr 241 664 til betaling skjer og med
tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 14. april 2004 av kr 25 000 til
betaling skjer og med tillegg av kr 67 456 fra 7. april 2004 og til betaling
skjer.
2. Ingjald Ørbeck Sørheim
dømmes til å betale saksomkostninger til loddeierne i Bjørn Bettums
bo, v/ Anders Bettum, med tillegg av den til enhver
tid gjeldende forsinkelsesrente, etter lov om forsinkelsesrente § 3, første
ledd, fra forfall til betaling skjer.
Saksøkte har i det vesentlige
anført
Bettum har
ingen rettslig interesse i saken. Det er Jahreboet
som har finansiert utbetalingen og omkostningene knyttet til søksmålet. Det er
følgelig boet som er den reelle interessent. For Bettum
har saken ingen økonomisk betydning. Konsekvensen av den manglende rettslige
interessen blir avvisning eller frifinnelse avhengig av pretensjonen, jf. Schei, Tvistemålsloven, bind 1 s. 276.
Uansett er det på det rene at Sørheim på møtet 12. mars 2004 ble engasjert til å bistå Jahreboet og Bettum med
innsamling av dokumentasjon. Innsamlingen var i begge disses interesser, og Sørheim anser begge som oppdragsgivere. Både bobestyer Wahr-Hansen og Berit Bettum var klar over at han gikk i gang med arbeidet og at
han i den forbindelse fikk bistand av Christiansen. Oppdraget besto frem til
han sa det opp 22. april 2004.
Salærkravet er rimelig sett hen til det
arbeid som er nedlagt. Det er lett i ettertid å kritisere det som ble gjort,
men vurderingen av arbeidet må skje i lys av situasjonen slik den da fremsto. Bettum var klar over at Sørheim
engasjerte Christiansen som medhjelper og at han ikke var advokat. Tatt i
betraktning Sørheims og Christiansens erfaring kan
ikke timeprisen på 1700 sies å være for høy.
Det er i alle tilfelle ikke grunnlag
kravet om tilbakesøking av honoraret verken etter misligholdsregler eller læren
om condictio indebiti.
Saksøkte har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Saken avvises
2. Loddeierne i Bjørn Bettums dødsbo
v/ Anders Bettum dømmes til å betale saksomkostninger
til Ingjald Ørbeck Sørheim
med tillegg av gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Subsidiært:
1. Ingjald Ørbeck Sørheim
frifinnes for de krav som er fremsatt i stevningen.
2. Loddeierne i Bjørn Bettums dødsbo
v/ Anders Bettum dømmes til å betale saksomkostninger
til Ingjald Ørbeck Sørheim
med tillegg av gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Rettens bemerkninger
Rettslig interesse
Sørheim har
begjært saken avvist med bakgrunn i manglende rettslig interesse ettersom det
er Jahreboet som er den reelle interessent - det er
boet som har finansiert utbetalingen og rettssaken, og det er i realiteten
deres krav. I den grad saken realitetsbehandles må dette medføre frifinnelse.
Retten viser til at den ved vurderingen
av om det foreligger rettslig interesse etter tvistemålsloven § 54 må legge
saksøkerens pretensjoner om faktum til grunn, jf. Schei,
tvistemålsloven s. 292-293. Slik Bettum har fremlagt
faktum er det deres eget, og ikke Jahreboets krav som
fremmes i saken. Det er da ikke grunnlag for avvisning og saken må
realitetsbehandles.
Spørsmålet blir så hvilket faktum som
med bakgrunn i bevisførselen må legges til grunn ved realitetsbehandlingen.
Anders Bettum har vedgått at utbetalingen har blitt
foretatt med midler som er stilt til deres disposisjon av Jahreboet,
men har forklart at de har en interesse i å få pengene tilbakebetalt ettersom
det ikke er noen automatikk i at disse da vil måtte refunderes Jahreboet. Pengene vil bli satt inn på Bettums
konto til disposisjon for eventuelle øvrige utgifter de måtte ha som følge av
avtalen av 12. mars 2004. Også bobestyrer Wahr-Hansen
har forklart seg i retning av at tilbakesøkingskravet har økonomisk betyning
for Bettum, men han har på sin side begrunnet dette
med at det ikke foreligger noen endelig avtale om at Jahreboet
skal dekke det utbetalte salæret, og at det derfor - uavhengig av denne sakens
utfall - kan være aktuelt å kreve beløpet tilbake fra Bettum.
Forklaringene etterlater et inntrykk av at det ikke er klart fastsatt mellom Jahreboet og Bettum hvor pengene
skal gå dersom Bettum vinner frem, og hvem som
endelig skal dekke regningen dersom de ikke vinner frem. Retten finner det noe
underlig dersom Jahreboet v/ Wahr-Hansen
har akseptert å stille midler til disposisjon for omkostningene til denne saken
uten å ha avklart dette. Med bakgrunn i de forklaringene som er gitt, er det
likevel ikke tilstrekkelig holdepunkt for å kunne legge til grunn at det i
realiteten er Jahreboets krav og at saken er uten
økonomisk betydning for Bettum. Sørheim
kan følgelig ikke frifinnes på dette grunnlag.
Oppdragsavtalen
1. Inngåelsen
Partene strides om hvorvidt det ble
inngått en oppdragsavtale mellom Bettum og Sørheim på møtet den 12. mars 2004. Det er på det rene at
det aldri ble inngått en skriftlig oppdragsavtale, men Sørheim
hevder det har blitt avtalt muntlig og at det har vært en forståelse mellom
partene om at han skulle gå i gang med arbeidet.
Sørheim har
forklart at han hadde mange samtaler med Berit Bettum
om forliksavtalen allerede forut for dette møtet, og at han også hadde flere
samtaler med Wahr-Hansen. Det var riktignok først ved
dette møtet at han begynte å betrakte det som et formelt oppdrag, i det både Wahr-Hansen og Bettum ga uttrykk
for at de ønsket at han skulle gå i gang med arkivinnsamlingen. Berit Bettum har på sin side forklart at Sørheim
og Christiansens deltakelse på møtet ikke hadde noe med forliksavtalen å gjøre,
men at de deltok på møtet fordi de var rådgivere for henne i en sak som skulle
gå for Sandefjord forliksråd 13. april 2004. Sørheim
og Christiansen ble på ingen måte gitt noe oppdrag om arkivinnsamling på møtet.
Wahr-Hansen har gitt uttrykk for at de ikke ble gitt
noe oppdrag til Sørheim i møtet, men at det lå i
kortene at han var villig til å ta på seg oppdraget, og at det var Sørheim og Christiansen som var de aktuelle for dette
oppdraget.
Både Sørheim
og Christiansen har forklart at de anså Jahreboet v/ Wahr-Hansen som oppdragsgiver, og at det var hovedsakelig Wahr-Hansen de kommuniserte med frem til Wahr-Hansens « kuvending » 2. april 2004. Etter dette
tidspunkt involverte Berit Bettum seg sterkere.
Advokat Steenstrup
har i sin prosedyre fremholdt at Sørheim/Christiansen
og Wahr-Hansen frem til 2. april 2004 gikk bak ryggen
på Berit Bettum og bevisst unnlot å involvere henne i
arbeidet med arkivinnsamlingen, til tross for at forliksavtalen av 12. mars
2004 ga Bettumarvingene v/ Anders Bettum
ansvaret for dette. Etter rettens syn blir dette en forvridd fremstilling. Slik
retten oppfatter det hadde Wahr-Hansens en rasjonell
og resultatorientert tilnærming til det arbeidet som skulle gjøres.
Arkivinnsamlingen var hovedsakelig i Jahreboets
interesse, og det var boet som skulle finansiere utgiftene til innsamlingen.
Det var da ikke unaturlig å tenke at det var Wahr-Hansen
som skulle ha dialogen med Sørheim og Bettum om det praktiske. Riktignok legger forliksavtalen dette
ansvaret til Bettum, men dette må sees i lys av at
det av flere grunner, herunder forholdet til øvrige kreditorer i Bettumboet og muligheten for å oppnå samarbeidsvilje hos de
ulike advokatkontorene, ble ansett mest hensiktsmessig at Bettum,
og ikke Jahreboet, sto for arkivinnsamlingen. Det kan
ikke ha vært lett for hverken Sørheim/Christiansen
eller Wahr-Hansen å forutse at Bettum
skulle ha et slikt sterkt ønske om å bli involvert i de nærmere detaljer rundt
gjennomføringen. Wahr-Hansen har forklart at han
snakket med Berit Bettum den 2. april 2004 etter å ha
sendt den første eposten om betaling direkte fra Jahreboet. Hun uttrykte der at dette var i strid med
forliksavtalen som slo fast at hun og familien skulle være regningens
kontrollør. Senere samme dag sendte en ny epost der
han ba Sørheim om i stedet å la faktureringen gå via Bettum.
Etter rettens vurdering må det klart
legges til grunn at Sørheim ble gitt i oppdrag å
foreta arkivinnsamling fra ulike advokatkontor, og at han gjennomførte oppdraget
med bistand fra Christiansen. Arkivinnsamlingen skjedde i Jahreboets
og Bettums felles interesse i få oppfylt intensjonene
bak forliksavtalen av 12. mars 2004, og det er i utgangspunktet naturlig å anse
disse i fellesskap for å være oppdragsgivere. At forliksavtalen legger det til Bettum v/ Anders Bettum å
engasjere medhjelpere kan imidlertid tilsi at det er riktig å anse Bettum alene for å være oppdragsgiver, jf. Oslo tingretts dom av 7. september 2005 der det ved vurderingen
av tilbakesøkingskravet prejudisielt ble tatt stilling til om Jahreboet var oppdragsgiver. I vår sak er det ikke
nødvendig å gå nærmere inn på Jahreboets rolle i
denne sammenheng, men retten bemerker at forliksavtalen er en intern avtale
mellom Jahreboet og Bettum
som ikke uten videre kan få betydning overfor Sørheim.
På bakgrunn av de forklaringer som er gitt og den fremlagte epostkorrespondansen
mellom de involverte, legger retten til grunn at både Wahr-Hansen
og Berit Bettum var inneforstått med at Sørheim og Christiansen satt i gang med arbeidet etter
møtet 12. mars 2004. Man kan ikke da i ettertid hevde at Sørheim
aldri har blitt gitt et oppdrag fordi han ikke forholdt seg til Anders Bettum.
2. Opphørstidspunktet
Subsidiært har Bettum
anført at i den grad Sørheim ble gitt et oppdrag må
han ha forstått at dette ikke sto ved lag. Etter rettens oppfatning kan ikke
Berit Bettums manglende betalingsvilje i seg selv
medføre at oppdraget bortfalt. Det vises til at hun etter hvert gikk med på å
betale både Christiansen og Sørheim.
Berit Bettum
skrev 6. april 2004 et notat om hvordan hun så for seg den videre prosessen i
dødsboet til Bjørn Bettum, og dette oversendte hun
til Christiansen og Sørheim pr. epost
henholdsvis 6. og 7. april. I notatet fremgår det at arbeidet med
arkivinnsamlingen var i gang med Christiansen som utøvende myndighet, men at Bettum anså det som viktig at ikke Sørheim
ble en sentral advokat i dette arbeidet. Det er på det rene at forholdet mellom
Berit Bettum og Sørheim på
dette tidspunkt var anstrengt. Ut i fra omstendighetene er det likevel ikke
naturlig å anse notatet som en avslutning av Sørheims
oppdrag. Berit Bettum har kalt det et notat, og i
emnefeltet for eposten til Christiansen « et ukast »,
underforstått at det var fremsatt som et forslag som de øvrige kunne komme med
innspill på. Ettersom det var flere involvert på oppdragsgiversiden, fremstår
det som naturlig at Sørheim ikke tok dette som et
endelig signal om at hans arbeid måtte avsluttes. Videre er det naturlig å
forstå passussen om Christiansen dit hen at han var ønsket også fremover i
prosessen til tross for at han var engasjert som underleverandør for Sørheim.
Retten finner, som anført av Sørheim, at oppdraget først kan anses som avsluttet ved
hans oppgsigelse 22. april 2004. Det bemerkes for
øvrig at det etter rettens oppfatning ikke er faktisk grunnlag for anførselen
om at Sørheim har omtalt Bettum
på en nedsettende måte som ikke lar seg forene med det å ha et klientforhold.
Salærkravets størrelse
Salærkravet fra Sørheim
for oppdragsperioden 12. mars 2004 til 22. april 2004 utgjør totalt kroner 334
120. Oppdraget omfatter både hans eget og medhjelperen Christiansens arbeide, og det er benyttet en timepris på 1 700.
Sørheims
faktura for mars utgjør kroner 92 836. Han har fakturert 42 timer à kr 1700 med
tillegg av 24% mva, til sammen kroner 88 536. 15 timer
og 10 minutt er oppført på Sørheim, mens 26 timer og
50 minutt er oppført på Christiansen. I tillegg er det krevd utgiftsdekning på
kroner 4300. Fakturaen for april utgjør kroner 248 425. Her er det fakturert
116 timer à 1700 med tillegg av 24% mva, til sammen
kroner 244 528. Her er 53 timer og 40 minutt oppført på Sørheim,
56 timer og 20 minutt oppført på Christiansen, mens 6 timer er oppført for Knut
Skaug fra Systemfinans. I tillegg kommer utgiftsdekning på kroner 3897.
Wahr-Hansen
har skrevet et notat som er fremlagt der han i detalj gjennomgår fakturaene.
Essensen i det han skriver er at de timer som er oppført på Christiansen til
dels synes realistiske, men at Sørheims oppførte
timebruk ikke reflekterer virkeligheten. Om timebruken i april uttaler han at
den bærer preg av at de har arbeidet dobbelt, og at timelisten ikke viser spor
av rasjonell arbeidsfordeling mellom to jurister. Utleggene vurderer han i all
hovedsak til å være oppdraget uvedkommende.
Retten er enig i at timeantallet synes
meget høyt sett hen til resultatet av det arbeidet som har blitt utført. Med
bakgrunn i oppdragets art er det likevel grunn til å være varsom med i ettertid
å overprøve arbeidet basert på manglende resultater. Wahr-Hansen
informerte Sørheim og Christiansen tidlig om at de
ved arkivinnsamlingen måtte forberede seg på betydelig motstand fra
advokatkontorene. Det er derfor naturlig at det gikk med en del tid til
juridiske forberedelser og diskusjon mellom de to om hvordan de praktisk skulle
gå frem. Den taktikk de valgte overfor advokatkontorene var nok mer offensiv
enn hva som viste seg formålstjenlig, men dette kan ikke i seg selv begrunne
bortfall av salærkrav. Etter bevisførselen må det imidlertid legges til grunn
at en ikke ubetydelig del av de medgåtte timer knytter seg til arbeid med
innkreving av salæret. Det vises her særlig til Christiansens forklaring. Selv
om uklare signaler hos oppdragsgiver gjør det forståelig at det gikk med en del
tid til dette, er dette arbeid som en advokat bare i begrenset grad kan
fakturere sin klient for.
Til timeprisen bemerkes det at både Sørheim og Christiansen har lang erfaring som
forretningsadvokater, og selv om sistnevnte på oppdragstidspunktet var uten
advokatbevilling kan ikke timeprisen anses urimelig høy. Retten kan derimot
ikke se at det er grunnlag for å belaste oppdragsgiver en slik timegodtgjørelse
også for konsulenten fra Systemfinans.
Etter en skjønnsmessig vurdering finner
retten det riktig å redusere Sørheims totale
salærkrav til kroner 180 000.
Tilbakebetalingskravet
Bettum krever
tilbakebetalt totalt kroner 334 120. Dette omfatter kroner 67 456 betalt
Christiansen 7. april 2004, kroner 25 000 betalt Sørheim
14. april 2004 og kroner 241 664 betalt Sørheim 2.
juni 2005.
Når retten har kommet til at Sørheim er berettiget et salærkrav på kroner 180 000, blir
spørsmålet om Bettum kan kreve tilbakebetalt de
resterende kroner 154 120. Etter rettens vurdering kan Bettum
kreve dette beløpet tilbakebetalt med grunnlag i den ulovfestede læren om condictio indebiti. Det vises til
at betalingen 2. juni 2005 er gjort med forbehold og at Sørheim
derfor bare i bergrenset grad kunne knytte forventninger til at denne
betalingen skulle inngå som en del av et endelig oppgjør. Ut i fra
omstendighetene synes det rimelig at Sørheim
tilbakebetaler det som overstiger berettiget salær.
Saksomkostninger
Saken er dels vunnet, dels tapt, og hver
av partene dekker sine omkostninger.
Domsslutning:
1 Ingjald Ørbeck Sørheim dømmes til innen 2 - to - uker å betale loddeierne
i Bjørn Bettums bo v/ Anders Bettum
kroner 154.120 - etthundreogfemtifiretusenetthundreogtjue
- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. juni 2005.
2 Partene dekker egne saksomkostninger.