07.09.2007

OSLO Tingrett

----------------------------------------------

PARTENE: Loddeiere i Bjørn Bettums dødsbo v/ Anders Bettum (advokat Morten Steenstrup) mot Ingjald Ørbeck Sørheim (advokat Odd Roar Tvedt).

DOMMERNE: Dommerfullmektig Erik Wold.

----------------------------------------------

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av advokatsalær.

Sakens bakgrunn

Den 8. november 2002 ble Bjørn Bettums dødsbo ved Sandefjord tingrett dømt til å betale Anders Jahres dødsbo (heretter « Jahreboet ») 1,5 milliarder kroner. Bjørn Bettums dødsbo er insolvent. Jahreboet har av den grunn vært interessert i et samarbeid med Bjørn Bettums arvinger for å få tilgang til eventuelle arkiver familien sitter på selv, eller dokumenter familien har rett til å få utlevert i arkiver hos tredjemann. Etter flere forhandlinger, kom Jahreboet frem til en avtale med Berit Bettum og tre av Bjørn Bettums livsarvinger 12. mars 2004. I denne avtalen (« forliksavtalen ») heter det blant annet:

«1. Livsarvingene og BMMBH [ Berit Bettum ] vil innen 14 dager etter at denne avtale er blitt endelig, levere et kopisett av det arkivstoff vedrørende Bjørn Bettum som de har i sin besittelse. De vil videre gi fullmakt og bistand til å innhente arkiv som Bjørn Bettum på annen måte hadde adkomst til. Begrepet «arkiv» omfatter også relevant materiale som er eller har vært elektronisk lagret og som er eller kan bli kopiert fra datautstyr som var i Bjørn Bettums besittelse. Det omfatter også de delene av advokatarkivene til blant annet [ ... ] som Bjørn Bettum ville ha kunnet kreve kopiert. [ ... ]

AJB [ Anders Jahres dødsbo ] dekker Livsarvingenes og BMMHBs kostnader knyttet til kopiering og bistand som nevnt over.

[ ... ] Livsarvingene skal på anmodning fra AJB sende og følge opp anmodninger til de av AJB utpekte adressater om arkivkopiering, mot å få godtgjort sine kostnader inkl bruk av egen tid. Livsarvingene gir Anders Bettum ugjenkallelig fullmakt (Vedlegg 1) til å representere dem ved slike henvendelser. »

2. Livsarvingene og BMMHB slutter seg til premissene og resultatet i Sandefjord tingretts dom.

3. Livsarvingene skal for sitt vedkommende gi AJB ugjenkallelig samtykke og fullmakt til å innhente opplysninger fra advokater, revisorer, banker og andre finansinstitusjoner, firmaregister og andre relevante offentlige registre som Bjørn Bettum og foretak, stiftelser, «truster» mv som Bettumfamilien har kontrollert og som ikke inngår i BBB kjente masse pr. avtaletidspunktet. [ ... ]»

Saksøker, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim (heretter «Sørheim») deltok på møtet der avtalen ble signert sammen med sin rettslige medhjelper Lars Christiansen (heretter «Christiansen»). Partene strides om hvorvidt Sørheim her ble gitt i oppdrag å følge opp arbeidet med arkivinnsamling fra de ulike advokatkontorene man antok hadde relevant materiale. Det er derimot på det rene at Sørheim og Christiansen faktisk gikk i gang med et slikt arbeide, og at bobestyrer i Jahreboet, Even Wahr-Hansen (heretter « Wahr-Hansen ») var kjent med dette. Hvorvidt saksøker, loddeiere i Bjørn Bettums dødsbo v/ Anders Bettum (heretter « Bettum »), var kjente med dette, er omstridt.

Den 2. april 2004, fredag før påsken, hadde Sørheim og Christiansen et møte med Sorenskriveren i Sandefjord. Etter møtet på vei hjem, kontaktet Sørheim og Christiansen Wahr-Hansen på telefon. De snakket blant annet om behov for likvide midler i forbindelse med aksjonene overfor advokatkontorene. Wahr-Hansen sa seg villig til å betale direkte til Sørheim om han fikk en faktura. Sørheim sendte en faktura på faks samme ettermiddag. Den lød på kroner 177 836. Av disse var kroner 88 536 honorar for 42 timer à kroner 1 700 for arbeid påløpt i mars måned, kroner 4 300 var utgifter til kopiering mv, mens kroner 85 000 var en utbetaling for

« arbeid som påregnes utført i første halvdel av april, og som omfatter aksjon mot 8 advokatkontor 1. april og oppfølgende arbeid etterpå, møte i Sandefjord 2. april, aksjon for namsmannen mv ».

Etter å ha attestert fakturaen sendte Wahr-Hansen følgende epost til Sørheim og Christiansen kl. 16.44:

« For påskefredens skyld bekrefter jeg at regningen er attestert og vil bli honorert fra regnskapsfører mandag fk. Borevisor krever timelister og utgiftsspesifikasjoner ned til femtiøra, og jeg ber derfor om at det ved leilighet utarbeides slike for mars - gjerne til min hjemkomst i uke 17. Lykke til videre. Jeg er neppe treffbar før 19. april på formiddagen - men det kan være like greitt. »

Etter å ha mottatt eposten på ettermiddagen, dro Sørheim på påskeferie. Christiansen skulle følge opp det videre arbeidet mens han var borte.

I løpet av kvelden 2. april kom Wahr-Hansen på tanken at han ikke fulgte riktig prosedyre ved å attestere og honorere fakturaer fra Sørheim direkte fra Jahreboet. Han kontaktet derfor sin sekretær om at fakturaen ikke skulle sendes videre til regnskapsfører påfølgende mandag, og kl 22.48 sendte han følgende epost med tittel « kuvending » til Sørheim og Christiansen med kopi til Berit Bettum:

« Jeg har kommet til at jeg tilbakekaller både påskefreden og eposten sendt dere 16.44 i dag. Slik avtalen mellom AJB og BBs nærstående er formet vil det korrekte være at AJB refunderer de nærstående utgifter ifm arkivinnsamlingen. De nærstående advokater og caretakers fakturerer sine oppdragsgivere, og de nærstående krever refusjon av AJB. AJB er undergitt Riksrevisjonen, og jeg har brente fingre fra tidligere år med fortsatt åpne brannsår. IØS fakturerer følgelig Anders Bettum for dokumentinnsamlingen, og makulerer fakturaen til AJB. Denne gangen instruerer jeg om utbetaling til Anders Bettum uten å avvente faktura fra ham for å unngå oppmøte av dere to og namsmannen i resepsjonen. Anders Bettum sender AJB en marsfaktura når han kan, og deretter en aprilfaktura når IØS heiser flagget 1. mai.

Jeg har samtalt med Berit Bettum om dette, og har fått oppgitt en bankkonto av henne som overføringen til Anders Bettum kan settes inn på. »

Til sin regnskapsfører skrev han kl. 23.03 samme kveld:

« Jeg ber om at det for regning av Anders Jahres bo overføres 180 000 (etthundreogåttitusen) til Anders Bettum c/o Berit Bettum. [ . . ] Beløpet gjelder a konto refusjon av utlegg i f m innsamling av dokumenter som beror hos Bjørn Bettums tidligere advokater og rådgivere. Anders Bettum som nå befinner seg utenfor Norge vil senere sende faktura til boet som dokumentasjon. I denne omgangen får den elektroniske instruksen gjøre nytten. »

Berit Bettum inntok det standpunkt at hun ville gjøre egen vurdering av betalingen, uavhengig av Wahr-Hansens vurderinger. Sørheim og Christiansen var svært misfornøyd med situasjonen. Christiansen forsøkte å kontakte Wahr-Hansen, men han var dratt på påskeferie på fjellet uten telefon. Wahr-Hansen ble oppsøkt av noen fra bygda og bedt om å ta kontakt med Christiansen 6. april. Christiansen ba da Wahr-Hansen oversende pengene, eventuelt instruere Berit Bettum til å utbetale penger direkte til dem. Wahr-Hansen nektet å gjøre dette.

Den 7. april hadde Christiansen og Berit Bettum et møte der han overleverte henne en håndskrevet faktura på kroner 67 456 som hun betalte.

Til tross for samarbeidsproblemene med Berit Bettum bisto Sørheim henne i en annen sak 13. april i Sandefjord. På veien dit ble det avtalt at hun skulle overføre 25 000 kroner til Sørheims konto, noe hun gjorde 14. april.

Da Wahr-Hansen var tilbake i Oslo 19. april, ba Sørheim om et møte for å diskutere samarbeidet med Berit Bettum. Møtet ble holdt på Wahr-Hansens kontor den 22. april 2004. Møtet endte med at Sørheim og Bettum avsluttet samarbeidet.

Sørheim bekreftet at oppdraget var opphørt i brev rettet til Berit Bettum 23. april. I brevet fremmet han innvendinger mot familien Bettums inngripen i oppdraget, særlig at de hadde hatt direkte kontakt med noen advokater som Sørheim og Christiansen skulle aksjonere overfor. I brevet heter det blant annet:

« Det er umulig å levere et faglig tilfredsstillende arbeid når klienten, mot advokatens uttrykkelige protest, griper inn i gjennomføringen av oppdraget ved direkte henvendelse til motparten. »

Av en eller annen grunn hadde Wahr-Hansen sin sekretær ikke tatt fakturaen av 2. april ut av bunken som skulle til regnskapsfører. Den ble derfor oversendt regnskapsfører i sin attesterte form. Regnskapsfører utbetalte kroner 177 836 til Sørheim den 29. april 2004. Da det ble oppdaget at pengene ble utbetalt, ringte regnskapsfører Sørheim samme dag for å gi beskjed om at fakturaen feilaktig var utbetalt. Senere på dagen sendte også Wahr-Hansen en epost til Sørheim:

« Kjære Ingvald,

Her er skjedd en blunder fra vår side, denne overføringen skulle ikke ha skjedd. Som du vet rutet jeg nødvendige beløp til Anders Bettum, og etter det Berit Bettum opplyser har du allerede fått dekket marsarbeidet. Men før jeg primo april fant ut at Jahreboet ikke kunne betale direkte til deg, attesterte jeg regningen for utbetaling og den ble ved en miss herfra sendt boets regnskapsfører uten å bli tilbakekalt. Han har så overført i h t det han måtte oppfatte som betalingsinstruks.

Jeg ber deg uten opphold tilbakeføre beløpet til Einar F Hansen. Betaling for ditt arbeid vil bli foretatt av Anders Bettum. [ ... ] »

I en epost til Sørheim av 3. mai fra Wahr-Hansen gjorde Wahr-Hansen det ytterligere klart at fakturaer skulle sendes direkte til Bettum. Han forklarte også hvordan bilagene skulle ordnes.

5. mai sendte Sørheim faktura direkte til Bettum i tråd med de retningslinjer Wahr-Hansen hadde gitt. Fakturaen lød på betaling for 116 timer fra 1. april.

Wahr-Hansen fulgte 6. mai opp sin anmodning overfor Sørheim om å få tilbakeført det utbetalte beløpet. Sørheim motsatte seg dette i det han blant annet viste til at Bettum hadde gitt klart uttrykk for at de ikke ville betale han. Det endte med at Jahreboet v/ Wahr-Hansen tok ut søksmål for Oslo tingrett. Ved dom av 7. september 2005 ble boet gitt medhold i at Sørheim måtte betale pengene tilbake. Dommen ble ikke anket.

Anders Bettum m.fl. har klaget Sørheim inn for Disiplinærutvalget for Oslo Krets av Den norske advokatforening samt til Disiplinærnemden. Som et ledd i et forsøk på å få klagene behandlet, samt å unngå forsinkelsesrente, satt han det omtvistede beløp med forbehold inn på Sørheims klientkonto. Klagene har blitt avvist fordi saken er brakt inn for domstolene.

Oslo forliksråd behandlet saken 6. juni 2006 og har henvist den til Oslo tingrett.

Ved stevning av 7. september 2006 reiste Bettum sak for Oslo tingrett med krav om å få de innbetalte beløp tilbake. Ved rettidig innkommet tilsvar ba Sørheim seg frifunnet. Hovedforhandling ble avholdt 27., 28., og 29. august 2007. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner samt foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saksøkeren har i det vesentlige anført

Bettum har rettslige interesse i tilbakesøkingskravet. Kravet er forfalt, jf. tvistemålsloven § 53. Det er Bettum som har utbetalt beløpet fra sin konto. Riktignok har Jahreboet stilt pengene til disposisjon, men det foreligger ikke noe løfte derfra om endelig dekning. Jahreboet kan senere ansvarliggjøre Bettum for utbetalingen.

Bettum har aldri gitt et oppdrag til Sørheim. Et oppdrag forutsetter en avtale, og regler for god advokatskikk pkt 3.1.1 forutsetter at oppdraget må ha skjedd etter direkte anmodning fra klienten. Videre fremgår det av avtalen av 12.03.04 at det bare er Anders Bettum som kunne gi oppdraget, og han har aldri gitt Sørheim noe oppdrag. Sørheim har selv uttalt at han anså Jahreboet som sin klient, og det var først når det ble vanskelig å få penger derfra at han gikk på Bettum.

Subsidiært, dersom retten kommer til at det forelå et oppdrag, anføres det at Sørheim umiddelbart må ha forstått at han ikke hadde noe oppdrag. Han måtte forstå dette ut i fra at Bettum ikke ville betale, og uttrykkelige utsagn om at han ikke var ønsket til dette oppdraget. Han har videre omtalt Bettum på en nedsettende måte som ikke lar seg forene med å ha et klientforhold.

Bettum har ikke vært forpliktet til å betale, og kan derfor kreve pengene tilbake. Beløpet kr 241 664 er innbetalt med uttrykkelig forbehold om å kreve det tilbake. De to øvrige betalinger er ugyldige, jf. avtaleloven § 33 og § 36 samt læren om bristende forutsetninger. Sørheim har misbrukt sin posisjon overfor Berit Bettum og utøvet et press for å få betaling. Condictio indebiti er også et grunnlag. Bruddet på reglene for god advokatskikk medfører også et grunnlag. Videre er pristiltaksloven § 2, jf. § 6 et grunnlag.

Uansett må salæret nedsettes eller bortfalle i sin helhet. Grunnlaget er her avtaleloven § 36, pristiltaksloven § 2 jf. § 6, samt advokatforeningens regler for god advokatskikk. Kravet om betaling står ikke i rimelig sammenheng med det arbeid som er utført, og arbeidet er ikke tilfredsstillende dokumentert. Timeprisen på 1700 er for høy tatt i betraktning at Sørheim tidligere har fakturert Berit Bettum 1200 pr time og at Christiansen ikke er advokat. Videre kan ikke Sørheim kreve betaling fra Bettum for tid som er gått med på å kreve betaling fra Wahr-Hansen.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

1. Ingjald Ørbeck Sørheim dømmes til å betale til loddeierne i Bjørn Bettums bo v/ Anders Bettum kr 334 120,- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. juni 2005 av kr 241 664 til betaling skjer og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 14. april 2004 av kr 25 000 til betaling skjer og med tillegg av kr 67 456 fra 7. april 2004 og til betaling skjer.

2. Ingjald Ørbeck Sørheim dømmes til å betale saksomkostninger til loddeierne i Bjørn Bettums bo, v/ Anders Bettum, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente, etter lov om forsinkelsesrente § 3, første ledd, fra forfall til betaling skjer.

Saksøkte har i det vesentlige anført

Bettum har ingen rettslig interesse i saken. Det er Jahreboet som har finansiert utbetalingen og omkostningene knyttet til søksmålet. Det er følgelig boet som er den reelle interessent. For Bettum har saken ingen økonomisk betydning. Konsekvensen av den manglende rettslige interessen blir avvisning eller frifinnelse avhengig av pretensjonen, jf. Schei, Tvistemålsloven, bind 1 s. 276.

Uansett er det på det rene at Sørheim på møtet 12. mars 2004 ble engasjert til å bistå Jahreboet og Bettum med innsamling av dokumentasjon. Innsamlingen var i begge disses interesser, og Sørheim anser begge som oppdragsgivere. Både bobestyer Wahr-Hansen og Berit Bettum var klar over at han gikk i gang med arbeidet og at han i den forbindelse fikk bistand av Christiansen. Oppdraget besto frem til han sa det opp 22. april 2004.

Salærkravet er rimelig sett hen til det arbeid som er nedlagt. Det er lett i ettertid å kritisere det som ble gjort, men vurderingen av arbeidet må skje i lys av situasjonen slik den da fremsto. Bettum var klar over at Sørheim engasjerte Christiansen som medhjelper og at han ikke var advokat. Tatt i betraktning Sørheims og Christiansens erfaring kan ikke timeprisen på 1700 sies å være for høy.

Det er i alle tilfelle ikke grunnlag kravet om tilbakesøking av honoraret verken etter misligholdsregler eller læren om condictio indebiti.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Saken avvises

2. Loddeierne i Bjørn Bettums dødsbo v/ Anders Bettum dømmes til å betale saksomkostninger til Ingjald Ørbeck Sørheim med tillegg av gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Subsidiært:

1. Ingjald Ørbeck Sørheim frifinnes for de krav som er fremsatt i stevningen.

2. Loddeierne i Bjørn Bettums dødsbo v/ Anders Bettum dømmes til å betale saksomkostninger til Ingjald Ørbeck Sørheim med tillegg av gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Rettens bemerkninger

Rettslig interesse

Sørheim har begjært saken avvist med bakgrunn i manglende rettslig interesse ettersom det er Jahreboet som er den reelle interessent - det er boet som har finansiert utbetalingen og rettssaken, og det er i realiteten deres krav. I den grad saken realitetsbehandles må dette medføre frifinnelse.

Retten viser til at den ved vurderingen av om det foreligger rettslig interesse etter tvistemålsloven § 54 må legge saksøkerens pretensjoner om faktum til grunn, jf. Schei, tvistemålsloven s. 292-293. Slik Bettum har fremlagt faktum er det deres eget, og ikke Jahreboets krav som fremmes i saken. Det er da ikke grunnlag for avvisning og saken må realitetsbehandles.

Spørsmålet blir så hvilket faktum som med bakgrunn i bevisførselen må legges til grunn ved realitetsbehandlingen. Anders Bettum har vedgått at utbetalingen har blitt foretatt med midler som er stilt til deres disposisjon av Jahreboet, men har forklart at de har en interesse i å få pengene tilbakebetalt ettersom det ikke er noen automatikk i at disse da vil måtte refunderes Jahreboet. Pengene vil bli satt inn på Bettums konto til disposisjon for eventuelle øvrige utgifter de måtte ha som følge av avtalen av 12. mars 2004. Også bobestyrer Wahr-Hansen har forklart seg i retning av at tilbakesøkingskravet har økonomisk betyning for Bettum, men han har på sin side begrunnet dette med at det ikke foreligger noen endelig avtale om at Jahreboet skal dekke det utbetalte salæret, og at det derfor - uavhengig av denne sakens utfall - kan være aktuelt å kreve beløpet tilbake fra Bettum. Forklaringene etterlater et inntrykk av at det ikke er klart fastsatt mellom Jahreboet og Bettum hvor pengene skal gå dersom Bettum vinner frem, og hvem som endelig skal dekke regningen dersom de ikke vinner frem. Retten finner det noe underlig dersom Jahreboet v/ Wahr-Hansen har akseptert å stille midler til disposisjon for omkostningene til denne saken uten å ha avklart dette. Med bakgrunn i de forklaringene som er gitt, er det likevel ikke tilstrekkelig holdepunkt for å kunne legge til grunn at det i realiteten er Jahreboets krav og at saken er uten økonomisk betydning for Bettum. Sørheim kan følgelig ikke frifinnes på dette grunnlag.

Oppdragsavtalen

1. Inngåelsen

Partene strides om hvorvidt det ble inngått en oppdragsavtale mellom Bettum og Sørheim på møtet den 12. mars 2004. Det er på det rene at det aldri ble inngått en skriftlig oppdragsavtale, men Sørheim hevder det har blitt avtalt muntlig og at det har vært en forståelse mellom partene om at han skulle gå i gang med arbeidet.

Sørheim har forklart at han hadde mange samtaler med Berit Bettum om forliksavtalen allerede forut for dette møtet, og at han også hadde flere samtaler med Wahr-Hansen. Det var riktignok først ved dette møtet at han begynte å betrakte det som et formelt oppdrag, i det både Wahr-Hansen og Bettum ga uttrykk for at de ønsket at han skulle gå i gang med arkivinnsamlingen. Berit Bettum har på sin side forklart at Sørheim og Christiansens deltakelse på møtet ikke hadde noe med forliksavtalen å gjøre, men at de deltok på møtet fordi de var rådgivere for henne i en sak som skulle gå for Sandefjord forliksråd 13. april 2004. Sørheim og Christiansen ble på ingen måte gitt noe oppdrag om arkivinnsamling på møtet. Wahr-Hansen har gitt uttrykk for at de ikke ble gitt noe oppdrag til Sørheim i møtet, men at det lå i kortene at han var villig til å ta på seg oppdraget, og at det var Sørheim og Christiansen som var de aktuelle for dette oppdraget.

Både Sørheim og Christiansen har forklart at de anså Jahreboet v/ Wahr-Hansen som oppdragsgiver, og at det var hovedsakelig Wahr-Hansen de kommuniserte med frem til Wahr-Hansens « kuvending » 2. april 2004. Etter dette tidspunkt involverte Berit Bettum seg sterkere.

Advokat Steenstrup har i sin prosedyre fremholdt at Sørheim/Christiansen og Wahr-Hansen frem til 2. april 2004 gikk bak ryggen på Berit Bettum og bevisst unnlot å involvere henne i arbeidet med arkivinnsamlingen, til tross for at forliksavtalen av 12. mars 2004 ga Bettumarvingene v/ Anders Bettum ansvaret for dette. Etter rettens syn blir dette en forvridd fremstilling. Slik retten oppfatter det hadde Wahr-Hansens en rasjonell og resultatorientert tilnærming til det arbeidet som skulle gjøres. Arkivinnsamlingen var hovedsakelig i Jahreboets interesse, og det var boet som skulle finansiere utgiftene til innsamlingen. Det var da ikke unaturlig å tenke at det var Wahr-Hansen som skulle ha dialogen med Sørheim og Bettum om det praktiske. Riktignok legger forliksavtalen dette ansvaret til Bettum, men dette må sees i lys av at det av flere grunner, herunder forholdet til øvrige kreditorer i Bettumboet og muligheten for å oppnå samarbeidsvilje hos de ulike advokatkontorene, ble ansett mest hensiktsmessig at Bettum, og ikke Jahreboet, sto for arkivinnsamlingen. Det kan ikke ha vært lett for hverken Sørheim/Christiansen eller Wahr-Hansen å forutse at Bettum skulle ha et slikt sterkt ønske om å bli involvert i de nærmere detaljer rundt gjennomføringen. Wahr-Hansen har forklart at han snakket med Berit Bettum den 2. april 2004 etter å ha sendt den første eposten om betaling direkte fra Jahreboet. Hun uttrykte der at dette var i strid med forliksavtalen som slo fast at hun og familien skulle være regningens kontrollør. Senere samme dag sendte en ny epost der han ba Sørheim om i stedet å la faktureringen gå via Bettum.

Etter rettens vurdering må det klart legges til grunn at Sørheim ble gitt i oppdrag å foreta arkivinnsamling fra ulike advokatkontor, og at han gjennomførte oppdraget med bistand fra Christiansen. Arkivinnsamlingen skjedde i Jahreboets og Bettums felles interesse i få oppfylt intensjonene bak forliksavtalen av 12. mars 2004, og det er i utgangspunktet naturlig å anse disse i fellesskap for å være oppdragsgivere. At forliksavtalen legger det til Bettum v/ Anders Bettum å engasjere medhjelpere kan imidlertid tilsi at det er riktig å anse Bettum alene for å være oppdragsgiver, jf. Oslo tingretts dom av 7. september 2005 der det ved vurderingen av tilbakesøkingskravet prejudisielt ble tatt stilling til om Jahreboet var oppdragsgiver. I vår sak er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på Jahreboets rolle i denne sammenheng, men retten bemerker at forliksavtalen er en intern avtale mellom Jahreboet og Bettum som ikke uten videre kan få betydning overfor Sørheim. På bakgrunn av de forklaringer som er gitt og den fremlagte epostkorrespondansen mellom de involverte, legger retten til grunn at både Wahr-Hansen og Berit Bettum var inneforstått med at Sørheim og Christiansen satt i gang med arbeidet etter møtet 12. mars 2004. Man kan ikke da i ettertid hevde at Sørheim aldri har blitt gitt et oppdrag fordi han ikke forholdt seg til Anders Bettum.

2. Opphørstidspunktet

Subsidiært har Bettum anført at i den grad Sørheim ble gitt et oppdrag må han ha forstått at dette ikke sto ved lag. Etter rettens oppfatning kan ikke Berit Bettums manglende betalingsvilje i seg selv medføre at oppdraget bortfalt. Det vises til at hun etter hvert gikk med på å betale både Christiansen og Sørheim.

Berit Bettum skrev 6. april 2004 et notat om hvordan hun så for seg den videre prosessen i dødsboet til Bjørn Bettum, og dette oversendte hun til Christiansen og Sørheim pr. epost henholdsvis 6. og 7. april. I notatet fremgår det at arbeidet med arkivinnsamlingen var i gang med Christiansen som utøvende myndighet, men at Bettum anså det som viktig at ikke Sørheim ble en sentral advokat i dette arbeidet. Det er på det rene at forholdet mellom Berit Bettum og Sørheim på dette tidspunkt var anstrengt. Ut i fra omstendighetene er det likevel ikke naturlig å anse notatet som en avslutning av Sørheims oppdrag. Berit Bettum har kalt det et notat, og i emnefeltet for eposten til Christiansen « et ukast », underforstått at det var fremsatt som et forslag som de øvrige kunne komme med innspill på. Ettersom det var flere involvert på oppdragsgiversiden, fremstår det som naturlig at Sørheim ikke tok dette som et endelig signal om at hans arbeid måtte avsluttes. Videre er det naturlig å forstå passussen om Christiansen dit hen at han var ønsket også fremover i prosessen til tross for at han var engasjert som underleverandør for Sørheim.

Retten finner, som anført av Sørheim, at oppdraget først kan anses som avsluttet ved hans oppgsigelse 22. april 2004. Det bemerkes for øvrig at det etter rettens oppfatning ikke er faktisk grunnlag for anførselen om at Sørheim har omtalt Bettum på en nedsettende måte som ikke lar seg forene med det å ha et klientforhold.

Salærkravets størrelse

Salærkravet fra Sørheim for oppdragsperioden 12. mars 2004 til 22. april 2004 utgjør totalt kroner 334 120. Oppdraget omfatter både hans eget og medhjelperen Christiansens arbeide, og det er benyttet en timepris på 1 700.

Sørheims faktura for mars utgjør kroner 92 836. Han har fakturert 42 timer à kr 1700 med tillegg av 24% mva, til sammen kroner 88 536. 15 timer og 10 minutt er oppført på Sørheim, mens 26 timer og 50 minutt er oppført på Christiansen. I tillegg er det krevd utgiftsdekning på kroner 4300. Fakturaen for april utgjør kroner 248 425. Her er det fakturert 116 timer à 1700 med tillegg av 24% mva, til sammen kroner 244 528. Her er 53 timer og 40 minutt oppført på Sørheim, 56 timer og 20 minutt oppført på Christiansen, mens 6 timer er oppført for Knut Skaug fra Systemfinans. I tillegg kommer utgiftsdekning på kroner 3897.

Wahr-Hansen har skrevet et notat som er fremlagt der han i detalj gjennomgår fakturaene. Essensen i det han skriver er at de timer som er oppført på Christiansen til dels synes realistiske, men at Sørheims oppførte timebruk ikke reflekterer virkeligheten. Om timebruken i april uttaler han at den bærer preg av at de har arbeidet dobbelt, og at timelisten ikke viser spor av rasjonell arbeidsfordeling mellom to jurister. Utleggene vurderer han i all hovedsak til å være oppdraget uvedkommende.

Retten er enig i at timeantallet synes meget høyt sett hen til resultatet av det arbeidet som har blitt utført. Med bakgrunn i oppdragets art er det likevel grunn til å være varsom med i ettertid å overprøve arbeidet basert på manglende resultater. Wahr-Hansen informerte Sørheim og Christiansen tidlig om at de ved arkivinnsamlingen måtte forberede seg på betydelig motstand fra advokatkontorene. Det er derfor naturlig at det gikk med en del tid til juridiske forberedelser og diskusjon mellom de to om hvordan de praktisk skulle gå frem. Den taktikk de valgte overfor advokatkontorene var nok mer offensiv enn hva som viste seg formålstjenlig, men dette kan ikke i seg selv begrunne bortfall av salærkrav. Etter bevisførselen må det imidlertid legges til grunn at en ikke ubetydelig del av de medgåtte timer knytter seg til arbeid med innkreving av salæret. Det vises her særlig til Christiansens forklaring. Selv om uklare signaler hos oppdragsgiver gjør det forståelig at det gikk med en del tid til dette, er dette arbeid som en advokat bare i begrenset grad kan fakturere sin klient for.

Til timeprisen bemerkes det at både Sørheim og Christiansen har lang erfaring som forretningsadvokater, og selv om sistnevnte på oppdragstidspunktet var uten advokatbevilling kan ikke timeprisen anses urimelig høy. Retten kan derimot ikke se at det er grunnlag for å belaste oppdragsgiver en slik timegodtgjørelse også for konsulenten fra Systemfinans.

Etter en skjønnsmessig vurdering finner retten det riktig å redusere Sørheims totale salærkrav til kroner 180 000.

Tilbakebetalingskravet

Bettum krever tilbakebetalt totalt kroner 334 120. Dette omfatter kroner 67 456 betalt Christiansen 7. april 2004, kroner 25 000 betalt Sørheim 14. april 2004 og kroner 241 664 betalt Sørheim 2. juni 2005.

Når retten har kommet til at Sørheim er berettiget et salærkrav på kroner 180 000, blir spørsmålet om Bettum kan kreve tilbakebetalt de resterende kroner 154 120. Etter rettens vurdering kan Bettum kreve dette beløpet tilbakebetalt med grunnlag i den ulovfestede læren om condictio indebiti. Det vises til at betalingen 2. juni 2005 er gjort med forbehold og at Sørheim derfor bare i bergrenset grad kunne knytte forventninger til at denne betalingen skulle inngå som en del av et endelig oppgjør. Ut i fra omstendighetene synes det rimelig at Sørheim tilbakebetaler det som overstiger berettiget salær.

Saksomkostninger

Saken er dels vunnet, dels tapt, og hver av partene dekker sine omkostninger.

Domsslutning:

1 Ingjald Ørbeck Sørheim dømmes til innen 2 - to - uker å betale loddeierne i Bjørn Bettums bo v/ Anders Bettum kroner 154.120 - etthundreogfemtifiretusenetthundreogtjue - med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. juni 2005.

2 Partene dekker egne saksomkostninger.