Rt-2003-1190 Høyesterett

Rt-2003-1190 Høyesterett - Dom.

PARTENE: I. TV 2 AS, Arne A. Jensen, Bjarne Berg (advokat Cato Schiøtz) mot Ingjald Ørbeck Sørheim (advokat Per Danielsen). II. Ingjald Ørbeck Sørheim (advokat Per Danielsen) mot TV 2 AS (advokat Cato Schiøtz).

Dommerne: Tjomsland, Flock, Stabel, Skoghøy, Schei.

-------------------------------------------------------------------

(1)

Dommer Tjomsland: Saken gjelder krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6 fra Ingjald Ørbeck Sørheim mot TV 2 AS. Ørbeck Sørheim mener at det i TV 2-nyhetene den 9. desember 1997, i et oppslag på tekst-tv samme dag og i et nyhetsinnslag den 10. desember 1997 ble framsatt ærekrenkende beskyldninger mot ham i forbindelse med hans arbeid for minnefondet etter avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst.

(2)

Sakens bakgrunn kan oppsummeres slik:

(3)

Etter tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holsts død den 13. januar 1994 ble det fra flere hold fremsatt ønske om å opprette et fond til Johan Jørgen Holsts minne, og tanken var at fondet skulle arbeide til beste for barn og ungdom i Midt-Østen. Bakgrunnen var Holsts bidrag og engasjement i forbindelse med den såkalte « Oslo-avtalen » mellom Israel og Palestina. Ukebladet Se og Hør gjorde tanken om et minnefond kjent for offentligheten ved å foreslå en innsamlingsaksjon.

(4)

Det ble i februar og mars 1994 holdt møter mellom flere av Johan Jørgen Holsts barn, hans enke Marianne Heiberg, hans bror Paal Holst og Ingjald Ørbeck Sørheim, som gjennom en årrekke hadde vært en nær venn av Johan Jørgen Holst. Det var enighet om at det skulle etableres en stiftelse, og advokatfirmaet Lyng & Co DA v/ advokat Ingjald Ørbeck Sørheim fikk oppdraget med å bistå med de juridiske og praktiske spørsmål i forbindelse med stiftelsen. Arbeidet med å sette stiftelsen i gang ble i hovedsak utført av Ørbeck Sørheim. Paal Holst ble valgt til styreformann på stiftelsesmøtet, som først fant sted den 11. juli 1994. Ingjald Ørbeck Sørheim ble - sammen med flere av Johan Jørgen Holsts barn og ektefelle - valgt til medlem av styret.

(5)

Fra høsten 1994 var det advokat Preben Aas i advokatfirmaet Lyng som utførte forretningsførerfunksjonene, mens det var to andre partnere i advokatfirmaet som anviste utbetalingene fra fondet. Det ble ikke holdt styremøter i Minnefondet før i januar 1995. Frem til da hadde stiftelsen i hovedsak vært ledet av Ingjald Ørbeck Sørheim og Paal Holst.

(6)

Ørbeck Sørheim nedla en betydelig arbeidsinnsats for fondet i 1994 blant annet med forberedelse av en innsamlingsaksjon for utbygging av et fotballstadion i Gaza. Det var planlagt en TV-aksjon i NRK som skulle gjennomføres under fotball-VM i USA. Det var forventet at denne kampanjen skulle innbringe et meget stort beløp. VG og NRK-sporten ble engasjert i prosjektet. Dette ble imidlertid - på grunn av forhold som lå utenfor Minnefondets herredømme - ikke gjennomført. Den feilslåtte TV-aksjonen hadde pådratt stiftelsen utgifter på 100.000 kroner til bankgiroblanketter. Ingjald Ørbeck Sørheim forsøkte å få denne regningen dekket av Fotballforbundet, men dette lyktes ikke. Det var også påløpt 150.000 kroner i utlegg til prosjektering av anlegget i Gaza. Det hadde vært ansett som meget viktig å ha et konkret prosjekt å vise til i forbindelse med innsamlingsaksjonen. Meningen hadde vært at disse omkostningene skulle dekkes av utenforstående bidragsytere utenfor de innsamlede midler. Ørbeck Sørheim gjorde store anstrengelser for å få dette til, men det lyktes ikke å oppnå annet enn en kassekreditt for beløpet i DnB. Begge disse regninger ble derfor dekket av fondet. En innringningskonkurranse under fotball-VM i samarbeid med NRK og Telenor ble gjennomført og ga ca. 500.000 kroner i inntekt til Minnefondet. Det ble i 1994 samlet inn til sammen ca. 860.000 kroner.

(7)

Ingjald Ørbeck Sørheim hadde i 1994 belastet fondet med honorar og dekning av utgifter, totalt 177.451 kroner, hvorav 40.000 kroner gjaldt utlegg. Sammen med kravene fra de øvrige advokater i advokatfirmaet Lyng utgjorde kravet totalt 278.301 kroner. Dette ble behandlet i styremøte den 23. januar 1995. Etter å ha bedt om en nærmere redegjørelse, idet beløpene var utbetalt uten formell forutgående styregodkjennelse, ble kravene igjen behandlet i styremøte den 7. mars 1995. Vedrørende Ørbeck Sørheims krav er det protokollert at hans avlønning ikke var tilstrekkelig klarert innen styret, og at enkelte hadde trodd at hans arbeide var på frivillig basis.

(8)

Den 5. april 1995 hadde advokat Jon Lyng et møte med Ingjald Ørbeck Sørheim, hvoretter Ingjald Ørbeck Sørheim reduserte sitt krav fra 177.451 kroner til 109.062 kroner. Ingjald Ørbeck Sørheim mente seg ikke forpliktet til en slik reduksjon, idet hans noterte timetall kun utgjorde en liten del av det antall timer han hadde arbeidet for fondet. De øvrige advokater i advokatfirmaet Lyng som hadde arbeidet for fondet, reduserte sitt salær fra i alt 65.800 kroner til 46.000 kroner. I styremøte den 22. mai 1995 ble det korrigerte regnskapet godkjent og vedtatt oversendt Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

(9)

Pengebruken i Minnefondet ble den 19. juli 1995 gjenstand for kritisk omtale i en reportasje i Aftenposten. Her gikk Paal Holst ut med kritikk mot Ingjald Ørbeck Sørheim som denne besvarte. Minnefondet fremsatte kort tid etter krav om at utlegg og honorar skulle tilbakeføres til fondet fra advokatfirmaet. En av partnerne i advokatfirmaet Lyng ble satt til å gjennomgå saken. Hans konklusjon var at det var fare for et erstatningssøksmål mot advokatfirmaet fra fondet, og at Ingjald Ørbeck Sørheim hadde utvist dårlig profesjonelt håndverk. Ørbeck Sørheim innhentet en betenkning fra en ekstern advokat som konkluderte med at det ikke var grunnlag for et slikt ansvar.

(10)

I et selskapsmøte den 29. august 1995 fremla advokatfirmaet overfor Ingjald Ørbeck Sørheim et forslag til skriftlig avtale. Ifølge denne avtalen skulle Ingjald Ørbeck Sørheim fratre som partner og i stedet fortsette samarbeidet i et kontorfellesskap. Ingjald Ørbeck Sørheim aksepterte ikke vilkårene for kontorfellesskap og sa opp sitt partnerskap med øyeblikkelig virkning den 30. august 1995. Samme dag, etter mottakelsen av oppsigelsen, vedtok selskapsmøtet i advokatfirmaet at Ingjald Ørbeck Sørheim skulle ekskluderes, idet det ble uttalt at « Ingjald Ørbeck Sørheim har krenket selskapsforholdet vesentlig ved mislighold, og tungtveiende grunner tilsier utelukkelse ».

(11)

Jeg innskyter at Ingjald Ørbeck Sørheim den 14. august 1998 gikk til voldgiftssak mot advokatfirmaet Lyng. I den senere voldgiftsdom av 22. mars 1999 ble eksklusjonsvedtaket funnet uberettiget, og advokatfirmaet ble dømt til å betale Ingjald Ørbeck Sørheim hans tilgodehavende i firmaet, samt saksomkostninger. Voldgiftsretten mente at de øvrige partneres reaksjon på Ørbeck Sørheims håndtering av Minnefondet var en overreaksjon på enkelte kritikkverdige forhold - vesentlig av formell karakter - og « en overdrevent engstelig vurdering av medieoppslagene og Minnefondets krav ».

(12)

I styremøte den 14. september 1995, etter at Ingjald Ørbeck Sørheim hadde trukket seg som styremedlem i fondet, ble det truffet følgende vedtak:

« Styret konstaterte at man fortsatt ikke har mottatt endelige bekreftelser på de midler som er lovet refundert fondet fra flere bidragsytere. Styret er videre av den oppfatning at Ingjald Ørbeck Sørheim har hevet honorarer fra fondet i 1994 som ikke er klarert med styret. Ingjald Ørbeck Sørheim gis derfor en frist på 14 dager fra dags dato til å fremskaffe i alt kr 359.000,-, og dersom disse midler ikke er kreditert fondet innen denne dato har Paal Holst og Johan Jørgen Holst jr. i fellesskap fullmakt til å utta forliksklage mot Ingjald Ørbeck Sørheim. »

(13)

Ingjald Ørbeck Sørheim ble orientert om styrets vedtak, men fondet fulgte ikke opp med å fremsette krav mot ham. Kravet ble først forfulgt ved uttak av stevning den 3. september 1998. Saken ble - etter at voldgiftsdommen forelå - hevet etter inngått forlik mellom partene. Forliket gikk ut på at fondet frafalt kravet mot Ingjald Ørbeck Sørheim og dekket noen av hans saksomkostninger.

(14)

Fylkesmannen i Oslo og Akershus reiste høsten 1995 enkelte spørsmål til forretningsføreren, advokatfirmaet Lyng, om Minnefondets regnskap for 1994. Det fremgår av fylkesmannens mappe for Minnefondet at daværende fylkesmann Kåre Willoch hadde utarbeidet et internt notat, der det heter:

« Jeg er redd for at det kan oppstå misforståelser hvis vi bare skriver at vi ikke har noe å bemerke. Kan det være noe avgjørende i veien for å skrive at vi synes at honorarutgiftene virker høye i forhold til det som er oppnådd for fondets formål? Vi kan vel videre skrive at vi ikke kan se at det foreligger feil ved regnskapet, og at det derfor blir godkjent.

Egentlig er det jo ille at pengene går til advokater i stedet for til formålet, men vi bør kanskje ikke gå forlangt i retning av kritisk revisjon. »

(15)

I et nytt brev fra fylkesmannen til advokatfirmaet Lyng den 25. januar 1996 heter det:

« Deres brev av 29.11.95 er tatt til etterretning. Fondets honorarutgifter virker høye i forhold til det som er oppnådd for fondets formål. Fylkesmannen kan ikke se at det foreligger feil i regnskapet og regnskapet for 1994, revidert 11.05.95 blir derfor godkjent. »

(16)

Ifølge regnskapene ble det i årene 1994 til 1996 innsamlet ca. 1 million kroner. Stønader utbetalt til stiftelsens formål utgjorde til sammen ca. 68.000 kroner, hvorav ca. 13.000 kroner i 1994 og ca. 55.000 kroner i 1995. I tillegg til de midler som fremgikk av regnskapene, hadde det i forbindelse med Norway Cup blitt samlet inn utstyr som var sendt til Gaza. Ingjald Ørbeck Sørheim har opplyst at verdien av utstyret var ca. 750.000 kroner. Videre ytet Utenriksdepartementet et direkte bidrag til fondet med 1 million kroner. Det vesentlige av dette beløpet er senere benyttet til delfinansiering av en minnepark i Midt-Østen som bærer Johan Jørgen Holsts navn.

(17)

Basert på et tips i november/desember 1997 igangsatte journalist Gøran Skaalmo i TV 2 undersøkelser vedrørende Johan Jørgen Holsts minnefond. Tipset gikk ifølge Skaalmo ut på at « det hadde vært kontroverser i minnefondet og at mye penger hadde havnet hos Ingjald Ørbeck Sørheim ». Skaalmo gjennomgikk Minnefondets mappe hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, herunder regnskaper og styreprotokoller. Han fant også Willochs interne notat. Han hadde dessuten telefonsamtaler med Paal Holst, Jon Lyng og Preben Aas.

(18)

Den 9. desember 1997 ble Ingjald Ørbeck Sørheim kontaktet av Skaalmo på telefonen. Siktemålet var å få et intervju. Ingjald Ørbeck Sørheim lovet å vurdere om han ville medvirke til dette, men avslo senere på dagen dette. Samme dag, ca. klokken 15.50, sendte Skaalmo Ingjald Ørbeck Sørheim en telefaks med en fornyet forespørsel om intervju. Faksen anga de problemstillinger som var tenkt tatt opp i intervjuet. Den ble ikke besvart.

(19)

Samme kveld, i nyhetssendingen klokken 21.30 - utsatt på grunn av en håndballkamp - og i midnattsnyhetene sendte TV 2 en reportasje om saken. Innslaget klokken 21.30 ble annonsert i pausen i håndballkampen som et hovedoppslag. Samme dag ble det også inntatt en kort melding om saken på tekst-tv. Reportasjen ble fulgt opp den 10. - eller muligens den 11. - desember med et mer generelt innslag om kontrollen med stiftelser hvor fylkesmann Kåre Willoch ble intervjuet. Innslaget i TV 2 foranlediget at flere aviser hadde oppslag om saken. VG hadde den 10. desember en kritisk reportasje. Her svarte for øvrig Ingjald Ørbeck Sørheim på kritikken fra Paal Holst.

(20)

Ingjald Ørbeck Sørheim reiste den 11. mars 1998 sak ved Oslo byrett mot TV 2 AS, daværende ansvarlige redaktør Arne A. Jensen og nyhetsredaktør Bjarne Berg. Han nedla påstand om oppreisning på grunn av ærekrenkende uttalelser begrenset oppad til 500.000 kroner fra TV 2 AS og til 50.000 kroner fra Arne A. Jensen og Bjarne Berg. Oslo byrett avsa den 12. juli 2000 dom med slik domsslutning:

1. TV 2 AS dømmes til å betale oppreisning til Ingjald Ørbeck Sørheim stor kr 100.000.

2. Arne A. Jensen dømmes til å betale oppreisning til Ingjald Ørbeck Sørheim stor kr 10.000.

3. Bjarne Berg dømmes til å betale oppreisning til Ingjald Ørbeck Sørheim stor kr 10.000.

4. TV 2 hefter solidarisk for de oppreisningsbeløp Arne A. Jensen og Bjarne Berg dømmes til å betale.

5. De saksøkte dømmes in solidum til å betale saksøker saksomkostninger i alt kr 156.245,- med tillegg av lovens morarente fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

(21)

TV 2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisvurderingen og lovanvendelsen. Ingjald Ørbeck Sørheim innga motanke mot TV 2 AS for så vidt gjaldt utmålingen av oppreisningen.

(22)

Borgarting lagmannsrett avsa den 16. desember 2002 dom ( LB-2000-2981) med slik domsslutning:

1, TV2 AS betaler oppreisning til Ingjald Ørbeck Sørheim med 200.000 - tohundretusen - kroner.

2. For øvrig stadfestes byrettens dom, domsslutningens punkter 2, 3, 4 og 5.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler TV 2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg in solidum til Ingjald Ørbeck Sørheim 185.636 - etthundreogåttifemtusensekshundreogtrettiseks - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen for betaling av alle beløp er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.

(23)

Dommen ble avsagt under dissens, idet én av dommerne stemte for at de ankende parter skulle frifinnes.

(24)

TV 2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen. Ingjald Ørbeck Sørheim har inngitt aksessorisk motanke i forhold til TV 2 AS når det gjelder utmålingen av oppreisningsbeløpet. Ankemotparten og seks vitner har avgitt skriftlige forklaringer til bruk for Høyesterett. Jeg nevner i den forbindelse at de ankende parter har fremlagt en sakkyndig erklæring fra generalsekretær i Norsk Redaktørforening Nils E. Øy, mens ankemotparten har fremlagt sakkyndige erklæringer fra tidligere redaktør og lærer i journalistikk Elnar Seljevold og professor Sigurd Allern. Saken står i all hovedsak i samme stilling som for lagmannsretten.

(25)

De ankende parter - TV 2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg - har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

(26)

Det bestrides ikke at de aktuelle nyhetsinnslagene den 9. desember 1997 inneholdt ærekrenkende beskyldninger mot ankemotparten. Lagmannsrettens flertall har imidlertid tatt feil når det er kommet til at utsagnene ikke er vernet av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10. I en rekke avgjørelser fra EMD og i nyere praksis fra Høyesterett er det slått fast at det skal meget sterke grunner til for å ilegge sanksjoner mot et presseorgan som videreformidler ytringer som er av betydning for å belyse et samfunnsmessig problem. De sentrale momenter som har betydning i denne vurderingen, fremgår av avsnitt 44 i Høyesteretts dom av 1. juli 2003 (sak 2002/922) ( HR-2002-922-a-A44) - Tønsberg Blad.

(27)

Meget sterke allmenne interesser tilsa at TV 2 hadde gode grunner til å ta opp spørsmålet om pengebruken i Minnefondet. Den beskjedne offentlige kontroll det er med stiftelser, og de uregelmessigheter som hadde funnet sted i andre stiftelser, tilsa at problemstillingen var av stor offentlig interesse. I dette tilfellet var det dessuten tale om en høyprofilert humanitær stiftelse som bar navnet til en tidligere utenriksminister. Det fremgikk av regnskapet at bare en liten brøkdel av de midler som var innsamlet til fondet, hadde gått til de formål fondet skulle fremme, og fylkesmannen hadde på denne bakgrunn reist spørsmål om pengebruken. Og det fremgikk av referatet fra styremøtet i fondet den 14. september 1995 at det ble vurdert å kreve et meget betydelig beløp refundert av Ingjald Ørbeck Sørheim.

(28)

Det er heller ikke tvilsomt at ankemotparten må anses som en offentlig person i kraft av å være styremedlem i fondet og dets ansikt utad. Han var i tillegg en offentlig person både i egenskap av profilert advokat og på bakgrunn av sine tidligere sentrale stillinger og politiske verv. Ingjald Ørbeck Sørheim var da også vel fortrolig med media, og han var ytterst profesjonell i sin håndtering av disse.

(29)

Det er det helhetsinntrykket som de aktuelle TV-innslagene gir, som er avgjørende ved tolkningen av de utsagn som påstås å være ærekrenkende. Det følger av rettspraksis at det må vises stor varsomhet med å innfortolke beskyldninger - for eksempel om straffbare forhold - som ikke direkte er uttalt. Reportasjen den 9. desember må anses som en - korrekt - videreformidling av det som fremgikk av styrevedtaket den 14. september 1995 og av oppfatningen til styrets formann. De ankende parter erkjenner - som nevnt - at TV-innslagene inneholder en ærekrenkende beskyldning mot ankemotparten. Denne knytter seg til utsagnet innledningsvis i reportasjen den 9. desember om at Ingjald Ørbeck Sørheim har tatt ut « urettmessige » honorarer fra stiftelsen. Det er imidlertid ikke grunnlag for å hevde at Ingjald Ørbeck Sørheim her beskyldes for straffbare forhold i forbindelse med sin håndtering av fondets midler. Om den beskyldningen som fremsettes i innslaget den 9. desember, bemerkes at den umiddelbart bærer preg av å gjelde « factual statements », men når innslaget leses i sammenheng, får den en viss karakter av « value judgment », jf. dommen Rt-2002-764. Heller ikke reportasjen den 10. desember kan - slik lagmannsrettens flertall har gjort - tolkes som en beskyldning om at Ingjald Ørbeck Sørheim har begått straffbare forhold.

(30)

Det kan etter de ankende parters mening ikke rettes kritikk mot det journalistiske håndverket - faktainnsamlingen og kildesjekken - som journalist Skaalmo utførte i forkant av TV-innslagene. Denne aktsomhetsvurderingen - som skal foretas ut fra forholdene på publiseringstidspunktet - må bygge på en helhetsvurdering av journalistens forhold, og det er uriktig å legge ensidig vekt på enkelte elementer. Det fremheves videre at ikke ethvert brudd på pressens etiske regler innebærer at reportasjen ikke er vernet av ytringsfriheten. Skaalmo hadde i sitt arbeid med reportasjen forut for kontakten med ankemotparten samtaler med fylkesmannen, styret i minnefondet, representanter for advokatfirmaet Lyng og han innhentet dessuten kredittopplysninger om ankemotparten. Denne delen av hans journalistiske arbeide var forbilledlig, jf. Nils Øys sakkyndige forklaring, og heller ikke lagmannsretten retter på dette punkt kritikk mot Skaalmos arbeide. Han bygde reportasjen på de mest sentrale kilder som var tilgjengelig. Det kan riktignok oppfattes som en viss unøyaktighet når det i introduksjonen kan gis inntrykk av at hele beløpet på 360.000 kroner var tatt ut som honorar av Ingjald Ørbeck Sørheim, men det fremgår senere i innslaget at dette beløpet også omfattet andre utgifter. Den formulering som er benyttet, ligger også tett opp til formuleringen i styrevedtaket.

(31)

Det bestrides at ankemotparten ikke ble gitt tilstrekkelig anledning til å fremkomme med sitt syn på beskyldningene før TV-innslagene ble sendt. I vurderingen av hvilke krav som her skal stilles, er det av betydning at Ingjald Ørbeck Sørheim er en offentlig person med stor erfaring i å håndtere media. Han fikk i løpet av den 9. desember flere henvendelser fra Skaalmo om å bli intervjuet i forbindelse med konflikten i Minnefondet. Etter at han hadde avslått dette i en telefonsamtale, fikk han over telefaks ytterligere en forespørsel. Her er det angitt hvilke problemstillinger som ville bli tatt opp i intervjuet. Det er ikke bevismessig grunnlag for å legge til grunn at ankemotparten anmodet om å få et par dagers utsettelse for å gjennomgå saksdokumenter som var arkivert. Dette er for øvrig en anførsel som ble fremsatt oppsiktsvekkende sent under saken. Det var et bevisst og feilaktig strategivalg som gjorde at Ingjald Ørbeck Sørheim ikke ga sin versjon av saken til TV 2. Skaalmo kan heller ikke bebreides for ikke i større grad å ha redegjort overfor Ingjald Ørbeck Sørheim for det materiale han hadde skaffet seg om saken. Lagmannsretten stiller på dette punkt større krav enn det som med rimelighet kan forventes for en reportasje av denne karakter, og den stiller også større krav enn det er gjort i noen sak som har vært behandlet av EMD. Det er grunn til å fremheve at dette ikke var såkalt « gravereportasje », men en sak hvor TV 2 tok sikte på å fremlegge begge parters syn på den konflikten som var oppstått i Minnefondet.

(32)

Reportasjene og de omstridte utsagn hadde etter de ankende parters mening et godt faktisk grunnlag i det materiale som forelå på publiseringstidspunktet. Det er tale om videreformidling av den kritiske oppfatning som styret i Minnefondet hadde gitt uttrykk for når det gjaldt ankemotpartens disposisjoner. Det var på dette tidspunkt aktuelt for fondet å gå til søksmål mot ankemotparten, noe som også senere ble fulgt opp. Den kritikken som var reist fra revisors side, og særlig den kritikk som var fremsatt fra ankemotpartens tidligere kollegaer i advokatfirmaet Lyng, ga et sterkt grunnlag for at beskyldningen hadde et faktisk grunnlag. Det bestrides at det i TV-innslagene er benyttet en utilbørlig form overfor ankemotparten. Det fremgår for øvrig av EMDs praksis at media har en høy grad av frihet når det gjelder valg av uttrykksform, og at også overdrivelser i en viss utstrekning er vernet av ytringsfriheten.

(33)

Subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke bør idømmes oppreisning selv om vilkårene for dette skulle være til stede. Under enhver omstendighet er oppreisningsbeløpet som lagmannsretten har fastsatt, for høyt. Det er eventuelt tale om en marginal overtredelse av ytringsfriheten og også en « lovlig » reportasje ville ha representert en betydelig belastning for ankemotparten. Det må også tas hensyn til den øvrige mediedekningen, og det er bare den merbelastningen som TV 2-innslagene innebar, som i tilfelle kan kreves erstattet. Det bestrides ikke at vilkårene for redaktøransvar for Jensen og Berg foreligger.

(34)

TV 2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

1. De ankende parter frifinnes.

2. Ingjald Ørbeck Sørheim betaler sakens omkostninger for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

(35)

Ankemotparten - Ingjald Ørbeck Sørheim - har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

(36)

Ankemotparten nedla et meget omfattende arbeid for Minnefondet. Dette var et arbeid han påtok seg på grunn av sitt langvarige vennskap og samarbeid med avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst. Det honoraret han har fått for sitt arbeid for fondet, er særdeles beskjedent, og dekker ikke engang hans andel av fellesomkostningene til advokatfirmaet. Ankemotparten kan ikke bebreides at den store innsamlingsaksjonen som Minnefondet skulle arrangere, ikke ble gjennomført og at fondet i den forbindelse ble påført utgifter. De beskyldninger som ble gjengitt og uttalt i innslagene i TV 2-nyhetene, er meget urettferdige og rammer ankemotparten på en helt urimelig måte. At ankemotparten ikke har vært vesentlig å bebreide i sin håndtering av Minnefondet er klart fastslått i voldgiftsdommen.

(37)

Det riktige utgangspunktet i ærekrenkelsessaker er å starte med å foreta en tolkning av de aktuelle utsagn. Først deretter kan man ta stilling til om det foreligger en beskyldning i forhold til straffeloven § 247 og om denne omfattes av ytringsfrihetsbeskyttelsen i EMK artikkel 10.

(38)

Som tolkingsprinsipp skal man legge til grunn det inntrykk en alminnelig TV-seer får av innslaget. Det skal foretas en objektiv fortolkning der også ledsagende omstendigheter, blant annet billedbruken, kommer inn. Det er ikke grunnlag for å hevde at EMD bruker andre tolkningsprinsipper og tolker beskyldninger mer innskrenkende enn det som er tilfellet etter intern norsk rett.

(39)

Det er etter ankemotpartens mening tre beskyldninger som her er fremsatt. Det gjelder introduksjonen til de to reportasjene den 9. desember, innslaget i tekst-tv og innslaget - kombinert med billedbruken - den 10. desember. Når det gjelder tolkningen av de aktuelle utsagn, kan ankemotparten i hovedsak slutte seg til byrettens vurdering. De ankende parter har erkjent at reportasjene den 9. desember og innslaget på tekst-tv inneholder en ærekrenkende beskyldning mot ankemotparten. Om beskyldningens innhold er det imidlertid ikke enighet. Når en beskyldning om urettmessig uttak av penger rettes mot en advokat, er det vanskelig å forstå det annerledes enn at den nærmest pr. definisjon må oppfattes som en beskyldning om underslag. Bruken av uttrykket « forsvant » forsterker dette inntrykket. Meldingen på tekst-tv må vurderes for seg, og for dens vedkommende foreligger det ikke noen senere presisering. Ankemotparten er enig med lagmannsrettens flertall i at reportasjen den 10. desember - kombinert med billedbruken - vil kunne oppfattes som en beskyldning om at han har begått et straffbart forhold. Det er tilstrekkelig - for å rammes av straffeloven § 247 - at det insinueres et mulig straffansvar.

(40)

De tre utsagn er alle egnet til å skade ankemotpartens « gode navn og rykte » og til å utsette ham for « tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit », jf. straffeloven § 247. Spørsmålet blir derfor om disse utsagn omfattes av ytringsfrihetsbeskyttelsen i EMK artikkel 10.

(41)

Det er da først grunn til å slå fast at det her er tale om « factual statements ». De beskyldninger som er rettet mot ankemotparten, gjelder faktiske forhold som det kan føres sannhetsbevis for. Det er dels tale om videreformidling av uttalelser fra Paal Holst og fra styrevedtak, men det er også - og da særlig for reportasjen den 10. desember - tale om uttalelser for TV 2s egen regning. Man er ikke her inne på et område hvor det såkalte referatprivilegium kommer til anvendelse, og også for videreformidlete beskyldninger må det derfor - som utgangspunkt - føres sannhetsbevis. Det er etter ankemotpartens mening ikke grunnlag for å hevde at formidleren i en sak som den foreliggende - i relasjon til EMDs praksis - står i noen vesentlig annen stilling enn den orginære ytrer. Under enhver omstendighet er kravet til en korrekt videreformidling av de orginære kilder ikke oppfylt. Det er således angitt at honoraret som ble uttatt, var 360.000 kroner og ikke 69.000 kroner. Reportasjene inneholder også ellers overdrivelser og fortegninger av de faktiske forhold.

(42)

Ankemotparten er enig i at allmenne interesser tilsa at det var grunn for TV 2 til å interessere seg for pengebruken i Minnefondet. Men det var av mindre offentlig interesse å fokusere reportasjen som et angrep mot ankemotparten. Selv om ankemotparten - i flere henseender - må anses som en kjent person, bør han i denne sammenheng mer betraktes som en privatperson enn som en offentlig person. Det fremgår av praksis i EMD at det kreves « special grounds » for at uriktige faktabeskyldninger mot privatpersoner er vernet av ytringsfriheten.

(43)

Det stilles svært strenge krav til journalisten for at han i tilfeller som det foreliggende skal være vernet av ytringsfriheten i EMK artikkel 10. Den aktsomhetsnorm som fremgår av straffeloven § 249 nr. 3, vil også kunne anvendes her. De strenge krav til aktsomhet som her gjelder, fremgår av en rekke avgjørelser av EMD. I dette tilfellet er kravet til kontradiksjon ikke oppfylt på forsvarlig måte. Skaalmo kan kritiseres for at han ikke på ankemotpartens anmodning opplyste hvilke kilder han hadde vært i kontakt med og hvilket skriftlig materiale han hadde. Ankemotparten kunne i så fall ha forberedt seg til intervjuet på en skikkelig måte. Det er også urimelig at han ikke - etter anmodning - fikk lengre tid til å forberede seg. I spørsmålet om ankemotparten ba om ytterligere tid til å forberede seg, må TV 2 ha bevisbyrden for at så ikke skjedde. Når det gjelder vurderingen av den behandling ankemotparten fikk av journalisten, vises det til lagmannsrettens flertall og til den sakkyndige erklæringen fra professor Allern. Samlet sett må ankemotparten sies å ha vært utsatt fra et pågående og urimelig press fra Skaalmos side.

(44)

Skaalmo har heller ikke foretatt en tilstrekkelig grundig og kritisk gjennomgang av kildene. For det første har han ikke undersøkt i Aftenpostens dataarkiv og dermed ikke funnet reportasjen fra 1995. Den ville gitt ham klare motforestillinger. Skaalmo har heller ikke på noe punkt stilt seg kritisk til de beskyldninger som Paal Holst fremsatte. Han burde på flere punkter ha stilt Holst kritiske spørsmål om fondets håndtering av saken, jf. Allerns erklæring. De samtaler han hadde med advokat Aas i advokatfirmaet Lyng, ga ikke et tilstrekkelig faktagrunnlag til å konstatere at undersøkelsesplikten er oppfylt. Det forhold at det var gått mer enn to år siden styrevedtaket uten at noe krav mot ankemotparten var fremsatt, burde gitt grunnlag for en skeptisk vurdering av kravet.

(45)

Den form de krenkende utsagn har, er et sentralt element i helhetsvurderingen. Det kan ikke være tvilsomt at innslagene har vært unødig krenkende for ankemotparten. TV 2 kunne utmerket godt ha fått frem det som selskapet hevder var formålet med reportasjene, uten i den grad å henge ut ankemotparten. Det bestrides at kravet til en balansert reportasje her er oppfylt. Skadevirkningene for den som omtales på en slik måte som ankemotparten her er gjort, vil være meget store.

(46)

I den totalvurderingen som skal foretas etter EMK artikkel 10, må også forholdet til artikkel 8 som verner privatlivets fred, trekkes inn som et moment. Det vises til artikkel av Bjørnar Borvik i TfR-2003-side 246 flg.

(47)

TV 2 er pålagt å betale et beskjedent oppreisningsbeløp, og reaksjonens størrelse reiser ikke problem i forhold til EMK artikkel 10.

(48)

I anledning motanken anføres at oppreisningsbeløpet som TV 2 er idømt, er for lavt. Det er her tale om utsagn som har rammet ankemotparten meget hardt i hans næringsvirksomhet, og det må - med støtte i rettspraksis - utmåles et betydelig høyere beløp, som da også vil inkludere avsavnstap og renter.

(49)

Ankemotparten - Ingjald Ørbeck Sørheim - har nedlagt slik påstand:

1. Lagmannsrettens dom, slutningens punkter 2, 3 og 4, stadfestes.

2. TV2 AS dømmes til å betale oppreisning til Ingjald Ørbeck Sørheim med et beløp fastsatt etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr 500.000.

3. TV2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg dømmes in solidum til å betale Ørbeck Sørheims saksomkostninger for Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.

(50)

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

(51)

Vilkårene for å tilkjenne oppreisning etter en påstått ærekrenkelse fremgår av skadeserstatningsloven § 3-6. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

« Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig. »

(52)

Annet ledd bestemmer blant annet at når krenkingen er forøvd i trykt skrift, kan eier eller utgiver pålegges slik oppreisning som retten finner rimelig.

(53)

Etter første ledd kreves at noen « har krenket en annens ære ». I dette ligger at gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 246 eller § 247 objektivt sett må være oppfylt. Det er for lengst fastslått i rettspraksis at det er et krav at utsagnene er rettsstridige, og dette begrepet har samme innhold i forhold til oppreisning som det har i straffebestemmelsene, jf. Rt-1999-1541. Idømmelse av oppreisning anses klart som et inngrep i ytringsfriheten etter EMK artikkel 10. Dette innebærer at EMDs og Høyesteretts praksis i tilknytning til dette spørsmålet er den primære rettskilde når man skal ta stilling til hvilke ærekrenkende utsagn som er omfattet av ytringsfrihetsbeskyttelsen i EMK artikkel 10, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 (menneskerettsloven) § 2 nr. 1.

(54)

Jeg ser først på hvordan de aktuelle utsagnene skal forstås. Med utgangspunkt i ordlyden - supplert med billedbruken - må det tas stilling til hvilke forestillinger utsagnene må antas å skape hos den alminnelige tv-seer. Det er ikke noen forskjell på EMDs og Høyesteretts praksis når det gjelder angivelse av subjektet for tolkningen, jf. Tønsberg Blad-dommen avsnitt 33 ( HR-2002-922-a-A33). Man kan ikke ved tolkningen begrense seg til en isolert bedømmelse av de påstått ærekrenkende utsagn. Disse må ses i sammenheng med hele den reportasjen de er en del av. I en viss utstrekning må det også ses hen til andre reportasjer som presseorganet har om vedkommende tema, men det er - for denne sakens vedkommende - ikke grunn til på generelt grunnlag å gå nærmere inn på denne problemstilling. Det har vært anført at EMD er mindre tilbøyelig enn norske domstoler til å innfortolke beskyldninger som ikke direkte fremgår av det som er uttalt. Jeg kan imidlertid - iallfall for så vidt gjelder nyere norsk praksis, jf. Rt-2002-764 og Høyesteretts dom den 27. juni 2003 (sak 2002/801) ( HR-2002-801-a) i saken mot Akershus Amtstidende - heller ikke se at det her er noen forskjell av betydning.

(55)

Før jeg går nærmere inn på tolkningen av de aktuelle utsagn, finner jeg det hensiktsmessig å foreta en samlet redegjørelse for de aktuelle reportasjene. Den 9. desember 1997 ca. kl. 21.00 hadde TV 2 en såkalt « teaser » som varslet at nyhetssendingen ville komme etter håndballkampen - i tillegg ble det opplyst hva som var førsteoppslaget:

« Nyhetssendingen vår i dag kommer kl 2130 - om ca en halv time - på grunn av håndballkampen. Der kan du blant annet se at en tidligere arbeiderpartitopp nå blir beskyldt for å ha tatt ut flere hundretusen kroner urettmessig av minnefondet etter tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst. Vi er tilbake umiddelbart etter. . »

(56)

Nyhetsoppleseren innleder innslaget i nyhetssendingen slik:

« Den tidligere personlige rådgiveren til Gro Harlem Brundtland, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, blir beskyldt for å ha tatt ut urettmessige honorarer fra Johan Jørgen Holsts minnefond. Styret i fondet krever at Ingjald Ørbeck Sørheim betaler tilbake 360.000 kroner. Dette vil ikke advokaten, og styret vurderer nå å forfølge saken rettslig ».

(57)

Deretter fulgte følgende innslag av reporter Gøran Skaalmo:

« Allerede det første året minnefondet etter avdøde Johan Jørgen Holst var i drift, forsvant store deler av kapitalen i fondet. Over 300.000 kroner ble tatt ut i form av advokathonorarer og andre prosjektkostnader til et stadion i Gaza. Fylkesmann Kåre Willoch har kontroll med stiftelsen, og han påtalte de høye kostnadene overfor fondet, og i et internt notat skrev Willoch at det er ille at pengene går til advokater i stedet for til formålet.

Styret i minnefondet mener at den tidligere AP-toppen, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, har belastet fondet for honorarer og andre utgifter som ikke var klarert i styret. »

(58)

Det var så et intervju med styreformannen Paal Holst, som uttalte:

« Det ble besluttet på styremøte i fondet at man skulle da sende et brev til advokat Ingjald Ørbeck Sørheim og be ham tilbakebetale pengene i sin helhet, og det ble også fattet vedtak at dersom ikke dette ble gjort, så ville da styret måtte utta forliksklage mot Ingjald Ørbeck Sørheim. »

(59)

Skaalmo spurte om det var skjedd noen rettslig forfølgning, og Holst svarte:

« Nei. Vi har ikke villet gjøre det enda. Vi holder nå på med et større prosjekt nede i Gaza, hvor det skal bygges en park til minne om min bror, og jeg vil liksom ha ro om dette og ha dette i havn, og så får vi vurdere hva vi skal videre gjøre med Ingjald Ørbeck Sørheim. »

(60)

Etter å ha blitt spurt om det fortsatt var aktuelt å gå til søksmål, svarte Holst:

« Ja, så absolutt. Det er jo en betydelig sum, og disse pengene, det er ikke ment at de skal betales ut til advokater her i Norge. Det er ment at de pengene som ble samlet inn i sin helhet skulle da gis til, og nytes godt av, de palestinske barn og ungdom. »

(61)

Til slutt i innslaget sa reporter Gøran Skaalmo:

« Advokatfirmaet Lyng anmodet Ingjald Ørbeck Sørheim om å betale tilbake penger. Kort tid senere forlot han sin jobb i firmaet. Ingjald Ørbeck Sørheim sier til TV 2 at han ikke har mottatt noe krav fra fondet og at han ikke vil kommentere saken før han får et krav. »

(62)

Tilnærmet samme innslag ble også sendt i nyhetene ved midnatt.

(63)

Utsagnet som lå inne på tekst-tv, hadde overskriften « Advokatlønn tapper Holstfond » og lød slik:

« Den tidligere AP-toppen, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, beskyldes for urettmessig å ha tatt ut 360.000 kroner i honorar fra Johan Jørgen Holsts minnefond. »

(64)

Teksten er skrevet av en journalist i selskapet Nyhetssentralen Byrå 2 ANS, som er et heleid TV 2-selskap. TV 2 har ikke bestridt at selskapet skal anses som ansvarlig utgiver av innslaget på tekst-tv.

(65)

Reportasjen i TV 2-nyhetene ble fulgt opp med en ny reportasje den 10. desember, der det ble vinklet mot kontrollen med stiftelser og problemer rundt dette. Hovedinnslaget var her et intervju med fylkesmann Kåre Willoch. Etter en nøytral innledning fra nyhetsoppleseren uttalte reporter Gøran Skaalmo følgende:

« Styret i Johan Jørgen Holsts minnefond vurderer å saksøke den tidligere AP-toppen, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, for honorarer og kostnader han har krevd av fondet. Det er langt fra første gang det er uro rundt stiftelser av denne typen. I løpet av få år har flere advokater og samfunnstopper blitt påtalt og straffet for sin omgang med penger som ligger i stiftelser. »

(66)

Samtidig ble det i bakgrunnen vist to separate bilder av Ingjald Ørbeck Sørheim.

(67)

Det er etter mitt syn ikke tvilsomt - og heller ikke bestridt fra de ankende parters side - at det i introduksjonen til innslaget den 9. desember refereres en ærekrenkende beskyldning mot ankemotparten, når det uttales at han blir « beskyldt for å ha tatt ut urettmessige honorarer fra Johan Jørgen Holsts minnefond ». Dette må forstås slik at styret mener at det er tatt ut penger av fondet i en grad som ikke var holdbar, og som Ingjald Ørbeck Sørheim kan klandres for.

(68)

Partene er uenige om utsagnet skal forstås slik at det her fremsettes en beskyldning om straffbart forhold fra Ørbeck Sørheims side. Det fremgår av reportasjen at det som styret i Minnefondet bebreidet ham, var at han hadde belastet fondet « for honorarer og andre utgifter som ikke var klarert i styret ». Det fremgår videre at styret på denne bakgrunn overveiet et sivilt søksmål mot Ingjald Ørbeck Sørheim, noe som må innebære at man mente at han var ansvarlig for beløpet overfor fondet. Det sies ikke noe om at Ingjald Ørbeck Sørheim skal ha begått underslag eller annet straffbart forhold eller at forholdet skal anmeldes. Jeg kan heller ikke - også når det ses hen til de strenge regler som gjelder for advokater - se at utsagnet implisitt innebærer en beskyldning om straffbart forhold fra Ørbeck Sørheims side. Dette er også i samsvar med den forståelse den samlede lagmannsrett hadde av dette innslaget. Men det er samtidig klart at utsagnet vil kunne oppfattes som en alvorlig beskyldning om sterkt kritikkverdig forhold fra en advokats side. Jeg er enig med ankemotparten i at dette utsagnet både var egnet til å skade hans « gode navn og rykte » og til å utsette ham for tap av den for hans stilling « fornødne tillit », jf. straffeloven § 247.

(69)

Meldingen på tekst-tv var - som slike meldinger alltid er - meget kortfattet. Utsagnet er det samme som i den innledende setning i introduksjonen til nyhetsinnslaget, men her mangler man altså de presiseringer som der kom senere. Jeg kan heller ikke se at det i denne meldingen fremsettes en beskyldning om straffbart forhold fra Ørbeck Sørheims side. Overskriften « Advokatlønn tapper Holstfond » bringer - slik jeg ser det - i særlig grad tanken hen på at fondet har vært uforsvarlig ledet. En annen sak er at meldingen på tekst-tv er - etter mitt syn unødig - upresis, når den kan forstås slik at Ingjald Ørbeck Sørheim har tatt ut 360.000 kroner i honorar til seg selv. Jeg kan likevel ikke se at dette medfører at beskyldningen her får en annen karakter enn den som ble fremsatt i introduksjonen til nyhetsinnslaget. Jeg tilføyer at det på en måte ligger i selve mediets karakter at meldinger på tekst-tv vil måtte ha et sterkt « tabloidpreg » hvor nyanser ofte ikke vil komme frem. Dette vil leserne av slike meldinger være klar over. For lesere som finner en melding på tekst-tv av interesse, vil det være naturlig å søke ytterligere informasjon om saken for eksempel i kanalens ordinære nyhetssendinger. Dette forhold må etter mitt syn ha betydning både ved tolkningen av meldinger på tekst-tv og ved vurderingen av forholdet til EMK artikkel 10.

(70)

Innslaget den 10. desember 1997 inneholder - dersom man utelukkende ser på de utsagn som er fremsatt - ikke noe som kan oppfattes som en ærekrenkende beskyldning mot Ingjald Ørbeck Sørheim. Reportasjen var en generell oppfølging av den som ble sendt dagen før. Lagmannsrettens flertall er kommet til at den billedbruken som her ble benyttet, innebærer at reportasjen vil kunne oppfattes som om Ingjald Ørbeck Sørheim blir beskyldt for et straffbart forhold. Det var etter mitt syn både unødvendig og urimelig å vise bilder av Ingjald Ørbeck Sørheim samtidig som reporteren i generelle ordelag omtalte tidligere straffbare misligheter i stiftelser. Jeg mener likevel at den uheldige billedbruken ikke innebærer at innslaget - samlet vurdert - kan oppfattes som en beskyldning om at det også forelå straffbart forhold fra Ørbeck Sørheims side.

(71)

Det var ikke grunnlag for den beskyldningen som ble fremsatt i introduksjonen til reportasjen den 9. desember og i meldingen på tekst-tv samme dag. Søksmålet fra Minnefondet ble trukket etter at voldgiftsretten - i saken mellom Ingjald Ørbeck Sørheim og Advokatfirmaet Lyng - prejudisielt kom til at fondet ikke hadde noe krav mot Ingjald Ørbeck Sørheim. Dette gjaldt både i forhold til de to fakturaer - på henholdsvis 150.000 kroner og 100.000 kroner - som fondet hadde dekket, og i forhold til det honoraret på 109.000 kroner, hvorav 40.000 kroner var utlegg, som Ingjald Ørbeck Sørheim hadde fått utbetalt. Det fremgår av dommen at voldgiftsretten ikke fant saken tvilsom.

(72)

Jeg går så over til spørsmålet om det er adgang til å pålegge oppreisningsansvar for de ærekrenkende utsagn. Det er - som nevnt - på det rene at oppreisning etter EMDs praksis kan være et inngrep i ytringsfriheten som strider mot EMK artikkel 10. Inngrep i ytringsfriheten krever etter artikkel 10 nr. 2 en tungtveiende begrunnelse - det må være nødvendig i et demokratisk samfunn og være til fordel for interesser som er nevnt i bestemmelsen. Det er alternativet « for å verne andres omdømme » som er aktuelt i denne saken. Det fremgår både av praksis fra EMD og Høyesterett at pressens rolle som « public watchdog » « må balanseres mot hensynet til personvernet, derunder enkeltmenneskers omdømme, som også er en anerkjent menneskerettighet, jf. EMK artikkel 10 nr. 2 - vern av omdømmet - og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 17 nr. 1 », jf. Rt-2002-764 på side 773.

(73)

Når man skal ta stilling til om en reaksjon mot en ytring er i strid med EMK artikkel 10, må det foretas en sammensatt vurdering hvor en rekke - dels sammenvevete og dels nokså forskjelligartede - forhold blir trukket inn. Om dette heter det i avsnitt 44 i Tønsberg Blad-dommen:

« Avgjørelsen i Rt-2002-764 og EMDs praksis viser at det ved den konkrete avveiningen må foretas en vurdering etter flere kriterier. Av disse finner jeg grunn til å fremheve graden av allmenn interesse, beskyldningens karakter, derunder om beskyldningen klassifiseres om « value judgment » eller « factual statement », om den retter seg mot offentlig person eller privatperson, samt graden av aktsomhet, derunder om og eventuelt i hvilken utstrekning media på publiseringstidspunktet hadde holdepunkter i faktum for at påstanden var sann. Generelt vil ytringen ha et sterkt vern dersom den gjelder forhold av allmenn interesse, verdivurderinger, videreformidling, offentlig person, og det foreligger sterke holdepunkter for at påstanden var sann. Motsatt: Gjelder saken beskjeden allmenn interesse, faktapåstander, egen fremsettelse, privatperson, og det foreligger svake holdepunkter for at påstanden var sann, har ytringen et mindre sterkt vern. »

(74)

Det er her et viktig skille mellom pressens videreformidling av andres usanne beskyldninger og medias egen fremsettelse av ikke beviste ærekrenkende påstander. Det er ikke tvilsomt at ytringsfriheten rekker lenger ved videreformidling, beroende blant annet på hvem som har fremsatt den påstand som formidles, jf. avsnitt 42 i Tønsberg Blad-dommen ( HR-2002-922-a-A42). De utsagn - som jeg har funnet ærekrenkende - fremstår som en formidling av det syn styret i Minnefondet hadde gitt uttrykk for. At reportasjene også inneholder bemerkninger som sto for TV 2s egen regning, kan ikke ha betydning i denne sammenheng. Hvor stor vekt dette momentet skal ha i den endelige vurdering, vil - slik jeg ser det - særlig måtte ses i sammenheng med hvilke holdepunkter journalisten på publiseringstidspunktet hadde for at beskyldningen var sann. Dette kommer jeg tilbake til.

(75)

Det må etter mitt syn kunne legges til grunn at den ærekrenkende beskyldning, som her er videreformidlet, gjelder faktiske forhold - nemlig at Ingjald Ørbeck Sørheim uberettiget hadde tatt penger ut av fondet. Dette er - som jeg tidligere har vært inne på - en beskyldning som det etter sin art kunne ha vært ført sannhetsbevis for. Jeg kan ikke se det annerledes enn at dette - i EMDs terminologi - må bedømmes som en « factual statement ». At de faktiske forhold beskyldningen gjelder, også vil kunne gi grunnlag for en moralsk kritikk av Ingjald Ørbeck Sørheim, fratar etter mitt syn ikke beskyldningen denne karakter. I denne henseende mener jeg at saken står i samme stilling som den gjorde i Tønsberg Blad-dommen, jf. dommen avsnitt 40 ( HR-2002-922-a-A40) og - for mindretallets vedkommende - avsnitt 56 ( HR-2002-922-a-A56).

(76)

At den ytring som inneholder beskyldningene, er av allmenn interesse, er et helt sentralt moment i vurderingen av om fremsettelsen av usanne ærekrenkende påstander om faktiske forhold rettet mot privatpersoner skal anses beskyttet av ytringsfriheten. Dette har nettopp sammenheng med pressens grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn. Det er når det gjelder spørsmål av allmenn interesse at pressen har sin oppgave i å avsløre maktmisbruk, ulovligheter og uhederligheter. Det er her pressen har sin rolle som « a public watchdog », slik det er uttrykt i en rekke avgjørelser av EMD.

(77)

Det er etter mitt syn uten videre klart at spørsmålet om pengebruken i Minnefondet var av stor offentlige interesse. Dette er generelt sett et viktig tema både på bakgrunn av mislighetene i andre stiftelser og av hensyn til dem som betaler penger inn til stiftelser. Bakgrunnen for opprettelsen av Minnefondet og dets formål og virksomhet gjorde at dette var av særlig offentlig interesse. At Minnefondets virksomhet ifølge regnskapene synes å ha vært mislykket, ga en konkret foranledning til å vurdere dets arbeid nærmere. Dette forsterkes av fylkesmannens brev og notat. Det kan etter mitt syn ikke anses tvilsomt at Ingjald Ørbeck Sørheim i denne relasjon må anses som en offentlig person. I første rekke skyldes dette hans posisjon som styremedlem og drivende kraft i Minnefondet. Det må også antas at en advokat som i sitt arbeid utfører slike oppgaver, i noe større grad enn andre må tåle offentlighetens lys. Jeg tilføyer at Ørbeck Sørheims posisjon i Minnefondet nettopp hadde sammenheng med det omfattende kontaktnett og den erfaring han hadde skaffet seg gjennom tidligere stillinger og verv.

(78)

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om journalistens aktsomhet ved publiseringen, og vil se dette i sammenheng med hvilke faktiske holdepunkter han på dette tidspunktet hadde for at den gjengitte beskyldningen var sann. Skaalmo hadde fra fylkesmannens arkiv innhentet referatene fra styremøtene i fondet, regnskapene og korrespondansen med fylkesmannen og dennes interne notat. Det fremgikk av referatet fra styremøtet den 14. september 1995 at fondet ville gå til søksmål mot Ingjald Ørbeck Sørheim med krav om refusjon av et beløp på 359.000 kroner. At dette fremdeles var aktuelt, hadde han fått bekreftet i intervjuet med Paal Holst. Ankemotparten har pekt på at styret i et tidligere møte hadde godkjent regnskap for 1994 og at honoraret og utgiftene der fremgikk. Selv om referatene fra de tidligere styremøter også inneholder uttalelser som viser at honoraret og utgiftsdekningen hadde vært diskutert, er det klart at godkjennelsen innebærer at det kunne stilles spørsmål ved styrevedtaket den 14. september. Dette vedtaket gir dessuten bare uttrykk for en partsoppfatning i en privatrettslig tvist.

(79)

For Skaalmos vedkommende må det imidlertid ha vært av helt sentral betydning at det fremgikk både av styrereferatene og av de samtaler han hadde, at advokatfirmaet Lyng - hvor Ingjald Ørbeck Sørheim hadde vært partner - hadde anmodet ham om å betale det omstridte beløpet til fondet. Det var nærliggende å forstå advokatfirmaet slik at det også mente at fondet hadde rettskrav på å få beløpet refundert av Ingjald Ørbeck Sørheim. Skaalmo var også kjent med at Ingjald Ørbeck Sørheim på grunn av konflikten om dette spørsmålet hadde trådt ut av advokatfirmaet. Den - etter mitt syn nokså oppsiktsvekkende - støtten som fondet hadde fått av advokatfirmaet Lyng, måtte gi Skaalmo grunnlag for å tro at kravet juridisk sett stod sterkt.

(80)

Jeg finner det på denne bakgrunn vanskelig generelt å bebreide Skaalmo for ikke å ha foretatt grundigere undersøkelser før reportasjen ble sendt. Det er anført at han burde ha undersøkt i Aftenpostens dataarkiv, og at han da ville ha funnet artikkelen fra 1995. Det hadde nok vært en fordel om han hadde gjort dette, men betydningen av denne artikkel svekkes ved den utvikling som var skjedd siden den gang. Det er særlig opplysningene om advokatfirmaet Lyngs holdning som her er sentral. Det kan nok reises spørsmål om Skaalmo ikke burde ha vært mer kritisk i intervjuet med Paal Holst. Det eneste spørsmål av betydning som Holst her gir et svar på, er hvorfor kravet ikke tidligere er gjort gjeldende. Hensett til de opplysninger han hadde fått av advokatfirmaet Lyng, synes imidlertid Skaalmo ikke i særlig grad å kunne bebreides dette. Skaalmos opplegg var åpenbart at Ingjald Ørbeck Sørheim skulle gi sin versjon av saken, og at den ønskede balanse derved skulle oppnås.

(81)

Sentralt for vurderingen av Skaalmos aktsomhet blir derfor om rimelige krav til kontradiksjon her ble oppfylt. Det er på det rene at henvendelsen fra Skaalmo - på grunn av tidsforløpet - kom overraskende på Ingjald Ørbeck Sørheim. Hans reaksjon på henvendelsen er gjengitt i ankemotpartens prosesskrift til Oslo byrett av 29. juni 1998, hvor det blant annet heter:

« Det medfører ikke riktighet av TV2 hadde avtalt noe intervju med saksøker. Gøran Skaalmo var meget pågående og insisterte på å komme ned på Ørbeck Sørheims kontor for å intervjue ham. Ingjald Ørbeck Sørheim aksepterte ikke dette, både fordi han hadde en travel dag og fordi han ønsket å ha betenkningstid. Ingjald Ørbeck Sørheim skulle derfor ringe Skaalmo tilbake. Ved tilbakemelding opplyste Ingjald Ørbeck Sørheim at han ikke ønsket å la seg intervjue. Skaalmo svarte da at han alt stod utenfor kontoret med opptaksfolk. Ingjald Ørbeck Sørheim avslo likevel å la seg intervjue. Etterpå sendte Gøran Skaalmo riktignok en fax til saksøker. Saksøker valgte imidlertid ikke å svare på denne. Hans eneste svar var de to korte setninger som fremgår av utskriften, jfr stevningens bilag 1. »

(82)

Lagmannsretten har - på grunnlag av umiddelbar bevisførsel - lagt til grunn at dette gir en riktig beskrivelse av hendelsesforløpet. Jeg er enig i dette. Jeg kan ikke se at det er bevismessig grunnlag for at Ingjald Ørbeck Sørheim ba om ytterligere tid til forberedelser.

(83)

Skaalmo var i de første henvendelsene til Ingjald Ørbeck Sørheim tilbakeholden med å opplyse om hvilket materiale han hadde og hvilke problemstillinger som skulle tas opp i intervjuet. Og dette var - ifølge Skaalmos forklaring - utslag av en bevisst strategi fra hans side. Denne tilbakeholdenhet gjorde det nok noe vanskelig for Ingjald Ørbeck Sørheim - som ikke var kjent med utviklingen i saken etter at han trådte ut av styret - å forholde seg til henvendelsene. Etter mitt syn innebar imidlertid den telefaksen som Skaalmo senere sendte, langt på vei en tilfredsstillende klargjøring. Telefaksen lød slik:

« Jeg viser til gjentatte telefonsamtaler i dag 9.12.97.

De spørsmål vi ønsker svar på er disse:

1. Hvilket arbeid var det fra din side som berettiget et honorarkrav på 170.000 kroner i 1994?

2. Har du blitt anmodet av Holsts minnefond v/ adv. Preben Aas eller andre om å betale tilbake honorarer på 107.000 kroner, samt kostnader for fondet på 250.000 kroner?

3. Er pengene betalt tilbake?

4. Bestrider du kravets berettigelse?

5. Din kommentar til at fondet vurderer rettslige skritt for å inndrive kravet?

Jeg er innforstått med at du har avvist å la deg intervjue om dette temaet, men som reporter er det min jobb å forsikre meg om at du har fått alle muligheter til å komme til orde i vår fremstilling. Derfor gjentar jeg tilbudet om et intervju nå. Det bør selvsagt skje i rimelig tid før vår hovedsending klokken 2130 i dag. »

(84)

Her fikk Ingjald Ørbeck Sørheim klargjort hvilke spørsmål man ønsket hans svar på. Det var neppe nødvendig med omfattende forberedelser for å besvare disse. Og dersom han hadde valgt å bli intervjuet og gitt et tilsvar til Paal Holsts beskyldninger, ville reportasjen fått et helt annet balansert preg enn den fikk når han ikke medvirket. Jeg tilføyer at de uttalelser som Ingjald Ørbeck Sørheim hadde bedt om ble referert i innslaget, også ble gjengitt.

(85)

Jeg oppsummer mitt syn på forholdet til EMK artikkel 10 slik: Det var av meget stor offentlig interesse å ta opp den konflikten som var oppstått i Minnefondet. Med den posisjon som Ingjald Ørbeck Sørheim hadde i fondet, var det berettiget at søkelyset i særlig grad ble rettet mot ham. Den beskyldningen om urettmessige uttak av midler, som ble gjengitt i innslaget, hadde - i alle fall langt på vei - støtte i det syn som advokatfirmaet Lyng hadde inntatt. Det kan - med dette som bakgrunn - ikke rettes vesentlige bebreidelser mot omfanget av de undersøkelser som journalisten gjorde før reportasjen ble sendt. Ingjald Ørbeck Sørheim fikk - når det også ses hen til telefaksen - en tilsvarsrett som han kunne og burde ha benyttet. Reportasjene kan hevdes i unødig grad å være vinklet mot Ingjald Ørbeck Sørheim personlig, og de inneholder også enkelte unøyaktigher. Det fremgår imidlertid av EMDs praksis at også en aggressiv og polemisk tone i reportasjene er vernet av ytringsfriheten. Og også visse overdrivelser og feilskjær godtas. Det gjelder en grense for hva som her aksepteres, men jeg kan ikke se at denne grensen i dette tilfellet er overskredet.

(86)

Jeg er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for Ørbeck Sørheims krav om tilkjennelse av oppreisning, og de ankende parter må etter mitt syn derfor bli å frifinne.

(87)

Anken har etter dette ført frem. De ankende parter har ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Saken har på enkelte punkter - særlig i forbindelse med aktsomhetsvurderingen - voldt tvil, og de uriktige beskyldningene som ble fremsatt i programmet, har utvilsomt vært en stor belastning for ankemotparten. Jeg er kommet til at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes verken for anken eller motanken.

(88)

Jeg stemmer for denne dom:

1. TV 2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg frifinnes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

(89)

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(90)

Dommer Stabel: Likeså.

(91)

Dommer Skoghøy: Likeså.

(92)

Justitiarius Schei: Likeså.

(93)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1. TV 2 AS, Arne A. Jensen og Bjarne Berg frifinnes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.