LB-1996-998 (Borgarting lagmannsrett)

--------------------------------------------------------------------------------

PARTENE: Ankende part: Amelia Riis (Prosessfullmektig: Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen). Motpart: AS Falkefjell og Kristoffer Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Stang Lund). 

 

DOMMERNE: Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Ekstraordinær lagdommer Lars-Jonas Nygard. 

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

       Saken gjelder et erstatningssøksmål som Amelia Riis har reist mot AS Falkefjell og Kristoffer Olsen. Grunnlaget for kravet er at de skal ha begått rettsstridige handlinger mot henne vinteren og våren 1975 i forbindelse med en pantsettelse av skipet MS « Sognefjell ».

 

       Bakgrunnen for tvisten er en rekke langvarige arvestridigheter mellom Kristoffer Olsen, som var leder av Olsen-siden i rederiet Olsen & Ugelstad, og hans søster Amelia Riis. Den tredje av søsknene, Monika Riis Johansen, er ikke part i saken. Faren, Kristoffer Olsen, døde i 1948 og sønnen overtok ledelsen av rederiet. Moren, Dagny Olsen, satt i uskiftet bo frem til sin død i 1970. Det ble foretatt flere gaveutdelinger til barna, dels mens faren levde og senere fra uskifteboet. Tvistighetene har særlig knyttet seg til Amelia Riis' aksjonærposisjon i en del av rederiselskapene under Olsen & Ugelstad, og dessuten forskjellige disposisjoner som Kristoffer Olsen har foretatt i selskapene der Amelia Riis var aksjonær. Tvistighetene har pågått i ulike former siden 1950-årene og omfatter blant annet en rekke søksmål, samt krav om granskning av selskapene AS Dovrefjell og AS Luksefjell hvor Amelia Riis var aksjonær. Det er ikke nødvendig av hensyn til nærværende sak å gjøre nærmere rede for hva tvistene har gått ut på.

 

       Med sikte på å få til en samlet løsning på tvistighetene ble det den 5. april 1974 inngått en avtale (påskeavtalen) mellom på den ene side AS Falkefjell (rederiet) og Kristoffer Olsen og på den annen side Amelia Riis og hennes ektefelle, Einar Riis. Hovedtrekkene i avtalen var at AS Falkefjell skulle overdra et skip, MS « Sognefjell », til Amelia Riis eller et selskap hun utpekte, innenlands eller utenlands, til skalaverdi 22.400.000 kroner. AS Falkefjell stod registrert som formell eier i skipsregisteret, men også selskapene AS Dovrefjell og AS Luksefjell eide andeler i det. Overtakelsen skulle skje etter utlossing Karmøy, og det var forutsatt at levering skulle skje senest innen 6. mai 1974. Skipet skulle leveres med en pantegjeld til AS Falkefjell på 20 millioner kroner, men det skulle ellers være fritt for heftelser.

 

       Som motytelse skulle ektefellene Riis overdra sine aksjer i selskapene AS Enterprise, AS Dovrefjell, AS Rudolf og AS Luksefjell til AS Falkefjell for en samlet pris lik differansen mellom skipets verdi og obligasjonen, cirka 2,4 millioner kroner. Arvestridighetene skulle bilegges, herunder skulle Amelia Riis trekke tilbake sin begjæring om gransking i AS Dovrefjell, og hun skulle godta at Kristoffer Olsen beholdt eiendomsretten til en del omstridte aksjer i AS Luksefjell. Videre skulle hun overføre sin tredjedel av dødsboets aksjer til Kristoffer Olsen. Tvistespørsmål vedrørende påskeavtalen skulle avgjøres ved voldgift.

 

       Etter at avtalen var kommet i stand, utpekte Amelia Riis et selskap som skulle registreres i Liberia som fremtidig eier av MS « Sognefjell ». Skjøte ble utferdiget og deponert hos advokat Trygve Hirsch, og AS Dovrefjells og AS Luksefjells eierandeler ble overført til AS Falkefjell. I slutten av april 1975 solgte Amelia Riis skipet videre til en indisk kjøper for USD 12 millioner. Det viste seg imidlertid vanskelig å få eksportlisens, som først forelå den 16. august 1974. I mellomtiden hadde den indiske kjøperen trukket seg. I august 1974 hadde brukt tonnasje falt betydelig i verdi, noe som førte til tvist mellom partene om gjennomføringen av påskeavtalen. Rederiet tilbød å levere skipet i Ravenna den 3. september, et tilbud som Amelia Riis avslo, og den 18. september hevet hun avtalen. Tvisten lot seg ikke løse i minnelighet, og ved stevning av 4. oktober 1974 reiste hun voldgiftssak.

 

       Hovedforhandlingen i voldgiftsretten ble innledet den 10. mars 1975. Under hovedforhandlingen hadde Amelia Riis høyesterettsadvokat Jonas Myhre som prosessfullmektig, og Einar Riis møttepå hennes vegne. I stevningen ble det prinsipalt nedlagt påstand om at avtalen skulle oppfylles med pengeytelse i skipets sted. Rederiet reiste motsøksmål og nedla prinsipal påstand om at Amelia Riis skulle overta skipet etter skalaverdi, som avtalt. Begge parter nedla også subsidiære påstander, levering av skipet med supplerende erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Under hovedforhandlingen begrenset imidlertid Amelia Riis beløpet nedad til 18,9 millioner kroner, og rederiet begrenset beløpet oppad til 6 millioner kroner. Atter subsidiært påstod begge parter påskeavtalen hevet. Den 15. mars ble saken forsøkt forlikt i et møte mellom retten og prosessfullmektigene, uten deltakelse av partene. Enighet ble ikke oppnådd, og saken ble tatt opp til doms den 18. mars.

 

       Etter at voldgiftssaken var tatt opp til doms, inntraff det en del begivenheter i tilknytning til et annet av rederiets skip, TT « Falkefjell », og som påvirket rederiets muligheter til å oppfylle påskeavtalen. En gruppe banker, blant dem DnC og Manufacturers Hannover Trust Company (Mantrust), hadde i 1973 gitt et lån på 32 millioner USD for å finansiere dette skipet (Falkefjellånet). Agent for lånet var DnC (banken). AS Falkefjell var solidarisk ansvarlig for lånet sammen med syv andre selskaper, hvorav fem ble disponert av Olsen & Ugelstad. Skipet var bortfraktet på et tre års certeparti til Hilmar Reksten. Skipet ble pantsatt og certepartiinntektene ble tiltransportert banken som sikkerhet. Våren 1975 sank verdien av TT « Falkefjell » som følge av den generelle nedgangen innen skipsfarten. Den 10. april meddelte Reksten at han var nedgangen innen skipsfarten. Den 10. april meddelte Reksten at han var ute av stand til å betale certepartihyren. DnC krevet deretter at rederiet stilte tilleggssikkerhet. Løsningen ble at rederiet samtykket i at MS « Sognefjell » ble påheftet en pantobligasjon på USD 8 millioner, som ble antatt å være cirka USD 2 millioner mer enn skipets antatte markedsverdi på dette tidspunktet. Obligasjonen inneholdt også en bestemmelse om salgsforbud. Den er datert 26. april 1975, og den ble utstedt til fordel for høyesterettsadvokatene Ole Lund (daværende direktør i Olsen & Ugelstad) og Christian Haneborg, som var bankens juridiske rådgiver. Obligasjonen ble deponert hos h.r.advokat Haneborg, som avga en erklæring om at han ville gi den tilbake til rederiet hvis voldgiftsretten skulle komme til at påskeavtalen var « null and void ». Obligasjonen ble registrert i skipsregisteret den 28. april, samme dag som høyesterettsadvokat Lund ble kjent med hvilket resultat voldgiftsretten ville komme til. Lagmannsretten må på grunnlag av ordlyden i en teleks som Einar Riis sendte rederiets og Kristoffer Olsens prosessfullmektig påfølgende dag, legge til grunn at også Riis var blitt kjent med resultatet den 28. april.

 

       Dom i voldgiftssaken ble avsagt den 2. mai 1975. Ingen av partene fikk medhold i sine prinsipale påstander. Voldgiftsretten kom til at rederiet måtte holdes ansvarlig for leveringsforsinkelsen fra første halvdel av juli 1974 til oktober samme år, og at Amelia Riis hadde krav på erstatning for skipets verdifall i denne perioden. Voldgiftsretten fant videre at den supplerende erstatningen ville ligge mellom 18,9 millioner kroner og 6 millioner kroner. Følgelig måtte det i samsvar med partenes atter subsidiære påstander avsies dom for at påskeavtalen heves, jf. tvistemålsloven § 85.

 

       Etter at voldgiftsdommen var avsagt, ble det forhandlet videre mellom banken og rederiet om sikkerhet for falkefjellånet. De ble enige om at MS « Sognefjell » skulle stilles som tilleggssikkerhet, og pantobligasjonen ble den 7. juni 1975 tiltransportert DnC som agent for långiverbankene. Obligasjonen ble slettet den 3. desember 1975.

 

       Den 3. februar 1977 reiste Amelia Riis søksmål for Oslo byrett mot AS Falkefjell og Kristoffer Olsen med påstand om at voldgiftsdommen måtte kjennes ugyldig (ugyldighetssaken). Hun anførte at rederiet hadde holdt henne ukjent med pantobligasjonen og rederiets svake økonomiske situasjon. Hadde hun fått kjennskap til disse forholdene før dommen ble avsagt, ville hun ha krevet saken reassumert, og hun ville i så fall ha nedlagt en annen påstand enn hun gjorde. Hun vant ikke frem i byretten, men hun fikk medhold i lagmannsretten. Ved Høyesteretts dom av 9. november 1983 ble byrettens dom stadfestet. Den 21. mars 1984 begjærte hun gjenopptakelse av Høyesteretts dom. Begjæringen ble forkastet ved kjennelse av 8. mars 1985.

 

       Den norske Creditbank ble saksøkt av Amelia Riis den 25. september 1982 (DnC-saken). Hun krevet at banken måtte dekke hennes tap, tilsvarende hva voldgiftsretten ville ha kommet frem til uten den nedre begrensingen i erstatningsbeløpet. Ved Oslo byretts dom av 18. oktober 1988 ble banken frifunnet. Byrettens dom ble etter anke stadfestet av lagmannsretten den 3. juli 1991. Amelia Riis' anke til Høyesterett ble nektet fremmet.

 

       Nærværende søksmål ble reist ved stevning av 6. mars 1986 til Oslo byrett. Byretten delte forhandlingene slik at det skulle forhandles særskilt over ansvarsgrunnlaget, jf. tvistemålsloven § 98 annet ledd. Oslo byrett avsa den 28. desember 1995 dom med denne domsslutning:

 

 

 

1. De saksøkte frifinnes. 

2. I saksomkostninger betaler Amelia Riis innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til AS Falkefjell og Kristoffer Olsen kr 197.153,80 - etthundreognittisjutusenetthundreogfemtitre 80/100.

 

 

 

       Byretten kom til at Amelia Riis burde ha fått underretning om pantsettelsen og rederiets økonomiske situasjon, men at dette likevel ikke hadde påført henne noe tap. Etter byrettens oppfatning kunne påskeavtalen av hensyn til rederiets kreditorer ikke under noen omstendighet ha vært gjennomført i mai 1975.

 

       Amelia Riis har ved rettidig anke brakt saken inn for Borgarting lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Lagmannsretten besluttet den 12. mai 1997 i medhold av tvistemålsloven § 98 annet ledd å dele forhandlingene slik at det først forhandles om det foreligger ansvarsgrunnlag og om et eventuelt krav er foreldet.

 

       Ankeforhandlingen ble avholdt i dagene 1. - 23. oktober 2002 i Oslo tinghus. Amelia Riis møtte og avga partsforklaring. AS Falkefjell var representert av styrets formann, Rudolf Ugelstad, som avga forklaring. Kristoffer Olsen hadde sykdomsforfall. Det ble avhørt fem vitner, herunder Einar Riis som fulgte ankeforhandlingen. Dokumentasjon framgår av rettsboken.

 

 

 

       Den ankende part, Amelia Riis, anfører sammenfatningsvis:

 

       Pantsettelsen av MS « Sognefjell » var en rettsstridig krenkelse av Amelia Riis rettigheter. Hun er derved påført et tap som AS Falkefjell og Kristoffer Olsen er ansvarlige for.

 

       Da pantsettelsen skjedde, var Amelia Riis blitt eier av MS « Sognefjell ». Mye taler for at eiendomsretten til skipet gikk over til henne allerede da påskeavtalen ble inngått. Iallfall ble hun eier den 6. mai 1974 da skipet skulle ha vært levert. Påskeavtalen innledes med at AS Falkefjell « overdrar » skipet til Amelia Riis. Skipet seilte deretter for hennes regning og risiko, skipsskjøtet ble deponert hos en advokat, og skipet skulle slettes i det norske skipsregisteret. Senere forelå eksportlisensen. Rederiet og Kristoffer Olsen behandlet henne ikke lenger som en aksjonær i AS Dovrefjell og AS Luksefjell under henvisning til at hun ikke lenger var eier av disse aksjene i de to selskapene. Rederiet hadde ingen innsigelser mot at hun solgte skipet til indiske kjøpere, et salg som ikke lot seg gjennomføre fordi rederiet ikke søkte om eksportlisens i tide. At rederiet stod legitimert som eier utad, er uten betydning for forholdet mellom partene. Det er ikke uvanlig at legitimasjonen går lenger enn hjemmelshaverens rett, jf. Sjur Brækhus og Axel Hærem: Norsk tingsrett (1964) side 383. At skjøtet til Amelia Riis ikke var registrert i skipsregisteret, er således ikke avgjørende for spørsmålet om eiendomsrettens overgang, jf. Brækhus og Hærem sidene 376, 377, 378, 379, 383, 384, 385 og 386. Spørsmålet om eiendomsretten er imidlertid ikke avgjørende for vurderingen av hvorvidt rederiet opptrådte rettsstridig overfor Amelia Riis.

 

       Spørsmålet om Amelia Riis har et erstatningskrav etter påskeavtalen, er ikke rettskraftig avgjort ved voldgiftsdommen. Når en skal undersøke hva som er rettskraftig avgjort, må utgangspunktet tas i domskonklusjonen, jf. Torstein Eckhoff: Rettskraft (1945) side 60. I dette tilfellet følger det av domskonklusjonen at påskeavtalen er hevet. Hevningsgrunnlaget var at rederiet hadde misligholdt avtalen, og Amelia Riis hadde derfor krav på erstatning for MS Sognefjells verdifall. Voldgiftsretten tok derimot ikke stilling til det etterfølgende hevningsoppgjøret - herunder et mulig erstatningsansvar fordi hun fikk aksjer tilbake som hadde sunket i verdi. Rettskraftvirkningen omfatter kun de krav eller rettsforhold som retten har tatt stilling til ved avgjørelsen, og som konklusjonen gir beskjed om hvordan retten har løst, jf. Jens Edvin A. Skoghøy: Tvistemål (2. utgave) side 802.

 

       En dom som går ut på at en avtale heves på grunn av mislighold, er ikke til hinder for at den skadelidende part senere reiser erstatningssøksmål, jf. Jo Hov: Sivil rettergang (1994) side 498. Således kan ikke Amelia Riis være prosessuelt avskåret fra å kreve erstatning for andre tap enn verdifallet på MS « Sognefjell ». Hun fikk medhold i at det var rederiet som hadde misligholdt påskeavtalen, følgelig må det ha vært hennes hevningspåstand som ble lagt til grunn for dommen. Rederiet prosederte ikke på hevningspørsmålet, og det anførte heller ikke et rettsgrunnlag for sin hevningspåstand. Noe rettsgrunnlag forelå da heller ikke; eget mislighold gir ingen hevningsrett. Når rederiet likevel valgte å nedlegge påstand som det gjorde, sa det seg i realiteten enig med Amelia Riis i at hun hadde rett til å heve avtalen. Hvis Amelia Riis kan sannsynliggjøre at hun har lidt et økonomisk tap i forbindelse med hevningsoppgjøret, kan ikke rederiet nå bestride at rederiets mislighold var hevningsgrunn. Hver av partene - også rederiet og Kristoffer Olsen - må bære risikoen for egne påstander.

 

       Krav som ikke har vært prøvet i den første saken, må i alminnelighet kunne pådømmes i en senere sak, selv om det bygger på de samme grunnlag som et tidligere pådømt krav, jf. Stephan Hurwitz og Bernhard Gomard: Tvistemål (4. utgave) sidene 366, 368 og 369 og Rt-1966-505. I tillegg ville det være helt urimelig om Amelia Riis nå skulle være avskåret fra å kreve erstatning for aksjenes verdifall. Hun trodde - og hadde heller ikke grunnlag for å tro noe annet - at hennes aksjer og andel i dødsboet etter foreldrene var vesentlig mer verd enn skipet. Hun mente derfor at hun ikke ville lide noe tap ved at påskeavtalen ble hevet. Det må legges vekt på at voldgiftssaken ville ha blitt vesentlig mer komplisert og omfattende hvis dette spørsmålet hadde vært prosedert, jf. Anders Bratholm og Jo Hov: Sivil rettergang (1973) side 426 og Hurwitz og Gomard side 368. Hvis det ikke passer for partene å ta opp tvisten i sin full bredde, er det ingen grunn til å tvinge dem til det, jf. Eckhoff side 56. I ettertid har det vist seg at verdien på hennes aksjer og hennes andel i dødsboet hadde falt vesentlig siden påskeavtalen ble inngått, i realiteten var selskapene insolvente. Til tross for at rederiet og Kristoffer Olsen satt inne med all informasjon om de aktuelle selskapenes økonomiske stilling, nektet de henne tilgang til den. Når hun senere oppdager at hun ved hevningen er påført et økonomisk tap, er det ingen rimelighet i å avskjære henne muligheten for å reise nytt søksmål.

 

       Kjøpsloven av 1907 kommer til anvendelse på påskeavtalen, jf. § 2 annet ledd. Kjøpsloven bygger på den oppfatning at en skadelidende part som benytter seg av sin adgang til å heve kontrakten, fortsatt har sitt erstatningskrav i behold, jfr Per Augdahl: Den norske obligasjonsretts alminnelige del (1978) side 204-205 og Fr. Hallager og L. M. B Aubert: Den norske obligationsrets almindelige del (1887) side 139. Dersom hennes aksjer falt i verdi mellom inngåelsen av påskeavtalen og frem til den ble hevet, kan hun kreve erstatning for verdifallet, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) side 121-122 og Jo Hov: Avtalebrudd og partsskifte (1997) side 174. Aksjenes verdifall ble det ikke prosedert på i voldgiftsretten. Der ble det kun prosedert på erstatning for verdifallet på skipet. Påstanden i stevningen omfattet kun erstatning for den negative kontraktsinteresse - omkostningene og tapet i forbindelse med hevningen.

 

       Det må etter dette konkluderes med at Amelia Riis fortsatt kan kreve erstatning for aksjenes verdifall fra våren 1974 til våren 1975. Pantsettelsen av MS « Sognefjell » var en rettsstridig krenkelse av hennes kreditorinteresser. Dessuten ble hun igjen aksjonær i selskapene AS Luksefjell og AS Dovrefjell, og hun beholdt sin andel av dødsboets aksjer. Rederiet og Kristoffer Olsen beheftet det eneste fri aktivum som kunne ha vært brukt til å dekke erstatningskravet. De valgte å begunstige en kreditor - DnC - i en situasjon da det ikke var dekning til alle.

 

       Rederiets erstatningsansvar følger av de ulovfestede reglene om culpaansvar. Pantsettelsen av MS « Sognefjell » var en svikaktig dobbeltdisposisjon til skade for Amelia Riis, og den var dessuten straffbar, jf. straffeloven § 277 og § 284. Rederiet må dessuten bebreides for ikke å ha opplyst henne om pantsettelsen. Hvis hun hadde vært kjent med pantsettelsen under hovedforhandlingen i voldgiftsretten, ville hun aldri ha begrenset erstatningsbeløpet. Hvis pantsettelsen skjedde etter at saken var tatt opp til doms, kunne hun ha benyttet opplysingene som et grunnlag for å kreve den reassumert. Det må legges til grunn at voldgiftsretten ville ha tatt begjæringen til følge. Hun ville dessuten ha kunnet ivareta sine kreditorinteresser ved å kreve pantet omstøtt, eventuelt i forbindelse med en konkursbegjæring mot rederiet.

 

       Pantsettelsen av MS « Sognefjell » var en rettsstridig og straffbar dobbeltdisposisjon til skade for Amelia Riis, jf. straffeloven § 277. Rederiet var forpliktet til å holde skipet heftelsesfritt frem til levering. Før dom var avsagt utstedte rederiet en pantobligasjon i skipet på USD 8 millioner, og som i tillegg inneholdt et salgsforbud. Uansett resultat i voldgiftsretten ville det bli umulig for rederiet å oppfylle påskeavtalen. Pantsettelsen var således klart i strid med Amelia Riis' rettigheter, noe som rederiet i ettertid har erkjent.

 

       Dernest ble MS « Sognefjell » stilt som pant for eldre gjeld til DnC. Pantsettelsen er derfor straffbar og rettsstridig i forhold til rederiets øvrige kreditorer, herunder Amelia Riis', jf. straffeloven § 284. Hun hadde fortsatt sitt erstatningskrav som følge av aksjenes verdifall i behold. I motsetning til rederiet visste hun ikke noe om verdifallet våren 1975, men rederiet kunne ikke av den grunn overse hennes rettigheter. Realiteten bak pantet var å sikre DnC til skade for rederiets øvrige kreditorer, noe som senere er bekreftet ved funnet av tidligere banksjef Erling Napers notater. Obligasjonen ble deponert hos advokat Haneborg, som representerte banken. Han avga en erklæring hvoretter pantobligasjonen ikke kunne tilbakeleveres med mindre påskeavtalen ble ansett for å være « null and void ». Noen slik påstand hadde ingen av partene nedlagt, men erklæringen ble utformet slik for å hindre at pantet ble slettet i tilfelle hevning. Rederiets anførsel om at det ønsket å sikre kreditorfellesskapet, er ikke holdbar. Rederiet hadde ingen plikt til dette, og verken Ole Lund eller Christian Haneborg hadde noen myndighet til å representere kreditorfellesskapet. Iallfall måtte rederiet ha valgt en annen fremgangsmåte, eksempelvis å erklære at det var ute av stand til å oppfylle påskeavtalen og eventuelt innlede gjeldsforhandlinger.

 

       Da MS « Sognefjell » ble pantsatt, var rederiet insolvent. At det var illikvid, fremgår av rederiets egne likviditetsbudsjetter, som blant annet forutsatte at Hilmar Reksten betalte mer enn 4 millioner kroner månedlig for certepartiet på TT « Falkefjell ». Disse inntektene bortfalt iallfall fra april 1975, trolig før. Likviditeten ble ytterligere belastet ved et engasjement som rederiet hadde med Burmah Oil. Styret forventet likviditetsunderskudd på 13,1 millioner kroner ved utgangen av 1974, 21,7 millioner kroner i april 1975 og 60,9 millioner kroner i juli samme år. Overveiende sannsynlig var rederiet også insuffisient. Av Napers notater fremgår videre at rederiet hadde vegret seg mot å transportere obligasjonen til DnC av hensyn til de øvrige kreditorene, noe som må oppfattes som en innrømmelse av fra rederiets side av å være insolvent. Lagmannsretten antok i ugyldighetssaken at rederiet var under eller på grensen for underbalanse. Erling Napers styrenotater bekrefter at DnC anså rederiet som insolvent, og disse notatene var den gang ukjente for lagmannsretten. Dertil kommer at banken villedet lagmannsretten med hensyn til verdien av eiendelene og omfanget av de ikke balanserte gjeldsforpliktelsene. I DnC-saken innrømmet forøvrig banken at den vurderte rederiet for å ha vært insolvent ved pantsettelsen. For øvrig viser Napers notater at rederiet anså pantsettelsen som rettsstridig overfor sine øvrige kreditorer. Uansett må gyldigheten av en avtale vurderes ut fra forholdene da den ble inngått. Hvis den senere utviklingen hadde gjort det umulig for rederiet å oppfylle påskeavtalen, bortfalt ikke rederiets økonomiske forpliktelse. Amelia Riis var fortsatt kreditor, på linje med selskapets øvrige kreditorer.

 

       Det er vist foran at Amelia Riis har et erstatningskrav i behold selv om påskeavtalen ble hevet. Det bestrides at hennes krav måtte stå tilbake for de øvrige kreditorene i AS Falkefjell. Påskeavtalen var en gjensidig bebyrdende avtale mellom henne og hennes ektefelle på den ene siden og AS Falkefjell og Kristoffer Olsen på den andre. Hun har aldri eid aksjer i AS Falkefjell. De selskapene hvor hun var aksjonær, var ikke parter i påskeavtalen. Hun skulle bytte sine aksjer mot vederlag i form av et skip. Hun ga fra seg større verdier enn hun mottok, og påskeavtalen hadde derfor ikke noe gavepreg. Salget av AS Dovrefjells og AS Luksefjells eierandeler i MS « Sognefjell » og prisen for disse, hadde ikke hun noen kontroll over. Amelia Riis var således en ordinær kreditor i AS Falkefjell, og rederiets forpliktelse overfor henne bestod selv om det ble insolvent. Pantsettelsen var en rettsstridig krenkelse av hennes kreditorrettigheter.

 

       Rederiet skjønte eller burde iallfall ha skjønt at pantsettelsen av MS « Sognefjell » var ulovlig av hensyn til kreditorene, herunder Amelia Riis. Rederiets prosessfullmektig for voldgiftsretten, advokat Frode Ringdal, har senere uttalt at skipet ble stilt som sikkerhet for eldre gjeld. Flere forhold viser dessuten at det for rederiet må ha fremstått som overveiende sannsynlig at det ikke kunne dekke både Amelia Riis' krav og lånet fra DnC. Det har nødvendigvis vært klar over den negative utviklingen i skipsfartsnæringen og sin egen likviditetssituasjon, som var avhengig av inntektene fra Hilmar Reksten. Dertil hadde man brukt enorme summer på ulønnsomme oljeprosjekter. Rederiet hadde satt seg i en situasjon der bankens advokat hadde fått full kontroll over pantet. Obligasjonen inneholdt et salgsforbud, og den kunne bare kreves tilbakelevert fra advokaten hvis voldgiftsretten anså påskeavtalen for å være « null and void ». Som nevnt kunne ikke retten komme til noe slikt resultat, og det hele blir derfor en konstruksjon for å gi pantsettelsen et skinn av lovlighet. Verken pantsettelsen, tinglysningen av pantobligasjonen eller overleveringen av denne til bankens advokat var skjedd etter en forutgående styrebehandling. Styret tok stilling til disse avgjørelsene i ettertid, og denne uvanlige fremgangsmåten gir grunnlag for mistanke om at rederiet hadde noe å skjule.

 

       For rederiet var det viktig å holde Amelia Riis i uvitenhet om pantsettelsen av MS « Sognefjell » for å hindre henne i å sikre sine rettigheter. Hvis hun hadde fått vite om pantsettelsen, kunne hun ha krevet reassumering av voldgiftssaken, eller hun kunne ha tatt rettslige skritt for å få pantsettelsen omstøtt. Også i ettertid har rederiet forsøkt å skjule den, noe som bekrefter inntrykket av at rederiet har vært klar over handlingens rettsstridige karakter.

 

       At pantsettelsen har påført henne et økonomisk tap, er lite tvilsomt. Ved en reassummering av voldgiftssaken ville hun ha endret påstanden. MS « Sognefjell » var rederiets eneste heftelsesfrie aktivum av betydning. Hvis pantsettelsen var blitt omstøtt, ville det ha bedret hennes dekningsmuligheter.

 

       Subsidiært anføres at transporten av pantobligasjonen fra rederiet til DnC var en rettsstridig forfordeling av rederiets kreditorer, herunder Amelia Riis. Også her bygger ansvaret på de ulovfestede reglene om culpaansvar.

 

       Rederiet hadde ikke tilstrekkelige midler til å dekke både Amelia Riis' og DnCs krav. Dette må banken åpenbart ha skjønt, i motsatt fall ville den ikke ha insistert på å få obligasjonen. At banken anså i rederiets økonomiske situasjon som vanskelig, fremgår for øvrig av et av banksjef Napers notater, datert 4. mai 1975. Rederiets styrereferater bekrefter Napers antakelse. Lividitetsunderskuddet er omtalt tidligere. Fremover mot høsten 1974 hadde rederiet gjort en rekke feildisponeringer. Det lyktes ikke å få refinansiert MT « Falkefjell » gjennom avtalen med Burmah Oil Tankers. Rederiet hadde foretatt nykontraheringer, og det chartret inn to skip uten finansiering og beskjeftigelse. Utover høsten 1974 måtte rederiet be et skipsverft om betalingsutsettelse, og det ble klart at avtalen med Burmah Oil ikke kom på plass. At midlene var utilstrekkelige til dekke begge kravene, ble også fastslått av lagmannsretten i ugyldighetssaken fra 1981.

 

       Rederiet forstod eller burde ha forstått at det ikke hadde muligheter til å oppfylle påskeavtalen. At rederiet hadde dårlig samvittighet, bekreftes av tildekningsforsøkene. Det fremgår av banksjef Napers notater at rederiet vegret seg for å transportere pantobligasjonen til DnC av hensyn til de øvrige kreditorene. Hvis rederiet hadde vært i stand til å oppfylle avtalen, ville det ha vært naturlig å tilby DnC et annet pant enn MS « Sognefjell ». Advokat Ringdal fortalte rederiet at pantsettelsen ville være rettsstridig og omstøtelig. Dette forstod også banken, noe som fremgår av banksjef Napers notater av 24. april og 5. mai 1975. Dette må også være grunnen til rederiets senere forsøk på å slippe unna ansvaret overfor Amelia Riis. Den tidligere omtalte formuleringen « null and void » må ses i denne sammenheng.

 

       At voldgiftsdommen var avsagt da pantobligasjonen ble transportert til DnC, er uten betydning for transportens rettsstridige karakter overfor Amelia Riis. Hun hadde fortsatt sin kreditorposisjon i behold. Pantsettelsen innebar en rettsstridig forfordeling av kreditorene.

 

       Også for denne anførselen foreligger det økonomisk tap og årsakssammenheng på samme måte som redegjort for tidligere.

 

       Atter subsidiært anføres at pantsettelsen av MS « Sognefjell » var rettsstridig overfor Amelia Riis fordi den i realiteten var avtalt før voldgiftssaken var tatt opp til doms. Også denne anførselen bygger på de ulovfestede reglene om culpaansvar.

 

       Tidligere direktør Erik Gløersen har tidligere uttalt at rederiet hadde problemer med betalingen fra Hilmar Reksten allerede høsten 1974, uttalelser som han senere har gått bort fra. Høyesterett har tidligere lagt til grunn at Hilmar Reksten de facto var insolvent høsten 1974, jf. Rt-1988-1327. Per Steina overhørte samtaler i Norges Bank, der muligheten for å pantsette MS « Sognefjell » som tilleggssikkerhet i forhold til Hilmar Reksten ble nevnt. Styrereferatene tyder på at rederiet fra desember 1974 hadde et sterkt ønske om å få påskeavtalen hevet. Avtalen var en betydelig økonomisk belastning for rederiet, og det var nødvendig å få kontroll over den likviditetsstrømmen som skipet representerte. Rederiet kunne ikke påberope seg sitt eget mislighold som hevningsgrunnlag. Det ble derfor nødvendig å legge en felle for Amelia Riis. Den 20. desember 1974 reiste styret spørsmål om påskeavtalen kunne heves, men konkluderte med at det var ikke aktuelt på det daværende tidspunkt. Den 24. januar 1975 ble det uttalt at likviditeten ville bedres med cirka 25 millioner kroner hvis påskeavtalen falt bort.

 

       Etter alt å dømme var Rekstens betalingsmislighold inntruffet på et langt tidligere tidspunkt enn hva omverdenen har fått inntrykk av. Rederiet har ikke kunnet dokumentere at Reksten har betalt hyre på certepartiet med MT « Falkefjell » etter den 10. desember 1974. Opplysningene i Napers notater endrer ikke dette. Det er flere grunner til å betrakte dem med skepsis. De er til dels påfallende, og de er heller ikke korrekte i alle sammenhenger. Eksempelvis har Naper benyttet uttrykksmåten « null and void » i omtalen av voldgiftsdommen, til tross for at han som jurist måtte være klar over forskjellen mellom det at en avtale heves og det at den kjennes ugyldig. Den 15. januar 1975 spurte Naper om Reksten betalte leien under certepartiet, til tross for at DnC satt med den fulle oversikten over dette. Detaljgraden i notatene er spesiell. I flere av dokumentene vises det til opplysninger i andre notater som er kommet bort. Det eksisterer ingen notater fra perioden januar til midten av april 1975, til tross for at det må ha vært kontakt mellom rederiet og banken også i dette tidsrommet. Naper var klar over at notatene kunne komme til nytte i en eventuell rettstvist. Det kan også spørres om det foreligger noen forskjell mellom Napers sondring mellom « formell » og « reell » default. Det er for øvrig ikke første gangen at dokumenter inneholder gale opplysninger, og heller ikke første gang at rederiet og Kristoffer Olsen har skjult informasjon for Amelia Riis.

 

       Under normale omstendigheter ville selvsagt ikke rederiet ha akseptert at et certeparti ble misligholdt gjennom fire måneder. Omstendighetene våren 1975 var imidlertid ikke normale. TT « Falkefjell » hadde vært uten beskjeftigelse siden februar samme år, og det var tvilsomt om det fantes alternativ beskjeftigelse. Rederiet var ikke interessert i å la Reksten gå konkurs fordi det i så fall ikke ville få den resterende certepartileien. DnC var dessuten gjennom Naper åpenbart klar over at det i Hambros Bank i London ble arbeidet med å finne en løsning for Reksten. Sannsynligvis holdt også Reksten sine kontraktspartnere informert om redningsaksjonen.

 

       Den omstendighet at rederiet i november 1974 tok MS « Sognefjell » tilbake og drev skipet for egen regning og risiko, bekrefter at rederiet var kommet i store økonomiske problemer. Varsel ble sendt til alle forretningsforbindelser, men ikke til Amelia Riis. Det var nå blitt nødvendig å lete etter andre finansieringskilder, herunder det heftelsesfrie skipet. Tilbakeføringen tyder på at pantsettelsen nå var blitt et tema.

 

       Dateringen på pantobligasjonen avkrefter ikke nødvendigvis antakelsen om at pantsettelsen har vært avtalt tidligere. Det kan ha eksistert en annen obligasjon som ikke ble tinglyst. Dokumentet kan også være antedatert. Ved tidligere anledninger har rederiet ikke gått av veien for å endre dateringen av dokumenter. Heller ikke Napers notater er noe endelig bevis for når pantsettelsen faktisk skjedde. Advokat Ringdal har erkjent at han fikk høre om pantsettelsen da han forlot voldgiftsretten på hovedforhandlingens siste dag. Han ga uttrykk for at pantsettelsen var omstøtelig fordi den skulle sikre en eldre gjeld. Sannsynligvis har rederiet derfor holdt sannheten skjult i mer enn 27 år.

 

       En rekke aktører hadde felles interesse i å tilsløre sannheten, og flere av dem var gamle venner fra det samme miljøet. I tillegg kom den politiske interessen i at Rekstens betalingsproblemer ikke ble kjent før en ordning kom på plass. I så fall kunne skipsverdiene falle sterkt, med salg av moderne norsk tonnasje til utlandet for tapsbringende priser til følge. Samtlige interessenter må i perioden januar - april 1975 ha blitt enige om en løsning for å holde Reksten unna konkurs inntil Garantiinstituttet for skip og borefartøyer var etablert.

 

       Løsningen ble at DnC ga Reksten en kreditt ved å gi betalingsutsettelse for leien under certepartiet med TT « Falkefjell ». Som sikkerhet for denne kreditten ble det avtalt å pantsette MS « Sognefjell », men det lot seg ikke gjøre uten først å heve påskeavtalen. Rederiet kunne ikke benytte sitt eget mislighold som hevningsgrunn, og det måtte derfor legges en felle for Amelia Riis. Rederiet kan ha fått signaler om hvordan Einar Riis tenkte etter et møte den 5. januar 1975 mellom ham og advokat Frode Ringdal, der rederiets direktør Ole Lund befant seg i umiddelbar nærhet. Det var fortsatt kontakt mellom partene, og rederiet visste således at Einar Riis - som representerte Amelia Riis under voldgiftssaken - hadde til hensikt å nedlegge en påstand om minimumserstatning for voldgiftsretten. Det gjaldt bare å provosere ham til å gjøre det og deretter utnytte overraskelsesmomentet. Riis nedla så sin påstand, men han regnet med at rederiet ville påstå hevning bare hvis den supplerende erstatningen oversteg 10 millioner kroner. På hovedforhandlingens siste dag la rederiet fellen ved å redusere påstanden til 6 millioner kroner, og derved økte sannsynligheten for at avtalen ville bli hevet betraktelig.

 

       Det var rettsstridig av rederiet å pantsette skipet. Etter påskeavtalen var rederiet forpliktet til å holde skipet heftelsesfritt. Pantsettelsen ville umuliggjøre oppfyllelsen av avtalen. Rederiet hadde derfor ut fra lojalitetshensyn plikt til å informere Amelia Riis om at avtalen ikke lot seg gjennomføre, senest da voldgiftssaken ble tatt opp til doms. I så fall ville hun hatt en ubetinget rett til å kreve saken reassumert. I 1981 fant lagmannsretten dette åpenbart. Rederiet har i 27 år skjult opplysninger som ikke ville ha gitt Høyesterett annet valg enn å anse voldgiftsdommen som ugyldig. Rederiet forsto at de risikerte et betydelig ansvar hvis dette hadde kommet frem. Hvis Amelia Riis hadde fått vite om pantsettelsen, kunne hun ha slått rederiet konkurs og fått pantsettelsen omstøtt.

 

       Det var erstatningbetingende av rederiet å unnlate å varsle Amelia Riis om at MS « Sognefjell » var blitt pantsatt. Også her følger ansvaret av de ulovfestede reglene om culpaansvar. Rederiet måtte skjønne at det var av vesentlig betydning for Amelia Riis å vite om pantsettelsen da hun skulle utforme påstanden for voldgiftsretten. Pantsettelsen var et klart brudd på påskeavtalen, særlig gjelder det salgsforbudet.

 

       Videre er pantsettelsen av MS « Sognefjell » rettsstridig fordi den bygger på et annet rettsstridig grunnlag. Pantsettelsen må ses i en større sammenheng. Norges Bank hadde bundet USD 94,6 millioner i form av innskudd i Hambros Bank og Lazard Brothers for å bidra til at blant andre norske redere kunne få lån til gunstig rente. Hambros Bank hadde krevet at Hilmar Reksten betalte USD 10 millioner på Palmerstone-lånet innen utgangen av april 1975. Samtidig hadde DnC krevet at han fortsatte å betale den certepartileien som var en del av sikkerheten for falkefjellånet. Hvis Rekstens skulle gå konkurs, ville det få uoverskuelige følger, ikke bare for norsk rederinæring og norske arbeidsplasser, men også for staten og Norges Bank. For å unngå dette, ble det oppnådd enighet om at DnC ga Reksten kreditt i form av betalingsutsettelse for certepartileien for TT « Falkefjell », mot å få tilleggssikkerhet i MS « Sognefjell ». Det er neppe en tilfeldighet at pantobligasjonens pålydende tilsvarer de fremtidige certepartibetalingene for MT « Falkefjell », fratrukket det som Reksten innbetalte gjennom selskapet Icelandic. For å kunne pantsette MS « Sognefjell, måtte imidlertid påskeavtalen heves. Rederiet kunne ikke påberope seg noen hevningsgrunn. Amelia Riis måtte derfor lokkes i en felle. Dernest måtte h.r.advokat Haneborg avskjæres muligheten for å levere den deponerte obligasjonen tilbake til rederiet. Derfor forpliktet Haneborg seg til å levere obligasjonen tilbake til rederiet bare hvis påskeavtalen ble kjent « null and void », dvs. ugyldig. Dette er imidlertid rettslig sett noe annet enn hevning. Ingen av partene i voldgiftssaken hadde påstått avtalen kjent ugyldig. Uansett kunne derfor ikke pantobligasjonen bli levert tilbake til rederiet. I tillegg var det blitt etablert et prosedabelt argument for at pantsettelsen av skipet var lovlig. Hvis voldgiftsrettens formann meddelte dette til Ole Lund som resultat, ville voldgiftsretten ha gått ut over partenes påstander. Ole Lund burde i så fall ha forstått dette, og han burde ha forstått at rederiet ikke kunne pantsette skipet på grunnlag av et slikt utsagn.

 

       Det bestrides at påskeavtalen var ugyldig etter aksjeloven av 1976 § 8-14. I bestemmelsen settes forbud mot at det treffes tiltak som er egnet til å gi visse aksjonærer eller tredjemenn en urimelig fordel på andre aksjeeiernes eller selskapets bekostning. Amelia Riis har aldri vært aksjonær i AS Falkefjell. Hun var aksjonær i AS Dovrefjell og AS Luksefjell, men disse to selskapene var ikke parter i påskeavtalen. Om hun som tredjemann har oppnådd en urimelig fordel på selskapets bekostning, beror på verdiene av hva hun etter avtalen skulle gi fra seg og hva hun skulle motta.

 

       I utgangspunktet forelå det ingen ubalanse mellom ytelsene. Skalaverdien reflekterte ingen av partenes syn på de reelle verdiene som lå i påskeavtalen. Skalaverdien ble valgt for å unngå at rederiet ble gevinstbeskattet, og fordi Kristoffer Olsen av hensyn til arveavgiften trengte argumenter for sette aksjenes verdi lavest mulig. Situasjonen våren 1974 var, etter Amelia og Einar Riis' vurderinger, at AS Falkefjell ville motta aksjer til en reell verdi av mer enn 34,6 millioner kroner, og Kristoffer Olsen ville motta reelle verdier for mer enn 90 millioner kroner. Markedsverdien av MS « Sognefjell » utgjorde på den annen side 51 millioner kroner. Hvis det var ubalanse mellom ytelsene, var ubalansen iallfall ikke i Amelia Riis' favør. Lagmannsretten la i 1981 til grunn at påskeavtalen var en gjensidig bebyrdende avtale, inngått i begge parters interesse. Høyesterett har ikke tatt avstand fra disse uttalelsene. Det må således legges til grunn at påskeavtalen ikke innebar noen gave eller et salg til underpris. Iallfall ville ikke dette nødvendigvis ha medført at avtalen var ugyldig hvis den var begrunnet i andre forretningsmessige hensyn. Kristoffer Olsen og AS Falkefjell kan ikke påberope seg aksjeloven § 8-14 for å fri seg fra ansvaret overfor Amelia Riis. Heller ikke rammes avtalen av bestemmelsen fordi AS Falkefjell heftet solidarisk med AS Luksefjell og AS Dovrefjell for lånet fra DnC.

 

       Subsidiært anføres at en eventuell ubalanse ikke lå i påskeavtalen, men i det forhold at Kristoffer Olsen tok ut verdier av AS Dovrefjell og AS Luksefjell til underpris. Disse disposisjonene hadde imidlertid ikke Amelia Riis noe herredømme over.

 

       Videre subsidiært anføres at Amelia Riis var i god tro med hensyn til verdiene av ytelsene, iallfall strider det ikke mot god tro om Amelia Riis gjør påskeavtalen gjeldende. Selv om påskeavtalen skulle innebære en urimelig fordel for henne, må AS Falkefjell likevel være bundet av avtalen, jf. aksjeloven § 8-15. Hun må endog ha et erstatningskrav hvis selskapet ikke oppfyller.

 

       Ytterligere subsidiært anføres at påskeavtalen ikke var i strid med aksjeloven av 1957, som gjaldt da avtalen ble inngått. Noen parallell til bestemmelsen i aksjeloven av 1976 § 8-14 inneholdt ikke loven av 1957, men § 8-14 inneholdt ikke noe som ikke allerede fulgte av alminnelige aksjerettslige grunnsetninger, jf. Innstilling til lov om aksjeselskaper av 1970 side 123. I den ordlyden som ble foreslått, men ikke vedtatt, ble disse aksjerettslige grunnsetningene imidlertid formulert slik at det ikke måtte treffes tiltak som åpenbart var egnet til å gi visse aksjeeiere eller tredjemenn en utilbørlig fordel. Det skulle således mer til for å kjenne en avtale ugyldig etter 1957-loven enn etter aksjeloven av 1976 § 8-14.

 

       Ettersom Amelia Riis ikke var aksjonær i AS Falkefjell, er påskeavtalen heller ikke ugyldig fordi reglene om kapitalnedsettelse og om utdeling av utbytte ikke er fulgt, jf. aksjeloven av 1976 § 12-4. Selv om det aksepteres at AS Dovrefjell og AS Luksefjell ble tappet for verdier, tilfalt ikke disse verdiene Amelia Riis. Det består heller ikke noe konsernforhold mellom selskapene. Verdiene tilfalt AS Falkefjell og Kristoffer Olsen.

 

       Det bestrides at Amelia Riis' erstatningskrav er foreldet. Kravet bygger ikke på ansvar etter kontrakt, men på de ulovfestede reglene om culpaansvar. Følgelig må de tidligere regler i straffelovens ikrafttredelseslov § 28 og någjeldende foreldelseslov § 9 første ledd få anvendelse. Hvis det kan være tvil om lovvalget, må foreldelse være inntrådt etter begge regelsett, jf. Anne Catrine Røed: Foreldelse av fordringer (1997) side 188.

 

       Pantsettelsen av MS « Sognefjell » var en straffbar handling, jf. straffeloven § 177 og § 184. Foreldelsesfristen er da ti år, jf. straffelovens ikrafttredelseslov § 28 første ledd. Forliksklage ble tatt ut den 7. mars 1985 og følgelig innenfor fristen.

 

       Subsidiært anføres at treårsfristen både etter straffelovens ikrafttredelseslov § 28 og nåværende foreldelsesloven § 9 først begynte å løpe den 6. juli 1983 da AS Dovrefjell og AS Luksefjell tatt under konkursbehandling. Etter begge lovene løper fristen fra det tidspunkt da den skadelidte fikk nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. Steinar Tjomsland: Jussens Venner, hefte 9 - 1987 side 334. I dette ligger at skadelidte må vite at hun er eller vil bli påført et økonomisk tap, jf. side 338, og at ansvarsvilkårene foreligger, jf. Asbjørn Kjønstad og Steinar Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) side 68. Det avgjørende må være at den skadelidte har fått så god kunnskap, ikke bare om selve skaden, men også om skadens omfang, at vedkommende kan gå til søksmål med sikte på å oppnå et positivt resultat, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 10. mars 1999. Amelia Riis forstod ikke i 1975 at aksjene hennes var blitt bortimot verdiløse. Hun forstod nok etter hvert at aksjene hadde sunket i verdi, men hun var usikker på hvor stort verdifallet var. Aksjer kan dessuten stige og synke i verdi. Hun hadde fått signaler om at midler var skjult i utlandet, og hun hadde et berettiget håp om at selskapene kunne bli tilført noen av disse midlene. Først ved konkursen kunne tapet konstateres.

 

       Domstolene har adskillig rom for skjønn når det skal fastsettes fra hvilken dag foreldelsesfristen løper. Rimelighet kan også inngå som en del av skjønnsutøvelsen, jf. Kjønstad og Tjomsland side 101. I dette tilfellet taler rimelighet mot at Amelia Riis' krav er foreldet. Rederiet har gjort alt det kan for å holde Amelia Riis i uvitenhet om forholdene rundt pantsettelsen av MS « Sognefjell ». Først da hun i mars 1984 så Napers notater, fikk hun vite hvordan rederiet og DnC hadde vurdert situasjonen våren 1975. Hun fikk vite at rederiet hadde vegret seg mot å transportere pantobligasjonen, og at banksjef Naper hadde delt hennes vurdering av rederiets økonomiske situasjon. Hun fikk se formuleringen « null and void », og fikk derved et innblikk i hvilket spill hun hadde vært utsatt for. Ytterligere innblikk i dette spillet fikk hun da hun i 1997/98 fikk se et brev fra skifterettsjustitiarius Nils B. Hohle til regjeringsadvokaten. I brevet tilbød Hohle seg å bidra til å torpedere saken hennes. Først i prosesskrift av 4. november 1985 innrømmet DnC at rederiet var insolvent allerede i 1975. Da kan ikke Amelia Riis bebreides for sin manglende kunnskap om alle ansvarsvilkårene. Iallfall må hun få en tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1.

 

       Forliksklagen er også tatt ut før fristen etter foreldelsesloven § 22 første ledd løp ut. Amelia Riis reiste ugyldighetssøksmålet mot AS Falkefjell og Kristoffer Olsen den 3. februar 1977. Saken endte med at hun tapte i Høyesterett den 9. november 1983. Den 21. mars 1984 krevde hun gjenopptakelse av saken for Høyesterett under henvisning blant annet til Napers notater. Begjæringen ble forkastet den 12. mars 1985. Da var forliksklagen i nærværende sak allerede uttatt. De spesielle forholdene som her foreligger tilsier at foreldelsesfristen de facto ble avbrutt allerede i 1977. Høyesterett kunne ha behandlet ugyldighetssaken som et nytt søksmål og behandlet de spørsmålene som fulgte av pantsettelsen av MS « Sognefjell ». Fra 1977 har saken i ulike former vært undergitt rettslig behandling.

 

       Det er i flere rettsavgjørelser akseptert at foreldelsesfristen ikke løper så lenge fordringshaverens manglende kunnskap om fordringen skyldes unnskyldelig rettsvillfarelse, jf. Rt-1959-525, Rt-1979-492 og Rt-1992-64. Amelia Riis reiste søksmål for å få voldgiftsdommen kjent ugyldig. Hun tapte i byretten, vant frem i lagmannsretten, men tapte i Høyesterett. Høyesterett uttalte at saken reiste vanskelige rettsspørsmål som ikke hadde vært gjenstand for noen rettsavgjørelse, og som bare for en del hadde vært fremme i teorien. Høyesteretts avgjørelse kom svært overraskende på Amelia Riis, og avgjørelsen har også vært kritisert, jf. Torstein Eckhoff: Lov og Rett 1985 nr. 8 side 455. Rettspraksis viser at det særlig er på områder der en - som her - står overfor et vanskelig og tvilsomt rettsspørsmål at rettsvillfarelsen blir å anse som unnskyldelig, jf. Røed side 206. Hadde Amelia Riis vunnet i 1983, ville det ikke ha vært behov for å reise dette søksmålet.

 

       Endelig anføres at foreldelsesinnsigelsen er bortfalt ved passivitet. Innsigelsen ble første gang anført under hovedforhandlingen i byretten i 1995, ti år etter at søksmålet var anlagt. Det er adgang til å frafalle foreldelsesinnsigelsen, jf. Tjomsland side 243. I dette tilfellet må passiviteten likestilles med et dispositivt utsagn.

 

 

 

       Amelia Riis har nedlagt denne påstand:

 

 

 

       Prinsipalt:

 

1. AS Falkefjell og Kristoffer Olsen dømmes in solidum til å betale Amelia Riis erstatning etter rettens skjønn med morarente fra den 26.04.75 til den 31.12.93 på 15% og på 12% fra 01.01.94 til betaling skjer. 

2. AS Falkefjell og Kristoffer Olsen dømmes in solidum til å betale Amelia Riis saksomkostninger for Oslo byrett med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra tidspunktet for domsavsigelsen og inntil fullt oppgjør finner sted. 

3. AS Falkefjell og Kristoffer Olsen dømmes in solidum til å betale Amelia Riis saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett påløpt før den 23. desember 1998, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra tidspunktet for domsavsigelsen og inntil fullt oppgjør finner sted. 

4. Saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett påløpt etter den 23. desember 1998 tilkjennes staten med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra tidspunktet for domsavsigelsen og inntil fullt oppgjør finner sted. 

5. Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 og som Amelia Riis plikter dekke som egenandel i medhold av reglene om fri rettshjelp, tilkjennes Amelia Riis med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra tidspunktet for domsavsigelsen og inntil fullt oppgjør finner sted.

 

 

 

       Når det gjelder omkostningsspørsmålet nedlegges sådan subsidiære påstander:

 

       Hver av partene dekker sine egne omkostninger for by- og lagmannsretten.

 

 

 

       Atter subsidiært:

 

       Hver av partene dekker sine egne omkostninger for lagmannsretten.

 

 

 

       Ankemotpartene, AS Falkefjell og Kristoffer Olsen, har sammenfatningsvis anført:

 

       Amelia Riis kan ikke vise til noe ansvarsgrunnlag. Påskeavtalen er opphevet ved voldgiftsdommen. Denne er rettskraftig fra domsavsigelsen, jf. tvistemålsloven § 464 første ledd, og den ble ikke opphevet ved saksanlegget om gyldigheten, jf. tvistemålsloven § 469. Høyesterett fastslo i ugyldighetssaken at pantsettelsen av MS « Sognefjell » ikke hadde noen innflytelse på voldgiftsdommen. Verken pantsettelsen eller rederiets mulige insolvens var noe tema for voldgiftsretten. Høyesterett holdt det også åpent om Amelia Riis ville ha fått adgang til å nedlegge nye påstander. Påskeavtalens skjebne ble i realiteten beseglet den 18. mars 1975 som en følge av partenes påstander.

 

       Voldgiftsretten skulle ta stilling til om påskeavtalen var misligholdt. Amelia Riis påstand må forståes slik at hun ville ha minst 18,9 millioner kroner i erstatning, i motsatt fall ville hun ikke ha noe. Hun tok en risiko som materialiserte seg. Da kan hun ikke etterpå fremme krav etter avtalen. Opphevelsen virket ex tunc.

 

       Påstandene var dispositive utsagn. Dommen må tolkes dithen at Amelia Riis, under visse forutsetninger frafalt alle krav etter påskeavtalen. Hun tok derved en risiko. Grunnen til at hun tok denne risikoen fremgår av hennes anførsler mot foreldelsesinnsigelsen. Hun trodde at rederiet eide midler i utlandet, og at hun som aksjonær ville få mer ut av å lete etter dem enn hva hun kunne få ut av påskeavtalen. Påstanden i stevningen inneholdt alle alternativer, også hevning og erstatning. Denne siste muligheten eliminerte Amelia Riis selv.

 

       Amelia Riis' utforming av påstanden var resultatet av et bevisst valg. Lørdagen før voldgiftssaken ble tatt opp til doms, lettet voldgiftsretten litt på sløret for om mulig å komme frem til et forlik. Av Einar Riis' forklaring fremgår at han må ha fått opplyst at retten sannsynligvis ville fastsette en supplerende erstatning på cirka 13-14 millioner kroner. Han ønsket imidlertid ikke å inngå forlik på dette grunnlag. Hovedforhandlingen fortsatte, og Amelia Riis' prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Jonas Myhre, fikk instruks om å endre påstanden. Einar Riis visste følgelig at resultatet etter all sannsynlighet ville bli hevning, et resultat som han dessuten ønsket. Teleksen som han sendte til høyesterettsadvokat Frode Ringdal den 29. april 1975, viser med all tydelighet at han da hadde fått kjennskap til hva domsresultatet ville bli, og at resultatet ikke kom som noen overraskelse på ham. Riis ønsket å forhandle videre, noe som bekrefter at avtalen var ment å skulle være uten rettsvirkninger.

 

       Påskeavtalen gir ikke Amalie Riis noe grunnlag for å reise ytterligere krav. Det sies helt klart i voldgiftsdommen at voldgiftsretten ikke tok stilling til om det forelå noen hevningsgrunn. Retten var gjennom påstandene tvunget til å heve avtalen under gitte forutsetninger. Når forutsetningene slår til, og avtalen heves, kan ikke en av partene senere komme tilbake med et erstatningskrav. Opprinnelig delte både Amelia Riis og advokat Tore Engelschiøn denne oppfatningen. For Oslo byrett anførte de i ugyldighetssøksmålet at de ønsket å få voldgiftsdommen opphevet, for så å falle tilbake på påskeavtalen. For lagmannsretten anførte de at dette var den eneste farbare vei for å beholde den kreditorposisjonen overfor rederiet som påskeavtalen ga Amelia Riis. De anførte videre at når voldgiftsdommen var opphevet, ville en ny voldgiftsrett etter påskeavtalen kunne utmåle den erstatning til Amelia Riis som hun hadde krav på. Høyesterett la til grunn at Amelia Riis var innforstått med, og at det var i samsvar med påstanden, at påskeavtalen skulle falle bort hvis erstatningen ikke nådde opp i 18,9 millioner kroner. Først da ugyldighetssøksmålet ikke hadde ført frem i Høyesterett, kom hun på den tanken å kreve erstatning. I DnC-saken har så vel byretten som lagmannsretten lagt til grunn at hun ikke hadde krav å gjøre mot rederiet som kreditor. Etter dette må det konkluderes med at Amelia Riis ikke har noen kreditorposisjon i rederiet.

 

       Opphevelsen av påskeavtalen fikk den følge at Amelia Riis igjen ble aksjonær i flere av rederiselskapene. Som aksjonær har hun ikke krav på selskapets enkelte aktiva. Hun kunne ha gjort et styreansvar gjeldende, men da i selskapets navn. Slikt søksmål ble da også reist i selskapene AS Dovrefjell og AS Luksefjell, men søksmålene ble stanset på grunn av konkursen, og sakene ble senere hevet. Amelia Riis reiste ikke ny sak selv om hun var kjent med adgangen til å gjøre det.

 

       Påskeavtalen var dessuten ugyldig mellom partene. For AS Falkefjell innebar påskeavtalen en gave til Amelia Riis. Skulle en slik gaveytelse ha vært gyldig, måtte reglene om utdeling av utbytte ha vært fulgt, jf. aksjeloven av 1957 § 106 tredje ledd. Disse reglene ble imidlertid ikke overholdt. Årsoppgjøret for foregående år forelå ikke, jf. bestemmelsens første ledd, og det forelå heller ingen beslutning i generalforsamlingen, jf. § 107. Dessuten var MS « Sognefjell » eid også av AS Dovrefjell og AS Luksefjell med henholdsvis en fjerdedel hver, og Amelia Riis var aksjonær i begge selskapene. For lovlig å føre skipsandelene ut av de to selskapene, måtte reglene om oppløsning, utløsning av aksjonær eller kapitalnedsettelse ha vært fulgt. Disse reglene gjaldt tilsvarende for gaver, jf. Per Augdahl: Aksjeselskapet etter norsk rett (3. utgave) sidene 103-104 og 113. Utover dette var - og er - utdeling av selskapsmidler til aksjonærene ugyldig, jf. aksjeloven av 1976 § 8-14 og § 8-15, og någjeldende aksjelov § 8-1 og § 8-6. Riktignok inneholdt ikke aksjeloven av 1957 en tilsvarende bestemmelse, men aksjeloven av 1976 § 8-14 inneholder ikke annet enn det som allerede måtte antas å følge av alminnelige aksjerettslige grunnsetninger, jf. Ot.prp.nr.19 (1974-1975) side 111. Det må således være klart at overføringen av MS « Sognefjell » til Amelia Riis stred mot så vel utbytte- som gavereglene.

 

       Påskeavtalen innebar at betydelige nettoverdier ble ført ut av rederiselskapene til fordel for Amelia Riis. Markedsverdien av MS « Sognefjell » var cirka 68 millioner kroner, og verdiene av hennes aksjer utgjorde ifølge granskningskommisjonens vurdering cirka 2,3 millioner kroner. Kristoffer Olsen fikk andelen av hennes aksjer i dødsboet til en verdi av i underkant av 1,6 millioner kroner. Hvis markedspris hadde vært lagt til grunn for overføringen av skipsandelene mellom rederiene, ville riktignok ikke AS Dovrefjell og AS Luksefjell ha blitt tappet for verdier, men dette ville ha blitt oppveiet av tilsvarende tap hos AS Falkefjell. Verdiene tatt i betraktning, kan ikke Amelia Riis ha vært i god tro, og hun ville ha vært forpliktet til å føre verdiene tilbake, jf. aksjeloven av 1957 § 108 tredje ledd. Det vises for øvrig til byrettens og lagmannsrettens dommer i DnC-saken. Når det gjelder Kristoffer Olsen, overtok han etter påskeavtalen Amelia Riis' andel av boets aksjer. Ut over å medvirke til overdragelsen av MS « Sognefjell », påla ikke avtalen ham noen forpliktelser i det hele tatt.

 

       At påskeavtalen er ugyldig i forhold til rederiets kreditorer, ble fastslått i søksmålet mellom Amelia Riis og DnC. Pantsettelsen av MS « Sognefjell » kan derfor ikke være noen krenkelse av hennes rettigheter, særlig ettersom pantsettelsen må ses i lys av at alternativet ville ha vært midlertidig forføyning. Alle rederiselskapene var solidarisk ansvarlige for gjelden til DnC. Hvordan de fordelte de forskjellige aksjene mellom seg, må være uten betydning for banken. Avgjørende var at rederiene i utgangspunktet ble tappet for 68 millioner kroner uten at de ble tilført noe av særlig verdi. Jo vanskeligere den økonomiske situasjonen ble for rederiene, desto mer kom kreditorenes interesse på spissen. Avtalen kunne derfor iallfall ikke ha vært gjennomført våren 1975, jf. dommene i saken mot DnC. Det gjelder et generelt prinsipp om at et gaveløfte ikke kan kreves innfridd når giverens økonomi er sterkt svekket.

 

       Selv om påskeavtalen skulle ha vært gyldig, krenket ikke pantsettelsen av MS « Sognefjell » Amelia Riis rettigheter. Det foreligger ingen bevis for at skipet ble pantsatt før den 26. april 1975. Her må Frode Ringdal huske feil. Iallfall ble ikke obligasjonen tinglyst før den 28. april, og en pantsettelse uten rettsvern kunne ikke gjøres gjeldende mot Amelia Riis. Pantsettelsen var en erstatning for å ta ut en midlertidig forføyning for å hindre overføringen av skipet og således helt berettiget. Poenget med å utstede den til advokat Haneborg og direktør Lund var å holde banken utenfor og samtidig fryse situasjonen. For øvrig hadde ikke obligasjonen hindret levering av skipet hvis det hadde blitt domsresultatet, men det kunne ha gått noe tid før leveringen kunne ha vært gjennomført. Hun var ikke eier. Skipet stod fortsatt registrert med på AS Falkefjell som formell eier, og det ble rettslig og faktisk disponert av rederiet. Amelia Riis deponerte aldri sin ytelse, og det pågikk en voldgiftssak der hun hadde nedlagt prinsipal påstand om å få penger istedenfor skipet, og en atter subsidiær påstand om hevning av avtalen. Endelig var rederiet etter påskeavtalen forpliktet til å levere skipet heftelsesfritt, ikke holde det heftelsesfritt frem til levering.

 

       Rederiet hadde ingen plikt til å varsle Amelia Riis om pantsettelsen av MS « Sognefjell ». Hvis pantsettelsen ikke var rettsstridig, kan heller ikke unnlatelsen av å varsle henne om den være det. Rederiets solvens var intet tema under voldgiftssaken, og ankemotpartene er uenige med byretten i at de burde ha underrettet henne om disse forhold. Det må være uten betydning for saken hva som ville ha skjedd med et annet domsresultat. Påskeavtalen falt bort som følge av Amelia Riis egen påstand. Forøvrig kom ikke pantsettelsen til fortrengsel for hennes rettigheter. Hun hadde prioritet foran pantobligasjonen, og så vel Haneborg og Lund som DnC kjente til påskeavtalen. Pantsettelsen og salgsforbudet kunne således ikke ha vært gjort gjeldende overfor henne.

 

       Det kan heller ikke reises noe erstatningskrav som følge av at pantobligasjonen ble transportert til DnC. Da transporten skjedde, var det klarlagt at skipet ikke skulle leveres, og Amelia Riis var gått tilbake til posisjonen som aksjonær. Den kreditorposisjonen som hun eventuelt måtte ha, var et usikret pengekrav. Hun hadde ikke noen separasjonsrett for skipet, men måtte stå på linje med rederiets øvrige kreditorer. Hun ble med årsberetningen kjent med pantsettelsen av MS « Sognefjell », men likevel gjorde hun aldri noe krav gjeldende. Da kan hun ikke komme tilbake med et erstatningskrav etter 27 år. Kravet var ukjent for rederiet frem til forliksklagen ble tatt ut. Forliksklagen og stevningen var for øvrig et massivt angrep på Høyesteretts dom, det sies ikke noe om at Amelia Riis mente å ha noe krav fordi påskeavtalen var misligholdt.

 

       Det finnes ingen holdepunkter i bevismaterialet for at Amelia Riis har vært utsatt for noen konspirasjon. Napers notater viser hvordan agenten, DnC, vurderte situasjonen da banken fikk vite at MS « Sognefjell » skulle tas ut av rederiet. At Naper flere år i ettertid skulle ha produsert en mengde notater hvis innhold er uten rot i virkeligheten, er helt usannsynlig. Banken ivaretok ganske enkelt sine interesser. Banken hadde ingen grunn til å redde Reksten, derimot hadde den grunn til å få flest mulig penger ut av ham. Iallfall hadde den amerikanske banken, Mantrust, ingen interesse i å bidra økonomisk til å redde et norsk rederi og arbeidsplasser i Norge. Einar Riis ble ikke provosert til å nedlegge påstanden for voldgiftsretten. Han hadde to advokater å rådføre seg med, og likevel valgte han å nedlegge påstanden i strid med prosessfullmektigens råd.

 

       Kravet er dessuten foreldet, uansett om det foreldes etter reglene om erstatning i eller utenfor kontraktsforhold.

 

       Amelia Riis gjør gjeldende et erstatningskrav i kontraktsforhold. Uten påskeavtalen ville søksmålet vært meningsløst. Foreldelsesfristen løper fra den dag misligholdet inntrer, jf. foreldelsloven av 1979 § 3 nr. 2. Foreldelse inntrådte således senest sommeren 1978, tre år etter at pantobligasjonen ble transportert til DnC, eller iallfall ikke senere enn 31. desember 1982, jf. foreldelsesloven § 31.

 

       Amelia Riis' erstatningskrav vil imidlertid være foreldet også om det anses som et krav utenfor kontraktsfohold. Etter dagjeldende foreldelseslov av § 5 nr. 1 og straffelovens ikrafttredelseslov § 28 løp det en tre års foreldelsesfrist fra den dag da skadelidte var blitt vitende om skaden og den for samme ansvarlige. I rettspraksis er dette forstått dithen at fristen løp fra det tidspunkt da saksøkeren har tilstrekkelig kunnskap om de faktiske og rettslige grunnlag for sitt krav til at han har rimelig grunn til å reise søksmål, jf. Rt-1960-748. I dette ligger at det ikke kreves absolutt kunnskap om alle sider ved kravet. Amelia Riis hadde tilstrekkelig kunnskap om erstatningskravet lang tid før hun tok ut forliksklage. Den 2. mai 1975 var hun klar over at påskeavtalen var hevet. I juni 1978 fikk hun vite om pantsettelsen. I ugyldighetssaken anførte hun at pantsettelsen hadde skjedd før voldgiftsdommen. Følgelig hadde hun oversikten over alle objektive fakta, pantsettelsen av MS « Sognefjell » og transporten av pantobligasjonen, og hvem som i tilfelle var ansvarlig. Argumentasjonen om rederiets insolvens og pantsettelsen var utviklet allerede i ugyldighetssaken. Amelia Riis hadde således tilstrekkelig kunnskap til å reise søksmål i 1978, og da lagmannsretten hadde avsagt dom i 1981. Kravet var foreldet senest i 1984.

 

       Det bestrides at rederiet eller Kristoffer Olsen har gjort noe straffbart i forbindelse med pantsettelsen av MS « Sognefjell ». Det løp derfor ingen tiårs foreldelsesfrist etter straffeloven ikraftredelseslov § 28. Derimot ville det ha vært straffbart etter straffeloven § 284 å oppfylle avtalen, slik som situasjonen var våren 1975. Det eneste fornuftige av rederiet å gjøre var å fryse situasjonen. Tiårsfristen forutsetter forøvrig at det foreligger domfellelse for et straffbart forhold.

 

       Erstatningskravet er foreldet også etter någjeldende foreldelseslov § 9, der aktsomhetsnormen fra straffelovens ikrafttredelseslov videreføres. Amelia Riis saksøkte DnC i 1982, og hun anførte det samme da som nå. Det er påfallende at den nødvendige kunnskapen skal ha oppstått hos henne to år senere overfor rederiet og Kristoffer Olsen enn overfor banken. Det kreves ikke at tapet er endelig konstatert ved konkurs før fristen løper. I så fall ville de færreste krav noen gang bli foreldet. Tapet måtte være tilstrekkelig konstatert da rederigruppen innledet akkordforhandlinger i 1977, som også omfattet AS Falkefjell. Napers notater er neppe nøkkelen til hennes kunnskap. Notatene inneholdt lite nytt, annet enn at planen om å redde Reksten kom frem, og likeledes problematikken omkring uttrykksmåten « null and void ».

 

       Det er ikke grunnlag for noen utvidet foreldelsesfrist for Amelia Riis på grunn av uvitenhet, manglende realitetsavgjørelse i ugyldighetssaken eller på grunn av rettsvillfarelse.

 

       Når det gjelder uvitenhet, bemerkes at Napers notater - som skal være avgjørende for at hun gikk til dette søksmålet - ble fremlagt som bilag til DnCs prosesskrift av 21. november 1983. Det er objektivt galt når det anføres at Amelia Riis først fikk rede på Napers notater i mars 1984. Amelia Riis kan ikke høres med at hun var i utlandet og ikke hentet posten på fire måneder, eventuelt at hun ikke forstod innholdet i løpet av ti måneder. Tilleggsfristen måtte derfor ha gått ut før forliksklagen, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1.

 

       Heller ikke kan hun få noen forlenget frist etter foreldelsesloven § 22. Forutsetningen for å anvende foreldelsesloven § 22, er at ugyldighetssaken ikke førte til noen realitetsavgjørelse. Dessuten er ikke sakens gjenstand den samme. Nærværende sak gjelder ikke voldgiftsdommen, men et ansvar bygget på de alminnelige ulovfestede culpareglene.

 

       Endelig er det kun i særskilte tilfeller at uvitenhet om rettsregler kan utskyte foreldelsesfristen, jf. Kjønstad og Tjomsland side 83-84 og eksemplene i Rt-1959-525, Rt-1979-492 og Rt-1992-64. Amelia Riis forhold er ikke tilnærmelsesvis parallelle til disse eksemplene.

 

       Det bestrides at adgangen til å påberope seg foreldelsesinnsigelsen kan falle bort ved passivitet.

 

 

 

       AS Falkefjell og Kristoffer Olsen har nedlagt denne påstand:

 

1. Byrettens dom stadfestes med den endring at renter av saksomkostningene idømmes fra oppfyllelsesfristen for byrettens dom. 

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av renter fra oppfyllelsesfristen for lagmannsrettens dom.

 

 

 

       Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som byretten og bemerker:

 

       Lagmannsretten finner det naturlig først å ta stilling til hva som er rettskraftig avgjort ved voldgiftsdommen.

 

       Voldgiftsrettens domskonklusjon gikk ut på at påskeavtalen heves, og det fremgår av rettens premisser hva som er rettskraftig avgjort ved dommen, jf. Høyesteretts uttalelser i ugyldighetssaken, Rt-1983-1242.

 

       Tvisten for voldgiftsretten gjaldt gjennomføringen av påskeavtalen og erstatning for forsinket levering av MS « Sognefjell », alt knyttet til begivenheter i tidsrommet april - oktober 1974. Amelia Riis anførte at påskeavtalen var misligholdt ved forsinket levering av skipet, hvilket skyldtes at eksportlisens var oppnådd for sent. Hun nedla prinsipal påstand om at avtalen skulle oppfylles med en pengeytelse istedenfor skipet. Rederiet reiste motsøksmål og nedla prinsipal påstand om at hun skulle overta skipet etter skalaverdi, som bestemt i påskeavtalen. Begge parter la ned subsidiære påstander, levering av skipet med supplerende erstatning. Ved den endelige påstandsutformingen begrenset Amelia Riis erstatningskravet nedad til 18,9 millioner kroner med tillegg av fortjenesten ved skipets drift fra den 6. mai 1974 til levering. Rederiet og Kristoffer Olsen begrenset erstatningen oppad til 6 millioner kroner med tillegg av fortjenesten fra skipets drift fra 3. september til levering. Amelia Riis påstod avtalen hevet hvis erstatningen ikke oversteg hennes minimumsbegrensning, mens rederiet og Kristoffer Olsen påstod avtalen hevet hvis erstatningen oversteg begrensingen oppad. Ingen av partene fikk medhold i sine prinsipale påstander.

 

       Voldgiftsretten kom til at rederiet burde ha håndtert lisenssøknaden på en annen måte. Hadde rederiet gjort dette, var det ikke usannsynlig at MS « Sognefjell » kunne ha vært levert i første halvdel av juli 1974. Følgelig forelå fra dette tidspunktet leveringsmislighold fra rederiets side. Rederiet hadde senere tilbudt levering i Ravenna 3. september samme år, men voldgiftsretten kom til at dette ikke var et gyldig oppfyllelsestilbud, og at levering først kunne ha skjedd i første halvdel av oktober. Etter dette tidspunktet hadde hun ikke rett til å avvise skipet, og senere verdifall var derfor Amelia Riis' risiko.

 

       Når det gjaldt virkningene av misligholdet, fant voldgiftsretten at det ikke var tilstrekkelig graverende til at Amelia Riis kunne kreve erstatning i skipets sted. Resultatet ble derfor at skipet skulle leveres med en supplerende erstatning, tilsvarende verdifallet i perioden juli - oktober 1975. Den supplerende erstatningen ville etter voldgiftsrettens oppfatning ligge mellom partenes subsidiære påstander, og påskeavtalen måtte derfor heves i samsvar med partenes atter subsidiære påstander, jf. tvistemålsloven § 85.

 

       Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at det ved voldgiftsdommen er rettskraftig avgjort at påskeavtalen er hevet, at rederiet har misligholdt påskeavtalen i form av leveringsforsinkelse i tiden juli-oktober 1975, at rederiet i prinsippet var erstatningsansvarlig for verdifallet i det samme tidsrommet, og at senere verdifall er Amelia Riis' risiko. Ved utformingen av den endelige påstanden frafalt hun imidlertid erstatningskravet og retten til å kreve skipet utlevert hvis den supplerende erstatningen ikke oversteg et nærmere angitt minimum. Hun må da være prosessuelt avskåret fra å kreve erstatning som følge av leveringsforsinkelsen. Hun må imidlertid kunne reise søksmål på andre grunnlag som voldgiftsretten ikke behandlet, i dette tilfellet på grunnlag av påståtte erstatningsbetingende handlinger i forbindelse med en pantsettelse som skjedde etter at voldgiftssaken var tatt opp til doms. Et annet spørsmål er om hun, etter at påskeavtalen er hevet, har et mulig erstatningskrav mot rederiet og Kristoffer Olsen i behold. Dette spørsmålet er imidlertid et realitetsspørsmål.

 

       Rettsgrunnlaget som påberopes i søksmålet mot rederiet og Kristoffer Olsen er de ulovfestede regler om skyldansvar utenfor kontraktsforhold. Skal søksmålet føre frem, må Amelia Riis for det første ha hatt en rett å gjøre gjeldende. Dernest må rederiet og Kristoffer Olsen ha krenket hennes rett på en erstatningsbetingende uaktsom måte. Endelig må Amelia Riis ved krenkelsen være påført et økonomisk tap, og det må foreligge en adekvat og påregnelig årsakssammenheng mellom rederiets handlemåte og hennes tap.

 

       Etter lagmannsrettens oppfatning eide ikke Amelia Riis MS « Sognefjell » da skipet ble pantsatt. Skipet var stadig disponert av Olsen & Ugelstad, og AS Falkefjell stod fortsatt oppført som eier i skipsregisteret. Hun hadde ikke gitt fra seg eller deponert aksjene i AS Dovrefjell og AS Luksefjell, som var hennes motytelse. Isteden hadde hun erklært hevning av påskeavtalen, og det pågikk en voldgiftssak der hun hadde nedlagt en prinsipal påstand som innebar at hun ikke skulle overta skipet. Eksportlisensen for salget til Liberia var gått ut. Det måtte således ha vært søkt om ny lisens hvis salget skulle gjennomføres slik som Amelia Riis hadde bestemt. At det foreligger et uregistrert skipsskjøte, kan ikke være avgjørende for eiendomsretten. Det forelå en avtale om at hun skulle bli eier av skipet, men eiendomsretten var ennå ikke gått over på henne. Pantsettelsen var således ingen krenkelse av hennes eiendomsrett.

 

       Spørsmålet videre blir om hun hadde andre rettigheter som følge av påskeavtalen og hevningen av denne, og som ble krenket ved pantsettelsen.

 

       For det første er det tvilsomt om en avtale som påskeavtalen lovlig kunne inngås. Antakelig var den i strid med aksjeloven § 8-14, der det settes forbud mot at det treffes tiltak som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller tredjemenn en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Bestemmelsen ble vedtatt i 1976, men den inneholdt ikke annet enn hva som var antatt allerede å følge av alminnelige aksjerettslige grunnsetninger, jf. Innstilling til lov om aksjeselskaper (1970) side 123.

 

       Etter lagmannsrettens oppfatning var ubalansen mellom partenes ytelser for stor til at påskeavtalen var forenlig med de alminnelige aksjerettslige grunnsetningene som kommer til uttrykk i aksjeloven § 8-14. I henhold til avtalen skulle Amelia Riis motta et skip, som etter rederiets vurdering hadde markedsverdi på cirka USD 12 millioner, tilsvarende cirka 68 millioner kroner. Amelia Riis antok på sin side at skipet hadde en verdi på cirka USD 9 millioner, tilsvarende cirka 51 millioner kroner. Indiske kjøpere hadde imidlertid vært villige til å gi USD 12 millioner i det salget som ikke lot seg gjennomføre i april 1975. Skipet skulle være fritt for heftelser, bortsett fra pantegjelden til AS Falkefjell på 20 millioner kroner. Partene var enige om å la 10 millioner kroner av pantegjelden være omtvistet, og at det omtvistede beløpet skulle fastsettes ved voldgift. Amelia Riis stod under enhver omstendighet fritt til når som helst å redusere gjelden til 15 millioner kroner. I tilfelle voldgift kunne den endog reduseres til 10 millioner kroner. AS Falkefjell mottok aksjer hvis verdi granskningskommisjonen vurderte til i overkant av 2,3 millioner kroner. Amelia Riis har anslått verdien av disse aksjene til nærmere 37 millioner kroner. Hennes beregninger bygger på den antatte verdien av skipsverdiene fratrukket den nominelle verdien av pantegjelden. Selv om det skulle hefte noe usikkerhet ved granskningskommisjonens verdianslag, gir dette etter lagmannsrettens oppfatning likevel et bedre grunnlag for å sammenligne ytelsene enn Amelia Riis' verdiberegning. En vurdering av verdien på en aksjepost må skje på et bredere grunnlag enn den antatte verdien av selskapets hovedaktiva fratrukket den nominelle pantegjelden. For øvrig var hensikten med påskeavtalen å løse ut hennes arvekrav. I utgangspunktet måtte det derfor være en ubalanse i ytelsene i Amelia Riis' favør.

 

       At hun ikke var aksjonær i AS Falkefjell, kan ikke føre til noen annen vurdering av påskeavtalens gyldighet. I aksjelovens § 8-14 settes også forbud mot å treffe tiltak som er egnet til å gi tredjemann en urimelig fordel på selskapets bekostning. Iallfall var Amelia Riis aksjonær i AS Dovrefjell og AS Luksefjell. Disse to selskapene ble tappet for verdier ved at de måtte overføre hver sin halvdel av MS « Sognefjell » til bokført verdi til AS Falkefjell. Uten disse to overdragelsene ville ikke påskeavtalen kunne gjennomføres. Om verdiene ville gå rett til Amelia Riis eller via AS Falkefjell, må være uten betydning i forhold til spørsmålet om overdragelsene er i strid med aksjelovens § 8-14 så lenge de var ledd i en og samme operasjon. At Amelia Riis kunne være i god tro med hensyn til overføringene av skipsandelene fra AS Dovrefjell og AS Luksefjell, finner lagmannsretten å måtte se bort fra. Det fremgår av voldgiftsdommen at hennes juridiske rådgiver deltok på et møte dagen før påskeavtalen ble inngått der blant annet disse spørsmålene ble drøftet.

 

       Dernest er det ytterligere tvilsomt om påskeavtalen lovlig lot seg gjennomføre våren 1975, da rederiets økonomi var betydelig svekket. Etter lagmannsrettens vurdering i ugyldighetssaken var rederiet under eller på grensen til underbalanse, iallfall hvis man tok hensyn til påskeavtalen. Granskingskommisjonen for AS Luksefjell og AS Dovrefjell uttalte på side 116 at gjennomføringen av påskeavtalen ville representere en tapping av de reelle ressurser som selskapenes økonomiske stilling ikke tillot, og at avtalen ville ha innebåret en forfordeling av selskapenes kreditorer, sett på bakgrunn av den økonomiske situasjon som selskapene ville ha kommet i etter en gjennomføring av avtalene. Om pantsettelsen av MS « Sognefjell » uttalte kommisjonen på side 118 at pantsettelsen må vurderes som et tiltak for å forhindre tapping av midler fra selskapet, hvilket etter kommisjonens skjønn knapt noen kan bebreides under de foreliggende omstendigheter. Oslo byrett la i DnC-saken til grunn at en gjennomføring av påskeavtalen våren 1975 ville representert en tapping av de reelle ressurser som selskapenes økonomiske stilling ikke tillot. Dette ville innebære en uberettiget forfordeling av selskapets kreditorer, og byretten konkluderte med at Amelia Riis ikke kunne gjøre påskeavtalen gjeldende. Lagmannsretten sluttet seg til byretten. En videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1. Amelia Riis har senere forgjeves begjært gjenopptakelse av kjæremålsutvalgets beslutning. Det er for lagmannsretten i nærværende sak ikke kommet frem noen nye momenter som i dag skulle tilsi en annen vurdering av spørsmålet om Amelia Riis kunne gjøre påskeavtalen gjeldende.

 

       Lagmannsretten behøver imidlertid ikke definitivt å ta stilling til spørsmålet om påskeavtalen lovlig lot seg gjennomføre. Uansett var det ikke en erstatningsbetingende uaktsom handling fra rederiets side å pantsette MS « Sognefjell ». Riktignok fremgår det av Napers notat av 25. april 1975 at rederiet ved å pantsette skipet, etter hans vurdering foretok en muligens rettsstridig handling mot Amelia Riis, og salgsforbudet var etter h.r.advokat Haneborgs oppfatning i brev av 26. april et direkte brudd på påskeavtalen. Som det fremgår av fremstillingen ovenfor, er imidlertid lagmannsretten sterkt i tvil om Amelia Riis i det hele kunne gjøre noen rettigheter gjeldende i den situasjonen som forelå. Det må legges til grunn at økonomien fra før var kritisk. I tillegg anså banken seg berettiget til kreve Falkefjellånet tilbakebetalt øyeblikkelig på grunn av den svekkede sikkerheten, og den krevet av samme grunn tilleggssikkerhet. MS « Sognefjell » var rederiets eneste heftelsesfri aktivum av noen verdi. Hvis ikke pantsettelsen hadde funnet sted, ville banken etter all sannsynlighet ha begjært midlertidig forføyning ved namsretten for å stanse gjennomføringen av avtalen. Slik situasjonen lå an, ville begjæringen etter lagmannsrettens oppfatning sannsynligvis ha blitt tatt til følge. Det må derfor legges til grunn at et forsøk på å gjennomføre påskeavtalen ville ha blitt stanset uansett. Dessuten var etter rederiets vurdering det mest sannsynlige utfallet i voldgiftsretten at påskeavtalen ville bli hevet, noe som rederiet fikk bekreftet av voldgiftsrettens formann samme dag som obligasjonen ble tinglyst. Det var heller ikke uten videre gitt at rederiet hadde avskåret seg fra alle muligheter til å oppfylle avtalen om voldgiftsretten var kommet til et annet resultat. Skipet skulle leveres heftelsesfritt, men det følger ikke av avtalen at det skulle holdes heftelsesfritt før levering. Hvis rederiet klarte å slette pantet før levering, ville det ikke foreligge noe mislighold. Rederiet mener selv at det var i stand til dette og viser til at obligasjonen faktisk ble slettet i desember samme år.

 

       Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunn til å spekulere videre på hva som kunne ha skjedd hvis voldgiftsretten hadde kommet til et annet resultat enn den gjorde. Resultatet ble hevning av påskeavtalen, og dermed var det iallfall klart at Amelia Riis ikke skulle ha skipet. Om så var at pantsettelsen innebar en krenkelse av hennes rettigheter, opphørte krenkelsen da voldgiftsdommen forelå. For øvrig bør bemerkes at obligasjonen i seg selv ikke kunne ha hindret Amelia Riis i å overta skipet, om voldgiftsretten var kommet til et annet resultat; banken var i ond tro.

 

       At pantsettelsen av MS « Sognefjell » skjedde som ledd i en større aksjon for å hindre Hilmar Rekstens konkurs, med påstått uoverskuelige følger for skipsfartsnæringen, staten og Norges Bank, er det ikke ført tilstrekkelig bevis for. Amelia Riis har riktignok vist til en rekke forhold som ikke er uforenlige med at det har vært et visst samarbeid mellom disse institusjonene, noe som for øvrig ikke hadde vært unaturlig i den situasjonen som forelå våren 1975. Verdien av MS « Sognefjell » var iallfall ubetydelig i forhold til Rekstens samlede gjeld til Hambros Bank, som visstnok skal ha beløpt seg til mer enn USD 110 millioner. Det måtte således andre virkemidler til for å hindre at Reksten skulle gå konkurs. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for å knytte noen rettsvirkninger til formuleringen « null and void », som h.r.advokat Haneborg benyttet i sin erklæring. I høyden er dette en upresis oversettelse til engelsk av ett av de mulige resultater som voldgiftsretten kunne komme til.

 

       Den omstendighet at Amelia Riis ikke lenger hadde rett til å få MS « Sognefjell » er etter lagmannsrettens oppfatning ikke til hinder for at hun i prinsippet kunne hatt andre krav i behold. Hun har anført at voldgiftsdommen ikke tar stilling til det etterfølgende hevningsoppgjøret, og at hun derfor kan kreve erstatning for verdifallet på sine aksjer. Etter lagmannsrettens oppfatning kan denne anførselen ikke føre frem.

 

       Påskeavtalen ble ikke hevet fordi rederiet hadde misligholdt den. Voldgiftsretten kom til at rederiets leveringsmislighold berettiget Amelia Riis til en supplerende erstatning for et beløp mellom 6 og 18,9 millioner kroner. Påskeavtalen ble derfor hevet som en følge av påstandene for voldgiftsretten. Om hun kan kreve erstatning i et etterfølgende hevningsoppgjør, beror derfor ikke på reglene om mislighold av kontrakter, men må bero på en tolkning av påstandene som viljeserklæringer.

 

       Etter lagmannsrettens oppfatning kan ikke Amelia Riis' påstand for voldgiftsretten tolkes på noen annen måte enn at hun ikke ønsket å kreve erstatning hvis den ble satt lavere enn 18,9 millioner kroner. Det er ikke noe som tyder på at hun ikke visste hva påstanden innebar. I stevningen for voldgiftsretten hadde hun nedlagt subsidiær påstand om levering av skipet med supplerende erstatning, uten noen begrensning nedad i erstatningsbeløpet. Videre nedla hun atter subsidiært påstand om at avtalen heves, og i den forbindelse krevet hun erstatning for den negative kontraktsinteresse. Einar Riis har forklart den endelige påstanden med at han fryktet for å komme i en netto gjeldsposisjon overfor rederiet hvis verdien av skipet var lavere enn den påheftede pantobligasjonen på 20 millioner koner. Dessuten mente Amelia Riis at aksjene hennes var mer verdt fordi rederiet sannsynligvis eide en betydelig utenlandsformue. Hvis hun hadde ment at hevningen skulle ledsages av et etterfølgende erstatningsoppgjør, måtte hun iallfall ha nedlagt påstand om det, tilsvarende det som hun opprinnelig gjorde i stevningen til voldgiftsretten. Det kan iallfall ikke bebreides rederiet som uaktsomhet å tolke Amelia Riis' påstander dithen at hun ikke hadde noe mer å kreve.

 

       Amelia Riis har subsidiært anført at transporten av pantobligasjonen til DnC er rettsstridig. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Transporten skjedde etter at voldgiftsdommen var avsagt, og det var da klart at hun ikke skulle ha skipet. Det fremgår også av avsnittet ovenfor at hun heller ikke hadde noe ytterligere å kreve etter påskeavtalen. Pantsettelsen innebar derfor heller ingen krenkelse av hennes kreditorinteresser.

 

       Atter subsidiært har Amelia Riis krevet erstatning fordi pantet i realiteten ble avtalt før voldgiftssaken var tatt opp til doms. Til støtte for denne anførselen er lagmannsretten blitt forelagt en rekke momenter og hypoteser som etter hennes syn skal danne en tilstrekkelig indisiekjede, herunder uttalelser om pantsettelsen av MS « Sognefjell », som advokat Frode Ringdal skal ha latt falle ved avslutningen av hovedforhandlingen. Avgjørende bevis for anførselen er imidlertid ikke fremlagt. Advokat Ringdal er ikke ført som vitne, og hva han kan ha ment med sine uttalelser og i hvilken sammenheng de er fremkommet, er derfor beheftet med adskillig usikkerhet. Etter hvert som skipsfartskrisen utviklet seg på 1970-tallet, var det naturlig at aktørene ønsket å sikre seg best mulig. Lagmannsretten kan være enig med Amelia Riis i at indisierekke kan tyde på at rederiet - naturlig nok - har ønsket å komme ut av påskeavtalen, og at mulighetene for å pantsette skipet kan ha vært diskutert både internt og med andre aktører. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for at pantsettelsen har skjedd på et tidligere tidspunkt enn hva som fremgår av pantobligasjonen. At det har vært diskusjoner og vurderinger før skipet ble pantsatt, er for så vidt naturlig. Det må skilles mellom drøftelser og vurderinger forut for en avtale og den avtalen som drøftelsene eventuelt leder frem til.

 

       Endelig har Amelia Riis anført at rederiet skulle ha varslet henne om pantsettelsen. Hun anfører videre at hun i så fall ville ha begjært reassumering av voldgiftssaken, at begjæringen ville ha blitt tatt til følge, og at hun ville ha nedlagt en annen påstand enn hun gjorde. Lagmannsretten forstår henne videre slik at dette utløser et erstatningskrav tilsvarende det beløpet hun under disse forutsetninger ville ha blitt tilkjent i voldgiftsretten. Denne anførselen kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke føre frem.

 

       I utgangspunktet kan ikke en part i en rettsprosess ha noe ansvar for motpartens påstander eller forutsetninger. En part må selv ha risikoen for de påstander som parten velger å nedlegge. Spørsmålet kunne imidlertid kommet i en annen stilling hvis rederiet hadde forledet henne til å nedlegge en påstand som påførte henne tap, jf. Rt-1983-1242. Rederiet har imidlertid ikke forledet Amelia Riis til å nedlegge påstanden. Den ble nedlagt etter overveielse og mot råd fra egen prosessfullmektig. Dessuten viser hennes påstand for byretten i saken mot DnC at hun, etter forliksforhandlingene i voldgiftsretten, etter alt å dømme var kjent med at den supplerende erstatningen sannsynligvis ville beløpe seg til cirka 13 millioner kroner. Hun var således fullt innforstått med den risikoen som lå i å utforme påstanden slik som hun valgte.

 

       MS « Sognefjell » ble for øvrig - slik lagmannsretten bedømmer bevisene - pantsatt etter at voldgiftssaken var tatt opp til doms, og en eventuell opplysning om pantsettelsen ville ikke ha gitt noe grunnlag for å kreve saken reassumert. Voldgiftsretten skulle avgjøre spørsmål om gjennomføring av påskeavtalen og erstatning for forsinket levering, alt knyttet til begivenheter i tidsrommet april - oktober 1974. Pantsettelsen var uten betydning for de spørsmålene som voldgiftsretten skulle ta stilling til, likeså lite som rederiets økonomiske stilling var det, jf. Høyesteretts uttalelser om dette i ugyldighetssaken. Hvis resultatet i voldgiftsretten hadde blitt et annet, og hvis rederiet ikke hadde klart å levere MS « Sognefjell » heftelsesfritt og i tide, kunne det ha ført til at det forelå en rettsmangel eller en ny leveringsforsinkelse. Dette måtte i tilfelle ha vært behandlet i en ny sak på grunnlag av et faktisk inntruffet hendelsesforløp. Et hypotetisk hendelsesforløp kan ikke gi grunnlag for et erstatningskrav. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det var uaktsomt av rederiet og Kristoffer Olsen ikke å varsle Amelia Riis om pantsettelsen.

 

       Endelig må ethvert erstatningskrav som måtte kunne utledes av pantsettelsen av MS « Sognefjell » være foreldet.

 

       For krav som oppstår ved mislighold, regnes foreldelsesfristen fra den dag da misligholdet inntrer, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 2. Misligholdet i denne forbindelse er pantsettelsen av MS « Sognefjell » eller transporten av pantobligasjonen til DnC. I begge tilfeller vil foreldelse ha inntrådt sommeren 1978. Som det fremgår av drøftelsen nedenfor, er det ikke grunnlag for å gi tilleggsfrister på grunn av uvitenhet, rettsvillfarelse eller fordi det første søksmålet ikke fikk noen realitetsavgjørelse. Heller ikke har rederiet og Kristoffer Olsen forspilt foreldelsesinnsigelsen ved passivitet.

 

       Selv om det skulle være reglene om foreldelse av erstatningskrav utenfor kontrakt som får anvendelse, vil erstatningskravet likevel være foreldet etter dagjeldende straffelovens ikrafttredelseslov § 28 og någjeldende foreldelseslov § 9.

 

       Det fremgår av drøftelsen hittil at verken rederiet eller Kristoffer Olsen har begått noen straffbar handling i forbindelse med pantsettelsen. Erstatningskravet er derfor undergitt tre års foreldelsesfrist. Fristen begynte å løpe da skadelidte ble vitende om skaden og om den for samme ansvarlige, jf. straffelovens ikrafttredelseslov § 28. Til tross for ordlyden ble det i rettspraksis lagt til grunn at fristen begynte å løpe fra den dag da skadelidte burde ha skaffet seg slik kunnskap, jf. Røed side 192. Den nåværende regel i foreldelsesloven § 9 første punktum er forutsatt å ha det samme rettslige innholdet, jf. Tjomsland i Jussens venner side 334.

 

       Lagmannsretten er ikke enig med Amelia Riis i at foreldelsesfristen løper fra konkursåpning i AS Dovrefjell og AS Luksefjell. Det kreves ikke full kunnskap om skaden for at fristen skal begynne å løpe. Det er nok at saksøkeren har tilstrekkelig kunnskap om de faktiske og rettslige grunnlag for sitt krav til at det er rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvet av domstolene, jf. Rt-1960-748. Sannsynligheten for å få medhold ved et eventuelt søksmål er i utgangspunktet irrelevant, jf. Røed side 193.

 

       Tilstrekkelig kunnskap om skaden til at det var rimelig grunn til å reise søksmål, fikk Amelia Riis senest høsten 1980. Einar Riis har forklart at han så granskningspapirene sommeren 1979, og sammen med dem pantobligasjonen. Høsten 1980 forelå gran-skingskommisjonens rapport, og i rapporten beskrives både pantsettelsen av MS « Sognefjell » og hvilke motiver banken hadde for å kreve tilleggssikkerhet. Hun reiste da også søksmål mot DnC høsten 1982 på grunnlag av det samme faktum som i denne sak.

 

       Amelia Riis har anført at det først var i mars 1984 hun fikk tilgang til Napers notater og at hun i 1997/98 fikk innsyn i diverse stortingsdokumenter og skifterettens papirer. Der fant hun et brev fra skifterettsjustitiarius Nils B. Hohle til regjeringsadvokaten der Hohle blant annet skriver at han kan bistå ytterligere med å « punktere din venns saksanlegg ». Lagmannsretten kan ikke se at disse dokumentene bringer noe vesentlig nytt inn i saken. I Napers notater gis det en utdypning av bankens vurderinger rundt situasjonen våren 1975. Brevet til regjeringsadvokaten fra Hohle er - etter det lagmannsretten forstår - et internt oversendelsesbrev fra skifteretten til regjerings-advokaten i anledning søksmålet som Amelia Riis har reist mot staten. Brevet har etter lagmannsrettens oppfatning nærmest karakter av å være et « hjertesukk » fra en klient til sin prosessfullmektig, som aldri har vært ment å skulle brukes utad. Lagmannsretten kan ikke se at kommentarene i brevet kaster noe lys over nærværende sak.

 

       Amelia Riis har videre anført at det må løpe tilleggsfrist i medhold av foreldelsesloven § 10 nr. 1 og § 22. Heller ikke disse anførslene kan føre frem. Etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 gis fordringshaveren en tilleggsfrist på ett år hvis han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren. Ettersom lagmannsretten foran har lagt til grunn at Amelia Riis hadde den nødvendige kunnskapen om fordringen og skyldneren senest høsten 1980, får ikke denne bestemmelsen anvendelse. Forutsetningen for at foreldelsesloven § 22 skal få anvendelse, er at den saken som avbryter foreldelsesfristen ikke ender med realitetsavgjørelse. Den saken som i tilfelle kunne ha avbrudt foreldelsesfristen overfor rederiet og Kristoffer Olsen, er ugyldighetssaken som ble reist i 1977. Denne saken endte med realitetsavgjørelse. Oslo byrett avsa dom hvoretter voldgiftsdommen ikke ble opphevet, og Høyesterett stadfestet byrettens dom i 1983.

 

       Anførselen om at Amelia Riis ikke har kunnet gjøre erstatningskravet gjeldende på grunn av rettsvillfarelse, kan klart ikke føre frem. Det er et sikkert utgangspunkt at skadelidte ikke kan anføre at han mangler kjennskap til den rettsregel som utpeker den ansvarlige. Foreldelsesfristen løper i alminnelighet når skadelidte har fått kunnskap om det relevante faktum, jf. Kjønstad og Tjomsland side 83-84. Det er særlig på områder der en står overfor et vanskelig og tvilsomt rettsspørsmål at rettsvillfarelse blir ansett som unnskyldelig, jf. Røed side 206. Etter lagmannsrettens oppfatning reiser ikke pantsettelsen tilstrekkelig vanskelige rettsspørsmål til at foreldelsesfristen av den grunn utskytes. At Høyesterett i forbindelse med omkostningsavgjørelsen i ugyldighetssaken uttalte at saken hadde reist vanskelige spørsmål som tidligere ikke hadde vært gjenstand for noen rettsavgjørelse og som bare for en del har vært fremme i teorien, endrer ikke lagmannsrettens konklusjon. Uttalelsen må ses i sammenheng med at Høyesterett behandlet spørsmålet om begivenheter som hadde inntruffet etter at saken var tatt opp til doms, men før dom var avsagt, kunne føre til opphevelse av voldgiftsdommen. Foreldelsesproblematikken var overhodet ikke berørt i den saken som uttalelsen gjelder.

 

       Heller ikke anførselen om at adgangen til å påberope foreldelsesinnsigelsen er bortfalt ved passivitet, kan føre frem. Det må være liten plass til passivitetsvirkninger ved siden av reglene om prosessuell preklusjon av anførsler. Den omstendighet at innsigelsen først ble anført under hovedforhandlingen for byretten, ga ikke Amelia Riis noen berettiget forventning om at innsigelsen var frafalt.

 

       Byrettens dom må etter dette stadfestes. Stadfestelsen omfatter også byrettens omkostningsavgjørelse, som lagmannsretten er enig i. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra oppfyllelsesfristen for byrettens dom og til betaling skjer. Byrettens dom ble forkynt den 4. januar 1996, slik at rentene løper fra den 18. s.m.

 

       Anken har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen tvistemålsloven § 180 første ledd tilkjennes rederiet og Kristoffer Olsen saksomkostninger for lagmannsretten, idet lagmannsretten ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at Amelia Riis bør fritas for erstatningsplikten. Slik saken har vært lagt opp av den ankende part, må den også for ankemotpartene ha vært kostnadskrevende. Likevel finner lagmannsretten at salærkravet bør reduseres med 200.000 kroner. Blant annet vises til at det etter lagmannsrettens oppfatning neppe var nødvendig å ha rettslig medhjelper til stede under hele ankeforhandlingen. Reduksjonen i forhold til omkostningsoppgaven refererer seg til tiden etter 30. juni 2001. Omkostningsbeløpet utgjøres således av salær før 1. juli 2001 med 142.000 kroner, senere salær med 708.000 kroner, tillagt 24% merverdiavgift, og utgifter med 8.165 kroner inkludert merverdiavgift. Saksomkostningene erstattes etter dette med 1.028.085 kroner.

 

       Dommen er enstemmig.

 

 

 

Domsslutning:

 

 

 

1. Byrettens dom stadfestes. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra den 18. januar 1996 og til betaling skjer. 

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Amelia Riis til AS Falkefjell og Kristoffer Olsen 1.028.085 - énmilliontjueåttetusenogåttifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.