Latest

Arvid Birkeland sitter i husarrest i Brasil på det syvende året, med en dom på 11 års fengsel (som skal være redusert til 9) hengende over seg.

I en artikkel i bladet Sunnhordland kan vi i dag lese at Ronny Larsen i Dåfjorden på Stord hadde lagt ut et bilde på sin facebookside, og at politiet hadde reagert med å møte mannsterke hjemme hos han, dette for å hente et klesplagg, og hvor de endog hadde truet med ransaking for å få fullført sitt oppdrag.

Blod selger – det gjør ikke sannheten
Norske medier er noe dritt. De skriver aldri om den sannheten borgerne har behov for å gjøre seg kjent med, men kun den sannheten de kan tjene penger på, og er det dårligere tider, tar man det meste og koker suppe på det, som eksempelvis Petter Northugs fylletur tidlig i mai i år.

Vi er vel alle enige om at dersom din nabo hevder å eie en bit av eiendommen din, så må naboen dokumentere sin påståtte rett. Videre; dersom du har kjøpt deg en Rolls-Royce Phantom kontant, og din gode angivernabo ringer kontoret for mistenkelig virksomhet og melder fra at du nå har gått til anskaffelse av en slik doning, så må du belage deg på å måtte vise frem dokumentasjonen for kjøpet skulle det kampklare politiet stille opp utenfor huset ditt klare til å skyte ved første bevegelse.

Har en politimann, eller en offentlig tjenestemann med begrenset politimyndighet,[1] lov å sitte som dommer? Ja, har vedkommende engang lov å stille til valg som dommer? Du som ikke kjenner loven har vel din tvil? Du som tror du kjenner loven er derimot sikker. Det er ikke mulig, vil du vel si. I så fall tar du skammelig feil. Alt er nemlig mulig og ”lovlig” i Norge, også å sette en politimann til å dømme i norske domstoler.

”- Det må være krevende å sitte i retten å høre anklagene mot seg selv. Men dette er selvvalgt. Han kunne fått en rimelig ordning ved å trekke seg, men det var han uvillig til.”

I det siste har VG forsøkt å øke lesertallet med å bombardere leserne med angrep på Statens vegvesen. Vegvesenet, eller nærmere bestemt dets ulykkesanalysegruppe, har tydeligvis – siden 2005 – laget rapporter etter alvorlige trafikkulykker. I stedet for at disse rapportene har kommet til nytte bl.a. som dokumentasjon i bildrapssaker for domstolene, har veivesenet stuet dem bort i sine utilgjengelige arkiver. Hva var da poenget med granskingskommisjoner og rapporter?