Amelia Riis til full krig mot Herman J Berge

Time to read
27 minutes
Read so far

Amelia Riis til full krig mot Herman J Berge

Tue, 22/05/2007 - 22:16
0 comments

Amelia Riis, hennes barn og deres tidligere fiende, advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, har nå tatt ut forliksklage mot meg for Oslo forliksråd, med krav om tilbakebetaling av fantastiske 10 - 15 millioner kroner. Familien Riis mener nå helt plutselig at jeg har manipulert Einar til å tro at jeg kunne hjelpe familien Riis. Videre mener Amelia at hennes avdøde ektemann Einar manipulerte henne. Det er riktig at jeg og mine medhjelpere ordnet med forliket mellom Justisdepartementet og familien Riis i 2003, og derved gjorde familien til mangemillionærer. Nå mener familien derimot at jeg ikke har arbeidet for dem, og at alt det jeg har fått i tråd med våre avtaler - pluss noen millioner til - skal betales tilbake. Jeg blir i forliksklagen kalt for en manipulator, og blir beskyldt for å være en bedrager og svindler som bare har vært ute etter å lure et eldre ektepar til å tro at de kunne vinne. TV2 Nyhetene støtter Amelia's anklager blindt og reiste derfor til Luxembourg for å lure meg til å ta et intervju.

Familien Riis til kamp mot deres mangeårige venn og hjelper

 

Begynnelsen
Siden RettsNorge.no ble etablert i 1997 som følge av mitt engasjement i Riis-saken, sett i lys av den rettsløshet jeg opplever i Norge i dag, føler jeg at jeg ikke kan gjøre annet enn å tale min sak gjennom mine egne nettsider. Leserne må selvsagt ha dette i minnet når artikkelen leses.

Mitt engasjement for familien Riis startet i 1997 da jeg ble bedt av Einar og Amelia om å engasjere meg for dem i deres kamp for å få tilbake familieformuen. Jeg ble forespeilet pene økonomiske løsninger dersom jeg engasjerte meg. I alle år senere har jeg lojalt, pliktoppfyllende men også rent menneskelig arbeidet for familiens sak og rett.

Den 5. juni 2003 ble mitt, mitt nettverks og Einars arbeid kronet med et forlik som ga familien Riis over kr 55 millioner. Tidenes største forlik mellom staten og en person. 6 år etter at jeg hadde engasjert meg for familien, fikk jeg da utbetalt det meste av hva jeg i følge våre avtaler hadde krav på, 10% av beløpet.

Prosentsatsen for mitt engasjement skulle nok ha vært en god del høyere, spesielt hensett til den risiko dette engasjementet ville innbebære for meg (les mer her om truslene som allerede lå inne før jeg engasjerte meg), men jeg hadde ingen ønsker om å presse belønningen oppover, dernest ble det klart, etter at jeg hadde fullført mine studier, at jeg ville få problemer med å brødfø meg som advokat, i og med mitt engasjement for familien Riis. Derfor avtalte vi også at familien Riis skulle betale alle faktiske utgifter som jeg måtte ha i mitt arbeid for dem, deriblant mine egne livsoppholdsutgifter, noe jeg frem til da hadde betalt selv. Jeg hadde jo etter hvert knapt nok noen inntekter, så det var viktig for meg å være økonomisk sikret. Dette var nok hovedgrunnen for at prosentsatsen ikke ble hevet til et mer normalt nivå for arbeid med slike meget spesielle saker, som de fleste andre advokater har beskrevet slik: Den tar vi ikke i med ildtang en gang.

Etter forliket tok Einar med seg mesteparten av formuen til Monaco, kjøpte leilighet og en Mercedes kabriolet som han aldri fikk kjørt, og slo seg ned der. Amelia ble – som vi skal se – igjen i Norge. 

Jeg fikk deretter oppgaven å løse skatteproblemet som Riis nå fikk i fanget. Riis var blitt forelagt et krav på over 13 millioner som i tråd med skattedirektoratets forhåndsuttalelse, samt Finansdepartementets uttalelse til justisministeren, måtte betales. Jeg sendte inn våre innsigelser mot kravet i november 2004, og kravet ble deretter frafalt i 2005. Like etter fikk Einar et alvorlig slag. Den 30. mai 2006 døde Einar på et sykehus i Sverige.

I begravelsen til denne krigshelten og fighteren for sin kones rett, møtte fire stykker! Amelia, barna; Kenneth og Benedicte, og meg. Fire stykker!

Presten ønsket å få vite litt om Einar. Amelia snakket da varmt om sin ektemann og hans og mitt arbeid for hennes sak. Som dere vil få se senere, har hun nå besudlet hans navn og hans virke på det aller verste. Hun må ha hatet Einar intenst, og alt han sto for. Lysten på penger ble likevel avgjørende for at hun fortsatte dette forretningsekteskapet. Under samtalen med presten, ønsket jeg å fortelle presten hvorfor vi bare var fire stykker til stede. Amelia brøt litt inn og fortalte presten at det er Herman, vår beste venn og medhjelper. Løy hun for presten også?

Etter at presten hadde sagt sitt, fløy Amelia bort til damen som hadde sunget for Einar, og betalte henne cash 5 meter fra Einars kiste. Selve begravelsen fikk Amelia andre til å betale for seg. Hun syntes ikke at hun skulle sitte igjen med regningen på litt over 20 tusen kroner. Kransen til Einar på rundt kr 3 tusen, betalte jeg. Sykehusoppholdene i Monaco fikk hun trygdekontoret for utenlandssaker til å betale. Mangemillionæren Amelia – og barna for den del – skulle ikke ha noen utgifter på dette mennesket som hadde ødelagt så mye for dem oppigjennom årene.

Før jeg går videre må jeg få si at de forferdelige angrep som jeg nå blir utsatt for, både fra hennes advokater og spesielt fra hennes våpendrager i TV2, kan stoppes, men bare dersom jeg får anledning til å vise verden hvilken familie dette i virkeligheten er, og hvilken jobb jeg har hatt og gjort for familien Riis.

På den annen side er det trist men også betenkelig at pressens syn på saken (som alene er farvet av den som kommer først til mølla, i dette tilfellet Amelia Riis/advokat Aabø-Evensen), skal kunne tvinge en person til å måtte åpne hele sitt liv for resten av verdenen, slik jeg her er tvunget til å gjøre for å forsvare meg mot et bunnløst hav av løgner og hat.

For flere år siden beordret Einar meg til å ta opp alle samtaler, telefonsamtaler og møter på bånd, slik at det aldri skulle være tvil om hva som har blitt sagt og avtalt. Han stolte nok ikke mye på sin egen familie. Det har jeg da også gjort, hvor jeg nå sitter på hundrevis av timer med opptak mellom meg og Riis-familien, noe som kan få fatale følger for familien og deres advokater når nå saken er blitt brakt ut i det offentlige rom av dem.

Bruddet – august 2006
Etter at Einar døde, ønsket Amelia å avslutte tvisten hun og Einar hadde mot advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, et ønske hun også hadde hatt tidligere (se kort historikk om denne saken her, samt artikkel på RettsNorge.no om Aabø-Evensens engasjement her). Årsaken var at hun var – som hun sa til meg mange ganger – meget redd Aabø-Evensen og det maktnettverket han hadde rundt seg.

Amelia tok derfor kontakt med Aabø-Evensen i juli 2006. I samtalen ble det avtalt at de skulle møtes for å snakke om saken når advokaten var kommet tilbake til Norge en gang i august. De avtalte å møtes den 17. august 2006.

Den 17. august 2006 ble nok min verden snudd på hodet, uten at jeg på det tidspunkt var klar over det selv. Amelia og Aabø-Evensen møttes som avtalt på hans kontor for å diskutere mulighetene for å avslutte saken. I ettertid vet vi at Amelia Riis her ble truet av sin tidligere fiende, til å inngå forlik med ham. Se avskrift av opptak av samtale mellom Amelia og meg dagen etter, hvor hun beskriver presset hun opplevde og trusselen mot meg.

Hun ble også presset og truet til å betale ut nær kr 100.000,- mer enn hva hun etter dom i tingretten hadde blitt dømt til å betale ham. Videre ble hun presset til å signere på en pressemelding som eliminerte alt arbeid som jeg og Einar Riis har gjort for Amelia. For å legge makt bak ønsket om å få penger og pressemelding, truet advokat Aabø-Evensen Amelia med å reise sak mot meg dersom hun ikke signerte. Se avskrift av opptak fra samtale med Amelia ovenfor samt opptak av samtale den 21. og 25. august 2006. Amelia signerte alt, under press og trusselen om at dersom ikke så ville han reise sak mot Berge.

En får virkelig håpe at advokat Aabø-Evensens metoder ikke er alminnelige rutiner hos norske advokater, men man vet jo aldri. TV2 synes ikke at det er noe ille at en advokat presser og truer seg til forlik på denne måten, men ønsker heller å fokusere på Riis’ utbetalinger til meg, som har vært helt i tråd med våre avtaler. Vell, de om det.

Det denne – etter eget sigende – beste advokaten i Norge overhodet ikke hadde tenkt på, det var å få forfattet en forliksavtale i forbindelse med denne noe spesielle enigheten. I iveren etter å få et instrument til å ta knekken på meg med, glemte han helt at han jo burde ha nedfelt på et papir hva de ble enige om, deriblant hvilke saker som skulle løses med dette forliket.

Advokat Aabø-Evensen forstod selvsagt at han her hadde utøvet et rettsstridig press mot Amelia, hvor han åpenbart var klar over at han hadde truet henne med å gå mot meg dersom hun ikke signerte. Løsningen advokaten kom med for å hindre spekulasjoner som han forventet at kunne oppstå om hvor mange revolverløp hun hadde pekende mot sitt hode, var å hente inn en av hans egne medarbeidere. Denne personen skulle bevitne at Amelia hadde vært ved sine fulle fem, og ikke hadde vært under press. Amelia signerte på et slikt dokument, men fikk aldri med seg noe eksemplar. Se Amelia’s uttalelser om hva som utspant seg på kontoret til advokaten og i dagene etter, avskrift av opptak av 18. august 2006, avskrift av opptak av den 21. august 2006, og avskrift av opptak den 25. august 2006.

Når blodet i Aabø-Evensens årer hadde fått bruse av seg, fant han nok ut at pressemeldingen kunne virke noe påfallende. Den 18. august 2006 møtte Aabø-Evensen derfor opp hjemme hos Amelia for å presentere for henne en ny versjon av en pressemelding som han krevde at hun måtte signere.

Amelia ville ikke signere denne, men forfattet i stedet en ny Erklæring, som hun sendte til advokaten. Denne erklæringen ble ikke godtatt av ham, hvorpå advokat Aabø-Evensen redigerte enda en versjon og presenterte denne for Amelia den 21. august 2006, og som ble signert under trusselen om at dersom den ikke ble signert, så ville han reise sak mot meg. Se avskrifter av samtaler ovenfor.

Den 25. august 2006 signerte Amelia på en Erklæring om at hun trakk tilbake alt som sto i disse pressemeldingene. Hun redegjorde også for hvordan hun under press hadde blitt tvunget til å signere den første pressemeldingen.

Som følge av den nye situasjonen som var oppstått, hvor Amelia i realiteten hadde sviktet alvorlig mht den tillit vi hadde opparbeidet og som vi var så avhengige av, følte jeg min sikkerhet og min fremtid truet. Her hadde jo advokat Aabø-Evensen plutselig fått det verktøyet han ønsket for å forsøke å knuse meg, jeg som etter hans syn hadde fratatt han æren av å ha løst Riis-saken. Takket være hans svik mot familien Riis, fratok Einar han enhver rett til å fremforhandle et forlik med Justisdepartementet. Verken Einar eller Amelia stolte på ham lengre. Så skylden for ærestapet, om man nå skal følge hans terminologi, må han ta på egen kappe.

I et brev til Amelia og Einar Riis den 3. juni 2003, hvor han trekker seg som familiens advokat, forteller han åpent at da han i sin tid ble spurt om å påta seg saken, så sa han ja av to grunner; 1) han mente at det var begått urett mot Amelia Riis, og 2) han ville vise verden at han kunne få til noe som ingen andre hadde klart før ham; vinne saken for Riis.

I samme brevet sier han like åpent at han anså sjansene for å vinne igjennom som meget små, ja, i tingretten i den senere tvist mellom de to partene fortalte han at han mente at sjansene for å vinne igjennom var på omkring 2%! Han skulle altså aldri ha påtatt seg oppdraget, men derimot frarådet Riis å føre saken videre. Når han først påtok seg oppdraget, ville hans egeninteresse; vise verden at han kunne vinne en umulig sak – viser det seg – derfor mange ganger komme i konflikt med Riis’ interesser; få tilbake mest mulig av familieformuen. Du løper selvsagt en stor risiko, på klientens bekostning, når du ønsker å føre en sak du vet ikke vil vinne igjennom.

Som følge av den nye situasjonen som var oppstått, mht det påtvungne forliket 17. august 2006, ønsket jeg derfor at vi fikk gjort opp i all gammel uoppgjort gjeld, som vi ikke hadde fått ryddet opp i, mye pga Einar’s sykdom det siste året.

Den 2. september 2006 signerte Amelia Riis en gjeldserklæring til meg på kr 1.840.000,- relatert til uoppgjort gjeldsforhold i tre enkeltsaker som ikke var blitt ordnet opp i.

Den 4. september 2006 skrev Carl I Hagen brev til Amelia og ba henne om å kontakte meg for et møte hvor jeg skulle redegjøre for en mer rettferdig løsning for Amelia. Dette dreide seg om en ærlig sak, hvor jeg hevdet at Amelia og Einar hadde krav på å få utbetalt rentesrentene i tilknytning til det forliket vi hadde inngått med Justisdepartementet. Dette idet Regjeringsadvokaten to måneder etter forliket – i en sak vi hadde reist for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg – tok på seg skylden for at det hadde tatt 22 år å få saken opp for tingretten. Hadde regjeringsadvokaten i stedet for å nekte for dette forholdet under hovedforhandlingen høsten 2000, erkjent det, så ville Riis ha fått utbetalt kr 249 millioner og ikke 43 millioner. Dette er forskjellen mellom flat rente og rentesrente i perioden 1978 – 2001.

Jeg hevdet at staten ikke kunne ha krav på å sitte på disse rentesrentene for perioden, og samtidig bare gi Riis flat rente på domsbeløpet som var på 10 millioner. Jeg mente jeg fikk gehør for dette syn mange steder, bl.a. i samtaler med Carl I Hagen og senere Martin Kolberg. Det ville ikke være umulig å få til et nytt forlik i denne saken, men den muligheten har familien Riis nå forsøkt å frata meg ved å bryte alle avtaler. Risikoen for det tap jeg kan lide som følge av at jeg ikke får forsøke å løse denne saken, hviler hos Riis.

I flere samtaler med Amelia både før og etter den 2. september 2006 – samt til min telefonsvarer – beroliget hun meg med at hun skulle gjøre opp gjelden. Hun forlangte samtidig av meg at jeg skulle lyve for hennes sønn, hvor jeg skulle si at vi ikke hadde signert noen avtaler. Ja, hun ville til og med betale meg under bordet, som hun uttrykte det, men alt dette motsatte jeg meg.

Den 5. september 2006 ble jeg i en telefonsamtalet varslet av Amelia om at hun plutselig ikke ville gjøre opp gjeldsforholdet. Etter denne samtalen var all tillit brutt.

Den 10. september 2006 stoppet jeg booppgjøret i Monaco ved at jeg la inn mitt krav i dødsboet etter Einar Riis, i og med at han var ansvarlig på lik linje med Amelia til å følge opp våre avtaler. Kravet ble levert til Notar Me Henry Rey, Monaco.

Den 19. september 2006 ble jeg advart og truet av Riis’ advokat i Monaco, Me Didier Escaut, om at det ville kunne bli reist sivil- og straffesak mot meg i Monaco og Norge. Dette nok under forutsetning av at jeg ikke ga slipp på mine rettigheter i Monaco, noe jeg selvsagt ikke kunne bøye av for.

I og med at Amelia ikke ville snakke med meg, og at jeg gjennom Kenneth fikk høre at hun flere ganger hadde forsøkt å få tak i meg, men at hun samtidig ikke ville snakke med meg!, og hvor hun hadde trukket tilbake alle fullmakter, kunne jeg bare konstatere at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd mot de avtaler jeg og familien Riis hadde. Jeg forsøkte flere ganger å få til samtaler med henne, med sikte på en løsning, uten hell.

Som følge av dette la jeg den 9. oktober 2006 inn mitt fulle krav i boet etter Einar Riis, beregnet etter alt det jeg hadde investert av tid, penger, karriere m.v. i deres saker over en 9 års periode. Det er mange måter å beregne et slikt tap på, hvor jeg valgte å bygge tapet inn i en progressiv timepris.

Jeg arbeidet under en under normale forhold dårlig no cure no pay avtale – men for meg likevel en helt ok avtale. Risiko for tap som følge av brudd på denne avtalen, hviler naturlig nok på den som bryter avtale. Jo lengre en arbeider under en slik avtale, jo større vil tapet nødvendigvis bli ved et kontraktsbrudd. I denne perioden hadde jeg vært familiens rådgiver, juridiske rådgiver, medhjelper og etter hva Amelia sa til presten under bisettelsen av Einar; vår beste venn. Jeg var der for denne familien 24 timer i døgnet, året rundt. Mitt krav i boet ble etter dette beregnet til 28 millioner kroner, da fratrukket det jeg allerede hadde fått, noe TV2 ikke vil forstå. Jeg la også ved avtaleverket jeg støttet kravet på.

På ett eller annet tidspunkt omkring sommeren/høsten 2006 har Amelia Riis gått til advokat Aabø-Evensen, eller blitt truet til å gå til han, for å gå mot meg.

Den 14. november 2006 sendte Kenneth Riis meg et brev hvor han i motsetning til alle tidligere år nå plutselig påsto at jeg aldri hadde jobbet for familien, at jeg hadde manipulert både Einar og Amelia, at jeg hadde truet dem og forsøkt meg med utpresning, og at de ville kreve tilbakebetalt alt det jeg hadde fått utbetalt. I et brev til sin far, derimot, uttrykker han i klar tekst at jeg representerer både han og søsteren, og at han og søsteren ønsker at jeg er den som – for det tilfellet at Einar dør – skal hjelpe mamma, som han sier. Se brev av 6. desember 2001. Det er fantastisk å se hvordan griskhet, dumskap og forfengelighet får et menneske til å lyve, til tider meget fantasiløst.

Jeg nektet å la meg true.

Den 14. november 2006 flyttet jeg og min familie til Luxembourg, noe som var planlagt lenge før denne saken oppsto, ja, før Einar døde. Samme dag dro vi på en lengre ferie til Stillehavet.

Den 18. desember 2006 kom nye trusler mot meg, denne gang fra advokat Ole Kristian Aabø-Evensen. De samme trusler som Kenneth Riis hadde kommet med, ble nå forsterket gjennom dette dokument, ved at de nå truet med å varsle skattemyndighetene og reise straffesak mot meg dersom jeg ikke ga opp mine krav i Monaco. Foruten å være et sterkt injurierende skrifter, er ikke brevet annet enn en straffbar trussel.

Jeg skrev tilbake og sa at jeg naturligvis ikke ville etterkomme slike trusler, se min e-mail av 21. desember 2006.

Den 9. januar 2007 sender Riis inn en stevning til Tribunal de Premiére Instance, Monaco, mot meg, med krav om at mitt krav i boet skal kjennes ugyldig. Riis slengte like godt inn et ubegrunnet krav om erstatning på €500.000,-. I stevningen opplyses det for domstolen at jeg ikke har begrunnet mitt krav i boet, ja, jeg har ikke engang forsøkt å bevise grunnlaget.

Dette sier Riis’ advokat til dommeren, til tross for at han allerede den 16. oktober 2006 fikk oversendt mitt krav til notaren i Monaco, inklusive grunnlaget; avtaleverket mellom Riis og meg. Se Amelia Riis’ kvittering hvor det går frem at hun har mottatt mitt krav, og videresendt dette både til Me Escaut og Aabø-Evensen. Advokaten har altså i ond tro villedet domstolen i Monaco, antakelig for å kunne få avsagt en uteblivelsesdom mot meg, mens jeg var på ferie. Det skulle ikke bli siste gang Riis lyver for en domstol i sin iver etter å knuse deres tidligere venn og hjelper.

Det som er interessant å se er at domstolene plutselig aksepterer familien Riis. Kanskje årsaken ligger i Riis’ nye fremgangsmetode (løgn og bedrag), som frem til dette tidspunkt kun var motparten forunt å benytte seg av. Videre er det like interessant å se at Amelia Riis og hennes familie i alle tidligere år, og i kampen for rettferdighet, har bedt meg om å angripe og protestere når motparten har løyet i retten og misbrukt rettssystemet. Nå har dette snudd, og familien Riis er blitt en storforbruker av disse metodene, som frem til da liksom var kjeltringenes varemerke.

Den 19. februar 2007 ble jeg oppringt av Hovedstevnevitnet i Oslo og informert om at det var kommet inn et dokument til forkynning; stevningen i Monaco. Det hastet med å få denne forkynt for meg i og med at det skulle avholdes hovedforhandling tre dager senere, den 22. februar 2007.

Justisdepartementet redegjorde for Hovedstevnevitnet at dokumentet ikke kunne forkynnes da jeg ikke bodde i Norge, og at saken måtte sendes tilbake til Oslo tingrett som videre måtte sende saken tilbake til Monaco, med opplysninger om ny adresse på meg. Justisdepartementet ga Hovedstevnevitnet signal om at det likevel var ok at stevningen ble fakset til meg underhånden, se faks fra Hovedstevnevitnet. I denne telefonsamtalen, som også er på bånd, ga jeg Hovedstevnevitnet min nye adresse i Luxembourg, samt alle nødvendige kontaktopplysninger.

Den 20. februar 2007 ble Riis informert om det triste budskapet at jeg hadde fått vite om saken de hadde reist i Monaco, og at jeg høyst sannsynlig ville kunne rekke å forsvare meg.

Riis’ advokat i Norge, Aabø-Evensen, så denne faren og fant en ny genial ide som gikk ut på å reise sak mot meg for Oslo forliksråd, med det samme krav som i Monaco; ugyldiggjøring av alle avtaler. Forliksklagen ble sendt inn den 20. februar 2007.

Den 22. februar 2007 ble saken i Monaco utsatt til den 18. april 2007. Nå var i hvert fall den saken kommet opp på skinnene igjen.

Først den 4. april 2007 ble jeg kjent med forliksklagen. Den har dog aldri blitt forkynt for meg. Jeg blir i forliksklagen beskyldt for straffbare handlinger; at jeg skal ha bedratt familien Riis, at jeg har manipulert både Einar og Amelia til å inngå samarbeid med meg og til å forfatte avtaler med meg, og at jeg aldri har arbeidet for familien Riis. Ingen av beskyldningene ble dokumentert i forliksklagen, selvsagt av den ene gode grunnen at det ikke finnes slik dokumentasjon.

I og med at jeg har store mengder dokumenter, brev og båndopptak som dokumenterer det motsatte – altså mitt gode forhold til familien, at det er familien som har ønsket min bistand, at avtalene er gyldige, at familien har oppfylt på det nærmeste alt ved avtalene, og at jeg ikke har hørt et ord om at familien var misfornøyd med mitt arbeid (verken før eller etter utbetalingen til meg) og det at jeg skaffet dem kr 55 millioner – er forliksklagen et injurierende skrift, basert på et fiktivt krav. Kravet er reist alene for å få meg til å gi slipp på mitt rettmessige krav i Monaco.

Jeg forsøkte å fortelle forliksrådet at familien Riis allerede hadde reist sak i Monaco omkring de samme avtaler, og at saken derfor er litispendent, og at det derfor ikke kan reises sak i Norge hvor det samme rettsgrunnlaget skal vurderes; avtaleverkets gyldighet.

Forliksrådet snakket litt i telefonen med Aabø-Evensen, og nektet deretter å høre på fornuft, og den 20. april 2007 ble det da avholdt møte på forliksrådet, hvor Aabø-Evensen forlangte uteblivelsesdom. Jeg møtte ikke opp, i og med at jeg ikke anerkjenner denne domstolen som rett verneting. Til tross for mitt fravær ble det ikke avsagt uteblivelsesdom, men saken ble derimot henvist til retten.

Den 23. april 2007, tror jeg, for jeg har ikke sett noe dokument enda, begjærte advokat Aabø-Evensen midlertidig sikring mot meg for Oslo byfogdembete. Til byfogden har Riis og Aabø-Evensen fortalt til dommeren at de ikke visste hvor jeg bodde. Denne informasjonen har jeg fått fra TV2, se nedenfor. Bare på denne måten kunne de få en sikringskjennelse, og dermed fikk de beslag – vil jeg tro – i alt mitt jordiske gods i Norge, uten at jeg har blitt informert om noe som helst! Situasjonen oppleves som et par hakk verre en standrett, hvor du i det minste får si et og annet før du henrettes.

Til tross for at Folkeregisteret, forliksrådet, Hovedstevnevitnet, namsfogden, justisdepartementet og Oslo tingrett var kjent med min nye adresse i Luxembourg allerede den 19. eller 20. februar 2007, har domstolen utelatt denne informasjonen, og derved fullført tvangsforretningen. Jeg får selvsagt ikke se disse dokumentene; begjæring om midlertidig sikring samt kjennelsen, til tross for at jeg ved to henvendelser har bedt om å få dem oversendt slik at jeg kan settes i stand til å forsvare meg.

Vi står her overfor en rekke alvorlige krenkelser mot de mest grunnleggende menneskerettigheter, bl.a. muligheten for å forsvare seg mot anklager, og muligheten for å bli hørt av en uavhengig domstol, etc. Men, som vanlig så bryr ikke norske domstoler seg om disse irriterende rettighetene som de er blitt påtvunget av det internasjonale samfunn, gjennom Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Årsaken til at domstolen nå ikke kan sende meg dokumentene, er jo naturlig nok den at de i kjennelsen antakelig har lagt til grunn at de ikke vet hvor jeg er, så da kan de jo umulig sende ut noe, ser det ut for, selv om de altså vet godt hvor jeg bor.

Det er åpenbart at Aabø-Evensen og Riis i ond tro har villedet domstolen til å avsi denne kjennelsen. Denne advokaten gjør alt for å knuse meg, og når han vet at han ikke kan holde seg til sannheten og loven, så benytter han seg av alle de kriminelle anlegg han har for å gjøre jobben. Jeg er på ingen måte redd for å si dette om advokat Aabø-Evensen, da det 1) er sannheten, 2) kan dokumenteres gjennom en rekke møter og samtaler med Amelia og Kenneth som er lagret digitalt, samt 3) er nødvendig for å belyse bakgrunnen for den absurde situasjon de nå har satt meg i. Jeg anbefaler leseren å lese boken: Prosessen, av Franz Kafka. Den gir et lite innblikk i den situasjonen Norske domstoler har satt meg i i dag.

Den 2. mai 2007 skjedde noe merkelig. Litt over kl 12 ringte det på døren hjemme hos meg. En drosjesjåfør var kommet for å hente meg. Jeg hadde ikke bestilt noen drosje, og jeg spurte han derfor om hvem som hadde ringt inn bestillingen; en mann hadde ringt sentralen, svarte han noe forvirret, og dro.

En stund senere ringte det på ny på døren. Da jeg åpnet sto jeg ansikt til ansikt med den reporteren som i sin tid minst av alle – av en eller annen grunn – ønsket å viderebringe til landets tv-skjermer at jeg hadde jobbet frem forliket på over kr 55 millioner for familien Riis; Mats Ektvedt. Det gikk opp for meg at det var han som hadde ringt for å sjekke om jeg var hjemme. Selv lusket han vel i buskene utenfor mens drosjesjåføren intetanende gjorde jobben for TV2. 

Vell, TV2 hadde da i hvert fall klart å finne meg uten problem, og mye penger hadde de også brukt for å få treffe meg her nede. Jeg ble tvunget til et lengre intervju, hvor jeg ble beskyldt for å være grådig, at jeg ikke var idealist lenger og at jeg nok hadde rømt landet for å gjemme meg. Ingen reiser til Luxembourg, kjøper hus og bosetter seg der dersom de skal gjemme unna seg selv eller formue. Er det det man ønsker, reiser man til andre land, og gjør andre grep, uten at jeg trenger å gå mer inn på det her. 

Under intervjuet fortalte Ektvedt meg at familien Riis vurderer å anmelde meg for bedrageri. Her viderebringer han en injurierende påstand. I tillegg redegjorde journalisten for meg at han hadde sett alle mine ligninger for de seneste årene. Han innrømmet derved en straffbar handling, i og med at ingen har tilgang til ligningspapirer som ligger lagret på de forskjellige ligningskontorer.

Om ikke dette var nok så fortalte denne Riis’ budbringer meg at Riis familien hadde foreslått at de ville trekke angrepene mot meg i Norge dersom jeg trakk mine rettmessige krav fra boet i Monaco. Ser vi hen til forliksklagens (vanvittige) innhold, mitt krav i Monaco, og journalistens bud fra Riis, så blir jeg atter en gang rettsstridig truet til å gi opp mitt krav. Denne gangen gjennom TV2, av alle ting. TV2 har altså latt seg bli Riis’ nye talerør.

*       *        *

Jeg skal innrømme at det er meget tungt for meg å måtte stå og ta imot så mye skitt fra den familien som jeg gjennom 9 år har gjort alt for. Amelia og Einar sa selv at jeg hadde reddet livet til Einar minst tre ganger. De ringte meg tidlig og sent, hverdag som helger. Einar ringte meg for å fortelle og snakke om de forskjellige sakene, mens Amelia ringte meg for å blåse ut hver gang Einar reiste av gårde med sin venninne gjennom 14 år.

Ingen har fortalt historien i sin helhet om Riis-familien. I og med at jeg nå blir angrepet på det aller verste, med de aller verste metoder, hvor de til og med klarer å tre en dom ned over hodet på meg uten at jeg har fått forsvare meg, ja uten at jeg i det hele tatt er informert om at det er en sak mot meg, så føler jeg meg nå forpliktet til å fortelle enkelte bruddstykker av Historien: Riis.

Amelia og Einar Riis hadde de siste 15 årene før Einar døde levd i et forretningsekteskap, med ett eneste mål; holde sammen frem til Einar fikk løst saken og hentet tilbake familieformuen. Einar ble utstyrt med solide Generalfullmakter fra Amelia. Fra 1992 levde Einar all sin fritid med hans venninne, som også var den siste som snakket med ham før han døde. Et varmt menneske, som det bare er å beklage at jeg ikke ble satt i stand til å innse før etter Einars død.

Amelia ble altså – av fri vilje – sittende og se på at ektemannen levde sitt liv og følelsesliv med en annen dame, mens han arbeidet for å få tilbake familieformuen. Hva gjør ikke dette med et menneske?

Men hva får et menneske til å gjøre noe slikt, pine seg slik; akseptere at ektemannen lever med en annen kvinne, og likevel bo under samme tak i 14 år? Penger, og penger alene. Amelia ga opp alt, ofret alt og ble sittende i sin leilighet på Lysaker å vente på at det kanskje en dag ville komme en sekk med penger. Den sekken hentet jeg for henne.

Men selv etter at jeg hentet denne sekken med penger, valgte hun å fortsette med Einar og meg som hennes medhjelpere, i kampen for å få inn enda mer penger. Hun kunne ha skilt seg fra ham for mange år siden, og latt en eller annen advokat føre sakene for henne, men nei, det kunne bli for dyrt, det skulle jo ikke koste noe. Ja, selv etter at vi hadde ordnet forliket i 2003, valgte hun å sitte og se at Einar fortsatte livet med venninnen, i stedet for å skille seg.

Hva med barna? Barna hatet jo dette forholdet som Einar og Amelia hadde begitt seg inn på. Her satt de og så på at moren ødela seg selv. Hvorfor hjalp de henne ikke til å komme ut av denne torturen som hun selv utsatte seg for? Penger. Det fantes en mulighet for penger. Det er beklagelig å se at det var mitt arbeid, og min positivitet om en løsning, som antakelig også fikk familien til å fortsette dette miserable liv.

Og når vi nå snakker om penger. Sommeren 2000 fikk Amelia utbetalt oppunder 1 million kroner som følge av et forlik mellom sine to andre søsken. Aabø-Evensen overtalte henne til å sende pengene til Sveits. Her ble det opprettet to konti for barna til Amelia og Einar. Pengene ble så langt jeg har forstått det, holdt utenfor Amerikansk og Italiensk beskatning. Barna skulle sitte på pengene for Amelia. Dette ble gjort for å hindre – som Aabø-Evensen skriver i sitt avskjedsbrev til Amelia og Einar den 3. juni 2003, nevnt ovenfor – at hun skulle miste den frie rettshjelpen som jeg hadde ordnet for ekteparet. Mitt råd hadde vært å ta imot pengene i Norge, og informere Fylkesmannen om den endrede økonomiske stillingen, og så be om at man likevel skulle kunne fortsette under fri rettshjelp, eventuelt miste rettshjelpen til man hadde brukt opp pengene, og så søke på ny, hvilket jeg er overbevist om at jeg ville ha klart å ha fått innvilget igjen. Men, nei. Griskheten og iveren etter penger, ble for stor. Amelia fortalte meg under et møte at hun så på disse pengene som sine egne. Ja, hun fortalte meg til og med hvordan hun smuglet pengene inn i Norge igjen. Se bare hva hun sier til meg under vårt møte høsten 2005.

Senere hen, høsten 2004, skulle det vise seg at Aabø-Evensen hadde en spesiell økonomisk interesse i disse pengene. Han så på disse midlene som Amelia’s og som en buffer for det tilfellet at Amelia en eller annen gang skulle miste den frie rettshjelpen. Dette skjedde da hun inngikk forlik med justisdepartementet. I retten høsten 2004 i tvisten mellom Riis og Aabø-Evensen fortalte advokaten at han anså disse pengene for å være Amelia og Einars og at de derfor var i stand til å betale ham for det tilfellet at han ikke fikk innvilget fri rettshjelp i den såkalte Falkefjellsaken. Ringen var sluttet. Aabø-Evensen hadde således deltatt i hvitvasking av penger, han kunne fortsette å få sin faste inntekt fra staten, og samtidig var han økonomisk sikret for det tilfellet at det skulle ta slutt på fri rettshjelp.

Her er altså damen som for noen år siden fremsto på landets TV-skjermer som et mishandlet offer. Realiteten var at hun og hennes advokat hadde lurt til seg offentlige midler som de ikke hadde krav på, og som kanskje andre hadde hatt større behov for.

Da Amelia’s beste venninne, Kari Sissener døde, fikk Amelia et solid beløp i arv. Einar har i ettertid tippet en million. Det har nok kanskje vært noe mindre, men, hva vet vel jeg. Pengene ble i alle fall plassert i bankboks. De kunne vært brukt til rettssakene, noe Einar irriterte seg voldsomt over. Men, nei, disse pengene, som også ble holdt utenfor Fylkesmannens viten (og min), skulle benyttes til ferier og slikt. Det er ikke det, hun fortjente jo sikkert dette, isolert sett, slik hun (isolert sett) hadde blitt behandlet av det norske rettsvesen. Men, i dag synes jeg nok at bildet tar en annen form. Hun skulle ha det godt, fordi at hun hadde lidd så mye som følge av Einar’s eskapader, og jeg og Einar skulle bare jobbe. Det hun ikke så var at det var hun selv som hadde påført seg disse lidelser.

Også deres barn var inneforstått med arrangementet; forretningsekteskapet. Utad skulle det se ut som et ektepar som holder sammen i tykt og tynt, innad var det en konstant uro, hvor jeg gjorde alt jeg kunne for å holde tingene samlet. Jeg beskyttet barna mot risikoen for at familieformuen skulle forsvinne ut til Einars venninne. Jeg ble Amelia’s nålepute hver gang Einar dro på tur med venninnen, og hun i sinne ringte meg for å blåse ut. Ja, dagen før Einar døde, så ba Einar Amelia om å komme over og besøke ham på sykehuset. Hun sa skarpt, Nei, og spurte han om han ikke klarte seg med Hora, som hun kalte henne. Jeg ble sittende å høre på de mest fantastiske historier som Einar fortalte om barna, og konen. Det var et kaos som jeg måtte holde orden på i tillegg til mitt vanlige arbeid for dem. Einar fortalte mange ganger – på sin måte – at han kunne tenke seg å gifte seg på ny. Dette måtte forhindres, mente jeg, med den kunnskap jeg da hadde.

Ikke før etter Einar’s død fikk jeg tilgang til alle sider av dette kaotiske Riis dynastiet. Og da først forstod jeg at venninnen kanskje var den man aller helst skulle ha takket for at Einar var ved godt kampmot de siste 14 årene av sitt liv. Vell, jeg visste ikke alt, og jeg gjorde alt jeg kunne for at ekteparet ikke skulle skille seg. I motsatt fall hadde Amelia og barna mistet en stor del av formuen, med risiko for at den ville være borte for alltid. Hadde jeg kjent til hele bildet, ville jeg nok ha handlet annerledes, på mange måter.

Takken for at jeg har skapt Kenneth Riis, Benedicte Riis Duryea og Amelia Riis til mangemillionærer, er å bli beskyldt for å ikke ha arbeidet for dem, for å ha manipulert Einar, og for å ha manipulert truet og utpresset Amelia.

Som følge av at mitt engasjement mistet jeg en karriere som vanlig advokat i Norge. Hvor ille dette har vært forteller følgende historie: Justisdepartementet fortalte en dommer for et par år siden at Regjeringsadvokaten hadde ringt til justisdepartementet og anbefalt departementet på det sterkeste å aldri gi Berge noen autorisasjon. Dette ble sagt til meg for åpen rett.

Jeg trenger ikke å gå i dybden her for å overbevise dere om at det har vært en tung vei for meg; kampen for å hjelpe Riis-familien. Jeg har møtt mye motstand hvor høyesterettsadvokat og i sin tid Norges mektigste mann, Ole Lund, hadde skrevet et brev til Juristforeningen om at jeg kom til å lide i all nær og fjern fremtid. Hver gang jeg kom i samarbeid med en advokat, eller advokatfirma, for å opparbeide meg praksis, levde jeg og mine prinsipaler hele tiden under de begrensninger som Einar og Amelia satte. Nei, en advokat kan ikke inngå no cure no pay avtaler. Mine avtaler var inngått mens jeg fremdeles var student. Men hva skulle Einar og Amelia gjøre for å få hjelp? Motparten og staten lagde spileregler etter hvert som problemene oppstod og Riis nærmet seg sannheten. De advokatene som jeg inngikk fullmektigsamarbeid under aksepterte dette meget spesielle forholdet som var mellom meg og Riis, hvor vi hadde no cure no pay avtale, som advokaten ikke kunne blande seg inn i. I ettertid nekter også disse dette, men også dette har jeg på bånd, og på dokumenter. Jeg og Riis gjorde ikke dette for å gjøre oss til kriminelle, eller for å skade andre, men for å gjøre det som sto i vår makt for å vinne frem. Jeg er stolt over mitt arbeid, og ærlig talt så er det ingen som har blitt skadet i kjølvannet av mitt og Einars arbeid, med mindre de fortjente det.

Den risikoen det var å bistå familien Riis var jeg alt tatt i betraktning villig til å ta, i og med at jeg så muligheten som familien Riis ga meg, at jeg var overbevist om at vi kom til å vinne igjennom, og at jeg ikke kunne sitte og se på at rettssystemet ble misbrukt i kampen for å hindre en løsning for familien. Nå misbruker Amelia det samme systemet, på samme måten, mot meg, i sin grådighet etter mer penger. Det er en skam å se hvordan denne eldre følelsesløse damen nå behandler den personen som gjennom så mange år kun har forsøkt å gjøre det beste for henne.

Så vil jo noen spørre seg da, litt overbærende; Jammen, det er jo aldri røyk uten ild? Noe galt må han da ha gjort? Ingen er perfekte.

Nei, ingen er perfekte, og den største urett jeg har begått er kanskje at jeg overhodet engasjerte meg for denne – viser det seg – meget følelsesløse og grådige familien.

Det å sitte og se at ektemann og far lever med et annet menneske, samtidig som man er gift, bor under samme tak og gjør alt for å få omverdenen til å tro på en løgn, kan selvsagt føre til uante konsekvenser for den som setter seg i gjære å forsøke å tåle dette. Men de har jo selv valgt dette livet.

Her tar man åpenbart en følelsesmessig stor risiko. Muligheten for svik ligger jo også i dagen fra begge parter. Einar beskyldte Amelia for å ha kastet sentrale dokumenter. Han beskyldte også henne og sin sønn Kenneth for å ha to ganger senket speedbåten som han og venninnen benyttet i fritiden. Kenneth giftet seg med Einar’s sekretær, en sekretær han av en meget spesiell årsak hadde lett nøye etter å finne. Einar’s høyre hånd på hans kontor i Roma hadde nemlig en svakhet for Einar’s søte sekretærer. Einar, original som han var, gikk derfor i gang med å finne den aller styggeste sekretæren han kunne finne, for på den måten å unngå at hans høyre hånd la beslag på sekretæren. Skjebnen ville det slik at hans egen sønn gikk hen og giftet seg med nettopp denne sekretæren, til Einar’s bunnløse fortvilelse. Han kom aldri over dette, nektet å treffe svigerdatter og barnebarn, og spliden mellom far og sønn var forseglet. I 1992 gjorde Einar sin sønn arveløs. Amelia på sin side tvang Einar til å ta Kenneth inn i varmen igjen, samtidig beskyldte hun Einar for å forsøke å gjøre venninnens barn til arvinger.

Kennet Riis påstår for øvrig i et faks til meg av den 14. september 2006 at Einars død har skapt et stort følelsesmessig tomrom, hvor han på den måten forsøkte å spille på mine følelser for derved å myke meg opp og få meg fjernet på en pen måte fra boet, slik at de kunne dele formuen i all fordraglighet, en formue disse barna ikke hadde seg nevneverdig for å få.

Rent bortsett fra at det tomrommet han snakker om neppe kan ha dreid seg om mer enn det som muligens finnes mellom de to setningene, så var dette fakset fremført i den reneste svik hensikt. Bare se hvordan tomrommet var borte som dugg for solen i hans brev til meg av den 14. november 2006.

Men tilbake til Amelia. Hun hadde jo ikke behøvd å velge dette livet, utsette seg for dette forferdelige kaos. Hun kunne ha skilt seg. Lysten på penger har likevel fått både henne og barna til å akseptere nær sagt hva som helst, for muligheten for en sekk med penger, til og med den risiko som følger ved å gå mot meg på den måten de nå gjør.

Og her sitter jeg, nær sagt uten mulighet til å forsvare meg mot – ikke bare i – det skandaløse rettssystemet som man har i Norge i dag, med god hjelp fra TV2 som ikke har sett dette problemet; at jeg blir dømt uten å vite om det, men heller vil se blod.

Slik jeg ser det, så fortjener denne familien ikke ett øre av det de har fått i dette forliket. Jeg beklager. Beløpet skulle ha blitt overført til en stiftelse som har som formål å bistå de som virkelig trenger det, noe jeg skal gjøre det som står i min makt for å få gjennomført. Dette var Einar’s dypeste ønske, og det var da også hans forslag til løsning dersom man innad i familien begynte å krangle om pengene. I 2003 fikk jeg derfor fullmakt til å opprette en slik stiftelse.

Jeg sitter på en mengde alvorlig dokumentasjon som omhandler trusler, svartsladding, samt en rekke forsøk på å få meg nullifisert, skandalisert, m.v. bare fordi jeg engasjerte meg for denne gjengen. Skal jeg derfor se på saken – i retrospektiv – har jeg måtte tåle mye oppigjennom årene med denne familien, alt for mye, og slik sett skammer jeg meg overhodet ikke over å si at jeg burde ha fått langt mer enn det beløpet jeg fikk, før vi overhodet kan begynne å snakke om en slags balanse i regnskapene.

Riis-saken er ikke bare historien om råten i det norske rettsvesen, men like mye – kanskje – historien om menneskets mørkere sider; hvor langt mennesket er villig til å gå (hvor langt det er villig til å ofre seg) for å få noe man ikke kjenner smaken på, men som man gjerne vil ha – kanskje fordi andre har det, eller for å bli akseptert. Prisen for dette begjæret kjenner man ikke før det er for sent.

Ha en god tirsdag

Herman J Berge

 

Denne tekst og innhold er beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk.
Rettighetshaver er Herman J Berge. Elektronisk kopiering, helt eller delvis, eller utskrift av stoff fra dette dokument er ikke tillatt ut over kopiering til privat bruk. Utnyttelse av kopier til andre formål enn privat bruk eller annen ulovlig bruk av publisert stoff kan medføre straffe- og erstatningsansvar.