Domstolenes uavhengighet

Time to read
26 minutes
Read so far

Domstolenes uavhengighet

Thu, 24/11/2011 - 23:01
0 comments

Dommerforsikringens betydning – for deg

Dommernes uavhengighet, eller kanskje rettere sagt; en uavhengig domstol er ikke et mål i seg selv, men kun en del av et mer høyverdig mål; konseptet om en rettferdig rettergang. Uten en uavhengig dommer/domstol, vil man aldri kunne være sikker på at partene i en rettstvist har fått en rettferdig rettergang. En domstols tillit og legitimitet avhenger helt og fullt av dens uavhengighet. En domstol som er besatt av personer som ikke er uavhengige vil, straks dette skulle bli kjent blant allmennheten, miste sin troverdighet og folkets tillit og vil etter dette ikke ha noe legitimt grunnlag for videre virksomhet. En slik situasjon ville også være i strid med lovgrunnlaget for Europarådet, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FN’s konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Av Herman J Berge

Som jeg har vist til i tidligere artikler, bl.a. her, står Norge, og spesielt Jens Stoltenberg, overfor et, for å si det mildt; meget uheldig problem som han og hans fordums oligarker selv har skapt. Saken er nemlig den at godt over halvparten av Norges ”dommere” formelt, og derved reelt sett, ikke er dommere. Konsekvensen er at de avgjørelser disse dommerne har avsagt vil være ugyldige; nulliteter. Jeg skal begynne i den andre enden.

Det er et ufravikelig vilkår at en embetsmann som er beskikket til en dommerstilling skal signere en skriftlig forsikring, jf dl § 60 som i sin helhet lyder:

”Alle dommere unntatt meddommere og skjønnsmedlemmer skal gi skriftlig forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle sine plikter. Forsikringen sendes til domstoladministrasjonen eller til fylkesmannen for så vidt gjelder forsikring for dommere i forliksrådet. Kongen fastsetter hvordan forsikringen skal lyde.”

Som en kan se skal dommeren selv sende forsikringen til Domstoladministrasjonen (DA), og det skal selvsagt skje før han/hun tar sete som dommer, jf ”…forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle…”

Selve forsikringen for dommere er gitt ved kgl.res. 10. juni 1927 og lyder i original tekst slik:

”Jeg forsikrer, at jeg samvittighetsfuldt vil opfylde mine pligter som dommer — at jeg vil handle og dømme saaledes, som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare, og verken av hat eller venskap, verken for gunst eller gave eller av anden aarsak vike fra ret og retfærdighet.”

Jeg gjengir for ordens skyld – og idet det har en liten sammenheng med avslutningen av artikkelen – den autentiske teksten på nynorsk også:

”Eg lovar, at eg samvitsfullt vil gjera min skyldnad som domar — at eg vil gjera og døma soleis, som eg kan forsvara etter lovi og andsynes mitt eige samvit, og korkje for hat eller venskap, korkje for gunst eller gaave eller for onnor aarsak vika av fraa rett og rettferd.”

Foruten at forsikringen har gjennomgått en liten oppdatering som følge av endring i språket, har den ikke blitt endret siden 1927. I medhold av dl § 60, og den nevnte resolusjon, skal forsikringen derfor lyde slik den er gjengitt ovenfor.

Det følger av en alminnelig forståelse av domstolloven § 60 at en person som ikke har signert og avsendt dommerforsikring ikke er å anse som dommer i lovens forstand, og derved heller ikke kan tjenestegjøre enn si ta sete som dommer. Følgelig vil alle handlinger foretatt av en slik person anses som nulliteter, og den gitte sak står derved slik den sto før vedkommende person satte hendene i den.

Det som er nevnt ovenfor støttes både av FN’s konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 14 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6, men dette er – som dere skal få se – kun i teorien. Forskjellen mellom liv og lære skal dere får et lite innblikk i nedenfor.

For enkelhets skyld gjengir jeg de to nevnte artiklers tekst, men da kun den tekst som har betydning for min artikkel med fokus på domstolenes uavhengighet og borgernes rettigheter i så måte:

SP Art 14 lyder:

“Enhver har ved behandlingen... av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål, rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol som er opprettet i henhold til lov.”

EMK Art 6 lyder:

“For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter...har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.”

Fra det praktiske liv
Under behandlingen av to saker for Borgarting lagmannsrett sommeren 2010 (Brødrene Lundquist mot Staten) ble det klart at ingen av de to forberedende dommerne, Mary-Ann Hedlund og Anne Ellen Fossum, har avgitt embetsed eller dommerforsikring. Min jobb ble da å få fjernet dommerne og samtidig få sakene overført til virkelige dommere, hvilket det beklageligvis ikke finnes så mange av, dette som følge av at de fleste av landets dommere av en eller annen grunn nekter å avgi slike forsikringer.

Mine begjæringer – som også redegjør for dagens lovverk – ble sendt til Borgarting i prosesskrift av 18. august 2010 som kan leses her (Hedlund) og her (Fossum).

Idet det hastet med å få svar fra retten, og siden vi ikke hadde hørt fra den, purret vi 20. august 2010 (her og her) på vår henvendelse vedrørende Hedlund og Fossum.

I Fossums brev av 23. august 2010 – og nå konsentrerer vi oss kun om artikkelens tema: Domstolenes uavhengighet, dommerforsikring og embetsed – søker hun å sno seg ut av problemet ved å få det til å se ut som om vi står overfor et spørsmål om feil ved dommerutnevnelsen, noe som i så fall kunne brukes som ankegrunn. Med denne vrien har Fossum bevisst søkt å føre fokus bort fra hovedproblemet; at hun selv i over 10 år har nektet å avgi embetsed og dommerforsikring.

I vårt prosesskriv av 25. august 2010 understreket vi igjen alvoret i det at lagmannsretten tillater hvem som helst å utøve dommerhandlinger. Videre minnet vi retten om at frister som er satt av slike personer naturlig nok ikke eksisterer, at loven er ufravikelig og at vi følgelig ikke kan forholde oss til verken personen eller hennes handlinger.

Den konstituerte førstelagmannen i Borgarting lot seg ikke bevege av at han administrerte en domstol hvor de fleste dommerne i realiteten ikke er dommere. I og med at det er straffbart å utgi seg for noe man ikke er, deriblant å handle uten autorisasjon, ble Fossum anmeldt til Kongen i Statsråd, som er kompetent myndighet i slike saker. Anmeldelsene av 30. august 2010 kan leses her.

Samtidig henvendte vi oss til DA hvor vi begjærte institusjonens intervensjon og Fossum fjernet. Brevet av 31. august 2010 kan leses her. Også Stortingets justiskomité ble bedt om å reagere og intervenere, dette idet manglende dommerforsikringer blant landets dommere (hvor de fleste ”dommerne” synes å nekte å avgi både embetsed og dommerforsikring) åpenbart er et omfattende problem, med uvirkelige konsekvenser for samfunnet dersom hemmeligheten skulle sprekke. Brevet av 31. august 2010 kan leses her.

Vi hørte selvsagt ikke fra noen av de involverte myndighetene. I og med sakens alvor henvendte jeg meg til Generalsekretæren i Europarådet, Torbjørn Jagland, i et lønnelig håp om at han måtte intervenere, dette da Norge – med denne praksis – på kontinuerlig basis krenker både London-traktatens artikkel 3, så vel som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6. Brevet av 21. september 2010 kan leses her. Dagen etter, 22. september 2010, ble også Hedlund anmeldt for sine straffbare handlinger, og dagen etter dette, 23. september 2010 henvendte vi oss igjen til Borgarting lagmannsrett med våre begjæringer og purringer, som kan leses her (Hedlund) og her (Fossum).

I mellomtiden hadde førstelagmann Ola Dahl, som nå hadde overtatt etter Espen Bergh, snudd seg rundt og vurdert våre begjæringer. Hans konklusjon, som dere vil finne i hans brev av 21. (Hedlund) og 22. september 2010 (Fossum), er ikke bare nedslående og straffbetingende for Dahl, men også en skandale for norsk rettsvesen. I realiteten slår Dahl fast at han, som førstelagmann, overhodet ikke bryr seg om hvorvidt hans dommere nekter å avgi embetsed og dommerforsikring. Følgelig ser han ikke noe problem i at det sitter personer og dømmer i hans domstol, personer som nekter å love/erklære at de verken av hat, vennskap, gunst eller gave skal vike fra lov og rettferdighet. Med en slik nektelse har disse dommerne samtidig erklært at de ikke vil finne seg i å la seg bli styrt av en slik forsikring, og dette godtar altså Dahl.

Som følge av en god blanding av norsk rettstradisjon – som spriker i alle retninger, bort fra rimelighet, rettferdighet, lov og internasjonale avtaler – og egen arroganse, ser selvsagt ikke Dahl at disse systematiske lovbrudd, som strider mot prinsippet om en uavhengig domstol, kan bli oppdaget av menigmann. Ei heller ser han – av samme grunn – konsekvensene av egne handlinger. Greit nok.

Det var nå på høy tid å oppdatere både Stortinget så vel som Europarådet i Strasbourg, hvilket ble gjort i brev av 8. oktober 2010 som kan leses her (Stortinget) og her (Europarådet).

Ikke mange dagene senere ble det avdekket at førstelagmann Ola Dahl i over ti år hadde nektet å sende inn sin embetsed. Videre kunne vi nå dokumentere at han hadde nektet å signere sin dommerforsikring i over 12 år. Det var først da en eller annen hadde sparket en fastgrodd Nils Erik Lie fra førstelagmannsstolen sommeren 2010 at Dahl fant det opportunt å signere dommerforsikringen. Dahl hadde altså sittet som ”dommer” i over ti år uten å ha papirene i orden, med den konsekvens at alle hans avgjørelser er å anse som nulliteter, med de uoversiktlige konsekvensene dette kommer til å medføre den dagen den alminnelige borger på gaten forstår hva som har foregått.

Denne nye informasjonen måtte selvsagt videresendes både til Stortinget og Europarådet, hvilket ble gjort i våre brev av 22. oktober 2010 som kan leses her (Stortinget) og her (Europarådet). Mot denne bakgrunn er det for øvrig ikke vanskelig å forstå hvorfor Dahl ikke så på Hedlunds og Fossums manglende dommerforsikring som et problem; han hadde jo ingen aktverdig grunn – dersom vi ser bort fra loven, da – til å behandle andre dommere ved domstol annerledes enn hva han i over ti år hadde tillatt seg selv å gjøre.

Saken var nå tilrettelagt for en grundig behandling både i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité så vel som i Europarådet, hvor det ikke skulle være den minste tvil om hva utfallet ville bli, skulle en tro. Hva tror dere skjedde? For å si det på en annen måte, først: Gjennom de svar vi har fått av relevante myndigheter i disse to sakene, og de erfaringer jeg har gjort gjennom mange års etterforsking, peker det meste i retning av at ingen av de såkalte demokratisk opprettede institusjoner (lovene, regjeringer og deres departementer, domstoler, parlamenter og andre folkevalgte organer, påtalemyndigheter, menneskerettighetsorganisasjoner, internasjonale institusjoner og deres traktater, etc) er etablert for å beskytte deg og dine rettigheter, slik dog mange likevel går rundt og tror. Tvert imot er disse institusjonene etablert for å beskytte eliten mot deg og de angrep du måtte foreta deg i din kamp for dine rettigheter. Slik er det, og slik har det egentlig alltid vært. Så over til svaret.

Brevet av 27. oktober 2010 fra Stortinget er i seg selv en fallitterklæring fra Norges nasjonalforsamling, som tross alt er landets folkevalgte lovgiver og landets øverste kontrollmyndighet. Som det fremgår av brevet slo Stortinget kort og godt fast at dette er et internt domstolsproblem, utenfor Stortingets ansvarsområde, dette til tross for at det er Stortinget som har gitt loven og deretter er blitt informert om at loven på ingen måte etterleves. Objektivt sett har Stortinget atter en gang falt i kne for en eller annen høyere makt, og en må derfor stille seg spørsmålet hvorfor Stortinget i et slikt sentralt konstitusjonelt spørsmål rett og slett er handlingslammet.

Som dere vil huske fra Ola Dahls brev av 21. og 22. september, så ser han ingen grunn til å foreta seg noe, mens Stortinget på sin side enkelt kaster problemet over til domstolene, som altså…dere forstår problemet? Bare for å slå det fast, for dem som fremdeles måtte lure: Dette – at godt over halvparten av norske dommere ikke har rett til å utøve det dommerembetet de sitter på – er selvsagt ikke et internt forhold som domstolene selv kan avgjøre utfallet av. Tvert imot er dette et konstitusjonelt problem, et Stortingsproblem, som bare Stortinget kan gjøre noe med (merk: Grunnloven er ment å sikre en uavhengig domstol. Stortinget er Grunnlovens vokter). Hvor galt det kan gå dersom slike problem skal tillates å bli løst av dommerne selv, ser vi jo ved å ta en titt på førstelagmann Ola Dahls oppfatning og konklusjon.

Klage sendes til Strasbourg
Som en konsekvens av Stortingets aksept av domstolenes kronisk krenkelse av London-traktaten og EMK, utarbeidet jeg klage til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som ble sendt av gårde 8. november 2010. I og med klagen og dens dokumentasjon skulle vel saken være rimelig biff? Men hei, selvsagt er det ikke så lett, og dersom vi legger til grunn det som er nevnt like ovenfor, skulle jo resultatet bli motsatt av hva allmuen tenker seg, og – som dere vil få se nedenfor – slik ble det.

Uavhengig av klagen til EMD besvarte Europarådets Menneskerettighetskommisjonær våre henvendelser i sitt brev av 29. november 2010291110 Brev fra Council of Europe. Som leserne vil forstå, går vedkommende meget langt i å villede borgerne mht hva saken faktisk gjelder og hvilket mandat han har.

Beklager, men for å understreke problemet, igjen; saken gjelder ikke bare én enkelt sak, men en kontinuerlig (daglig) systematisk krenkelse av EMK artikkel 6, SP artikkel 14 og London-traktatens artikkel 3. London-traktatens artikkel 8 skal sørge for at samme traktats artikkel 3 blir overholdt. Stortingets aksept av å la personer ta sete uten å kreve en dommerforsikring av disse er en krenkelse dl § 60, av prinsippet om domstolenes uavhengighet (et prinsipp som både FN og Europarådet i årevis – tilsynelatende – har jobbet iherdig med å synliggjøre og styrke) og borgernes rett til å få sine rettigheter og forpliktelser bedømt av en uavhengig domstol, rettigheter som er nedfelt i både EMK artikkel 6 så vel som i SP artikkel 14. Likeledes står vi overfor en krenkelse av de samme artikler i de tilfeller hvor staten tillater personer å ta sete som dommere, personer som i utgangspunktet synes å være kvalifisert, men som rent faktisk nekter å avgi dommerforsikring. I begge tilfeller skal vedkommende ”dommer” ikke få ta sete, og i begge tilfeller (når de likevel av myndighetene tillates å ta sete) står vi overfor en krenkelse av London-traktatens artikkel 3.

London-traktatens artikkel 8 er klar: Krenkelser av artikkel 3 skal medføre utestengelse for den krenkende stats vedkommende. Norge skulle altså ha vært utestengt fra Europarådet for lenge siden. Men, hva skjer? Intet annet, selvsagt, enn hva vi nå er blitt vant med fra organisasjoner angivelig opprettet for å beskytte borgerne mot overgrep fra det offentlige; Institusjon etter institusjon skyver problemene bort og håper at klageren gir seg. Igjen ser vi altså konturene av en annen verden, hvor lovreglen ikke gjelder og hvor det blir stadig klarere at Europarådet ikke ble etablert for folket og dets beskyttelse.

Tilbake til sakens gang. Konsekvensen av menneskerettighetskommissærens brev, er at det ikke finnes noe organ innen Europarådet som kan behandle systematiske krenkelser av menneskerettighetene. Denne konklusjonen står meget sterkt idet svaret kom fra menneskerettighetskommissærens eget kontor. Jeg hadde da selvsagt ikke annet valg enn å skrive tilbake til dette menneskerettighetskontoret og spørre hvem som da kan behandle systematiske menneskerettighetskrenkelser. Brevet av 16. desember 2010 kan du lese her.

Noe ytterligere svar fikk vi selvsagt ikke fra hva som blant folk flest anses å være menneskerettighetenes høyborg i Europa. Hva kan årsaken være? Krenkelsene er jo dokumentert, og det skulle ikke være problematisk å angripe problemet. Jeg vil svare med et annet spørsmål: Hva tror dere var grunnlaget for enigheten om London-traktaten og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen like etter WWII? Folkets misnøye, selvsagt, slik det oppigjennom århundrene alltid har vært når folket har tålt for mye og grensen er nådd. Noe måtte gjøres. Folket måtte roes ned, de måtte få noe nytt og tilsynelatende troverdig å tro på. Vi gir dem FN’s menneskerettighetserklæring og deretter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og voilà, alt er på skinner igjen. Utpiningen kunne dermed fortsette en stund til, frem til folket igjen har tålt for mye og grensen er nådd. Vi står atter ved elitens port og ber om rettferd. Men hvorfor stå der med luen i hånden? Den makt eliten sitter på er ikke annet enn den makt du har gitt dem. Det er som å ta egne penger ut av banken: Ingen kan stoppe deg bare du selv har bestemt deg. Når Europarådet faller, om ikke så lenge, kan dere være sikre på at ”de” vil forsøke å bygge opp noe nytt som dere skal tro på. Denne gangen må vi sørge for å være forberedt.

Når vi nå snakker om Europarådet, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetsdomstol; har dere noen gang stilt dere spørsmålet hvem som etablerte institusjonene, hvem som fant opp lovverket, hvem som oppnevner dommerne? Riktig; det var ikke folket, men statene og statens tjenestemenn. Husk at innklagede i saker for EMD i Strasbourg alltid er en stat og at det normalt er borgeren som er klager. Dersom jeg belyser problemstillingen litt annerledes, vil dere sikkert forstå poenget: La oss forestille oss at din nabo hugger ned tuntreet ditt, eller bygger sin garasje litt over innkjørselen din og du klager til han/henne og ber vedkommende erstatte treet, eller rive garasjen og bygge den innenfor vedkommendes egne grenser. Ville du da ha akseptert følgende reaksjon fra naboen: - Du, jeg har en løsning. Jeg lager reglene for hvordan vi skal løse saken, både prosessuelt så vel som materielt. Deretter henter jeg inn tre dommere som jeg kjenner og som jeg stoler på, og så lar vi dem se på saken og avgjøre vårt lille problem. Hva sier du til det? Ville dette være greit for deg? Ja, ville du virkelig ha godtatt en slik ensidig behandling av din sak? Neppe, men det er like fullt med dette utgangspunkt at domstolen i Strasbourg faktisk eksisterer og behandler borgernes klager.

Videre burde du stille deg spørsmålet om hvorfor borgeren normalt ikke har fysisk tilgang til domstolen og dens ansatte, hvorfor det er satt opp glassbåser (som man kun finner igjen i filmsekvenser fra besøksrommene i Amerikanske fengsler) rett ved inngangen hvor du – dersom du på forhånd har avtalt møte og er så heldig å få noen minutter med en eller annen tredjerangs sekretær som ikke vet noe, og derfor ikke kan hjelpe deg - må sitte og snakke med vedkommende gjennom en mikrofon og høytaler, hvorfor disse gjennomsiktige båsene er utstyrt med tjukke skuddsikre glassvegger, hvorfor du aldri vil få tilgang til postjournalen eller dokumentlisten i din sak, ja, hvorfor domstolen egentlig er et lukket hvelv?

Har dere for øvrig tenkt over hvilke konsekvenser en dom fra Strasbourg får for den tapende part, staten? I de fleste tilfeller vil en dom fra Strasbourg kunne sammenlignes med en dråpe vann på en døsig gås. Og hvilke konsekvenser vil det få for klageren dersom vedkommende skulle være plukket ut til å vinne? Adele Johansen-saken kan gi en pekepinn.

Slik konkluderer EMD i Adele I (1996):

The Court recalls that the mutual enjoyment by parent and child of each other's company constitutes a fundamental element of family life and that domestic measures hindering such enjoyment amount to an interference with the right protected by Article 8… The Court considers that taking a child into care should normally be regarded as a temporary measure to be discontinued as soon as circumstances permit and that any measures of implementation of temporary care should be consistent with the ultimate aim of reuniting the natural parent and the child.

Det kunne jo derfor se lysende ut for Adele og datteren, men som forventet hadde denne dommen – i likhet med de fleste avgjørelser fra EMD – selvsagt ingen betydning for den tapende part, staten. Ikke lenge etter at dommen hadde falt, ble datteren tvangsadoptert, og Adele måtte ta tre nye runder i Norge og deretter en ny runde i EMD. På dette tidspunkt hadde datteren vært tatt bort fra sin mor i alle sine 12 år av sitt liv. Det var da enkelt for EMD å konkludere med (Norges argumenter) at nå hadde datteren bodd så lenge hos andre, at det ville være ødeleggende for henne å bli revet bort fra sine fosterforeldre (det er jo for øvrig merkelig at ikke barnevernet blir konfrontert med dette argumentet når de henter 12 åringer fra foreldrene). Adele tapte fullstendig.

Etter mange års erfaring med europeiske rettssystemer har jeg kommet frem til en rekke erkjennelser. En av disse er at vi alminnelige mennesker er slaver av eliten, hvilket vi har vært siden elitens opprinnelse for noen tusen år siden. En annen erkjennelse er at man aldri vil få hjelp (til å vinne frem) av dem som ikke har omtanke for en, hvilket er eliten. Den tredje erkjennelsen er at alle de såkalte demokratisk etablerte institusjoner (folkevalgte organer, regjeringer, domstoler, påtalemyndigheten osv) er i hendene på eliten, hvilket egentlig ikke er så merkelig idet det er eliten som har etablert og kontrollert utviklingen av disse institusjonene. Konklusjonen blir derfor at man i viktige, prinsipielle saker som på en eller annen måte kan få negative konsekvenser for eliten, aldri vil vinne igjennom. De få saker som fra tid til annen tilsynelatende vinner igjennom mot eksempelvis barnevernet, er nødvendige kontrollerte tap (som vi for øvrig opplever på alle rettsområder) fremstilt av eliten for å bevise at rettsvesenet både fungerer og er rettferdig.

Barnevern er i seg selv en næring og følgelig en del av det ”alminnelige” næringslivet. Dersom eksempelvis Adele skulle ha vunnet igjennom, ville dette ha fått ganske alvorlig konsekvenser for barnevernsnæringen, hvilket selvsagt ikke kunne aksepteres av dem som kontrollerer det hele. Adele II (EMD 10.10.02) fremstår i så måte som en endelig sperre for dem som måtte ha lyst å fortsette kampen for sitt barn etter å ha vunnet i Strasbourg, med den lite skjulte meldingen: Du har vunnet her i denne omgang, men dersom du er så dum at du fortsetter kampen om din rett til å se ditt barn, så kjenner du resultatet.

Merk dere igjen at EMD, og lovverket som EMD skal forvalte, er etablert av den skadegjørende part, som alltid er statene. Sagt på en annen måte, så har den skadelidende ikke deltatt i verken opprettelsen av Europarådet, Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon eller selve domstolen. Den skadelidende har heller ingen innflytelse på oppnevning av dommerne. I lys av det som er nevnt ovenfor; kunne du da tenke deg å akseptere Europarådet og den Europeiske Menneskerettighetsdomstol. NEI, selvsagt ikke!, er svaret.

I realiteten har EMD i Strasbourg – som en rekke andre internasjonale institusjoner – ingen annen funksjon enn å bedøve befolkningen, men bare i en slik grad at de ikke mister motet og håpet. Man har tapt alle nasjonale rettsrunder, helt opp til Høyesterett, men det er fremdeles håp, tenker den tapende part. Mister man troen og håpet, ja, da kan det gå ille, det har selv eliten forstått, og det er her Europarådet og EMD kommer inn som en bedøvende sprøyte, som ikke nødvendigvis skal stikkes i klageren, men derimot i resten av befolkningen som ikke kjenner systemet annet enn fra avisoverskrifter og derfor enkelt kan tro seg videre inn i evigheten.

Det er nå på tide å bevege seg tilbake til saken igjen. I et enkelt brev fra EMD i Strasbourg av 31. mai 2011 fikk vi vite at en enedommer hadde avgjort at det forhold at en dommer nekter å signere sin embetsed og dommerforsikring – og følgelig ikke oppfyller vilkåret i dl § 60 og derved ikke har anledning til å ta sete som dommer – på ingen måte er i strid med menneskerettighetskonvensjonen. Det er ikke den første idiot-avgjørelsen jeg har fått fra Strasbourg, og da tenker jeg spesielt på en avgjørelse fra 2004 hvor domstolen avgjorde at det ikke er en krenkelse av EMK artikkel 6 at en person tillates å lyve i sivil sak, ei heller at den tapende part ikke får lov å forfølge den straffbare handlingen.

For å si det litt enkelt så er det nå – etter avgjørelsen av 31. mai 2011 – fritt frem for hvem som helst å starte sin egen domstol hjemme i garasjen. Resultatet ville i de fleste tilfeller bli bedre enn å legge dine rettigheter og forpliktelser i hendene på de halvfulle bygdeslakterne som i dag opptar setene i landets domstoler.

Saksbehandlingen i FN
Hva skulle vi gjøre med dette, da? Jo, FN har også en domstollignende institusjon; FN’s Menneskerettighetskomité, som befinner seg i Genève, en by hvis enkelte innbyggere og institusjoner har plaget verdens befolkning i langt større grad enn dere skulle tro. Klagen ble sendt 15. august 2011.

I motsetning til EMD ble saken i Menneskerettighetskomiteen behandlet på rekordtid. Knappe tre arbeidsdager tok det å komme med avgjørelsen av 22. august 2011. Enten har denne komiteen fritidsproblemer, eller så er saken av et slikt alvor at det var nødvendig å gjøre, slik ethvert forsikringsselskap gjør ved første henvendelse: AVVIS det hele, og håp på det beste.

Svaret fra FN var om mulig enda verre enn det vi fikk fra Europarådet og EMD. I realiteten slår FN fast at det aldri, fra FN-hold, har vært ment å sikre uavhengige domstoler, dette til tross for eksempelvis SP artikkel 14 og det som fra FN-hold er sagt og gjort omkring domstolenes uavhengighet (nevnt i mine brev til FN). Neida, dette med domstolenes uavhengighet er bare tull egentlig, det viktige, liksom, og som kommer klart frem i brevet fra denne såkalte Høykommissæren for menneskerettigheter, er hvorvidt det forhold at artikkel 14 er krenket rent faktisk har påført klageren en eller annen skade. Hallo! Dersom det skulle vise seg at bare én av de tre dommerne i en sak har nektet å avgi ed og forsikring, står vi overfor en nullitet av en avgjørelse, samt en blatant krenkelse av SP artikkel 14, hvor det selvsagt ikke i tillegg skal letes etter eventuelle skader. Artikkel 14 åpner ikke for en vurdering om hvorvidt den manglende uavhengighet har medført skade. Manglende uavhengighet er i seg selv målet for spørsmålet og vurderingen, og dersom man finner at det foreligger en slik mangel er det bare å slå fast menneskerettighetskrenkelse.

Høykommissærens syn på det regelverket hun er satt til å forvalte, fordret et nytt brev fra meg, hvor jeg på ny måtte understreke hvordan folk flest forstår konvensjonen og hvordan denne forståelsen ikke er i lodd med Høykommissærens syn. Tenk dere bare hvordan hun forvalter menneskerettighetene i Afrika og i Midt-Østen, med det utgangspunktet hun har. Følgelig ba jeg henne om å enten sterkt fordømme siste setning av punkt 13 på side 2 av hennes brev til meg av den 22. august 2011, eller å avgi en erklæring om at SP artikkel 14 ikke har noen juridisk verdi. Brevet til FN av 19. september 2011 kan du lese her.

Brevet mitt ble besvart like raskt som det forrige, og det med en enda større porsjon meningsløshet. Brevet av 26. september 2011 finner du her, og som dere kan se så har Høykommissærens saksbehandlere oppfattet mitt forrige brev som en første klage. FN har altså ikke behandlet mitt brev som et oppfølgingsbrev, dette til tross for at jeg sirlig har ført opp korrekt referansenummer. FN’s Høykommissær for menneskerettigheter synes å ha gjort dette med overlegg. Vel, der står saken nå, i hvert fall hva gjelder FN.

Klagesaker for Tilsynsutvalget for dommere
Til tross for vårt arbeid med å hindre at uvedkommende ikke-dommere fikk fortsette å behandle de to sakene i Borgarting, avsa Borgarting lagmannsrett (i høst) avvisningskjennelser i begge sakene, dette da vi selvsagt ikke kunne møte for en rett hvis forberedende saksbehandling var blitt foretatt av to personer som ikke hadde og heller ikke i dag har rett til å utøve dommerhandlinger. Jeg nevner her, for den som føler seg usikker, at slike avgjørelser selvsagt ikke kan ankes, dette da de ikke er avsagt av en domstol.

Seks dommere - Bjørn Engstrøm, Kristin Robberstad, Lars Ole Evensen, Egil F. Jensen og Vibeke Løvold - hadde nå avsagt kjennelse i to saker, og det første vi måtte gjøre var å kontrollere dommernes bakgrunn. I stedet for å utbrodere hva vi fant, viser jeg til våre klager til Tilsynsutvalget for dommere over følgende dommere: Bjørn Engstrøm, Kristin Robberstad, Lars Ole Evensen, Egil F. Jensen, og Vibeke Løvold. Les disse klagene og gjør gjerne den samme øvelsen som den vi har gjort. Disse menneskene har ingen rett til å ta sete som dommere, og den eneste måten å få disse fjernet på, samt å få ryddet opp i Norsk rettsvesen, er din og andre leserers innsats. Det bør nok kanskje også nevnes at Tilsynsutvalget fremdeles ikke har reagert på klagene våre.

Oppsummering
Det jeg håper at jeg har fått gjort med denne gjennomgangen er å vise 1) at vi har helt klare uomtvistelige og ufravikelige regler omkring dommernes uavhengighet, herunder embetsed og dommerforsikringer, og 2) at disse reglene tilsynelatende støttes og oppmuntres av internasjonale institusjoner som Norge er medlem av, og av traktater som Norge har signert og ratifisert.

Videre har jeg gjennom eksempelet; Hedlund/Fossum vist at verken Stortinget eller domstolene vil foreta seg noe, dette til tross for at de to nevnte personene ikke har rett til å ta sete som dommere. Jeg har videre – forhåpentligvis – klart det kunststykket å få dere til å innse at Europarådets Menneskerettighetskommissær, EMD samt FN’s Høykommissær for menneskerettigheter forvalter menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 og SP artikkel 14 i strid med konvensjonenes tekst. Et annet spørsmål er hvorvidt dere klarer å innse konsekvensene av Europarådets og FN’s behandling av spørsmålet.

Det fremgår for øvrig av artikkelen at godt over halvparten av norske dommere ikke har rett til å ta sete som dommere (dette i følge opplysninger hentet inn fra Domstoladministrasjonen), nettopp som følge av manglende embetsed og dommerforsikring. Konklusjonen bygger på en rekke henvendelser til DA både fra meg og fra en rekke andre leserer. Svarene vi har fått (og DA’s fravær av svar) peker klart i retning av at langt mer enn halvparten av landets omtrent 800 dommere ikke har rett til å ta sete som dommere. Igjen; klarer dere å se konsekvensene av en slik rettsstridig og menneskefiendtlig praksis?

Som en liten kuriositet kan det nevnes at mens første fengslingsmøte med Anders Behring Breivik ble gjennomført 25. juli 2011, ringte jeg til DA og forhørte meg om hvorvidt tingrettsdommer Kim Heger hadde ”papirene” sine i orden. Etter en lengre samtale, som du kan lese avskrift av her, samt DA’s etterfølgende taushet omkring min forespørsel (jeg sendte nemlig e-post samme dag til DA og fikk etter hvert svar om at de ville komme tilbake til saken, hvilket de naturlig nok ikke har gjort), ble det klart at han ikke har signert sin dommerforsikring. Følgen er at Breivik – formelt sett – sitter ulovlig fengslet, et særdeles uheldig resultat som man kan takke Jens Stoltenberg og hans gjennomkorrupte rettssystem for.

Dersom du syns at det hele virker kaotisk – artikkelen, eller beskrivelsen av denne lille viktige biten av norsk rettsvesen; dommerforsikringen – så har du nok ganske så rett. Norsk rettsvesen er i fullstendig kaos, noe som vil bli bekreftet andre artikler på området, bl.a. vedrørende dommernes vegring av å signere sine rettsavgjørelser; dommere som signerer på avgjørelser de ikke har deltatt i, og andre dommere – som har deltatt i avgjørelsen – men som nekter å signer den; interne arbeidsoppgavelogger som blir endret og forfalsket, dette i likhet med dokumentlister; dommerforsikringer som forfalskes; domstolenes egen LOVISA, et system som gjør det mulig for enhver (som har tilgang, og det er det faktisk mange institusjoner utenfor domstolene som har) å gå inn og endre på en rettsavgjørelse (hvilket vi har dokumentasjon på), dette bl.a. fordi alle rettsavgjørelser blir lagret i Word og ikke PDF. Jo da, det finnes et hav av negativ informasjon å ta av når vi nå fremover skal belyse Keiseren og hans konstitusjon.

Litt praktisk nyttig informasjon for førstegangsbrukere av domstolene
Til dere som ikke kjenner dommeren deres eller ikke er sikre på om han/hun har papirene sine i orden, anbefaler jeg på det sterkeste at dere ber om at vedkommende identifiserer seg selv, og legitimerer sin myndighet, m.a.o.: Kan vedkommende person vise frem en embetsed og en dommerforsikring? Enhver dommer med respekt for seg selv, for sitt arbeid og ikke minst for brukerne av domstolen, har en kopi av eden og forsikringen liggende.

Den originale dommerforsikringen skal – etter lovendring i 2002 – være sendt til DA hvor den skal være påført et saksnummer samt stempel for når den er innkommet. Uten denne DA-bekreftelsen er dokumentet verdiløst, selv om det skulle befinne seg hos DA.

Dersom dommeren nekter deg innsyn i forsikringen eller avviser deg på annen måte, skal saken umiddelbart stoppes, dette da ”dommeren” ikke har rett til å sitte som dommer uten å kunne legitimere sin stilling. Du har i slike tilfeller samtidig fått en oppfordring til å undersøke saken hos DA.

Dersom DA ikke har originalen, følger det av loven at dommeren ikke har avgitt forsikring. Det kan selvsagt hende at ”dommeren” som oppdages, forsøker seg med en vri: – Ehrm, beklager, jeg har glemt å sende den inn. Det skal ikke skje igjen, eller – Den har ligget i en skuff her på jobben og ble ved en forglemmelse liggende igjen da jeg byttet kontor, eller – Da jeg og kona flyttet for noen år siden ble den ved en feil pakket sammen med julepynten, og der ble den liggende til i dag da vi skulle dele julepynten, eller; – Hvorfor skal jeg sende den inn nå? Jeg har jo jobbet som dommer i 30 år og alle ser på meg som en Gud. Du kan da ikke i fullt alvor mene at jeg ikke er en dommer nå? Dette holder selvsagt ikke.

Forsikringen gjelder fra den dag den er signert, men da forutsatt at den er postlagt til DA (eller fylkesmannen, under det tidligere lovverket) uten opphold. Forsikringen gjelder altså ikke fra den dag den er signert dersom den ikke sendes DA. Det hjelper jo fint lite om man i sitt lønnkammer skulle rope ut til seg selv, eller skrive en deklarasjon til seg selv om at man lover å være uavhengig og ikke gjøre forskjell på noen. Nei, dette holder selvsagt ikke.

Og endelig; dersom en dommer velger eller sågar blir tvunget til å avgi sin embetsed og dommerforsikring et år eller ti etter at vedkommende tok sete som dommer, skal disse dokumentene avvises og dommeren skal fratas sitt embete straks det blir avklart at han ikke har avgitt ed og forsikring. Hovedgrunnen for at man ikke kan godta en slik fremtvunget avgivelse av en dommerforsikring, er at dommeren gjennom sin årelange vegring har bekreftet at han ikke innehar de kvaliteter som konstituerer en uavhengig dommer. Vedkommende har tross alt nektet å signere på at han ikke skal gjøre forskjell på venn og fiende osv. Idet ingen vil kunne ha tillit til en slik dommer, og følgelig har krav på å få han byttet ut i medhold av den generelle habilitetsregel i dl § 108, står det som klart at han vil være kronisk inhabil og derved med nødvendighet ikke kan fungere som dommer.

Dommerforsikringer skal signeres og sendes inn, og den skal lyde slik den er nedfelt i den kongelige resolusjon fra 1927, og ikke slik eksempelvis ”høyesterettsdommer” Karl Arne Utgård har formulert den. Som dere vil oppdage har Utgård skriblet ned sin egen lille miniforsikring, på nynorsk, og deriblant utelatt en særlig viktig passasje, nemlig at en dommer verken av hat, vennskap, gunst eller gave skal vike fra lov og rettferdighet. Hvorfor har ”dommer” Utgård egenhendig valgt å ta ut denne viktige passasjen? Utgårds dommerforsikring oppfyller ikke vilkårene gitt i dl § 60, jf kgl.res. av 10. juni 1927 og er følgelig ugyldig. Følgene for Utgårds handling som ”dommer” er de samme som nevnt ovenfor. Fullstendig kaos.

*        *        *

Dommeren er ingen Gud – slik mange, deriblant dommerne selv, kanskje tror – som kan bestemme at du skal miste din myndighet, tape din eiendom, miste ditt barn, eller betale din motparts forlystelser dersom det ikke finnes grunnlag for disse konklusjoner i loven. Dommerne har heller ingen myndighet til å behandle deg som en laverstående kverulant når du ikke finner deg i hans misbruk av makt og derfor klager på hans oppførsel og anker hans avgjørelser begrunnet nettopp i hans maktmisbruk. Dommeren har ingen rett til å be deg holde kjeft når du i retten forsøker å tale din egen sak. Ei heller har han myndighet til å stoppe deg fra å forsvare deg selv – eller føre din egen sak – i retten. Han kan heller ikke stoppe andre fra å hjelpe deg, og da er jeg straks kommet over i et annet tema som jeg fort skal forlate, men først etter å ha sagt følgende: Har noen av dere alminnelige mennesker noen gang vært med på å avgjøre – eller gitt andre fullmakt til gjennom lovgivning å avgjøre – at dere selv ikke skal få lov til å gå til hvem dere vil for å be om bistand i en rettstvist? Hvem tror dere at har bestemt at det kun er advokater som skal få lov til å tale ditt forsvar og dine rettigheter? Og har dere tenkt over hvilket grunnlag reglene om advokatmonopolet egentlig hviler på? Hensynet til dine rettigheter, kanskje? Jeg lar dette flyte inntil jeg i en annen artikkel kommer tilbake til spørsmålet om advokatmonopolet og borgernes fundamentale rettigheter.

Dommerne er utpekt som lovens voktere og tjenere, intet mer, intet mindre. De er altså satt til å forvalte loven under gitte forutsetninger og svarer derfor egentlig bare til loven. For over 200 år siden skrev, er det antatt, den britiske politikeren Sir Philip Francis følgende om den gudegave dagens dommere har tilvendt seg og som de nyter, uten noen som helst form for reell kontroll (la meg her understreke at Tilsynsutvalget for dommere rent faktisk ikke fungerer verken som kontrollorgan eller som skjennepreker):

”Regjeringen i England er en regjering tuftet på loven. Vi forråder oss selv, vi motsier selve ånden i våre lover, og vi skaker hele systemet rundt den engelske rettslære, når vi overlater en skjønnsmessig/uinnskrenket makt over en persons liv, frihet eller formue til enhver mann, eller sett av menn, overhodet, under den antagelsen at denne makt ikke vil bli misbrukt.”

Originalteksten lyder:

“The government of England is a government of law. We betray ourselves, we contradict the spirit of our laws, and we shake the whole system of English jurisprudence, whenever we entrust a discretionary power over the life, liberty, or fortune of the subject to any man, or set of men, whatsoever, on the presumption that it will not be abused.” From the letters of Junius.

Som dere har blitt kjent med ovenfor har maktmisbruket, kanskje spesielt blant dommerne, strukket seg mye lengre enn det Hr. Francis noen gang hadde kunnet forestille seg den gang teksten ble skrevet. Ikke bare forvalter dagens dommere loven etter elitens ønsker og behov, de fleste av dem bryter i tillegg et av de aller viktigste vilkår for i det hele tatt å kunne ta sete som dommer – nemlig å avgi dommerforsikring og derved erklære seg selv for uavhengig – hvilket de av alle ting gjør med overlegg. Disse dommerne starter altså sin virksomhet som dommer med å bryte loven, og det fortsetter de ufortrødent med hver eneste dag gjennom hele sitt virke.

En dommer uten dommerforsikring er ingen dommer, dette like lite som en bussjåfør uten sertifikat er en bussjåfør.

Så hvor står vi da, når man har reist sak mot justisdepartementet – slik brødrene Lundquist har gjort – og dommerne i saken nekter å avgi embetsed og dommerforsikring, og følgelig nekter å erklære seg uavhengig av nettopp justisdepartementet? Spørsmålet gir mange nedslående svar, hvorav ett er sikrere enn de andre: Vi står uten en reell uavhengig domstol, hvilket, for konseptet om den uavhengige domstols vedkommende, er sagt å være en grunnpilar i ethvert demokrati. Som dokumentert ovenfor aksepterer både Europarådet så vel som FN det umulige, nemlig at det ikke er behov for denne pilaren og at den i realiteten aldri har eksistert. Tenk dere konsekvensene når dette faktum, med din hjelp, når ut til massene!

Du kan nok få det bedre med deg selv – og derved stå på et stødigere grunnlag – ved å se på disse dommerne for det de er; ryggmargsløse lakeier underlagt elitens egosentriske vilje. Sterke ord? Ja, kanskje for dem som fremdeles er redd for å falle ned på en konklusjon man er sikker på, men som strider mot vante dogmer.

Selvsagt vil ikke dommerne tillate deg å stille spørsmål omkring deres egen uavhengighet bl.a. som følge av den tradisjonelle misoppfatning at dommerne befinner seg over loven (og altså ikke under), og følgelig vil du – absolutt uavhengig av dine aldri så velfunderte protester – etter hvert bli innkalt til hovedforhandling, eller saken vil bli avgjort skriftlig. Min anbefaling er følgende: ikke innlat deg i noen diskusjon eller annen korrespondanse med disse personene, og selvsagt må du ikke finne på å møte opp i noe rettsmøte som er saksforberedt av en slik dommer, eller hvor slike dommere skulle befinne seg. Innfinner du deg i rettsmøtet, har du også akseptert dommerens konstitusjon, uansett hvor skral den måtte være, og har derfor en tyngre vei å gå mht å motstå hans/hennes spilleregler.

Det hele er litt absurd, for vi har jo så mange rundt oss som sier at alt er i orden; alt fra statsministeren og nedover til dommerne selv, og så kommer jeg og ødelegger dette lille verdensbildet som tilsynelatende er så pent men som er skapt av så mye ondskap. Jeg vil likevel tro at jeg har mange med meg som har kommet til den erkjennelse at vi, borgerne, har tålt nok og har latt det gå for langt og at noe nå må gjøres. Litt leting, etter å ha foretatt følgende søk på Google; ”norske domstoler er…” gir i seg selv sterke signaler om at grensen er nådd, for lengst.

Det finnes flere alternative metoder å rette opp i det kaos norsk rettsvesen befinner seg i, men husk at alle disse alternativene innebærer at du bruker din makt mot det kontinuerlige maktmisbruk som utøves fra dagens domstoler. Vær også oppmerksom på at du selvsagt aldri vil bli hørt, ei heller vil du få rett av en institusjon som ikke vil deg godt (les: ikke vil gi deg tilgang til en rettferdig rettergang). Jeg har i den forbindelse tidligere uttalt at domstolene og andre demokratisk etablerte institusjoner i realiteten er blitt til som følge av elitens kontinuerlige arbeid med å beskytte og sikre sin egen makt, og ikke for å beskytte borgerne mot overgrep. At jeg nok ikke har bommet særlig mye i min konklusjon støttes bl.a. av tidligere byrettsdommer Gunnar Knoph gjennom hans uttalelse i Oslo byrett engang mot slutten 80-tallet;

- Rettsvesenet er statens maktinstrument, som skal benyttes for å bilegge tvister i statens interesser.

Med dette som utgangspunkt, og med både Europarådet og FN som motspillere, er det klart at du må søke din rett utenfor domstolene, i hvert fall så lenge staten ikke kan tilby de tjenester en uavhengig domstol skal tilby. Og hvor står vi egentlig da?

Ta opp hansken!

 

Herman J Berge
Luxembourg