Alfred Nobel ”The Champion of Peace”

Time to read
10 minutes
Read so far

Alfred Nobel ”The Champion of Peace”

Tue, 07/10/2008 - 19:28
Posted in:
0 comments

Om noen dager skal fredsprisen igjen annonseres. Når den norske stats batterier utover høsten begynner å bli flate, etter mange måneder med kritikk for udugelig arbeid og mangel på lederskap, får Norge en kjærkommen mulighet til å liksom få ladet opp batteriene med en fredsprisutdeling.

Det mest spennende øyeblikket – for enkelte – er når fredsdørene åpner seg midt i oktober hvor alle utenlandske journalister med CNN i spissen stimler seg rundt døren og lurer på hvilken overraskelse komiteen har på lur denne gangen.

2007 prisen for ”The Champion of Peace” gikk eksempelvis til miljøverneren Albert Arnold Gore. Leser man Dynamitt-Alfreds testamente vil man se at det å gi fredsprisen til Gore nærmest blir som å skjenke Odd Einar Dørum (eller Ole Lund, for den del) en gave fra ”Fru Elen Margrethe Anker F Stangs Legat Til Fattige Enker Og Aldrende Kvinner I Halden”, and get away with it.

Hva er grunnlaget for Fredsprisutdelingen? Hva slags pris er dette egentlig, det vil si; hva mente Dynamitt-Alfred egentlig med denne utdelingen? Hvilke vilkår må være oppfylt for å få denne ”gjeve” prisen som flere ganger har blitt delt ut til enten undertrykte og fanger eller terrorister, eller begge deler?

La oss se litt på Alfreds historie og hvordan han tenkte. Vi skal ikke grave verken lenge eller dypt for å finne frem til hans idé om fred og hva og hvem som etter hans skjønn kan skape fred, og derved hvilke handlinger han mener er de beste for å oppnå fred, og som derved bør påskjønnes gjennom denne utdelingen i Oslo.

Alfred Nobels far, Immanuel, var våpenprodusent, noe man ikke kan lese seg til i fortellingen om Alfred Nobel på http://nobelprize.org/alfred_nobel/timeline/index.html (etter at RettsNorge skrev denne artikkelen har dette nå blitt fikset på Nobelinstituttets hjemmeside.

Familien flyttet fra Stockholm til Leningrad/St.Petersburg i 1841. Her drev Nobel-familien og produserte våpen for det militære, eksempelvis landminer. Som vi alle vet er miner ment for å overraske soldaten (eller den lille ti år gamle jenten som med dukken i hånden springer sprudlende glad og intetanende over engen til sin venninne, og plutselig får sitt liv ødelagt) ved å rive av ham en fot eller to.

Familieselskapet Nobel var så avhengig av krig, at da Krimkrigen var over og sykepleieren Florence Nightingale hadde reist hjem etter å ha lappet sammen Nobels ofre, gikk familieselskapet konkurs. Fine greier, men dette stoppet ikke Alfreds ønske om å tjene penger på krig og elendighet.

Da Alfred var blitt 30 år gammel, flyttet han tilbake til Sverige for å lære seg mer om eksplosiver, våpen og dets ødeleggende muligheter. Etter noen års lek med nitroglyserin hadde han blitt så flink at han kunne iverksette produksjon av sprengstoff i 1864. Dypere studier iblandet nitroglyserin, kiselgur, litt hell og en sønderbombet bror førte til hans dyrkjøpte; eureka – Dynamitt.

Familiebedriftens krigsavdeling hadde nok god bruk for den unge og ivrige Alfreds resultater og da han i 1867 tok patent på Dynamitten hadde han samtidig sikret sin familie økonomisk. Samtidig sikret han seg ansvaret for sprengstoffets og våpnenes ødeleggelser rundt omkring i verden (en god advokat kunne kanskje ha tjent noen slanter på å iverksette massesøksmål mot Nobelstiftelsen, pengene stammer jo i all enkelthet fra våpnene og deres ødeleggelser; menneskers blod). Året etter ble han tildelt Det kongelige svenske vitenskapsakademiets ærespris for "viktige oppfinnelser til menneskehetens praktiske nytte". Ja, de får virkelig sagt det, disse svenskene. Den praktiske nytten var jo å bombe armeer og mennesker i filler, og samtidig tjene gress på dette.

På Nobelinstituttets hjemmesider kan man lese at:

”Alfred Nobel støttet dem som talte mot militarisme og krig, og ønsket å gi et bidrag til arbeidet for nedrustning og fredlig løsning av internasjonale konflikter.”

Dette høres jo fint ut, helt til man like nedenfor kan lese dette:

” I 1891 flyttet han til San Remo, Italia. Noen år senere kjøpte han Bofors jernverk og våpenfabrikker”.

Den eneste årsaken til at Nobel kjøpte våpenfabrikken må jo ha vært for å legge den ned, da? Neppe. Alfred var business mann og skulle selvsagt ikke legge ned fabrikken. Tvert imot. Han skulle tjene penger, på våpen og ødeleggelser, og det samtidig som han drev og fiklet med fredspristestamentet som han til slutt ble ferdig med året før han døde, 63 år gammel.

Så stolt var han tydeligvis over sine nyvinninger og så fast var han blitt i sin overbevisning om dynamittens fortreffelighet at han begynte å se på seg selv som den første menneskeskapning som i motsetning til Jesus virkelig skulle kunne klare å skape fred på jorden. Bare hør eller les her hvordan han så på dynamittens muligheter:

“My dynamite will sooner lead to peace than a thousand world conventions. As soon as men will find that in one instant whole armies can be utterly destroyed, they surely will abide by golden peace”

Det han sier i realiteten er følgende: Mine våpen vil skape fred, og det mye raskere enn alle andre sine våpen, eller fredskonvensjoner for den del. Straks menneskeheten forstår at de kan bli utslettet vil de bøye seg for mine våpen.

Kort sagt: Terror er etter Alfreds oppfatning den eneste muligheten for å løse verdensfreden, og –Det fikser jeg med min nye teknologi, så løp og kjøp min dynamitt!

Hans majestetiske ord sier egentlig ikke annet enn: Styr verdens land med terror, da unngår man uro og krig!

En annen Nobelprisvinner, fysiologen Charles Robert Richlet (1913 fysiologi og medisin), har gitt følgende oppfatning omkring fredens våpen:

”Quick-firing rifles, monstrous artillery, improved shells, smokeless and noiseless gunpowder—these are so destructive that a great battle … could cause the deaths of 300,000 men in a few hours. It is evident that the nations, no matter how unconcerned they may be at times when driven by a false pride, will draw back (in the twentieth century) from this fearful vision.”

Man sitter igjen med den oppfatning at disse kloke hoder virkelig mente at verdensfreden bare kunne oppnås gjennom trusler og derved terror/skrekkregime.

Alfred Nobels fredspris er altså ikke tuftet på noe annet enn terror som fredsløser, og vi står alene igjen med en terrorpris, og den deles altså ut i Oslo.

50 år etter opprettelsen av testamentet ga forfatteren og militærhistorikeren Lynn Montross – etter å ha vurdert forholdene omkring bombingen av Hiroshima, som resulterte i flere hundre tusen døde og lemlestede mennesker – uttrykk for sine tanker om det hittil siste fredsvåpen på denne måten:

”Never in history has mankind been given more reason to look forward to the future with hope. For the blast which blew nineteenth-century nationalism to pieces at Hiroshima may also have cleared the way for a new Renaissance—a new era of co-operation leading up to the twentieth-century Empire of the World.”

Det er ufattelig hva mennesker kan få seg til å si. Med terror og vold skal altså menneskeheten styres, og terrorprisens vilkår synes med Hiroshima- og Nagasaki-bombingen oppfylt flere hundre tusen ganger.

Hver gang noen skulle mene at dagens styresett, eller dagens ledere i det gitte land, er korrupte og kjører landet i grøften, så kan lederne med Nobels ord i sin hånd sprenge opprørerne i filler, for slik å fortelle resten av befolkningen som ikke måtte like ”vårt styresett” at det nok kan lønne seg å bøye seg for våre våpen.

Tilbake til 1800-tallets Italia.  Ingen ting kunne stoppe Alfred nå, eller?

En morgen fikk Alfred seg litt av et sjokk da han åpnet morgenavisen. I avisen kunne han lese at lokalavisen fra hans hjemby hadde fått melding om hans død. Det ble naturligvis og sikkert i all hast lagd en nekrolog, hvor Alfred ble omtalt som: ”Kongen av dynamitten”. I nekrologen ble han anklaget for død og lemlestelser av tusenvis av mennesker. Han ble beskrevet som den personen som hadde muliggjort krigføringens grusomheter. Les mer fra den unge forfatterens skrift her (internettsiden er blitt fjernet).

Nå hadde Alfred virkelig fått noe å tenke på, for dette ville han jo ikke ha som sitt ettermæle. Nobel var rik, ja, han var blitt steinrik av å selge sprengstoff til bl.a. våpenindustrien. Likevel, etter å ha tenkt igjennom hva han hadde gjort for verdens kriger, samt omverdenes syn på ham, uttalte en utilfreds Alfred tre år før sin død og to år etter å ha kjøpt Bofors (våpenfabrikk):

“I wish all guns with their belongings and everything could be sent to hell, which is the proper place for their exhibition and use.”

Fredsaktivisten Bertha von Suttners korte opphold som husholderske/sekretær hos våpenprodusenten og sprengstoffoppfinneren kan være en indikasjon på ulike og motstridende tanker om mennesker og fremtiden. Alfred var en business mann, mens Suttner var en fredstenker i utvikling og ble senere en av den tidens fremste fredsaktivister. I 1905 ble også hun tildelt denne gjeve prisen.

Til tross for det korte oppholdet hun hadde hos Alfred kan det likevel ha satt sine spor hos ham. Det sies nemlig at det var hun og hennes tanker som var Alfreds beveggrunn for testamenteringen av nær sagt hele formuen til denne stiftelsen, hvor han gjennom sitt testament i fem punkter forsøkte å forklare vilkårene for det vi i dag kjenner som Nobels priser.

Den femte prisen – den såkalte fredsprisen – beskrives slik i testamentet:

”…and one part to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between nations, for the abolition or reduction of standing armies and for the holding and promotion of peace congresses.”

Kort sagt skal prisen gå til den som fremst har arbeidet for brorskap mellom nasjoner, for avskaffelse eller reduksjon av armeer og som har arbeidet for fredskongresser. 

Med disse ord sett i lys av forhistorien omkring Nobel kan man godt se hans ønske om å trekke tilbake det han hadde gjort og solgt, kanskje ikke bare som følge av den uheldige oppfatning som deler av hans samtid hadde om ham.

Subjektivt sett kan det se ut som om han rett og slett ville redusere skadene han hadde påført verden. Objektivt sett er punkt nummer 5 en selvmotsigelse i forhold til hele hans eksistens. Det blir derfor litt drøyt – i hvert fall helt uten videre – å kalle punkt nummer 5 i testamentet for en ubesudlet ekte fredspris. Gudene må for øvrig vite hvordan Al Gore fikk prisen.

I virkeligheten synes Nobels Fredspris mange ganger å bli politisk misbrukt, etter at skader på verdenssamfunnet, på menneskeheten er blitt påført, nettopp slik historien Alfred Nobel endte, hvor han i realiteten endte opp med å gi seg selv den første fredsprisen, et slags avlat for angrende synder.

Fredsprisen har flere ganger blitt gitt til personer som har rasert hverandres nabolag, og hvor prisen i seg selv – i hvert fall for oss vanlige folk – synes brukt som en slags premie for at de ikke har orket å slåss mer. Fredsprisen blir på denne måten et par mørke solbriller til omverdenen som skal sørge for at vi ikke lenger behøver å se hva som har skjedd i nabolaget. Skaden og omfanget blir redusert og etter hvert glemt. Det eneste man husker etter en tid, er selve fredsprisen, og at det var jo noe rart ved tildelingen, men la gå; glem det.

Nåvel. Hvordan foregår utvelgelsen, egentlig? Jeg hadde tenkt å skrive litt om denne Fredsprisen i fjor på disse tider, men fikk annet å gjøre, og det var jo greit nok, for på vårparten i år ble en rekke dokumenter frigjort fra arkivet etter Amerikaneren Richard Helms, OSS-/OSO-agent og tidligere CIA sjef. I enkelte av dokumentene som er frigjort kan man lese hvordan Den Norske Fredspriskomiteen i virkeligheten manipuleres til å dele ut denne terror-prisen.

I et ”For your eyes only-stemplet” dokument av 11. april 1973 (linken er fremdeles aktiv, men dokumentet er tomt) fra Helms til President Nixons rådgiver; Henry A. Kissinger, blir det spurt om Nixon var nominert for denne prisen. I det samme dokumentet kommer det frem at den Iranske regjering (i realiteten Shah’n) er under press for å støtte Kroaten og partisanlederen Josip Broz Titos nominasjon, men at de ville kunne støtte Nixon dersom han ble nominert.

Stopp litt. ”…under press for å støtte.”? Tenk nå litt her, dere.

Den eneste kontakten Nobelkomiteen i følge testamentet skal ha med utenverdenen er å ta imot innkommende forslag/nominasjoner til en eller annen kandidat, og som skal være innkommet komiteen senest 1. februar. Å kunne støtte et kandidatur er en ukjent mulighet, i hvert fall for meg. Så langt jeg kjenner til finnes det ikke et sekretariat i Oslo som tar imot støtte for å viderebringe dette til komiteen som deretter skal dele ut fredsprisen til den som har fått mest støtte, eller støtte fra spesielle miljøer. Når nominasjonsfristen har løpt ut en gang i februar, har det ingen hensikt å sende inn noe som helst til Nobelkomiteen (bortsett fra nominasjoner for neste år), likevel er det nettopp det som her beskrives. Er det likevel på denne måten utvelgelsen foregår? At det går an å manipulere frem en fredsprisvinner?

Henry Kissinger skrev tilbake til Helms noen dager senere, den 14. april 1973 (linken er fremdeles aktiv, men dokumentet er tomt) og fortalte at Nixon var nominert og at de ønsket Shah’s støtte, eller i hvert fall en garanti for at Shah’n ikke støttet noen andre. For å sikre seg en stemme inviterte Nixon Shah’n på statsbesøk samme sommer. Selv om dokumentasjonen på manipulasjon her er stor, er den likevel ikke god nok til å kunne slå fast hvordan utvelgelsen av fredsprisvinneren egentlig foregår. På den annen side får man jo her en del ledetråder: At én stemme fra Iran inn til Nobelkomiteen har en funksjon mht utvelgelsen, er på det rene. Men at én manglende stemme fra Iran også skal ha en funksjon mht utvelgelsen forstår jeg ikke helt, med mindre vi her står overfor hemmelige valg med et gitt antall nasjoner og stemmer som deltar i prosessen. Jeg vil også legge til at disse brevene som åpenbart sendes inn, ikke skal leses av komiteen, for da er jo risikoen stor for å bli farget av innholdet i disse ”støtteerklæringene”. Til tross for dette blir brevene åpenbart lest, og de har tydeligvis sin funksjon.

Kissinger fortalte for øvrig intet i sin korrespondanse med Helms om at han selv også var nominert til denne prisen som han fikk noen måneder senere. Kanskje han visste mer enn Nixon, at det ikke var nødvendig å utbasunere dette og at han derfor bare kunne slappe av, han ville jo få den likevel.

Både Kissinger og Nixon er for øvrig nylig anklaget for krigsforbrytelser i bl.a. Kambodsja, og det med gode grunner. For å få et lite bilde av disse to Fredspriskanditatenes tanker om andre mennesker og deres syn på menneskelivet, kan dere lese dere igjennom dette dokumentet som i klar tekst gjengir to stein gale mennesker som leker og tøyser med alle slags våpen, og som ønsker å drepe så mange kambodsjanere som mulig, så fort som mulig. Altså; den rene oppskriften på Folkemord – Genocide.

En av disse skulle altså få fredsprisen i 1973 – det ble Nixons henchman, Kissinger. Det hadde nok ikke gjort store forskjellen om Nixon hadde fått prisen; utdelingen er uansett like sprø og helt umulig å anerkjenne/forklare uansett hvordan du snur og vender på disse menneskene.

I ny melding (linken er fremdeles aktiv, men dokumentet er tomt) fra Helms til Kissinger i april 1973 fremgår det at Amerikanerne har fått overbevist Shah’n om å støtte kampen for Nixons kandidatur som fredsprisvinner. I en melding like etterpå (linken er fremdeles aktiv, men dokumentet er tomt) fra Helms til Kissinger, spør Helms om hvilke andre personer Kissinger mener at Shah’n kan appellere til og som kan skrive brev på Nixons vegner (til Nobelkomiteen) for på den måten å støtte hans kandidatur. Videre sies det at Iranerne har dårlig tid og at de ville sette pris på en uttalelse om Nixons/Kissingers ønsker snarest mulig. Dårlig tid, ja! De er jo flere måneder for sent ute (dersom vi snakker om nominasjon), noe som igjen gir grunnlag for å tro at den virkelige fredsprisprosessen er noe helt annet enn hva vi blir pålagt å tro.

Som dere ser omtaler Helms deler av utvelgelsesprosessen slik: ”…their representative support to Nobel Prize Committee…” Representantens (Irans) ”support” sendes altså på en eller annen måte til den noble komiteen i Oslo.

I ny melding (linken er fremdeles aktiv, men dokumentet er tomt) fra Helms til Kissinger omkring den 19. april 1973 fremgår det at Iranerne ikke helt hadde forstått utvelgelsesprosessen av en fredsprisvinner. Den Amerikanske etterretningstjenesten hadde for øvrig funnet ut at man kunne henvende seg til gitte Stortingsrepresentanter som i sin tur hadde det i sin makt å støtte spesielle nominasjoner inn i Nobelkomiteen. Uhørt, men tydeligvis korrekt. 

Vell, om noen dager skal dørene atter en gang åpnes, og nå vet dere kanskje litt mer om hvorfor.

Og så min anbefaling: Til de av de nominerte som har gjort et ærlig forsøk på menneskehetens vegne, og som likevel skulle bli nominert, og som til og med skulle gå videre, si:

Nei takk, Mennesker kan styres uten terror!

Herman J Berge

Luxembourg