I andre sammenhenger er det slik at borgernes rettigheter er blitt stadig sterkere. Den såkalte ”sykejournaldommen” fra 1977 innebar ikke bare at borgerne fikk innblikk i egen sykejournal uten å måtte gå til sak mot sykehuset, men utgjør også en del av et større bilde hvor borgerne (evt. Stortinget og for eksempel Sivilombudsmannen på vegne av borgerne) har krevd og har fått stadig større innsikt både i forvaltningen og i private forhold. Det siste illustreres bl.a.

Med god hjelp av norske advokater sørget man for at stort sett ingen av Norges kvinnelige rederarvinger fikk særlig mer enn kr 10 millioner i arv. Gutta stakk altså rent faktisk av med mer enn brorparten. Slik endte da også arvesaken som Astrid – gjennom Tore S. Engelschiøn – hadde reist mot sin far, Hilmar Reksten.

Faktum er at far prøvde å få hjelp av rettsapparatet i syv måneder, fra april til november, til å se sin sønn uten å få slik hjelp. Far henter sitt barn den 13. november. Allerede den 25. november, altså 12 dager etter far hentet sitt barn, avsa Karmsund tingrett kjennelse i medhold av barnelovens § 38, og uten at motparten hadde fått adgang til å uttale seg, at mor skal ha daglig omsorg for barnet. Kjennelsen ble forkynt for far den 5. desember.

Barneloven §80 sier: ”Vert nokon som har betalt pålagt eller avtala fostringstilskot til eit barn, seinare friteken for farskapen til barnet, kan han krevje same sum betalt attende frå folketrygda.”

Lovens tekst forteller at vedkommende kan reise kravet direkte mot folketrygden; tilbakesøkingskravet. Lovens tekst sier dog intet om at vedkommende derved ikke kan ha krav på erstatning utover dette lovregulerte kravet.