• NarkoNorge

NarkoNorge og Norsk prosess

Time to read
44 minutes
Read so far

NarkoNorge og Norsk prosess

Thu, 10/01/2019 - 16:41
0 comments

28. januar 2019 avsluttet Borgarting lagmannsrett hovedforhandlingen i straffesaken som er reist mot politimannen Eirik Jensen. Lukkede dører har vært et gjentagende problem i prosessen mot Jensen. Påtalemyndigheten har argumentert for hemmeligholdet med at det er fare for liv og helse; nærmere bestemt ønsket man å beskytte politiets informanter. Argumentet er vikarierende. Det er helt andre forhold man med dette hemmelighold søker å dekke over.

Saken mot Eirik Jensen avsluttet i Borgarting lagmannsrett
28. januar 2019 avsluttet Borgarting lagmannsrett hovedforhandlingen i straffesaken som er reist mot politimannen Eirik Jensen. Jensen er i all korthet straffeforfulgt for angivelig å ha benyttet/misbrukt sin stilling for å importere narkotika til Norge, og for å ha mottatt bestikkelser samt hvitvasket profitt fra omsetningen. Som kjent ble Jensen delvis frifunnet og delvis dømt, hvoretter lagmannsretten tilsidesatte juryens kjennelse, dette basert på at Jensen, etter fagdommernes oppfatning, åpenbart er skyldig.

Straffeforfølgelsen var først rettet mot løsarbeideren Gjermund Maack Thorud (som siden har skiftet etternavn til det mer beleilige; Cappelen), og så har Cappelen (eller andre) sett det som tjenlig å bringe Jensen inn og foran i saken. Hva som faktisk førte til at påtalemyndigheten til slutt fant det opportunt å reise sak mot Cappelen (politi og påtalemyndighet hadde nemlig i årevis sittet på fellende informasjon om Cappelens virksomhet, uten å gjøre noe som helst med informasjonen), er fremdeles en statshemmelighet – og en gåte. Mye kan tyde på at det var et noe uforsiktig etterforskningsarbeid i en helt annen sak som tvang politi og påtalemyndighet til å handle. Jeg kommer straks tilbake til denne antagelsen.

Et heller stort problem med straffesaken mot Jensen og Cappelen – og som burde være en tankevekker for de som er interessert i lov, rett og narkopolitikk – er at politiet og påtalemyndigheten frem til i dag har dekket over den mest sentrale delen av hva som holder enhver narko- og hvitvaskingsvirksomhet i gang, nemlig bankieren og de involverte bankene. Uten denne komponenten vil ikke narko- og hvitvaskingsmaskineriet fungere.

Hva er så årsaken til at politiet og påtalemyndigheten tilsynelatende ikke ønsker å etterforske eller overhodet forsøke å kaste lys over denne helt essensielle delen av narko- og hvitvaskingsvirksomheten i Cappelen/Jensen-saken? Jeg mener; ingen huseier med vettet i behold ville ha plassert bøtter på gulvet for å ta unna de verste lekkasjer fra taket, og slått seg til ro med dette. Spørsmålet må stilles, men påfallende nok har ingen av landets velrenommerte mediehus vært i nærheten av å reise problemstillingen, og dermed har tingenes tilstand fått utvikle seg med landets fjerde statsmakt sedvanlig trygt sovende i baksetet.

I en helt annen sak – som tilsynelatende ikke har den minste tilknytning til Cappelens narko- og hvitvaskingsvirksomhet – ble både bankieren og bankene (knyttet til Cappelens virksomhet), ved et arbeidsuhell fra Økokrims side, avdekket. Vi våger å anta at det kan være denne saken som sparket i gang saken mot Cappelen. At verken bankieren – den sveitsisknorske bankmannen Hans Olav Eldring – eller de involverte sveitsiskregistrerte bankene er tiltalt eller etterforsket i Cappelen/Jensen-saken, spesielt sett i lys av den nevnte avsløring, er i seg selv en bekreftelse på at politi- og påtalemyndighet ønsker å holde liv i narko- og hvitvaskingsvirksomheten, og beskytte dem som er engasjert i denne. Samtidig blir hovedproblemet i Cappelen/Jensen-prosessen også mer synlig; tildekkingen, hvor man dermed unngår uønsket fokus og uønskede spørsmål.

Sett i lys av myndighetenes kjennskap til og passivitet overfor Cappelens årelange virksomhet, kan vi med rimelig sikkerhet slå fast at tildekkingen verken er tilfeldig eller passiv. Vi står altså overfor en bevisst dekkoperasjon, hvor politi, påtalemyndighet, advokater og domstoler har arbeidet for å forhindre at ett eller annet (sannheten) skal komme frem. For å rydde mulig tvil av veien, så er det altså ikke informantene og politiprovokasjonsmetodene jeg her sikter til, men snarere de som står bak, og det reelle formålet bak metodene, metoder som ikke bare har holdt liv i virksomheten, men som også har beskyttet virksomheten og dens sentrale aktører. Mye peker derved i retning av at vi står overfor en virksomhet som innflytelsesrike mennesker betrakter som skjermingsverdig i sikkerhetslovens forstand, og da blir alt lov.

Disse dekkoperasjonene har den alvorlige konsekvens at andre rettsprosesser vil bli påvirket – uten at partene nødvendigvis blir gjort kjent med påvirkningen – så sant det er fare for at elementer innenfor norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, eller personer som er engasjert i denne virksomheten, kan risikere å bli avslørt. Sagt med andre ord står enhver rettsprosess i fare for å bli korrumpert (hvor alle rettssikkerhetsprinsipper i så fall blir tilsidesatt), dersom det finnes nødvendig for å sikre og beskytte en milliardindustri som folk flest – i realiteten – ikke har den minste kjennskap til.

Et par uker før lagdommer Kristel Heyerdahl leste opp sine spørsmål (den såkalte tiltalen) for juryen, oversendte Hans Eirik Olav et heller eksplosivt dokument til statsministeren og den nevnte lagdommer. Dokumentet er gitt tittelen: NarkoNorge og Norsk Prosess.

Olav er straffedømt i en helt annen sak – Thule-saken – hvor påtalemyndigheten (Økokrim) benyttet Eldring som sitt kronvitne for å få en dom mot Olav. Under prosessen mot Olav, og mot Jensen, er Eldring – som for øvrig er straffeforfulgt i andre land – blitt gitt all mulig beskyttelse i Norge, og en kan saktens spørre seg hvorfor myndighetene har tatt seg bryet med å utstyre ett av kontinentets råtne epler med et tykt lag teflon av aller beste kvalitet.

Uten Eldrings forklaringer, ville straffeforfølgelsen av Olav ha blitt henlagt som intet straffbart forhold. En reell etterforskning av Eldring ville ha pulverisert Økokrims sak mot Olav, og satt Eldring på tiltalebenken. En reell etterforskning av forholdet mellom Eldring og Økokrim ville ha plassert Eldring og to Økokrimstatsadvokater på tiltalebenken. Cappelen og hans høyre hånd; Pål Gruben, ble også benyttet i Økokrims forfølgelse av Olav. Sett i lys av disse personers tilknytning til Norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, og deres immunitet (herunder statlig beskyttelse mot ethvert fremstøt som kunne rokke ved deres troverdighet), har det følgelig vært viktig å se nærmere på disse karakterene, og deres tilknytningen til påtalemyndigheten og dens andre saker.

Brevet – som også ble sendt til en rekke andre relevante institusjoner, herunder Jensenjuryen v/formannen – redegjør for det faktum politiet, påtalemyndigheten, advokatene og dommerne søker å dekke over, nemlig; konkrete sveitsiskregistrerte bankers og bankmannen Hans Olav Eldrings sentrale roller relatert til internasjonal narko- og hvitvaskingsvirksomhet. Videre redegjøres det for bakteppet av norsk narko- og hvitvaskingspolitikk i Norge. I dette spillet er Cappelen å regne som en liten og ubetydelig brikke.

I brevet navngis involverte banker, bankieren, samt én av påtalemyndighetens angivelig viktigste provokatører; Kronprinsen. Det blir også redegjort for forsvarsadvokatenes uforenelige roller i denne og lignende saker. Videre redegjøres det for hvordan kjøp og import av narkotika samt hvitvasking av narkoprofitt blir muliggjort ved bruk av navngitte norske finanskjendisers skjulte formuer i bl.a. Sveitsiske banker, forvaltet av Eldring. Endelig – hvilket rettssikkerhetsmessig sett er det viktigste – trekkes det linjer mellom straffeprosesser i narko- og hvitvaskingssaker, og korrumpering av andre og tilsynelatende urelaterte rettsprosesser, så som prosessen mot Olav.

*          *          *

Min anbefaling er at hver og én av dere – om dere så føler – henvender dere til Riksadvokaten og lagdommer Heyerdahl og ber disse om å sørge for at hovedforhandlingen i Jensen-saken tas opp igjen, dette som følge av at helt sentrale elementer ikke er tatt med i saken, og jeg sikter da spesielt til Eldring, hans hvitvaskingsoperasjoner og de sveitsiskregistrerte bankenes helt sentrale rolle i norsk og internasjonal narko- og hvitvaskingsvirksomhet.

Videre bør det sendes begjæring til Stortinget om å iverksette gransking av politiets og påtalemyndighetens engasjement i norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, hvor en lang rekke mennesker har blitt uriktig straffeforfulgt og dømt etter å ha blitt lurt inn i politiets ulovlige provokasjonsfeller. Regjeringen er åpenbart ikke skikket til å iverksette et slikt arbeid, og det vises da til det faktum at den varslede gransking (som dukket opp etter at Jensen var blitt dømt i tingretten) ble trukket tilbake bare dager før ankesaken skulle begynne i Borgarting lagmannsrett, hvilket bare kan skyldes at regjeringen Solberg lot seg korrumpere til å holde fingrene borte fra politiets og påtalemyndighetens ”opplegg”.

Jensen har neppe gjort noe galt. Eller for å si det litt mer presist: Det arbeidet Jensen har blitt straffeforfulgt for, er gjort etter instruks og i alle fall i henhold til fast praksis. Han har jobbet i et gjennomkorrupt system som vi per i dag knapt nok har sett overflaten av, og som Jensens overordnede (de som faktisk trekker i trådene) ønsker at skal forbli tildekket. Isolert sett har Jensen altså ikke gjort noe galt – han har bare gjort jobben sin. Den virksomheten som Jensen var en del av, er derimot av åpenbar straffbar karakter, og i så måte er det helt andre mennesker som skulle ha sittet på tiltalebenken, for helt andre forhold.

Les Hans Eirik Olavs brev til Statsminister Erna Solberg, med alle vedlegg, nedenfor:

--- --- ---

 

Hans Eirik Olav
Gamle Ringeriksvei 36B
1356 Bekkestua

 

Statsministerens kontor                                                        Bastøy, 10. januar 2019
Postboks 8001 Dep
0030 Oslo

 

Kopi; Stortingets justiskomité, justisdepartementet, Tor Aksel Busch (riksadvokaten), Trond Eirik Schea (Økokrim), dommere i Cappelen-/Jensen-saken (Kristel Heyerdahl, Jørgen Brunsvig og Steingrim Bull), aktoratet i Cappelen-/Jensen-saken (Guro Glærum Kleppe og Jan-Egil Presthus), forsvaret i Cappelen-/Jensen-saken (advokat John Christian Elden), norsk og utenlandsk presse.

NarkoNorge og norsk prosess

belyst ved

Cappelen/Jensen-saken[1] og Thule-saken[2]

 

1. Innledning

Nedenfor vil det bli redegjort for en sammenheng mellom; a) narkorelaterte straffesaker, og b) andre saker som – gjerne utenfor partens viten – har tilknytning til a), hvilket i sin tur vil kaste lys over årsaken til de konsekvenser som denne tilknytning faktisk har under de rettslige prosesser som føres i tilsynelatende urelaterte saker.

Redegjørelsen gir et klart inntrykk av at narko- og hvitvaskingsvirksomheten er utpekt som skjermingsverdig, at spesielt politi og påtalemyndighet (men også forsvarerne) misbruker sin myndighet i dette arbeid, og at denne skjermingen får alvorlige konsekvenser og i sterk grad påvirker rettsprosesser som har berøringspunkter inn i den skjermingsverdige aktivitet. Straffesaken mot Hans Eirik Olav tjener som eksempel på hva som i utgangspunktet skulle være en rettferdig straffeprosess, blir korrumpert for å dekke over nevnte virksomhet og nøkkelaktører tilknyttet denne.

For å se sammenhengen mellom narko- og hvitvaskingsvirksomheten i Norge og straffeforfølgelse i den anledning, og prosesser i andre tilsynelatende urelaterte saker (som saken mot Olav), er det nødvendig å først redegjøre for bakteppet for straffeforfølgelsen som fulgte i kjølvannet av Thule-konkursen.[3] Deretter vil det bli nødvendig å redegjøre for narko- og hvitvaskingsvirksomheten generelt, samt hvorfor og hvordan denne virksomheten faktisk dekkes over og beskyttes. Tildekking og beskyttelse sikres bl.a. gjennom såkalte dekkoperasjoner, og som det vil bli redegjort for er ikke disse dekkoperasjonene ”endemiske” for narkostraffesaker. De iverksettes også i andre saker, så som i Thule-komplekset og straffeforfølgelsen mot Olav.

 

2. Thule Drilling ASA – bakteppet

2.1 Perioden frem til Økokrim ble innvolvert

Riggselskapet Thule Drilling ASA ble etablert 7. februar 2005 av Tore Enger og hans nære venn, advokat Henrik A. Christensen – partner i advokatfirmaet Ro Sommernes. Enger styrte/administrerte Thule Drilling gjennom sitt selskap Teco Maritime, og gjennom dette selskapet begynte Enger (med juridisk bistand fra sin venn, Christensen) etter hvert å konkurrere med seg selv, dvs, med Thule Drilling. Følgen av Engers illojalitet til Thule Drilling – samt den omstendighet at hans venn, Christensen, ved hjelp av fortrolig innsideinformasjon kjøpte/solgte aksjeposter i det riggselskapet han var styreleder i – var at begge ble tvunget til å forlate Thule. Først Enger i 2006, og deretter Christensen vinteren 2007.

I perioden 4. november 2005 – 20. august 2009 satt Hans Eirik Olav i riggselskapets styre, først som styremedlem frem til 5. februar 2007, og deretter som styreleder. Det var Olav som tok initiativ – innad i styret – til å undersøke Engers og Christensens virksomhet. Styret fant virksomheten illojal og skadelig for selskapet, dets eiere og långivere, hvilket altså endte med at Enger og Christensen ble tvunget ut.

Engers og Christensens tvilsomme virksomhet er nærmere redegjort for på www.thuledrilling.wordpress.com.

I perioden sommeren 2007 – våren 2008 ble Thule Drilling ASA forsøkt kuppet og ødelagt av en organisert kriminell gruppe som opererte i De Forenede Arabiske Emirater (UAE). Gruppen var ledet av to kriminelle forretningsmenn; Michael E. Howarth og John Gurney.[4] I 2007-2008 innhentet Thule Drilling ASA en rapport som i detalj beskriver de bedrag og den utpressing de nevnte personer utøvet mot riggselskapet. Rapporten er tilgjengelig på følgende Internettadresse:

https://thuledrilling.files.wordpress.com/2011/11/vedlegg-32-8-risc-report-on-criminal-activity.pdf

Ledelsen i Thule, samt dets eiere, besluttet å ta helt nødvendige grep for forsøke å komme seg ut av den låste situasjonen som den omtalte kriminelle gruppen hadde iscenesatt,[5] og det ble i den anledning iverksatt en redningsoperasjon, hvor bistand fra amerikaneren Ronald LeKarz og representanter for den saudiarabiske kongefamilien ble avgjørende. Arbeidende styreleder, Olav, var helt sentral og den drivende kraft i forbindelse med redningsaksjonen.

Redningsoperasjonen lyktes og selskapsledelsen – styret, inklusive generalforsamlingen – besluttet å utbetale honorarer på til sammen USD 6 millioner, som skulle godtgjøre det arbeid som var blitt gjort, og som hadde ført til at selskapsverdier for USD 600 millioner var blitt reddet. Beløpet ble utbetalt til det sveitsiske selskapet Strategic Alliances Corporation (SAC), etablert av LeKarz og Olav, etter instruks fra de reelle eierne; representanter av den Saudiarabiske kongefamilien. Økokrim mener, men har ikke ønsket å få avklart sin påstand om at saudiaraberne ikke er involvert; at Olav i realiteten har utbetalt disse pengene til seg selv; og at utbetalingen er en tapping av Thules midler. Tvert imot har Økokrim, på straffbart vis, forsøkt å tildekke alt som kunne bekrefte det reelle eierskapet i SAC.

Riggselskapet gikk konkurs ca tre år senere, høsten 2010, ett år etter at Olav hadde gått av som styreleder. Årsaken til konkursen har således intet å gjøre med Olavs arbeid for å redde verdiene i selskapet i 2007-2008.[6]

Her er det viktig å nevne at bostyreroppdraget ble gitt til advokatfirmaet Ro, Sommernes, hvor den juridiske grunnlegger og første styreformannen i riggselskapet, Henrik A. Christensen, er partner. I denne anledning må det nevnes at Christensen – på straffbart vis – slettet all selskapsinformasjon han satt på fra den perioden han hadde ledet styret i riggselskapet, dette åpenbart for å forhindre etterforskning, jf straffeloven (1902) § 132, samt for å unngå eventuelle erstatningskrav og straffeforfølgelse.

Etter at advokatfirmaet Ro Sommernes hadde fått full kontroll over boet i det selskap advokatfirmaet (i realiteten) selv hadde vært med på å etablere, anmeldte bostyrer Ståle Sommernes riggselskapets ledelse.

Før vi går videre nevnes det at Konkursrådet fremstår som en institusjon som kan ha betydning i herværende sak. Konkursrådet er et offentligrettslig organ som i realiteten er etablert av advokat Knut Ro, partner i advokatfirmaet Ro Sommernes, og kollega av advokat Christensen og bostyrerne Sommernes/Sandtrø.[7] Advokat Ro satt nemlig i det utvalg som anbefalte opprettelsen av rådet, se NOU 1993: 16.

Konkursrådets medlemmer er oppnevnt av justisdepartementet, og Økokrim besitter ett av syv faste medlemmer i Konkursrådet. Advokatfirmaet Ro Sommernes besitter det andre av de syv faste medlemmene. Det er altså ikke tilfeldig at advokat Knut Ro – siden rådet ble etablert i 1994 – alltid har blitt oppnevnt som medlem, og siden 2002 (og på kontinuerlig basis) er blitt oppnevnt som rådets leder. Sett i lys av dette og den virksomhet som advokatfirmaet Ro Sommernes fører, er det ikke oppsiktsvekkende at utvalget anbefalte at konkursrådet ikke skulle ha noen formell tilsynsfunksjon.

I realiteten sitter derved bostyrer (som privatrettslig anmelder), og Økokrim (som offentlig etterforsknings- og påtalemyndighet) på samme siden av bordet og kan – uten den minste risiko for å bli oppdaget eller korrigert – dekke over all tvilsom eller ulovlig virksomhet advokatfirmaet Ro Sommernes måtte ha befattet seg med under den tiden én eller flere av advokatfirmaets partnere/advokater har medvirket i administrasjonen / ledelsen av Thule Drilling, fra selskapet ble etablert i 2005 og frem til dags dato.

En slik ukritisk sammenblanding av roller – hvor bostyrer i realiteten har fått tingrettens blankofullmakt til å sitte og vurderer selskapsrettslige handlinger (herunder sletting av riggselskapets dokumenter) utført av egen arbeidsgiver/kolleger i samme firma – gir i seg selv sterke signaler om at straffesaken mot Hans Eirik Olav er under påvirkning utenfra, iscenesatt for å dekke over noe annet som advokatfirmaet Ro Sommernes synes å være engasjert i. I tillegg vil et slikt arrangement – hvor bostyrer settes til å kontrollere og vurdere hva som i praksis er egne handlinger – sørge for at bostyrer, i samarbeid med kreditorfellesskapet (i praksis; Ragnar Sjoner, adm.dir. i Nordic Trustee)[8], i fred og ro kan slakte selskapet uten intervensjon fra eierne eller andre, hvilket også faktisk skjedde. Det er mot ovennevnte bakgrunn ikke usannsynlig at riggledelsen ble anmeldt for å dekke over kriminelle handlinger som advokatfirmaet Ro Sommernes har vært involvert i.

Anmeldelsen fra advokatfirmaet Ro Sommernes mot rigg-ledelsen ble sendt inn 1. juni 2011, og straffeforfølgelsen ble ledet av Nordeng og Harbo-Lervik.

 

2.2 Perioden etter Økokrims inntreden

Hovedgrunnlaget for Økokrims forfølgelse hvilte først på en antagelse om at ledelsen i riggselskapet, ved ovennevnte utbetaling 3 ½ år tidligere, hadde bestukket/korrumpert myndigheter i Sharjah, UAE. Dernest antok de at ledelsen hadde utbetalt beløpet til seg selv, og derved hadde begått økonomisk utroskap. Vi skriver ”antok” fordi Nordeng/Harbo-Lervik under hele prosessen har ment at det ikke er relevant for utroskapsdrøftelsen hvorvidt den ovennevnte utbetalingen var oppgjør for redningsoperasjonen, og derfor aldri har avklart hvorvidt selskapets beslutning var i tråd med selskapets ønsker og selskapsinteressen. Med andre ord har påtalemyndigheten nektet å vurdere, eller rettere sagt forholde seg til hvorvidt det objektive straffbarhetsvilkåret – mot den annens tarv – var oppfylt, dette på tross av at styret, ledelsen, revisor og generalforsamling godkjente utbetalingen, samt at bostyrer ikke har angrepet utbetalingen for å få den omstøtt. Saken forholder seg dermed slik at Olav er straffet for et forhold som er i fullt samsvar med selskapsrettslig lovgivning.

Følgen av statsadvokatenes handlinger er at Hans Eirik Olav ble siktet, tiltalt og straffet for å ha begått utroskap mot selskapet – og det altså uten at Økokrim eller de involverte domstoler har vurdert hvorvidt utbetalingen var i tråd med eller i strid med selskapets ønsker og selskapsinteressen. Dette sivilrettslige forholdet – nemlig at et selskapsrettslig organ har besluttet å utbetale $ 6 millioner for å honorere det arbeid som reddet selskapet – har Økokrim med ulovlige midler, og gjennom misbruk av egen stilling, sørget for at ikke skulle bli rettslig prøvet, hvilket de har lykkes i. Olav er altså dømt på en antagelse.

 

Verken etterforskere i politiet eller offentlige ansatte jurister i et påtaleorgan, har i seg selv interesse i å forpurre straffeforfølgelsen i en gitt sak. En forpurring av rettergangen må følgelig være et resultat av ytre påvirkning. Sagt med andre ord har straffeforfølgelsen blitt korrumpert av utenforstående krefter, med interesser i Olavs sak.

Som indikert ovenfor, og som det vil fremgå nedenfor, vil en straffeforfølgelse i en gitt sak bli forpurret så sant den har bånd til en virksomhet som myndighetene mener at er skjermingsverdig. Er dette tilfellet, vil straffeforfølgelsen i en tilsynelatende ”vanlig” kriminalsak tjene som en dekkoperasjon for den skjermingsverdige virksomhet. Konsekvensen blir da at vedkommende som er under straffeforfølgelse ikke vil få tilgang til bevismateriale som kan frifinne vedkommende. Vedkommende vil dermed bli dømt – uavhengig av skyld – dette for å beskytte annen skjermingsverdig virksomhet.

I herværende sak gjelder skjermingen narkotika- og hvitvaskingsvirksomheten i Norge, herunder; politi- og påtalemyndighetens deltakelse gjennom provokasjon; identifisering av en lang rekke finanskjendiser og deres utenlandsformue som benyttes i virksomheten; identifisering av bankierer og banker som pumper pengene rundt i systemet; samt utpekte forsvarsadvokater som er satt til å skjerme virksomheten.

 

Som indikert ovenfor har Økokrim forpurret straffeprosessen mot Olav. Bl.a. har tjenestemennene løyet og dekket over avgjørende forhold i Sveits. Videre ble Olav nektet innsyn i og fremleggelse av relevant og potensielt frifinnende dokumentasjon, samt at han ble nektet å føre vitner som kunne bekrefte slik frifinnende dokumentasjon. Det er altså ikke tvil om at verken domstolen eller Økokrim var interessert i å få belyst saken, og antatt frifinnende bevis ble derved unndratt fra rettsprosessen. Straffeprosessen lider følgelig av klare og alvorlige rettsovergrep. Rettsovergrepene fremstår som bevisste og kontrollerte handlinger, og man må derfor stille spørsmål ved motivet bak denne forpurring/korrumpering av rettsprosessen mot Olav.

Som allerede indikert har saken mot Olav skjulte bånd til Norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, nærmere bestemt til Cappelen/Jensen-saken. Tidlig under etterforskningen av Olav, oppdaget nemlig Økokrim en transaksjon[9] som politietterforskerne fant så interessant at man valgte å forfølge den, en forfølgelse som Økokrim – i hvert fall innledningsvis – ikke kan ha sett de videre konsekvenser av. Transaksjonen avdekket ikke bare pengestrømmen fra Cappelens narkovirksomhet, den avdekket også identiteten til Gjermund Cappelens hvitvasker (den norsksveitsiske bankmannen Hans Olav Eldring), og sveitsiske bankers sentrale rolle i Cappelens narkovirksomhet. I forbindelse med denne transaksjonen ble Eldring, Cappelen og finansmannen Pål Gruben avhørt. Hvem som brakte Gruben inn i saken, og hvordan dette ble gjort, er fremdeles én av påtalemyndighetens mange hemmeligheter i straffeprosessen mot Olav. Avhørene er vedlagt her som henholdsvis:

          Bilag nr. 1    : Økokrims avhør av Eldring av 4. mai 2012

          Bilag nr. 2    : Økokrims avhør av Cappelen 12. juni 2012

          Bilag nr. 3    : Økokrims avhør av Gruben av 26. juni 2012

Eldring ble avhørt i kraft av å være en troverdig bankmann fra Sveits som bare skulle fortelle om én av hans klienters formuesforvaltning. Eldrings hvitvaskingsvirksomhet og andre kriminelle forhold han var involver i, ble av påtalemyndigheten holdt fullstendig utenfor saken, dette for å sikre vitnets og forklaringens troverdighet.

Eldring forklarte først[10] at Olav hadde lånt penger til Cappelen, og at transaksjonen var en tilbakebetaling. Cappelen forklarte på sin side, via sin advokat i Sveits høsten 2011,[11] at hans formuesforvalter, Eldring, hadde foreslått transaksjonen for Cappelen slik at Cappelen derigjennom kunne få overført kontantbeløpet fra Norge til seg selv i Sveits. I sin neste forklaring, altså forklaring av 12. juni 2012, sier Cappelen at transaksjonen kom i stand fordi Eldring eller andre satt i en gjeldsforpliktelse og trengte penger. Like fullt forklarer Cappelen at pengene han ga til Eldring skulle inn på hans egen konto i Sveits (hvilket med nødvendighet betyr at ingen gjeldsforpliktelse ble gjort opp med dette beløpet, og at forklaringen følgelig er falsk), og at han var overasket over at pengene kom fra Olav. Pengene kom jo selvsagt ikke fra Olav. De kom i utgangspunktet fra Cappelen selv, så noe spesielt overrasket kan ikke Cappelen ha vært da han mottok sine egne penger i Sveits.

Både Eldring og Cappelen forsøker altså å bortforklare formålet med hele transaksjonen, nemlig å hvitvaske profitt fra Cappelens narkovirksomhet, dette ved å føre kontanter, via tredjemanns klientuttak i Norge, til egen konto i Sveits. Bortforklaringene er så åpenbare at spesialetterforskerne var forpliktet til å følge dette opp. Intet ble gjort.

Gruben forklarte at Eldring kontaktet ham og ba om hans bistand til å hjelpe en som trengte penger. I følge Grubens forklaring kunne ikke Eldring selv hjelpe denne personen som trengte penger, hvilket var årsaken til at Eldring kontaktet Cappelen via Gruben. Forklaringen er åpenbart løgnaktig. Den som angivelig var i pengenød var Olav, men Olav var ikke i noe pengenød. Det var for øvrig Eldring som kontaktet Olav og spurte om han trengte 1,5 millioner kroner. Det Gruben i realiteten forteller til påtalemyndigheten er at Olavs bank i Sveits, med Eldring som mellommann, hadde mistet eller rotet bort alle Olavs penger, hvorpå Eldring da har gått til én av sine andre klienter, Gruben/Cappelen, og bedt disse om å hjelpe til med å overføre penger til Olav.

Bortforklaringene til Eldring, Cappelen og Gruben er kaotiske, og gir liten mening. Formålet med transaksjonen var som sagt å få hvitvasket Cappelens narkoprofitt, og for å kunne fullføre hvitvaskingen måtte Eldring bruke andre klienters innskudd i Sveits, i dette tilfellet; Olavs innskudd. Man kan trygt slå fast at Gruben – i sin vitneforklaring – ikke bare avslører Eldrings og sveitsiskregistrerte bankers systematiske hvitvasking av midler fra straffbare handlinger, men også sin egen rolle som Cappelens høyre hånd.

Avhøret av Eldring av 4. mai 2012 er åpenbart løgnaktig. Påtalemyndigheten har selvsagt sett at dette avhøret ikke kunne benyttes mot Olav, men ventet like fullt i over to år med å gjøre noe med saken; å konfrontere Eldring. Først noen uker før hovedforhandlingen mot Olav skulle starte, 18. september 2014, reiste påtalemyndigheten tilbake til Sveits for å få Eldring til å ”fikse” på sin tidligere forklaring. Avhøret er vedlagt her som:

          Bilag nr. 4    : Økokrims avhør av Eldring 18. september 2014.

Økokrims tur til Sveits må ses i sammenheng med; den nært forestående hovedforhandling i straffesaken mot Olav; Olavs krav om innsyn i saksdokumenter; Olavs krav om avklaring av forholdene i Sveits; og Olavs begjæring om utsettelse av hovedforhandlingen.

For Økokrim var det helt sentralt å forhindre ethvert innsyn og enhver avklaring, og å få avholdt hovedforhandlingen så fort som mulig. Dette bekreftes av innholdet i selve avhøret, hvor Økokrim nær sagt instruerer hva Eldring skal si, og hvor statsadvokatene unngår ethvert oppfølgingsspørsmål som kunne avsløre narko- og hvitvaskingsvirksomheten i Norge, og hvor spesialetterforskerne også går langt i å formane Eldring om å ikke lyve for mye. Eldring skal tross alt benyttes som KRONVITNE mot Olav, og da kan han ikke fremstå verken som løgner eller sentral brikke i systematisk hvitvasking av bl.a. Cappelens narkoprofitt.

I avhøret går Eldring tilbake på sin forklaring mht transaksjonen. Transaksjonen skyldtes ikke lenger et korttidslån, men at Olav angivelig trengte penger til å pusse opp en ny hytte (en forklaring Eldring har funnet på selv). Siden Olav i følge Eldring ikke hadde penger, skal Olav ha kontaktet Eldring med spørsmål om han kunne lete etter penger for Olav (som sagt så var det Eldring som kontaktet Olav, ikke omvendt). Like før dette hadde Cappelen fortalt Eldring at han hadde tjent masse penger på salg av luksusbiler, og derfor hadde profitt liggende kontant i Norge. Dette skal ha vært årsaken til at Eldring kontaktet Cappelen. Forklaringen er løgnaktig, og stemmer ikke overens med Cappelens og Grubens forklaringer. Ikke bare forsøker Eldring å dekke over tidligere løgner, men han fortsetter altså å lyve, og dét uten at spesialetterforskerne forsøker å stoppe han.

Eldring kaller hvitvaskingsoperasjonen for ”kompensasjonsutbetalinger”. Det fremgår av avhøret, sett i lys av de øvrige nevnte avhør, at det var dette Eldring drev med, og at han hadde tilgjengelig ”kjempesummer” for denne type hvitvasking.

Det disse avhørene bekrefter er at Cappelen har stor profitt på ulovlig virksomhet, at Eldring er Cappelens og andre investorers hvitvasker, og at Pål Gruben er Cappelens høyre hånd. Endelig bekrefter avhørene – sett i lys av hva som (ikke) har passert i ettertid – at påtalemyndigheten hadde et motiv for å la de tre ”vitnene” lyve, nemlig å ta Olav og derved dekke over narko- og hvitvaskingsvirksomheten som de tre vitnene var delaktig i.

Med disse avhørene hadde påtalemyndigheten mer enn tilstrekkelig informasjon til å se den finansielle siden av norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, samt enkelte av de finansielle hovedaktørene. Aktørene ble navngitt, og deres handlinger ble dokumentert. Påtalemyndigheten fikk med andre ord servert en såkalt narkobaron, hans høyre hånd, hvitvaskeren, hvitvaskingsoperasjoner, samt andre relevante aktører på et sølvfat. Sett i lys av dette fremstår det som fullstendig uforståelig at påtalemyndigheten ikke har etterforsket disse forhold samt aktørene, inklusive navngitte sveitsiskregistrerte banker, og at ingen av disse står på tiltalebenken.

Igjen blir det betimelig å stille spørsmål ved den svikt ved prosessen som vi her er vitner til. Hva er årsaken til at påtalemyndigheten ikke etterforsker denne delen av narkovirksomheten i Norge og de sentrale personer som her er servert på et sølvfat, hvor man i stedet ofrer Olav og i den anledning misbruker rettssystemet – bl.a. ved å produsere og deretter legge frem for domstolene åpenbart løgnaktige forklaringer fra kriminelle elementer – for å lykkes med ofringen?

Eldring var altså Cappelens formuesforvalter (og dermed; hvitvasker).[12] Han initierte og foresto hvitvasking av Cappelens narkoprofitt. Én form for hvitvasking – klientuttak – ble gjort innenfor følgende rammer: Eldring kontaktet Cappelen for å høre om han hadde midler han ønsket å hvitvaske. Etter bekreftelse ringte Eldring rundt til sine klienter i Norge, hvis midler han hadde under forvaltning i Sveits, og spurte om de hadde behov for penger, gjerne et konkret beløp. Når klienten aksepterte Eldrings oppfordring, overførte Eldring det gitte beløp fra klientens konto i en Sveitsisk bank, til én av Cappelens konti i en eller annen Sveitsisk bank. Deretter dro Eldring til Norge, mottok det gitte beløp fra Cappelen, for deretter å møte klienten og overlevere beløpet til denne. Transaksjonen – og hvitvaskingsoperasjonen – var dermed gjennomført, dette uten at klienten nødvendigvis er klar over at hans/hennes uttak nær sagt med nødvendighet alltid er et ledd i en hvitvaskingsoperasjon som Eldring og sveitiskregistrerte banker er involvert i. 

Dette økonomiske arrangement, som gir deler av den velbeslåtte del av befolkningen beskyttelse mot offentlig kontroll, er altså samtidig et viktig element i Cappelens narko- og hvitvaskingsvirksomhet, et forhold som frem til i dag er blitt dekket over av påtalemyndigheten, eksempelvis under straffesaken mot Cappelen og Jensen.

Én årsak til at denne helt sentrale del av Cappelens narkovirksomhet (nærmere bestemt; Eldrings formuesforvaltning av Cappelens midler, herunder hvitvasking av profitt fra narkovirksomhet) ikke synes å være av interesse for påtalemyndigheten, og derfor ikke er blitt påtalt eller på noe vis er blitt offentliggjort, skyldes bl.a. at Eldring er påtalemyndighetens kronvitne mot Olav. Uten Eldrings falske vitneforklaring mot Olav ville påtalemyndighetens sak mot Olav bortfalle. Det har derfor vært helt avgjørende for påtalemyndigheten å dekke over alt som kan stille Eldring i et dårlig lys, og derved sikre at hans falske forklaring – som påtalemyndigheten har bidratt til at skulle bli falsk – ble stående som sann. Slik det vil fremgå nedenfor under pkt. 7, bilag nr. 9, er dette én grunn til at statsadvokat Harbo-Lervik har løyet overfor norske domstoler og Olav, og fortsatt lyver.

En annen årsak til at påtalemyndighet og domstol har lagt et beskyttende slør rundt Eldring og ovennevnte arrangement, er – som allerede indikert – at dersom dette blir offentliggjort, vil avsløringen ikke bare få alvorlige følger for de involverte banker (og derved Sveits’ forhold til de stater som er involvert), den vil også få store konsekvenser for dem som faktisk kontrollerer og profitterer på norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, hvor Cappelen og Jensen bare er å regne som unnværlige brikker.

Det er dette arrangementet, og dets betydning i andre straffeprosesser, som vi i herværende dokument skal belyse nærmere.

For den som ønsker en dypere innsikt i straffesaken mot Olav, og de rettsovergrep som der er begått, anbefales det å se Olavs redegjørelse, publisert på Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=nCeEdSvHqxE.

En annen og kortere versjon er publisert på følgende adresse: https://www.youtube.com/watch?v=gYdqcvh_GJo

 

3. Varsel til Amerikanske, brittiske og Norske myndigheter

3.1 Kort om innholdet av varselet

For mer enn to år siden, i en e-post av 23. september 2016 til Internal Revenue Service i USA oversendte Olav en såkalt ”Whistleblower filing” med vedlegg. Dokumentet – som samme dag også ble oversendt til Scotland Yard Fraud Squad samt til Stortinget, og Økokrim – inneholder informasjon som belyser enkelte deler av norske myndigheters kjennskap til og medvirkning i et spesielt segment av grenseoverskridende økonomisk kriminalitet. Varselet er vedlagt her som:

          Bilag nr. 5    : Whistleblower filing av 23. september 2016

Nærmere bestemt inneholder oversendelsen informasjon omkring et økonomisk arrangement som blir tilbudt den bemidlede klasse av befolkningen, et arrangement som det senere hen har vist seg at er av helt sentral interesse og betydning i nær sagt de fleste narkotika- og hvitvaskingssaker som føres for norske domstoler, herunder Cappelen/Jensen-saken. Det ble bl.a. informert om:

  1. at det eksisterer en liste over velbeslåtte amerikanere og nordmenn, herunder navngitte norske kjendisinvestorer, som har plassert deler av sin formue i Sveits.
  2. metoden som blir benyttet for å både profittere på plasseringen, så vel som for å sikre at formuen forblir utenfor offentlig kontroll.
  3. identiteten på de som har forvaltet investorenes formue

Bankmannen Hans Olav Eldring, det sveitsiske domisilieringselskapet Profilgest Management SA, advokatfirmaet Tournaire & Associes, og sveitsiske bank- og finansinstitusjoner som Julius Baer, UBS og Credit Suisse, er helt sentrale aktører i det nevnte arrangement. Her kan det vises til artikler publisert i Bloomberg og Fortune, som berører hvitvaskingen i Sveits. Artiklene er lagt ved som bilag 13 og 14 til Begjæring om gjenåpning, se bilag nr. 12 nedenfor.

Som indikert ovenfor, og som vi skal gå nærmere inn på nedenfor, viser det seg at dette arrangementet ikke bare er en plasseringsordning som sikrer anonymitet og minimerer risikoen for skatt og myndighetskontroll for øvrig, arrangementet har også en helt sentral funksjon i den internasjonale narko- og hvitvaskingsvirksomhet.

 

3.2 Norske myndigheters reaksjon på varselet – passivitet og fortielse

Norske myndigheter, herunder skattemyndigheten og Økokrim, har i mange år vært kjent med ovennevnte arrangement, men har påfallende nok ikke vært interessert i å gjøre noe med det.

Økokrim v/Elisabeth Harbo-Lervik og Petter Nordeng, ble igjen gjort kjent med dette arrangementet under behandlingen av straffeforfølgelsen mot LeKarz og Olav i Sveits, herunder dokumentasjon som slår fast at Profilgest Management SA – eid av advokatfirmaet Tournaire & Associes – forvalter hemmelige (og følgelig skatteunndratte) formuer for en rekke navngitte personer bosatt i bl.a. Norge og USA. I følge Økokrims kronvitne, Eldring, eksisterer det en klientliste med ca. 600 navn, herunder mellom 15 og 20 norske kjendisinvestorer. Disse investorene har vært klienter av Profilgest, og blitt tildelt såkalte anonyme bankkonti i sveitsiske banker, så som i UBS og Credit Suisse. I følge Eldring gjelder dette bl.a. følgende personer fra den norske ”finans- og kjendiseliten”; Jan Haudemann-Andersen, Rune Rinnan, Bjørn Rune Gjelsten, Tor Aksel Voldberg, Petter og Henning Solberg, Idar Vollvik, samt Gjermund Cappelen og Pål Gruben. Økokrim valgte å dekke over listens eksistens, dette for å – må det antas – beskytte personene og den straffbare virksomhet finanselitens formuer er en del av.

Den 28. september 2016 mottok en rekke tjenestemenn i skatteetaten, herunder skattedirektør Hans Christian Holte og skattekrimsjef Egil Kristiansen, ovennevnte dokument (bilag nr. 5). Verken skattedirektøren eller de øvrige adressater for forsendelsen har respondert/reagert etter mottak av dokumentet. Olavs purring våren 2017 er heller ikke besvart, og Olavs forsvarer John Christian Elden har ikke fulgt opp saken. Passiviteten kan ikke skyldes annet enn at relevant myndighet er kjent med og aksepterer ovennevnte arrangement.

Sett i lys av ovennevnte er det – isolert sett – ikke så merkelig at relevant norsk myndighet forholder seg passiv til varsler om denne straffbare virksomhet, samt søker å forhindre ethvert innsyn i straffesaker som kan få negative følger for den nevnte virksomhet. For å kunne forstå hvorfor, blir det nødvendig å se litt på den virksomhet som søkes beskyttet, og virksomhetens aktører.

 

4. Litt om narkovirksomheten og dens forutsetninger

Det finnes ingen eksakt eller tilgjengelig informasjon som tallfester verdien av den årlige narkotikavirksomheten i Norge, men forsiktige anslag – basert på forskningsrapporter – tyder på at det på brukerplanet omsettes for minst kr 10 millioner per dag, av de faste brukerne. I tillegg kommer fest- og annet bruk. Uoffisielle tall knyttet til innførsel av narkotika, indikerer at omsetningen er to til tre ganger så stor. Vi snakker altså uansett om en milliardindustri, med store profittmuligheter for de involverte.

For at en narkotikavirksomhet skal kunne fungere må tilbyder ha midler til å kjøpe narkotika. Videre må kjøp av narkotika i utlandet – samt transport over landegrensene – kunne gjennomføres uten problemer.[13]

Den kanskje mest sentrale forutsetning for å ”lykkes” i narkovirksomheten, er at tilbyder må ha tilgjengelig et sikkert økonomisk arrangement som gir vedkommende anledning til å motta, flytte, salte ned og hvitvaske profitt fra salg, samt enkelt kunne reinvestere i nye narkoforsendelser / leveranser. Sagt med andre ord må vedkommende kunne forvalte narkokapital utenfor myndigheters kontroll, og over landegrensene.

I lys av ovennevnte må tilbyder med nødvendighet ha tilgang til en person og/eller en institusjon som kan tilby det nødvendige økonomiske arrangement. Når tilbyder får inn salgsinntekter, må disse midlene enkelt og sikkert kunne gjemmes bort/plasseres, og pengene må være lett tilgjengelige for kjøp av nye forsendelser. Kort sagt: Tilbyder har behov for en bank, eller en person knyttet til en eller flere banker som kan tilby grenseoverskridende banktjenester, på siden av loven og utenfor myndigheters kontroll. Den som kan forsyne tilbyder med slike finansielle tjenester, vil fremstå som en nøkkelperson i tilbyders narko- og hvitvaskingsvirksomhet. I Cappelen/Jensen-saken er Eldring en slik nøkkelperson.

Et nødvendig ledd i en slik forvaltning er at forvalteren også må ha tilgang til en tilsvarende del hvite penger. Skal 10 millioner svarte kroner hvitvaskes, må forvalteren ha tilgjengelig det samme beløp i mer eller mindre ”hvite” penger, og det er her de norske finanskjendisenes midler kommer inn som en nødvendig del av Cappelens og Eldrings narko- og hvitvaskingsvirksomhet.

For oversiktens skyld kan vi dele narkovirksomheten inn i tre elementer:

  • Tilbyder
    • Tilbyder driver to virksomheter som er tett knyttet til hverandre:
      • Kjøp, import og salg av narkotika
      • Hvitvasking av profitt fra narkovirksomhet
  • Sluttbruker
    • Fødepumpen som tilfører penger i tilbyders virksomhet
  • Bankieren
    • Holder hjulene i gang i tilbyders virksomhet, ved å bistå med grenseoverskridende finansielle tjenester:
      • Sørger for overføring av kjøpesum til selger i utlandet
      • Tar hånd om transaksjoner knyttet til mottak og plassering av salgsinntekter fra det nasjonale marked
      • Hvitvasker profitt fra narkovirksomheten

Sett i lys av bankenes avgjørende medvirkning – via frontselskaper som Profilgest og advokatfirmaet Tournaire & Associes, og mellommenn som Eldring – samt i lys av virksomhetens verdi, er det i seg selv tilnærmet usannsynlig at relevant kontrollmyndighet (som politi, påtale-, toll- og skattemyndighet) ikke kjenner til denne delen av narkovirksomheten.

Dersom vi for argumentets skyld legger til grunn at ovennevnte myndighet ikke har visst noe som helst, så har de senest ved avhør av Eldring, Cappelen og Gruben i 2012[14] fått all nødvendig kunnskap.

 

5. Litt om straffesaken mot Cappelen og Jensen

I saken mot Gjermund Cappelen og Eirik Jensen har påtalemyndigheten stort sett fokusert sin forfølgelse mot: 1) samarbeidet mellom politiet (Jensen) og tilbyder / tyster / provokatør (Cappelen), og 2) Jensens og Cappelens forbruk av profitt fra narkoomsetningen, men da begrenset til trivielt forbruk – i Norge.

Det er verdt å merke seg at de elementer av narkovirksomheten som er relatert til utlandet, og som dreier seg om milliardbeløp, herunder bankierens og bankenes rolle, i realiteten ikke er berørt. Tvert imot er denne sentrale del av narkovirksomheten søkt dekket over, hvilket synes å være en ”gjenganger” i de aller fleste narko- og hvitvaskingssaker.

Riktig nok har det i straffesaken mot Cappelen og Jensen blitt nevnt et såkalt ”nasjonalt prosjekt”, hvor det fra ”høyeste hold” (det vil si; fra riksadvokaten eller høyere) er blitt godkjent at politiet skal kunne bruke kriminelle for å ta kriminelle. Men, både påtalemyndigheten så vel som forsvaret er enige om og har prosedert på at Det nasjonale prosjekt ikke har tilknytning til straffesaken mot Jensen. Senest i intervju med Dagbladet 4. januar 2019 uttalte Jensen at Det nasjonale prosjekt (og dets metoder) ikke har noen betydning i straffesaken mot han, og dermed er det blitt lagt lokk på en helt sentral del av narko- og hvitvaskingsvirksomheten, og som kunne ha belyst norsk narkotikapolitikk i praksis.

Ingen av ”partene” ønsker at omfanget av den ulovlige provokatørvirksomheten skal bli kjent.

En viktig brikke i Cappelens virksomhet, bankieren Eldring – som åpenbart skulle ha stått som medtiltalt, sammen med Cappelen – er ikke engang blitt brukt som vitne i saken. Dermed har de involverte sveitsiskregistrerte bankene ”sluppet unna”. At Eldring og bankene – hvilket må betegnes som hjertet i en slik virksomhet som Cappelen har drevet – er blitt holdt utenfor, bekrefter i seg selv at politi og påtalemyndigheten ønsker å beskytte virksomheten, og at virksomheten altså er ”skjermingsverdig”. Cappelen og Jensen er bare brikker i et større spill.

Det må antas at Jensen har forsøkt å forsvare seg med å fortelle retten om sannheten, hvordan virksomheten fungerer, hvem som deltar, og hvordan virksomheten og profitten søkes sikret eksempelvis gjennom provokasjonssaker som Jensen – fra ”øverste hold” – har fått instruks om å iverksette. Hver gang Jensen berører disse elementer, sikres virksomhetens fortsatte eksistens ved å ”lukke” dørene til retten, og sladde bort vitneforklaringer.

Påtalemyndigheten har argumentert med at hovedforhandlingen må gå for lukkede dører når såkalte politiprovokatører blir navngitt. Argumentet er vikarierende. Politiets provokatører blir med all nødvendighet kjent for alle involverte parter, også ofrene for provokasjonen, idet provokasjonshandlingen blir gjennomført og aktøren man er ute etter blir tatt.

Det er også blitt argumentert for at politiets informant, Kronprinsen, som angivelig har felt Cappelen og Jensen, er skjermingsverdig, og at relevante deler av saken derfor må gå for lukkede dører. Kronprinsens riktige navn, Simen Strømhylden, er godt kjent i hele det kriminelle miljøet, det er også hans rolle som tyster/provokatør i Cappelen/Jensen-saken, og det finnes følgelig ingen aktverdig grunn for å føre disse forhandlinger for lukkede dører.

Det påtalemyndigheten i realiteten søker å beskytte med ”lukkede dører” er narko- og hvitvaskingsvirksomhetens finansielle sider, samt metodene som benyttes innenfor ”det nasjonale prosjekt”, hvor Cappelen og Jensen – etter instruks ovenfra – skaper kriminelle handlinger, og narrer uønskede aktører inn i feller som binder dem til de skapte handlinger. Aktørene blir tatt, narkobeslag blir fjernet og gitt til eksempelvis Cappelen for videre salg, straffesaker blir avholdt (mange ganger uten at bevisene – den beslaglagte narkotika eller bakepulver – blir lagt frem for retten, og uten at tiltalte får anledning til å forsvare seg mot provokasjonen, metodene, eller aktørene), og narkovirksomheten kan fortsette.

Gunnar Evertsen er ett av mange ofre som ligger i kjølvannet av Cappelen-Jensens provokasjonsoperasjoner. Evertsen – som ble dømt i hva som anses som den mest kjente provokasjonssaken i Norge, den såkalte Flydroppsaken – mener å kunne bevise at Cappelens operasjoner hadde full beskyttelse under Jensen, og at Cappelen hadde frikort til å importere hasj. I forbindelse med Flydroppsaken er det for øvrig blitt kjent at politiet samarbeidet med forsvaret, hvor et Orionfly ble satt inn for å overvåke. Som det fremgår av NarkoNorge III synes myndighetene også å ha benyttet AWACS. I og med at forsvaret/NATO er engasjert i politiets arbeid mot kriminell virksomhet – hvilket i seg selv er problematisk sett i lys av forbudet mot bruk av militær makt (herunder utenlandsk militær makt) mot innbyggerne, jf Grunnloven § 101, tredje ledd – får man også et signal om at ”utøvende makt” i disse sakene befinner seg et stykke over Eirik Jensen.

Det finnes som nevnt ingen grunn for å føre Cappelen/Jensen-saken for lukkede dører. Den eneste grunnen som gjenstår, er at man ikke ønsker at allmennheten skal få kjennskap til hva slags virksomhet politi, påtale-, toll- og skattemyndighet faktisk er engasjert i. Med lukkede dører vil (for øvrig) Jensens forsvar være utjenlig, og virksomheten kan fortsette.

Før vi går videre er det viktig å ha kjennskap til to forhold knyttet til Eldring og Cappelen / Jensen-saken:

  1. Kriposrapporten: Kripos har utarbeidet en rapport om pengestrømmen i Cappelen/Jensen-saken, og burde følgelig være kjent med hvor profitten fra Cappelens narkovirksomhet har tatt veien, samt hvem som har bistått Cappelen i den økonomiske/finansielle del av hans virksomhet. Kripos må følgelig ha avdekket hvem som holdt Cappelens virksomhet i gang, og derved hvordan narkoprofitten har blitt hvitvasket. Årsaken til at informasjonen ikke har nådd domstolene, skyldes at Kripos enten har møtt ”stengte dører” i Sveits, eller gjort en ”hestehandel” med Sveitsiske myndigheter.
     
  2. Avhør av Eldring, Cappelen og Gruben: Eldring har vært avhørt to ganger av norsk påtalemyndighet, men da kun i tilknytning til straffeforfølgelsen av Olav. Under disse avhør har Eldring erklært at han var Cappelens formuesforvalter. Sagt med andre ord var Eldring derved også Cappelens hvitvasker, hvilket forutsetningsvis må antas å ha blitt bekreftet i Kriposrapporten. Cappelen og Gruben bekrefter – uten at de nødvendigvis har vært seg bevisst sine uttalelser – at Eldring i samarbeid med Profilgest SA og sveitsiskregistrerte banker har drevet systematisk hvitvasking, og at Gruben var Cappelens høyre hånd.

Vi må – som indikert like ovenfor – kunne anta at Kriposrapporten inneholder all nødvendig informasjon mht narko- og hvitvaskingsvirksomheten i Norge, herunder Eldrings og de involverte sveitsiske bankers rolle som hvitvaskere. Dersom rapporten ikke inneholder slik informasjon, må man kunne legge til grunn at dette i så fall er bevisst unntatt av Kripos og/eller Sveitsisk påtalemyndighet. Olav har forgjeves bedt sin forsvarer advokat Elden om å innhente Kriposrapporten.

Dernest kan vi slå fast at selv uten Kriposrapporten hadde påtalemyndigheten – etter avhør av Eldring, Cappelen og Gruben – uansett tilstrekkelig informasjon til å straffeforfølge Eldring og Gruben for deres medvirkning i den virksomhet som Cappelen drev.

Sett i lys av Kriposrapporten og avhør av Eldring, Cappelen og Gruben, hadde påtalemyndigheten altså nok informasjon til å om ikke stanse så i alle fall i vesentlig grad redusere narkovirksomheten i Norge, og samtidig straffeforfølge de hvitvaskerne som holdt Cappelens virksomhet i live, nemlig Eldring, Profilgest S.A og en rekke internasjonalt anerkjente banker registrert i Sveits.

Ett av formålene med Norsk narkotikapolitikk er å få redusert innførsel av forbudte stoffer:

Gjennom den norske narkotikapolitikken arbeides det for å redusere tilgjengeligheten til narkotika ved å sette inn tiltak mot produksjon, innførsel og omsetning.”[15]

Relevant norsk myndighet skal altså sette inn tiltak ikke bare mot omsetning, men kanskje først og fremst mot kjøp og innførsel. Som redegjort for ovenfor kjenner påtalemyndigheten til Eldrings og Sveitsiskregistrerte bankers nøkkelrolle i Norsk narkotika- og hvitvaskingsvirksomhet. Til tross for dette har påtalemyndigheten ikke rørt verken Eldring, hans arbeidsgiver eller bankene. Hva er grunnen for at den institusjon som står nærmest til å følge opp norsk narkotikapolitikk, og som nærmest står med ”løkken i hånden”, ikke foretar seg noe som helst?

Olav har under den rettsstridige soning hatt en rekke samtaler med andre innsatte omkring narkotikasaker i Norge, hvor svaret på det nærmeste er gitt. Disse samtalene har ledet til tre notater, av henholdsvis 29. mai, 2. juni og 16. oktober 2018, omtalt som Narko-Norge I, II og III. Notatene er vedlagt her i nevnte rekkefølge:

Bilag nr. 6    : Narko-Norge I – advokat John Christian Elden og hans klient NN

Bilag nr. 7    : Narko-Norge II – omsetning og salg av narkotika i Norge

Bilag nr. 8    : Narko-Norge III, en gjennomgang av norsk narkotikapolitikk i praksis

Av notatene fremgår det; at narkovirksomheten rådes over av innflytelsesrike og pengesterke mennesker; at virksomheten er ”administrert” av polititopper; at korrumperte elementer innenfor politi og tollvesen medvirker; at virksomheten er en villet virksomhet; at de aller fleste narkostraffesaker hvor Cappelen og Jensen har vært involvert er å betrakte som ulovlige provokasjonssaker; og at saken mot Cappelen og Jensen er en dekkoperasjon for å skjule hva som faktisk foregår, og hvem som medvirker. I denne dekkoperasjonen fremstår advokat John Christian Elden som en viktig/sentral brikke.

I og med at krumtappen i den nevnte virksomhet – Eldring – også er en sentral brikke i saken mot Olav, har straffeprosessen mot Olav blitt gjort til del av dekkoperasjonen, dette for å beskytte virksomheten og de som står bak Cappelen og Jensen, samt for å beskytte de elementer som holder virksomheten gående, herunder forsvarsadvokatene. Olav og andre blir altså ofret for å beskytte narko- og hvitvaskingsvirksomheten, og dens aktører.

 

6. Litt om provokasjonssakene

Politiprovokasjon – provokasjon under etterforskning, eller som grunnlag for etterforskning – er forbudt, og skal også føre til frifinnelse i de tilfeller hvor handlingen ikke ville ha blitt begått dersom vi tar bort provokasjonselementet. I et slikt tilfelle er provokasjonshandlingen å regne som straffbar.

Som det fremgår av riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000, kapittel III, pkt. 2.3, anses provokasjon som:

”…et ekstraordinært etterforskningsmiddel bl.a. fordi politi og påtalemyndighet i strid med ordinær fremgangsmåte unnlater å stanse en straffbar virksomhet de kjenner til.”

Det følger av ovennevnte at provokasjon ikke kan benyttes for å iverksette en straffbar virksomhet, for derved å ta en person eller et miljø man antar eller vet at driver kriminell virksomhet.

Dersom politi/påtalemyndighet engasjerer provokatør A fra et kriminelt miljø for å kjøpe et parti hasj i Nederland, og deretter selge dette partiet til en norsk narkodistributør B som stoler på A, vil B ikke kunne straffes for et eventuelt kjøp. Politiets / påtalemyndighetens formål med provokasjonen var å ”røyke ut” en distributør. Bs kjøp fra A ville ikke ha funnet sted hadde det ikke vært for politiets/påtalemyndighetens provokasjoner, og handlingen kan altså ikke straffes.

I følge de undersøkelser som ligger til grunn for NarkoNorge-notatene, er de fleste narkoarrestasjoner som Cappelen og Jensen har vært involvert, i et resultat av straffbar politiprovokasjon. Sagt med andre ord er en lang rekke mennesker uskyldig dømt. Ett av formålene med disse provokasjonssakene – som har pågått siden begynnelsen av 1990-tallet (og kanskje tidligere), og som fremstår som ryggraden i ”det nasjonale prosjekt” – har vært å fjerne konkurrerende elementer, nærmere bestemt; å fjerne elementer som har konkurrert med politiets/Cappelens virksomhet.[16] Advokat Elden har opptrådt som forsvarer i en lang rekke av disse provokasjonssakene. Ser vi hen til hans omfattende engasjement, og resultat – hvor han har forsvart både den som iverksetter provokasjon (Jensen) så vel som de som er offer for provokasjon (samt vært engasjert i andre saker som kan ha forgreninger inn i provokasjonssaker) – fremstår hans rolle å være av brannslukkende karakter.

Dette provokasjonsregimet – Det nasjonale prosjekt – synes å være én årsak til at hovedforhandlingen i Cappelen/Jensen-saken ofte går for lukkede dører. Man ønsker altså ikke at sannheten om politiets narkometoder skal bli offentliggjort, ikke bare fordi provokasjonssaker/metodene i seg selv er ulovlige, men kanskje mer fordi man i så fall vil møte spørsmål som stiller tvil om formålet med provokasjonsregimet: Er det etablert for å få bukt med narko- og hvitvaskingsvirksomheten, eller for å konsolidere den.

Ser vi hen til resultatet av provokasjonsregimets mer enn 30 år lange eksistens, er det ingen tvil om at narko- og hvitvaskingsvirksomheten på ingen måte har avtatt. Tvert imot. I den samme perioden har vi ikke klart å finne én eneste straffesak hvor påtalemyndigheten har etterforsket eller plassert den finansielle mellommannen og/eller bankene og deres representanter på tiltalebenken. Faktum taler derfor i retning av at påstanden om at provokasjonsregimet er etablert for å fjerne uønskede elementer og sikre virksomhetens eksistens er holdbar. Ser vi hen til Kriposrapportens eksistens, og avhørene av Eldring, hvor påtalemyndigheten har fått tilstrekkelig informasjon til å reise tiltale mot de finansielt involverte aktørene i Cappelen/Jensensaken, uten å gjøre noe, kan man si at påstandens holdbarhet har styrket seg ytterligere.

 

7. Straffeprosessen mot Olav

7.1 Kort gjennomgang av elementer som indikerer forpurring av straffeprosess

Som nevnt ovenfor har Olav, i et forsøk på å bevise sin uskyld, begjært innsyn i dokumenter som er knyttet til straffesaken som er ført mot ham. Dette gjelder dokumenter som befinner seg hos Økokrim, hos bostyrer i Thuleboet, samt hos Økokrims samarbeidspartner i straffesaken; den sveitsiske påtalemyndighet. Olav er blitt nektet innsyn fra alle disse institusjonene. Han har også blitt nektet å føre ett eneste vitne i retten. Ikke nok med det, så har Olav over en rekke år gjennomgående blitt løyet til av statsadvokater i Økokrim, som i tillegg har hemmeligholdt prosesser/bevis som kunne ha frifunnet Olav.

Etter hvert som straffesaken har skredet fremover, ble det avdekket at Sveitsisk påtalemyndighet har straffeforfulgt Olav i perioden juni/juli 2011 – 15. august 2015. Førstestatsadvokat Elisabeth Harbo-Lervik i Økokrim har en rekke ganger blitt spurt om slik straffesak eksisterer. Hun har frem til i dag nektet for at Olav har blitt straffeforfulgt i Sveits.

I erklæring av 6. mars 2017 gjorde den sveitsiske statsadvokat Claudio Mascotto det klart at straffeforfølging mot Olav og amerikaneren Ronald LeKarz ble initiert i juli 2011 (sak P/9893/2011 MSC). Begge var altså under straffeforfølgelse for samme forhold. Straffeforfølgelsen mot Olav ble, i følge Mascotto, avsluttet idet straffedommen mot LeKarz – en bot på CHF 10.000 – ble rettskraftig i august 2015.

En straffeforfølgelse mot Olav i Sveits kunne ha ført til at domstolen i Norge måtte ha avvist saken, dette idet man ikke kan straffeforfølges for samme forhold, to ganger, eller parallelt. Harbo-Lervik er anmeldt for å ha løyet og for derved å ha forpurret en rettferdig rettergang. Anmeldelsen er vedlagt her som:

          Bilag nr. 9    : Anmeldelse av statsadvokat Harbo-Lervik av 23. november 2018

Olav var altså ikke kjent med straffeforfølgelsen mot ham i Sveits. Derimot var han blitt gjort kjent med at Ronald LeKartz var under straffeforfølgelse i Sveits. I den forbindelse, våren 2014, fikk Olavs advokat John Christian Elden oversendt en del dokumentasjon fra den nevnte straffesaken mot LeKarz, og som kunne være relevant for straffesaken mot Olav i Norge.

Det som har vært helt sentralt for Olav å få belyst, er hvem som sto som reelle eiere av SAC, selskapet som mottok beløpet på USD 6 millioner fra Thule. Økokrim mener at selskapet var LeKarz’ og Olavs. LeKarz og Olav hevder at selskapet er eid av medlemmer av den Saudiarabiske kongefamilien. Økokrim vil ikke at det reelle eierforholdet skal bli kjent, og har vunnet igjennom med dette i retten. Det reelle eierforholdet er også forsøkt dokumentert i retten, men i stedet for å undersøke sannhetsgehalten i dokumentasjonen, har retten ganske enkelt, og på oppfordring fra Økokrim, antatt at informasjonen ikke kan være sann.

Elden lovet å gjennomgå det oversendte materialet fra Sveits. På dette tidspunkt, våren 2014, var det 6 måneder igjen til straffesaken skulle behandles i Oslo tingrett. Elden foretok seg ikke noe mht det nevnte materialet, og bare dager før hovedforhandlingen skulle starte, erklærte altså Harbo-Lervik, overfor Oslo tingrett, at Olav ikke var og ikke har vært under straffeforfølgelse i Sveits. Slik Bilag nr. 9 dokumenterer, var dette blank løgn fra statsadvokat Harbo-Lervik. Like fullt aksepterte dommeren og (i realiteten) Elden dette, og straffesaken kunne dermed gå omtrent ribbet for dokumentasjon fra Sveits, dette til tross for at Økokrim anførte at forholdene i Sveits var helt avgjørende for skyldspørsmålet.

Det som dermed ikke ble belyst mht forholdene i Sveits var; hvem som sto bak det selskap som mottok beløpet på $ 6 millioner; kronvitnet Eldrings nøkkelrolle i den narkotika- og hvitvaskingsvirksomhet som Cappelen drev; Profilgests og advokatfirmaet Tourniers rolle i denne virksomheten; samt involverte sveitsiske bankers rolle i den samme virksomhet. Hadde dette blitt belyst under straffesaken mot Olav, slik Olav innstendig ba om, ville Eldrings rolle som kronvitne ha blitt strøket, og påtalemyndigheten hadde dermed ikke hatt noe sak mot Olav.

Ser vi Eldens handlinger i lys av hans rolle som forsvarer, ikke bare for Olav, men for Jensen, Cappelens høyre hånd; Pål Gruben, Tasawer ”Tommy” Sharif, Ole Petter Lindegaard, Thomas Øye og Kristian Helgesen (hvor Elden i teorien besitter informasjon som i gitte tilfeller kan knekke den ene klienten, og frifinne den annen), dette igjen sett i lys av at en rekke av Eldens klienter også er klienter av hvitvaskeren Eldring, blir det mer forståelig – isolert sett – at Elden har forholdt seg passiv der hvor han skulle ha handlet.

Straffeforfølgelsen mot Olav gikk over en periode på ca 6 år. Fellesnevneren for etterforskningen og pådømmelsen er at Olav konsekvent ble nektet å få belyst saken, samt at påtalemyndigheten har innhentet falske forklaringer spesielt fabrikkert for bruk mot Olav.

Verken påtalemyndighet eller domstol var interessert i å få avklart hva som faktisk hadde funnet sted. Videre gikk påtalemyndigheten langt i å forhindre at troverdigheten til deres kronvitne, Hans Olav Eldring, skulle bli skadet. Her gikk Eldens forsvar i beste fall på ”tomgang”, og Cappelens hvitvasker, Eldring, ikke bare overlevde – hans falske vitnemål ble stående som sannhet, og var det som ga påtalemyndigheten den domfellelse de gjennom en lang rekke av rettsovergrep mot Olav hadde arbeidet for.

 

7.2 Olavs reaksjon på straffedom

7.2.1 Anke

I Oslo tingretts dom av 12. januar 2015 ble Olav dømt for utroskap, mot et selskap han som styreleder var instrumentell i forbindelse med redningen av verdier for USD 600 millioner. Dommen lider naturlig nok av at etterforskningen var korrumpert. Avgjørelsen ble anket. Fra Eldens side ble det ikke gjort noen ting med den dokumentasjonen som var kommet fra Sveits. Eldens passivitet er påfallende, men kan nå altså forklares, se pkt. 6 og 7 ovenfor.

I Borgarting lagmannsretts beslutning av 12. oktober 2015 ble Olavs anke nektet fremmet. Av beslutningen fremgår det at retten har basert sin konklusjon på dokumenter og vitneuttalelser retten verken har vurdert eller har sett/hørt. Retten har altså bygget sin ankenektelse på hypoteser. I og med at Elden ikke reagerte på dette rettsovergrepet, ble det heller ikke påtalt, ikke før det var for sent. Olav er med andre ord dømt på grunnlag av bevis retten aldri har sett, ei heller har villet se, hvilket i seg selv er å betrakte som påfallende prosessutøvelse.

Videre unnlot Borgarting lagmannsrett å behandle straffeutmålingsanken. Elden ”glemte” på sin side både anken over straffeutmålingen så vel som anken over det idømte erstatningskravet, hvilket må anses som en fallitterklæring for en forsvarer. Etter at dette ble påpekt, og etter at Høyesterett hadde gjort en endelig beslutning i saken 22. juli 2016, vekket Borgarting liv i saken igjen, hvorpå man med enkelte prokuratorknep behandlet anken over straffeutmålingen. Til tross for at lagmannsretten nektet også denne delen av anken fremmet, fant retten like fullt anledning til å behandle saken (hvilket ikke skal være mulig når anken jo ble nektet fremmet), hvorpå Olav ble gitt strengere straff enn hva han hadde fått i tingretten. Deretter ble straffen redusert som ”betaling” for saksbehandlingsfeilen, slik at straffen igjen kom på linje med tingrettens slutning. Olav fikk ikke delta i denne ”hemmelige rettergangen”. Han ble kun formidlet resultatet fra ”bakrommet” til dommerne. Heller ikke denne rettsfarsen reagerte Elden på.

Ankebehandlingen i lagmannsretten bekrefter at retten lot seg korrumpere, og at Elden har stått som en buffer mellom sak og sannhet, til skade for sin klient; Olav.

 

7.2.2 Henvendelser til Elden og domstolene

I brev av 24. mai 2017 til Elden har Olav stilt en rekke spørsmål rundt narkotika- og hvitvaskingsvirksomheten i Norge, sentrale aktører, myndighetenes kjennskap til virksomheten og de involverte, samt Eldens forsvareroppdrag for Jensen og andre aktører knyttet til ovennevnte virksomhet, dette sett i lys av forsvareroppdraget for Olav. Brevet er vedlagt her som:

          Bilag nr. 10   : Brev til Elden av 24. mai 2017

Eldens rolle som altmuligmann i narko- og hvitvaskingssaker, og at han opererer på alle sider av bordet, som en slags beskytter og brannslukker, er fremtredende. Uten avklaringer på de spørsmål som er reist i brevet, fremstår brevet som en klar misstillitserklæring mot Elden.

At Elden ikke har besvart brevet tyder på at brevets innhold er korrekt – nemlig at straffesaken mot Olav ikke bare har blitt påvirket, men også har blitt fullstendig ødelagt for å beskytte narko- og hvitvaskingsvirksomheten og dets aktører – og at Elden og de andre involverte aktører, med sin passivitet, håper at det hele skal gå over av seg selv når Olav etter hvert blir tvunget inn i soning.

Til tross for misstillitserklæringen fortsatte Elden som forsvarer, som om intet hadde hendt. Også dette kan ses på som en bekreftelse på at Elden og aktørene bak må ha kontroll (over Olav), slik at skjermingsverdig virksomhet og aktører knyttet til denne ikke avsløres.

To dager senere henvendte Olav seg til Borgarting lagmannsrett. Brevet er vedlagt her som:

          Bilag nr. 11   : Brev til Borgarting lagmannsrett av 26. mai 2017

Også i dette brevet redegjorde Olav for hvordan straffesaken mot han var blitt fullstendig korrumpert for å beskytte narko- og hvitvaskingsvirksomheten og dets aktører, en virksomhet som kommer til å fortsette uavhengig av om Eirik Jensen blir dømt. Lagmannsretten har ikke besvart henvendelsen, hvilket i seg selv er betegnende sett i lys av de særdeles alvorlige lovbrudd lagmannsretten har gjort seg skyldig i.

 

7.2.3 Begjæring om gjenopptakelse og Kommisjonens passivitet

Den 20. desember 2017 sendte Elden inn en begjæring om gjenåpning. Man kan si at den er standardmessig utført. I og med at Elden ikke tok med de sentrale lovbruddene under straffeprosessen, utarbeidet Olav en tilleggsbegjæring om gjenåpning som ble sendt inn 4. januar 2018. Begjæringen er vedlagt her som:

          Bilag nr. 12   : Begjæring om gjenåpning av 4. januar 2018

Som det fremgår av begjæringen er Olav dømt for å ha begått en lovlig handling, samt at dommerne har gjort seg skyldig i straffbart forhold under rettergangen. Videre er det redegjort for Cappelen/Jensen-saken og tilknytning til straffesaken mot Olav. Endelig er det redegjort for kronvitnet Eldring, påtalemyndighetens beskyttelse av han, samt forhold rundt advokat Elden hvilket peker i retning av at advokaten har begått straffbare handlinger under sitt forsvareroppdrag.

Elden ble etter hvert, dog motvillig, anmodet av Kommisjonen om å svare på anklagene. Eldens besvarelse av 10. mai 2018 er en omgåelse av alle de problem som er belyst i gjenåpningsbegjæringen og i brev av 24. og 26. mai 2017. Eldens besvarelse er vedlagt her som:

Bilag nr. 13  : Advokat John Christian Eldens brev til Kommisjonen av 10. mai 2018

Olav har i brev av 29. juni 2018 grepet fatt i Eldens besvarelse, samt i Kommisjonens passivitet til gjenåpningsbegjæringen og til Eldens unnvikelser. Olavs brev er vedlagt her som:

Bilag nr. 14  : Tilleggsskriv I – Olavs brev til Kommisjonen av 29. juni 2018

Brevet inneholder også ny innformasjon relatert til sammenhengen mellom narkorelaterte straffesaker og andre straffesaker, og hvilke konsekvenser dette har for straffeprosessen i de nevnte saker.

Videre blir det redegjort for at Olav er i besittelse av ca 900 SMS’er mellom Anders Ivar Olsen, majoritetsaksjonær i Thule, og Tasawer ”Tommy” Sharif, sistnevnte enda en klient av Elden og Eldring. Av disse SMS’ene fremgår det at Shariff og administrerende direktør Ragnar Sjoner i Nordic Trustee, diskuterte hvordan de skulle svindle til seg kreditorkrav i Thule Drilling ASA, og dele profitten seg imellom. Shariff har sikret seg dokumentasjon gjennom lydopptak. Opptakene synes å være inkriminerende for Sjoner, for flere advokater, samt for høyerestående embetsmenn. Én SMS konversasjon, av 3. desember 2012, mellom Shariff og Olsen lyder som følger:

Shariff:         Har blitt tilbudt pengr (sic) for opptakene. Gikk power??[17]

Olsen:          To bud. Rykter at NTM er i ferd med å få problemer i UAE pga tilbakeholdt/manipulert innfor overfor retten. Hvor mye ble du tilbudt?

I tilleggskriv I blir det også opplyst at Olsen kunne kjøpe seg fri fra straffeforfølging, mens det var bestemt fra høyt hold av Olav skulle tas, uansett. At Olav ble dømt, sett i lys av at han ble dømt for en lovlig handling, bekrefter påstanden om at Olav skulle tas, uavhengig av skyld.

Til tross for tilleggsskrivets alvorlige innhold omkring straffebetingende forhold som involverer og inkriminerer Nordic Trustee og administrerende direktør Sjoner, samt en rekke advokater/advokatfirmaer, har Kommisjonen verken besvart brevet, eller på eget initiativ reagert på dets innhold. Kommisjonen bestemte seg i stedet for å forholde seg fullstendig passiv, hvilket i seg selv er påfallende sett i lys av Kommisjonens oppgave i samfunnet. Dette førte til at Olav på ny henvendte seg til Kommisjonen, i brev av 20. august 2018. Brevet er vedlagt her som:

Bilag nr. 15  : Tilleggsskriv II – Olavs brev til Kommisjonen av 20. august 2018

I brevet blir det redegjort for og dokumentert hvordan påtalemyndigheten har løyet og bedratt og på annet vis forpurret straffeprosessen mot Olav, hvor Økokrim eksempelvis gikk til det skritt å villede justisdepartementet til å avgi en falsk erklæring som skulle benyttes overfor myndighetene i De forente arabiske emirater.

Brevet inneholder altså informasjon som inkriminerer offentlige tjenestemenn og som bekrefter at straffeprosessen mot Olav har vært manipulert, på flere plan, og følgelig må betraktes som korrumpert. Heller ikke dette brevet ble besvart eller på annet vis reagert mot av Kommisjonen.

Idet Kommisjonen forholdt seg passiv til Olavs gjenåpningsbegjæring samt etterfølgende informasjon – som binder Cappelens narko- og hvitvaskingsvirksomheten sammen med påtalemyndigheten, dommerne samt Elden og flere av hans andre klienter – henvendte Olav seg på ny til Kommisjonen, i brev av 7. Oktober 2018, vedlagt her som:

Bilag nr. 16  : Tilleggsskriv III – Olavs brev til Kommisjonen av 7. oktober 2018

I dette brevet blir det nærmere redegjort for advokat Eldens, statsadvokat Harbo-Lerviks, bankmannen Eldrings og nestleder Fagernæs’ roller – som hver for seg synes å ha som oppgave å beskytte ovennevnte skjermingsverdige virksomhet og tilknyttede aktører. I lys av dette blir det stilt spørsmål ved om Kommisjonen og dens arbeid med Olavs gjenåpningsbegjæring har blitt korrumpert, samt at det ble stilt et begrunnet krav om at Fagernæs måtte fjernes fra Kommisjonen. Kommisjonen valgte å holde fast ved den passive strategi.

Etter innsyn i originale rettsavgjørelser i saken mot Olav, ble det oppdaget at Borgarting lagmannsrett hadde forfalsket en beslutning, nærmere bestemt beslutning av 3. juni 2018. Forfalskningen ble dokumentert i brev til lagmannsretten av 8. november 2018. Samme dag gikk det også brev til Kommisjonen med samme innhold. Brevet til Kommisjonen er vedlagt her som:

Bilag nr. 17  : Tilleggsskriv IV – Olavs brev til Kommisjonen av 8. november 2018

Etter mottak av dette brev synes Kommisjonen å ha våknet noe, dette idet lagmannsretten ble kontaktet og – antas det – anmodet om å kommentere Tilleggskriv IV. Kommisjonen har nektet å gi innsyn i henvendelsen til Borgarting lagmannsrett, og har for øvrig ikke foretatt seg noe ytterligere i saken.

Borgarting lagmannsrett har i brev av 28. november 2018 til Kommisjonen forsøkt å dekke over de straffbare handlinger som ble avslørt og redegjort for i Tilleggskriv IV. Lagmannsrettens brev er vedlagt her som:

Bilag nr. 18  : Borgarting lagmannsretts brev til Kommisjonen av 28. november 2018

Olav har i brev av 9. desember 2018 til Kommisjonen redegjort for og dokumentert at lagmannsretten v/lagmann Torkjel Nesheim har begått nye straffbare handlinger ved å forfalske avgjørelsen enda en gang, dette åpenbart i et forsøk på å dekke over kollegenes tidligere straffbare handlinger. Olavs brev er vedlagt her som:

Bilag nr. 19  : Tilleggsskriv V – Olavs brev til Kommisjonen av 8. desember 2018

Kort sagt kan man si at forpurringen og korrumperingen av straffeprosessen mot Olav, og etterfølgende forsøk på å få gjenåpnet saken, ingen ende vil ta. Når dommere så åpenlyst forfalsker sine avgjørelser, og deretter – like åpenlyst og uten blygsel – avgir falske forklaringer for å dekke over tidligere kriminelle handlinger, får man en viss føling med hvor langt opp korrupsjonen går i statsapparatet, og hvor viktig det er å tie de som er i ferd med å avsløre hva man må kunne beskrive som systematisk offentlig kriminalitet.

 

8. Oppsummering

Etter å ha gjennomgått og vurdert de rettsovergrep som er blitt gjennomført i straffeprosessen mot Olav, og den passivitet Kommisjonen har vist til Olavs begjæring om gjenåpning, står man igjen med en rekke spørsmål, hvorav ett utpeker seg særlig:

Hva er årsaken til at påtalemyndigheten, forsvareren, domstolen og Kommisjonen svikter så fullstendig i deres oppgaver?

Svaret er egentlig allerede gitt ovenfor, hvor gjennomgangen viser at det er en klar sammenhengen mellom narko- og hvitvaskingsvirksomheten i Norge, og straffeforfølgelse i andre saker.

Skulle Olav ha fått anledning til å forsvare seg, så ville han ha fått tilgang til opplysninger som hadde potensialet i seg til å avsløre og inkriminere de to viktigste komponenter i norsk og internasjonal narko- og hvitvaskingsvirksomhet; 1) det offentliges medvirkning (ved elementer i politi, påtale-, toll- og skattemyndighet), og 2) det Sveitsiske banksystemets medvirkning i hvitvasking av Europeisk narkoomsetning ved bruk av klientinnskudd.

Tilliten til samfunnets sentrale institusjoner – politi, påtale- toll og skattemyndighet, domstolene, advokatstanden og bankvesenet – vil svikte fullstendig dersom allmennheten hadde fått reell innsikt, hvor høyerestående politi og påtalemyndighet i realiteten bestemmer hvem som skal få delta og hvem som ”må ut”, hvor de sveitsiskregistrerte bankene, med Eldring i front, sørger for at narko- og hvitvaskingsvirksomheten som Cappelen, Jensen og andre har vært involvert i kan fortsette, og hvor spesielt utpekte advokater – med full oversikt over alle aktørenes roller og medvirkning – blir oppnevnt for å sikre at utpekt skjermingsverdig virksomhet, samt nøkkelaktører, forblir skjermet. Påstanden styrkes ved å se hen til myndighetenes reaksjon på Olavs varsel høsten 2016, se pkt. 3 ovenfor. Stillhet. Også andre har varslet relevant myndighet om provokasjonsregimet og Cappelens ”import-frikort”, uten at noe har skjedd, og det vises i så henseende til Gunnar Evertsens varsel i 2007, hvor både PST, riksadvokaten, statsadvokaten, Etterretnings- og sikkerhetsutvalget, justiskomiteen og justisministeren ble informert om politiets provokasjonsregime og Cappelens frikort. Som nevnt foretok ikke myndighetene seg noe som helst, og man kan ikke gjøre annet enn å konkludere med at myndighetene ikke ønsker å endre på narko- og hvitvaskingsvirksomheten, herunder de metoder som benyttes under rettsprosessene for å beskytte den nevnte virksomhet og dens aktører.

Sett i lys av det som er gjennomgått i herværende dokument, er det liten tvil om at straffesaken mot Cappelen og Jensen er et spill for galleriet. I dette skuespill – som dommerne og stats- og forsvarsadvokatene gjennomfører etter beste evne – ofrer man (i hvert fall i et par rettsrunder) to av aktørene som har holdt på lengst, og så håper man at man har klart å dekke over eller tåkelegge narko- og hvitvaskingsvirksomheten – samt politiets ulovlige provokasjonsmetoder – tilstrekkelig til at den kan fortsette med nye aktører.

Også straffesaken mot Olav var et skuespill. Forskjellen er at man her urettmessig har straffeforfulgt et menneske i mange år, og i den anledning har korrumpert straffeprosessen, for deretter å ofre friheten til dette mennesket for – synes det som – å dekke over virkeligheten bak Cappelen/Jensen-skuespillet, og beskytte de involverte aktører.

Med hilsen

Bastøy, 10. januar 2019

Sign.

Hans Eirik Olav

 

[1] Pågående straffesak mot politimannen Eirik Jensen, og politiets informant og provokatør – den såkalte ”narkobaronen”; Gjermund Maack Thorud/Cappelen.

[2] Thule-konkursen og straffeforfølgelsen av selskapets ledelse. Se mer om saken under pkt. 2 nedenfor.

[3] Selskapet ble ikke kjørt over ende av selskapets ledelsen, men av et kreditorfellesskap – ledet bl.a. av amerikaneren Dan Gold, Nordic Trustee v/adm.dir. Ragnar Sjoner, og bostyrer – som så verdier i selskapet som man ønsket å realisere, om nødvendig under konkurs, og deretter profittere på.

[4] De hadde begge en kriminell forhistorie, hvor de bl.a. hadde villedet uvitende investorer til å investere i prosjekter som ikke eksisterte. For å redusere risikoen for straffeforfølgelse opererte de med intrikate bedrageriprosjekter og postkasseselskaper (SPV), i flere jurisdiksjoner. Det ble dermed problematisk for myndighetene å avgjøre i hvilken jurisdiksjon de straffbare handlinger var blitt begått. 

[5] De hadde bl.a. stengt verftet hvor Thule Drilling ASA hadde sine borerigger under utbygging / ombygging.

[6] Se note 3.

[7] Bostyrere i Thule-boet.

[8] Tidligere Norsk Tillitsmann.

[9] Olav hadde gjort et uttak på kr 1.5 millioner fra egen konto i Sveits. Beløpet ble overlevert i Norge.

[10] Det finnes to avhør av Eldring. Det neste er datert 18. september 2014, se bilag nr. 4 nedenfor.

[11] Se oversettelse av forklaring gitt av hans advokat på siste side av bilag nr. 2.

[12] Erklæring avgitt til Økokrim og sveitsisk påtalemyndighet i avhør av Eldring i Sveits, datert 4. mai 2012, se bilag nr. 1 ovenfor, nest siste side i avhøret.

[13] De fleste beslag tas på de store grenseoverganger. Idet det er lite trolig at importører vil risikere å miste svære lastebillass med gods, samt at det er godt kjent blant alle aktører at trafikken gjennom de store grenseoverganger er under kontinuerlig og etter hvert svært sofistikert overvåking, kan det antas at beslagene foretatt på de nevnte grenseoverganger for det meste skyldes politiprovokasjon. Sagt med andre ord så har sjåfør/importør fått en garanti om fri passering, men så blir noen like fullt/av og til og til alles overraskelse tatt.

[14] Se bilagene 1 til 4 ovenfor.

[15] www.regjeringen.no, helse og omsorg, norsk narkotikapolitikk, 23. januar 2017.

[16] Se eksempelvis Dagbladets Kommentar (Martine Aurdal), 12. september 2018, kl 06:00.

[17] Power = Oljeriggen “Thule Power”

Internal banner image(s)
Slideshow image