Nortraship
Et pågående overgrep og et økonomisk system uten kontroll
Artikkelen er første gang publisert i Dråpen nr 1 2009, deretter på Nyhetsspeilet 11. mai 2009.
I de første dagene etter 9. april 1940 beslagla regjeringen landets frie handelsflåte og satte skipsreder Øivind Lorentzen til å styre hva som med ett hadde blitt verdens største rederi. Da freden kom, og etter å ha tjent vanvittige beløp på denne spesielle type rederivirksomhet, ble staten stående overfor krav fra to leire i samme båt: Redernes krav på skip og erstatning, og sjømennenes krav på hyre og erstatning. I sin pågang sto både rederne så vel som sjømennene på samme grunntanke, og de brukte omtrent den samme argumentasjon til støtte for denne. Rederne fikk stort sett gjennomslag og ble hjulpet frem til å nå nye store høyder bare få år etter krigen, mens sjømennene i realiteten ble fremstilt som småkjeltringer som til og med hadde forsøkt å lure norske domstoler til å tro at de hadde noe krav.
Av Herman J Berge
Det billige oppgjøret 30 år etter
I følge St.prp. nr. 67 (2000-2001) fikk de norske sjøfolkene som seilte under annen verdenskrig utbetalt kr 180 per fartsmåned. Utbetalingene ble iverksatt fra og med 1972. Vi vet at det ble utbetalt til sammen kr 155 millioner, over tre statsbudsjetter, i forbindelse med hva regjeringen velger å kalle for ”Æreslønn”, se ovennevnte St.prp. s. 8. Regner vi med at krigen varte i 60 måneder har det blitt utbetalt 14.352 Æreslønner.
Det er blitt understreket at utbetalingen fra staten ble gjort ex-gratia, det vil si at staten ikke følte noen forpliktelse til å gjøre dette, men gjorde det likevel – av velvilje. Over 30.000 nordmenn seilte i handelsflåten under krigen. Æreslønnen ble bare utbetalt til de sjøfolkene som levde, og som søkte om denne Æreslønnen.
Professor Guri Hjeltnes, og mange med henne, mener at staten med denne utbetalingen gjorde opp sitt økonomiske utestående med sjømennene. Vi kan jo spørre sjømennene og deres etterlatte hva de føler: Har staten gjort opp? Men, for i det hele tatt å kunne svare på dette spørsmålet må man kjenne til alle underliggende diskusjoner, avtaler, regnskaper m.v., materiale som er blitt hemmeligholdt av staten og som svært få, om noen, av sjømennene har fått innsyn i. Til tross for hemmeligholdet bør vi likevel gjøre noen forsøk på å avdekke så mye som mulig av Nortraship-saken, dette bl.a. fordi det kan se ut for at staten har tjent langt mer på sin rederidrift enn det som hittil er blitt gjort kjent.
Hva tjente den norske regjeringen på sin rederidrift gjennom 5 ½ år? Finnes det en skjult Nortraship-formue i utlandet? Hadde sjøfolkene mindre rett til å få dekket sitt tap enn det rederne hadde? Kan vi si noe om hva sjøfolkene hadde krav på av kompensasjon og erstatning? Det finnes selvsagt en rekke flere spørsmål, og jeg kan bare forsøke å gi enkelte indikasjoner omkring disse spørsmål.
Krig i anmarsj
For norske sjømenn begynte Den andre verdenskrig omtrent 3. september 1939, idet Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland. Den første krigshandling mot et norsk handelsfartøy fant sted allerede 13. september 1939, da M/S Ronda (8425 dwt – A/S J. Ludwig Mowinckels Rederi, Bergen), på vei til New York via Kristiansand, gikk på en mine og sank utenfor den hollandske kyst. Et par uker senere kom turen til S/S Jern, S/S Solaas og S/S Takstaas.
9. april 1940 – på dagen for invasjonen av Norge – hadde 57 norske skip blitt senket, og 412 norske sjøfolk var blitt drept.
Hyrene øker
Som følge av opptrappingen av krigen i 1939 steg fraktratene – og hyrene. Etter en avtale av 11. november 1939 mellom British Ministry of Shipping (BMS) og Norges Rederforbund, forpliktet Rederforbundet seg til å stille en gitt tonnasje til britisk disposisjon (den såkalte Scheme-avtalen (tonnasjeavtalen)). I følge denne avtale skulle BMS betale krigsbonus/krigstillegg til mannskapene i tråd med den avtale som allerede var inngått mellom sjømennenes organisasjoner og Norges Rederforbund.
Sjømennenes lønn var regulert av en tariffavtale mellom deres organisasjoner og Norges Rederforbund. Den siste revisjonen av avtalen, før invasjonen av Norge, ble inngått 3. april 1940 og ga sjømennene et krigsrisikotillegg på opp mot 300%. Eksempelvis hadde en matros en månedshyre på kr 170,- før krigen brøt ut i 1939. Etter krigsrisikotillegget ville han – forutsatt en grunnhyre på kr 170,- – kunne få utbetalt opp mot kr 680,- pr mnd., alt avhengig av hvilket område farten gikk i. For en kaptein ville regnestykket se slik ut: Månedshyre før 3. september 1939: kr 825,- + 300% = 2.475,- (månedshyre (825,-) + krigsrisikotillegget (2.475,-), til sammen kr 3.300,-). Månedshyre etter 9. april 1940: kr 825,- + kr 100,- i krigstillegg = kr 925,- (dvs en reduksjon på nær 72%).
Staten overtar rederiene
Danske skip som lå i britisk havn under og etter invasjonen av Danmark og Norge ble straks beslaglagt av britiske myndigheter. Mannskapet ble spurt om de ville seile for britiske myndigheter, under britisk hyre som var langt lavere enn den norske og danske, se bl.a. N.D.S. 1941, s. 385.
Norske skip og redere unngikk britisk beslag idet det allerede var inngått avtaler mellom Norges Rederforbund og BMS, et ”samarbeid” som man etter invasjonen av Danmark og Norge kunne bygge videre på.
Ved provisorisk anordning av 22. april 1940 beslagla den norske regjering alle norske skip over 500 brutto registertonn, og mannskaper, som ikke allerede var innlemmet i den Norske, britiske eller franske regjerings tjeneste. Som det går frem av anordningens §1, skulle handelsflåten og sjømennene benyttes i krigføring, jf ”…å sikre forsyning og fremme krigsoperasjoner for Norge og de nevnte makter.” Med andre ord var handelsflåtens sjømenn blitt beslaglagt og rekvirert til marinetjeneste.
Øivind Lorentzen, far av Erling Lorentzen (kronprins Olavs svigersønn), ble gjennom et regjeringsvedtak et sted i Rondane noen dager etter den tyske invasjonen, oppnevnt til sjøfartsdirektør. Den nevnte anordningen ble 18. mai 1940 opphevet av en ny provisorisk anordning, som ga sjøfartsdirektøren mandat til ”…å overta eiendomsretten til ethvert slikt skip…” Anordningen kom til bl.a. som følge av uklarheter i den første, og ga i realiteten Lorentzen og regjeringen all makt over rederiets eiendeler, det være seg skip eller en hvilken som helst annen eiendom/eiendel, så sant denne var knyttet til rederivirksomheten.
BMS – norske hyrer skal ned
Gjennom denne provisoriske anordning ble Lorentzen og den norske regjering eier/bestyrer av verdens største rederi; 806 skip med en samlet brutto tonnasje på 4.011.787 tonn, og et mannskap på omkring 25.000 mann. Eierskapet og driften av skipene ble administrert av det nyopprettede organet Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship), med bankkonto i Bank of England under navnet The Special Norwegian Shipping Account.
BMS søkte angivelig straks kontakt med Nortraships ledelse med det for øyet å få senket det norske hyrenivået til britisk standard. Nortraship som i realiteten hadde overtatt ansvaret for de norske sjøfolkene varslet de norske sjømannsorganisasjonene og sa opp samtlige avtaler med virkning fra 1. juli 1940.
Det ble åpnet nye forhandlinger mellom Nortraship og sjømennenes organisasjoner, førstnevnte representert ved Lorentzen og sistnevnte representert ved Thor Sønsteby (som i følge Rt-1954-189 må ha falt sine medlemmer i ryggen). Ny lønnsavtale ble signert 5. juni 1940 og ga følgende resultat: Krigstillegget ble redusert til kr 100,- pr måned for de fleste lønnsklasser bortsett fra byssegutter, lettmatroser, dekksgutter, maskingutter og salong- og messegutter som fikk sitt krigstillegg redusert til kr 50,- pr måned. Den omtalte matros fikk dermed redusert sin hyre med i overkant av 250% (korrekt % skal være 60,29 %), i vårt regnestykke fra kr 680,- til kr 270,-. En reduksjon på kr 410,- pr. mnd.
Samtidig med forhandlingene mellom sjømennene og deres nye arbeidsgiver, Nortraship, foregikk det forhandlinger mellom Nortraship og BMS. Motivet for disse forhandlingene var å få finne en løsning omkring det forhold at norske sjømenn hadde fått skrellet bort det meste av sin hyre som følge av press fra befrakteren, BMS. Under disse forhandlingene ble det bl.a. innrømmet av BMS at denne reduksjonen i krigstillegget naturlig nok ville komme befrakteren (BMS) til gode – dersom man ikke gjorde noe med det. BMS ga videre uttrykk for at denne ordningen med avskrellet krigstillegg ikke var ment å skulle gi BMS en økonomisk fordel. BMS var derfor villig til å betale den økonomiske fordelen tilbake, men i og med en slik tanke, oppsto et nytt problem: Hvordan skulle dette gjøres uten at det skulle skinne igjennom – spesielt overfor britiske sjøfolk – at krigsrisikoreduksjonen i realiteten ikke var en reduksjon likevel.
I Rt-1954-189 (Nortraship-dommen) blir det vist til en ikke helt troverdig brevveksling mellom Lorentzen og BMS’ Sir Cyril Hurcomb, som endte med at BMS – etter forslag fra Lorentzen – skulle forplikte seg til å betale til den nevnte bankkonto i Bank of England 1 shilling pr. dwt (1 shilling var det samme som kr 1,-). Til dette uttalte Sir. Hurcomb i sitt brev av 21. juni 1940 til Lorentzen: ”Jeg foretrekker imidlertid at betalingen skal benevnes som ekstra betaling pr. mann pr. måned.”
I følge forarbeidene til avtalen skulle beløpet være en slags ekstra betaling (ex gratia – foretatt av ren velvilje uten at man er forpliktet til det) til fordel for norske sjøfolk. Videre ønsket Sir Hurcumb at denne utbetalingsordningen ikke skulle nevnes i certepartiavtalen. Avtalen skulle altså holdes hemmelig, spesielt for dem den gjaldt – de britiske og norske sjøfolk – og slik ble det.
Som dere vil se nedenfor dekket ikke denne ex gratia betalingen opp for det reelle økonomiske tap sjømennene led som følge av at de nær sagt ble tvunget til å redusere sin hyre. Skal vi tro BMS betalte de ut hele den økonomiske fordel til Nortraship, hvilket i det minste utgjorde forskjellen mellom den lønn den enkelte sjømann hadde før de ble tvunget inn i avtalen, og den britiske standardhyre. Hvor ble det da av pengene? Og ikke minst; sto utbetalingen i stil med Nortraships reelle og ukjente inntjening? Og hva var egentlig Nortraships reelle overskudd?
I desember 1942 ble krigstilleggene forhøyet. I og med at hyreøkningen ikke ble betalt av BMS, men derimot av overskuddet fra den hemmelige ex gratia avtalen med BMS, var den ikke reell. Sjøfolkene betalte altså sin egen hyreøkning ved å spise av sine egne krigstillegg. En flott ordning for rederen.
Krigens opphør – regnskapene gjøres opp
Nortraships virksomhet som reder og disponent over alle norske rederes eiendeler, opphørte 30. september 1945. Da hadde omkring 30.000 sjøfolk seilt for Nortraship, hvorav 3.568 hadde måttet bøte med livet stort sett under den verste terror en kan tenke seg da de 729 skipene som disse sjømennene hadde bemannet ble sprengt i filler og gikk ned stort sett i et flammende bølgehav.
Netto driftsoverskudd av verdens største sivile marine kom i følge Arnljot Strømme Svendsen, ”Skipsfartspolitikken i Norge etter krigen”, på £110.330.000, eller kr 2.206.600.000,-. Finansdepartementets samlede uttak i Nortraship var på £119.785.981,- (det sies intet om hjemmelen for dette uttaket, ei heller hva det har gått til). Skal vi følge de regnskaper som Strømme Svendsen har studert, kan de se ut for at Nortraship 30. april 1945 hadde tilgjengelig kapital (som følge av overskudd, innbetalt forsikringsbeløp samt aktiva/verdipapirer m.v.) på til sammen £239.132.929,-, eller kr 4.782.658.580,-. I og med at Nortraship-perioden varte frem til 30. september 1945, vil nok dette beløpet ha vært høyere på dette senere tidspunkt.
Nortraships overskudd
Regjeringen har i alle år nektet sjømennene tilgang til Nortraships regnskaper. Hva kan årsaken være til denne hemmeligholdelsen? At overskuddet var større? Nortraship startet sin rederivirksomhet med 4.011.787 brt. (ca 6.499.094 dwt) og avsluttet med 2.248.787 brt. (ca 3.643.034 dwt).
For å gi dere et lite innblikk i hva en reder kunne tjene i tiden før invasjonen av Norge (for derved å kunne få en indikasjon på inntjening under krigen), må jeg gi dere noen tørre tall, men som likevel er viktig for å kunne beregne hva Nortraship kan ha tjent i sin virksomhet.
I mars 1940 ble det inngått fraktkontrakt av mais fra USA’s østkyst til dansk havn. Det ble for frakten betalt kr 81,80 pr tonn. Skipet ble lastet med 4.200 tonn korn. Fraktinntekt for denne turen – som skulle ha startet 9. april 1940 og som følge av situasjonen i Danmark/Norge ble stoppet – ville blitt kr 343.560,-. Fra dette beløp skal det trekkes utgifter til lasting, lossing, bunkers og alminnelige driftsutgifter. Rederen ville likevel sitte igjen med et pent overskudd.
Jeg skal nå gi dere et eksempel på hva det kostet å frakte korn fra USAs østkyst til Norge like før krigsutbruddet. Vi benytter her et skip på 8.500 dwt med et forbruk på 10 tonn bunkers pr døgn. Mannskapet er på 34 mann. Lasting tok 5 dager. Lossing tok 11 dager. Reisen tok 16 dager. Bunkersprisen var på kr 86 pr tonn. Til sammen tok hele frakten 32 dager. Tar vi den ovennevnte fraktraten på 81.80,- (som omregnet til et timecharter utgjør omtrent kr 62,-) som sikkert steg betraktelig ettersom krigen eskalerte, og fører den over på vårt skip som ble lastet med 7.660 tonn, får vi følgende regnskap:
Lasting : kr 38.000,-
Lossing : kr 10.000,-
Bunkers : kr 14.000,- (16 d x 10 tonn x kr 80)
Driftsutgifter : kr 99.200,- (kr 3.100 d x 32 (av dette utgjør kr 28.160 krigshyre))
Frakt inn : kr 626.588,-
Overskudd : kr 465.388
Skipet på 8.500 dwt ga dermed et dagsoverskudd på kr 1.71 pr dwt.
Jeg har ikke fått avklart fraktratene under krigen, og har derfor måttet holde meg til fraktrater som ble inngått like før invasjonen av Norge, mens jeg har holdt meg til gjennomsnittlige driftsutgifter under krigen (som altså var en god del høyere enn normalt). Jeg antar at ratene må ha steget utover det nivået jeg har forholdt meg til som følge av krig og økt etterspørsel.
Jeg har i all uhøytidelighet regnet ut et ca anslag for statens overskudd i Nortraship basert på ovennevnte rate, regnestykke og dagsoverskudd pr dwt. Overskuddsbeløpet har kommet som et resultat av fraktinntekter regnet fra 9. april 1940 frem til 31. desember 1945. Jeg har regnet med at tonnasjen har seilt i 11 måneder i året gjennom hele perioden. Jeg har videre forholdt meg til tonnasjen ved krigens start, og deretter regnet fraktinntekter på den oppgitte gjenværende tonnasje fra 31. desember etter alle krigsforlis året i forveien. Tonnasjen er oppgitt i bruttotonn i den litteraturen jeg har hatt tilgjengelig. For å finne dwt, som ratene er regnet etter, har jeg multiplisert bruttotonnasjen med 1.62 som for den tidens skip stemmer sånn omtrentlig. Utregningen ga følgende netto overskudd etter at alle utgifter mht lasting, lossing, bunkers og driftsutgifter er trukket fra: kr 13.273.499.720,-, altså godt over 13 milliarder kroner.
Som vi vet har myndighetene på sin side oppgitt å ha hatt et overskudd i sitt rederi på i overkant av 2 milliarder kroner. Hva kan årsaken være til denne vesentlige forskjellen? Fraktraten er naturligvis en usikkerhetsfaktor her, men selv om vi i utregningen ovenfor skulle halvere fraktraten og derved overskuddet jeg har kommet frem til, står vi likevel overfor et stort sprik mht hva myndighetene har oppgitt som overskudd, og min utregning.
Statsrederiet og rederne vil kanskje forsvare seg med at certepartikontraktene som ble påtvunget rederne i og med Tonnasjeavtalen av 1939 var meget lave, og at det derved ikke ble noe bedre overskudd gjennom krigens gang. Dette stiller jeg meg tvilende til. Som det fremgår av saken ga BMS klart uttrykk for at de ikke skulle tjene på sjøfolkenes hyrereduksjon, jf Shilling-avtalen. At rederne ikke skulle ha fått samme ordning og erklæring fra BMS hva gjelder fraktinntektene finner jeg nærmest usannsynlig. Slik jeg ser det kan derfor store beløp ha kommet på avveie.
Beredskapsordningen i Sveits
I et forsøk på å redde Per Ditlev Simonsen uttalte den aldrende Arnljot Strømme Svendsen 25. august 2007 at regjeringen Gerhardsen hadde pålagt norske redere å salte ned profitten i utlandet, deriblant i Sveits. Strømme Svendsen satt like etter krigen som formann i det superhemmelige Beredskapsutvalget (hvor møtedeltakerne ikke fikk ta notater og hvor alt utdelt papir ble makulert før møtets slutt).
Hvorfor fikk rederne denne ordningen? Redselen for at den røde arme skulle okkupere Norge hadde fått Gerhardsen-regjeringen til å foreslå å salte ned en beredskapsbeholdning i Sveits, vil noen si, deriblant Strømme Svendsen. Kan det foreligge andre forklaringer, og hva med kontroll av denne etter hvert så formidable formuen? Det finnes ingen.
Kan ordningen med den pålagte og skjulte valutaplasseringen i Sveits ha sin forklaring i at rederne har gått med på et magert forlik med staten (for å dempe lyset og folks oppfatning av griske redere som har tjent grovt på krigen), mot at de under bordet har forhandlet seg frem til en ordning hvor de i realiteten likevel får tilgang til sine penger i Sveits mot at de holder av et visst beløp som en såkalt beredskapsbeholdning? Spørsmålet står der, ubesvart, men like fullt berettiget.
Oppgjøret
Allerede før krigen var over, visste myndighetene at det i all enkelthet var to problem som måtte finne sin løsning ved krigens slutt: Hva skulle man gjøre med rederne og deres skip, og hva skulle man gjøre med sjøfolkene?
Her er det interessant å registrere hvordan og ikke minst hvor forskjellig rederne, myndighetene og sjømennene så på saken.
Rederne
Skipsrederne krevde å få tilbake skipene som regjeringen hadde konfiskert. Videre krevde de å få dekket tapet for de skip som hadde blitt senket eller som på annen måte hadde blitt ødelagt under den tid regjeringen hadde forvaltet skipene. I tillegg krevde rederne å få dekket det økonomiske tap de hadde lidd som følge av slitasje på og tap av deres materiell: Bruksgodtgjørelse, utgjevningserstatning (erstatning for tap av inntekt for forliste skip), amortisering (nedbetaling av gjeld på skip). Rederne krevde også å få dekket sitt tap som følge av regjeringspålagte maksimalfrakter i perioden 1939-1940. Endelig krevde rederne å få en spesialordning mht skatt på erstatningen, slik at skatten ble fordelt over flere år. De aller fleste vil nok være enige i at redernes krav var både rimelige og forventede.
Følgende argument for redernes krav er gjengitt her fra Strømme Svendsens bok, ”Skipsfartspolitikken i Norge etter krigen”:
”En kurator (Øivind Lorentzen) kan ikke tjene på sin virksomhet for den han beskytter,” uttalte Lorentzen etter krigen, og mente derved at staten burde gjøre opp fullt ut med rederne.
”Det har ikke vært meningen med rekvireringen at staten skulle tjene på den. Overskuddet av Nortraships virksomhet bør derfor i sin helhet komme skipsfarten til gode,” uttalte Høyesterettsjustitiarius Paal Berg, Fylkesmann Carl Platou og hr.adv. Ø. Thommessen under krigen.
”…det skal ytes erstatning for det som er overtatt av Regjeringen, og denne skal fastsettes i overensstemmelse med gjeldende norske rettsregler,” uttalte flertallet i kgl.res. 4. mai 1946.
”…Nortraships samlede overskudd var sjøfarstnæringens eiendom, og at det derfor bare var spørsmål om en rettferdig og riktig fordeling av midlene,” uttalte mindretallet i samme kgl.res.
Redernes synspunkt og anførsler var godt juridisk fundert mente bl.a. fagmannen Strømme Svendsen (uten å nevne at sjømennenes krav var like godt juridisk fundert).
Med dette som bakgrunn og utgangspunkt fikk hver enkelt reder tvunget igjennom sine krav og som ga grunnlaget for Oppgjørsloven (lov av 19.07.1946 om erstatning for skip og bruk av skip). En slik lov ble aldri fremmet for å løse sjømennenes krav.
Slik beskriver Strømme Svendsen sin oppfatning av statens oppgjør med rederne:
”For de erstatningsberettigede rederier må oppgjøret betegnes som nokså magert, idet de bare fikk vel 50 pst. av det som de mente burde tilkomme dem.”
Det finnes ingen dokumentasjon på riktigheten av påstanden om 50%. Ser vi hen til hva rederne har fått lov til eller er blitt pålagt å gjøre mht nedsalting av profitt i Sveits, i lys av et mulig langt høyere reelt overskudd av driften av handelsflåten under krigen (og som spesielt rederne må ha vært kjent med), kan det godt være at rederne i realiteten har fått dekket sitt tap fullt ut og mer til, ikke i Norge, men gjennom den ovennevnte spesialordning eksempelvis i Sveits.
I tillegg til å gjøre opp med de enkelte rederne gjorde regjeringen alt de kunne for at rederne hurtigst mulig skulle få bygget seg like store som før krigen, og litt til. Regjeringen la til rette for en ekspansiv utvikling bl.a. ved å tillate rederne nær sagt fritt å kontrahere nybygg, noe denne gjengivelsen fra Strømme Svendsens bok gir uttrykk for:
”Ved lisensgivningen i 1945 og 1946 ble så å si alle søknader om valuta til nykontraheringer innvilget. I alt ble det gitt valutalisenser for bygging og kjøp av tonnasje for en samlet kontraktsum á ca. 2 milliarder kroner. Dette beløpet svarte nært til summen av forliserstatninger og amortiseringserstatninger for den rekvisisjonerte flåten.”
Og i St.meld. nr. 10 (1947) kan man lese følgende politiske uttalelse:
”’Av hensyn til den store betydning skipsfarten har…har en funnet det riktig å stille valuta til rådighet for skipsrederne, slik at gjenreisingen av handelsflåten kan skje så hurtig som mulig.”
Staten gjorde opp med rederne og la alt til rette for en lysende fremtid for standen.
Sjømennene derimot hadde i utgangspunktet tapt på alle fronter allerede få dager etter invasjonen av Norge.
Sjøfolkene
Hvordan norske sjømenn ble mottatt i Norge etter krigen gir følgende uttalelse fra kontreadmiral Skule V. Storheill uttrykk for:
”Den største skuffelse både han og jeg opplevde etter hjemkomsten til Norge i 1945 var at det tok 2 – to – måneder før norske aviser, som var fulle av hvilke bragder som hadde funnet sted på hjemmefronten, i det hele tatt nevnte et norsk handelsfartøy ved navn, og noe stort annet enn å nevne på bortgjemt plass i vedkommende avis at dette fartøyet var kommet hjem etter å ha vært ute i så og så mange år ble heller ikke gjort.”
Gjengivelsen ovenfor av sjømennenes plass i det norske samfunnet like etter krigen belyser samtidig årsaken til at det ble så lett for regjeringen å ignorere deres krav.
Sjøfolkenes krav var fundamentalt sett ikke forskjellig fra redernes: De ønsket å få erstatning for den innsats den norske regjering i over 5 år hadde dratt nytte av. Alle var stort sett enige i at rederne skulle få sine tap dekket, men da sjøfolkene kom med de samme krav, ble det krig. Hvorfor?
Jeg lar Strømme Svendsen fortelle:
”Den oppgjørssaken som skapte størst strid gjaldt uten tvil det såkalte Nortraships sjømannsfond…Grunnen var at de norske krigsrisikotillegg etter britisk press ble redusert til de britiske satser, mens differensen av befrakterne (Ministry of Shipping) ble betalt til Nortraship.”
Den siste setning er interessant, for her gjør Strømme Svendsen det igjen helt klart at (hele) differansen skulle utbetales Nortraship. Den shilling, eller krone om en vil, som ble nevnt i avtalen mellom BMS og Nortraship som fast utbetaling, svarer ikke til denne differansen. Det er ikke tvil om at store beløp derved er blitt sendt fra BMS til Nortraship for så å bli borte.
Under rettsaken som sjømennene reiste mot staten, og som de tapte i 1954, blir det sagt at det samlede beløp fra utbetalingene fra BMS (altså differansen mellom den hyre en sjømann hadde før 9. april 1940 og det han fikk betalt etter å ha blitt tvunget inn i den langt lavere britiske standard, gjennom press fra Nortraship) i september 1946 var på kr 43 millioner inklusive renter. Dette kan ikke være korrekt.
Bare de 9 første månedene av krigen hadde BMS i følge Shilling-avtalen betalt til Nortraship ca kr 58,5 millioner. Men, som vi har sett så skulle BMS – noe de helt sikkert gjorde – betale hele differansen (ikke bare 1 shilling per dwt), noe som bare etter de 9 første månedene av krigen utgjorde kr 117,2 millioner, forutsatt et samlet mannskap på 25.000. Etter bare ni måneders drift mangler det allerede over 58,7 millioner kroner!
I Rt-1954-189 slår Høyesterett fast at det var umulig å komme forbi det britiske kravet om at norske sjømenn måtte akseptere en hyrereduksjon. Mine to spørsmål blir da: Hva ble de norske sjømenn truet med?, eller; Hva ble de tilbudt? Idet de neppe har blitt truet på livet, har de helt sikkert fått et tilbud som de har akseptert. I motsatt fall hadde de streiket slik norske sjømenn gjorde på USA’s østkyst hvor skipene ble liggende i ro i flere måneder.
Men selv om sjømennene ikke ble tilbudt noe og med lukkede øyner lot seg overtale til å gå ned i lønn; finnes det overhodet en eneste grunn eller et eneste argument for å ikke gi sjømennene den lønn de i over 5 år hadde slitt for, og risikert livet for?
Vi vet hvilket valg staten gjorde i 1945 overfor landets sjømenn, men var dette det beste, den mest fornuftige og rimelige løsning? Hvorfor ikke bare behandle sjømennene på lik linje med rederne; rimelig og rettferdig, og bli ferdig med saken?
Myndighetene
Problemet for sjømennene var følgende: Hadde sjømennene, gjennom sin representant Thor Sønsteby, akseptert å gå ned ca 250% (skal være 60,29 %) i lønn fordi de – som Lorentzen mente – ikke tenkte på annet enn frihetskampen?
Det var ikke noe påfallende ved det at norske sjømenn aksepterte å gå ned i lønn, mente Høyesterett i Rt-1954-189, og gjenga Lorentzens vitneforklaring for byretten som støtte for denne konklusjonen:
”De norske mannskaper var, da jeg kom over til England, besjelet av ønsket om å gjøre alt hva de kunne for å vinne tilbake landet. Det var en kampånd, en innstilling som var beundringsverdig. Følgen var da også at da spørsmålet om regulering av bonusen kom opp, så var der ikke noen protester fra mannskapene om det spørsmål, det gikk svært greitt igjennom.”
Det gikk svært greit, dette, ja, med god hjelp av Sønsteby. Like greit gikk det i samtalene mellom skipsrederne og staten før den første kgl.res. av 18. april 1940 ble signert, hvor man var kommet til enighet om at:
”…rederiene hadde krav på frakt og assuranse for sine skip når krigen var slutt.” Strømme Svendsen.
Gjennom den neste kgl.res. av 18. mai 1940 ble det gjort helt klart at staten bare skulle få stilt flåten til disposisjon, ikke dens fraktinntekter. Dette prinsippet ble slått fast ved at man ved lov bestemte at det skulle utnevnes en kurator (Øivind Lorentzen, igjen) som skulle utøve rådighet over redernes eiendom.
”En kurator kan ikke tjene på sin virksomhet for den han beskytter, avkastningen av de midler som han således forvalter blir derfor ikke hans eiendom.” Strømme Svendsen.
Rederne hadde altså sikret seg selv ved lov allerede ved krigens utbrudd (og som dere allerede har sett så sikret de sine rettigheter også etter krigen, med en Oppgjørslov). Straks forholdet mellom rederne og staten var ordnet, snudde staten seg rundt, til sjømennene, og brøt alle avtaler for deretter å tvinge sjømennene inn i nye avtaler som ville gi staten en økonomisk fordel på bekostning av sjømennene. Er det rart det ble ”strid”?
Lite tyder altså på at Den norske regjering samt landets skipsredere var like ”besjelet” som det landets sjømenn hadde vært ved krigens utbrudd.
Da striden nådde nye høyder i landets domstoler etter krigen, fokuserte advokatene og dommerne kun på landets sjømenn, deres frihetsvilje, og deres ønske om å kjempe uten tanke på penger. Det ser ikke ut for at det ble stilt et eneste spørsmål om hvorfor sjømennene og deres krav skulle stilles annerledes enn redernes.
Høyesterett og Oslo tingrett forsøkte for øvrig å vri saken rundt til et britisk anliggende hvor norske sjømenn ikke kunne forvente at de skulle få bedre betalt enn de britiske sjømennene. Hadde det vært tilfellet, ville det i følge Høyesterett ikke blitt noen avtale. Neivel. Hva hadde da skjedd med krigen?
De norske sjøfolkene seilte under ledelse av det norske Nortraship. Det var ingen kontraktsmessig sammenheng mellom de norske og de britiske sjøfolkene; de kom fra hver sin nasjon og hadde hver sin arbeidsgiver. I utgangspunktet, den gang, var det vel ingen norsk arbeidsgiver eller arbeidstaker som tenkte spesielt mye på hva andre lands arbeidsgivere og arbeidstakere forhandlet seg frem til av lønn, når deres egne lønninger skulle fastsettes. Det ville derfor ikke være kritikkverdig å lønne de norske sjøfolkene etter norske forhold, og de britiske etter britiske forhold, verken før eller etter krigen. Likevel klarte Nortraship på en eller annen måte å blande den norske lønnskampen med den britiske, som om det hele var et britisk anliggende.
Etter Høyesteretts syn hadde ikke sjømennene – i motsetning til rederne – krav på å få dekket opp økonomisk for sin innsats under krigen. Årsaken til at sjømennene likevel hadde fått denne forskrudde idé forsøker Høyesterettsdommer Holmboe å redegjøre for på denne måten:
”Den hemmelighetsfullhet som under hele krigen omga, og måtte omgi, dette fond…har gitt anledning til en ryktedannelse (flere ganger ble det sendt ut skriv fra sjømannsorganisasjonene til deres medlemmer med meldinger om at differansen var sjøfolkenes eiendom og at det ville bli utbetalt betydelige beløp til sjømennene og deres etterlatte. Én slik melding ble sendt ut 9. august 1940 til kapteinen på et skip hvis mannskap nektet å seile antakelig som følge av lønnsforholdene. Min parentes), som etter hvert har skrudd de uteseilende sjømenns forventninger høyt opp.”
Hovedpunktene for Høyesteretts avvisning av sjømennenes saksanlegg om å få utbetalt sitt oppsparte krigstillegg var:
- Det eksisterte ingen avtale om at krigstillegget skulle utbetales til hver enkelt sjømann etter krigen
- Verken BMS eller Nortraship ville noen gang ha gått med på en slik avtale idet en slik avtale ville være en proformaavtale for å kaste blår i øynene på de britiske sjøfolk, eller som tingretten uttalte det: ”…en « Monkey business » overfor de engelske sjøfolkene.”
- Sjømennenes krav var bare basert på ryktedannelse om solide utbetalinger etter krigen.
Til 1: Rederne fikk utbetalt erstatning for hvert enkelt skip.
Til 2: Viste ikke den hemmeligholdte shilling-avtalen mellom BMS og Nortraship at man nettopp sto overfor en slik « Monkey business » (iscenesatt av BMS og Nortraship), idet den eksplisitt var en tilbakebetaling av norske sjøfolks hyrereduksjon?
Til 3: Ryktene skrev seg fra Nortraship og synes å ha blitt sendt ut for å villede sjømennene til å fortsette å arbeide for gullet som glimret i horisonten, men som altså aldri hadde vært der.
Dersom det skulle vise seg at Nortraship har hatt langt høyere overskudd enn det som i dag er kjent, burde sjømennene (og deres etterlatte) som ble lurt til å redusere sin hyre ha krav på en forholdsmessig del av denne formuen som etter alle solemerker fremdeles eksisterer, i Sveits.
Slik jeg oppfatter saken, har sjømennene blitt lurt eller på annen måte blitt villedet av Nortraship, og burde derved ha et godt grunnlag for erstatningskrav.
Helt til slutt vil jeg minne om at da Berlinmuren for en liten stund siden ble revet ned, ble en rekke Østeuropeiske stater tvunget til å iverksette tilbakeføring av eiendommer til de rettmessige eiere som av staten hadde blitt fratatt sine eiendommer helt tilbake til før krigen. Dette gjaldt også de eiere som for lengst hadde flyttet fra landet.
- Log in to post comments