Med god hjelp av norske advokater sørget man for at stort sett ingen av Norges kvinnelige rederarvinger fikk særlig mer enn kr 10 millioner i arv. Gutta stakk altså rent faktisk av med mer enn brorparten. Slik endte da også arvesaken som Astrid – gjennom Tore S. Engelschiøn – hadde reist mot sin far, Hilmar Reksten. Sammen med sin gode venn, professor emeritus Peter Lødrup forvaltet Engelschiøn Astrid Rekstens arveformue i utlandet.

Tidlig på 1970-tallet gikk Einar Riis til professor Lødrup og spurte ham om han kunne anbefale den beste juristen for sin kone's (Amelia) arvesak. Lødrup foreslo sin gode venn, Tore S. Engelschiøn. Ikke mange månedene senere fikk Engelschiøn et forlikstilbud fra Amelia's bror, Kristoffer Olsen.

Forlikstilbudet gikk ut på at Amelia skulle få søsterskipet til MS Sognefjell, MS Norefjell, som endelig løsning på arvetvisten mellom søsknene, verdsatt til mer enn kr 60 millioner.

Av alle ting så bestemte høyesterettsadvokat Engelschiøn seg for å svike Amelia Riis. Engelschiøn nektet nemlig å gi tilbudet videre til sin klient, til stor skade for Amelia, som selvsagt hadde godtatt tilbudet. Se styrenotatets punkt 8.

Her sitter jeg altså på kontoret en søndag ettermiddag og leser at Tore Sverdrup Engelschiøn kan glede seg og sine nærmeste med sin 75 bursdag. Til tross for at det liksom skal være en gledens dag, kan jeg ikke uttrykke meg annerledes enn å si at det er en skam at Engelschiøn fortsatt kan fremstå som en hederlig jurist. Den pensjonerte høyesterettsadvokaten svek sin klient på verst tenkelig vis – ikke bare denne ene gangen, men ved en rekke andre anledninger også.

Engelschiøn sørget her for å påføre Amelia Riis et tap på over kr 60 millioner, nær sagt et fantasibeløp i en periode hvor få nordmenn hadde annet enn gjeld, og hvor staten hadde en valutabeholdning på kr 10 milliarder, som stort sett var pantsatt.

Gjennom denne handling overlot Engelschiøn Amelia til tre tiår med rettstvister i et rettssystem som Engelschiøn selv var en del av, og som han visste at var pill råttent. Et slikt svik skal aldri glemmes, og absolutt ikke på en bursdag.

I stedet for å hylle Tore S. Engelschiøn på hans 75 års dag, burde Engelschiøn selv og alle som har hatt med Engelschiøn å gjøre – alle som hadde en mulighet til å dytte høyesterettsadvokaten inn på det rette spor – skamme seg.

For meg er det, på en dag som denne, trist men også lærerikt å se at et system (rettssystemet) som styres av skjulte nettverk, med skjulte agendaer, under skjulte og – for den alminnelige borger – ukjente prinsipper som med nødvendighet må gi helt uforutsigbare og derved urettferdige resultater, likevel klarer å leve i beste velgående i et såkalt demokrati.

De aller fleste lesere vil nok si at jeg nå beveger meg på tynn grunn med min kritikk; - Vi har jo kjente lover, avgjørelser er kjente og tilgjengelige, og vi lever i et samfunn som gir oss full offentlighet og ytringsfrihet. Alt burde derfor ligge til rette for en konklusjon om at Norge er et av verdens beste rettssamfunn.

Jeg beklager. Historien om, og studiene omkring Amelia og Einar Riis, deres advokater (deriblant Tore S. Engelschiøn) og deres årelange rettssaker, gir en helt annen konklusjon.

Demokratiet er ment å hvile på en del pilarer, deriblant prinsippene om offentlighet og ytringsfrihet.

Det hjelper likevel lite at loven er kjent, dersom man ikke har et system som gjør det umulig eller i det minste problematisk å bryte med den.

Det hjelper ikke å la borgeren gjøre seg kjent med rettsavgjørelser når borgeren ikke har anledning til å gjøre seg kjent med grunnlaget for avgjørelsen. Ikke en gang advokater eller dommere har anledning til å gjøre seg kjent med hva som passerte under en hovedforhandling i Norge, da det i dag ikke finnes (dersom vi ser bort fra sirkus-sakene Orderud, Nokas, Baneheia, Bjugn etc., som man skal tjene penger på) slik dokumentasjon som kan kontrolleres. Et fly har en ferdskriver. Norske domstoler flyr derimot helt uten kontroll.

Merk dere følgende: Det hjelper ikke å si at man har full offentlighet omkring rettsapparatets behandling av saker – og at man derved har mulighet til å kritisere behandlingen – dersom realiteten er at ingen har mulighet til å sette seg inn i det materialet man ønsker å kritisere, fordi det ikke eksisterer noe materiale.

For å si det med teskje: En hovedforhandling i en norsk rettssal blir ikke tatt opp på bånd, ei heller blir den skrevet ned av noen stenografer. Som en direkte følge kan intet av det som har passert i en hovedforhandling etterprøves/granskes. En direkte følge av dette blir at hovedforhandlingen ikke kan kritiseres.

Konklusjonen blir da – som dere sikkert forstår: Det finnes ingen reell ytringsfrihet i og med at det som man ønsker å sette seg inn i og som følge av dommen – sett i lys av et faktum som i alle normale tilfeller ville gitt et annet resultat – burde vært gjenstand for gransking, ikke er tilgjengelig. Det eksisterer altså ikke noe som kan kritiseres.

Tenk litt på dette: Det finnes ingen ytringsfrihet i Norge på det rettslige plan!

Min konklusjon er enkel å etterprøve. Det er bare å spørre seg selv om hvorvidt det som foregår i en hovedforhandling kan etterprøves. Dersom det ikke kan etterprøves, så kan det heller ikke reises kritikk mot det som måtte ha passert under hovedforhandlingen.

Dersom en ikke har mulighet til å reise kritikk, finnes der i realiteten ingen ytringsfrihet. Enkelt og greit, men likevel meget alvorlig.

Påstanden om at det i dag eksisterer ytringsfrihet i Norge er derved gal. Jeg beklager å måtte si dette, men dere er blitt lurt og blitt holdt for narr.

Tilbake til den pensjonerte høyesterettsadvokat Tore Sverdrup Engelschiøn: Det er altså ikke en gledens dag i dag, men en skammens dag.

Søndagen går mot sin ende, og jeg drar hjem med det håp at jeg har fått satt noen tanker i bevegelse hos våre lesere.