Det er forbudt ved lov å utstede usann autorisasjon, eller på godt norsk; falsk autorisasjon. Forholdet reguleres bl.a. av straffeloven § 120, som lyder:

I mitt tilfelle er det de store mediehusene Trygve Hegnar og A-pressen som har formet folks mening om meg, mens jeg selv ikke har fått den minste anledning til å forsvare meg. Greit nok, synes sikkert noen av dere, helt til dere selv måtte befinne dere på den lovlige voldtektens arena som slaktoffer, hvor du blir strippet for alle rettigheter og ikke gis noen annen funksjon enn å holde deg i live slik at de kan få voldta deg og selge sine blodige detaljer så lenge det finnes tilstrekkelig med skuelystne blodtørstige apatiske lesere som gidder å betale for å lese om saken.

The independence of judges, or perhaps rather, an independent tribunal is not an end in itself, but only a part of the one objective above all; the concept of a fair trial. Without an independent judge/court, one is at best left with a worrying uncertainty whether the parties in a legal dispute have been offered a fair trial or not. The common man’s confidence in a court as well as the court’s legitimacy externally, depends entirely on its independence.

I forbindelse med mine artikler på RettsNorge har jeg fått enkelte henvendelser, hvor noen av leserne har henvendt seg til meg med sine saker og bedt om råd. Felles for alle sakene er at jeg har anbefalt dem om å kontakte Domstoladministrasjonen (DA) med begjæring om innsyn i den gitte dommers embetsed og dommerforsikring.

Vedkommende som det her er snakk om fikk sin sak pådømt av en dommerfullmektig. I og med at dommerfullmektigen er Sorenskriverens protegé, var det viktig å få avklart sorenskriverens legitimitet.

I dag kom DA tilbake med følgende svar: