Kongen i statsråd utsteder falske og ugyldige embetsbrev

Time to read
13 minutes
Read so far

Kongen i statsråd utsteder falske og ugyldige embetsbrev

Wed, 15/02/2012 - 14:03
0 comments

Etter å ha gjennomgått flere embetsutnevnelser kan man slå fast at Kongen i statsråd, eller på folkemunne; statsråd, krenker grunnloven når venner og kjente skal sikres for fremtiden.

Det er forbudt ved lov å utstede usann autorisasjon, eller på godt norsk; falsk autorisasjon. Forholdet reguleres bl.a. av straffeloven § 120, som lyder:

Har en offentlig Tjenestemand i nogen Tjenesten vedkommende Protokol anført Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, eller har han ved Udfærdigelsen af Protokoludskrift, Telegram eller Telefonmeddelelse eller ved Stempling, Merkning eller anden tjenstlig Erklæring, der er afgiven for at tjene som Bevis, anført eller bevidnet Usandhed eller lagt Skjul paa Sandheden, straffes han med Tjenestens Tab eller med Fængsel indtil 3 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt han har handlet i Hensigt at forskaffe sig eller andre en uberettiget Vinding eller at skade nogen.

I forbindelse med vårt (jeg og mine leserers) arbeid med å avdekke Norges systematiske krenkelser av London-traktaten (1949) art. 3, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 6 og SP art 14, har jeg vurdert den formelle saksgang av flere embetsutnevnelser. Resultatet – som er nedslående – viser at det ikke bare er ”dommerne” som til daglig begår straffbare handlinger – ved at de utøver dommerhandlinger, dette til tross for at de nekter å avgi dommerforsikring og derved ikke har hjemmel til å sitte som dommere. Også Kongen i statsråd, eller på folkemunne; statsråd, begår konstitusjonelt rettsstridige handlinger over en lav sko. Embetsutnevnelsene i Norge viser seg nemlig å være i strid med både Grunnloven så vel som embetsedloven og straffeloven.

Dersom en embetsutnevnelse er gjennomført i strid med grunnloven § 21, nærmere bestemt; dersom vedkommende person har blitt beskikket som embetsmann uten først å ha avgitt embetsed, vil den tjenestemann (statsministeren i dette tilfellet, kongen kan ikke regnes med, for han bare sitter der, hellig og uten ansvar, jf grl § 5) som har utnevnt vedkommende, kunne straffes for overtredelse av strl § 120, dette da han er kjent med grunnlovens bestemmelser og likevel lar vedkommende person beskikkes, vel vitende at denne tjenstlig erklæring (bestallingsbrevet) er avgitt for å tjene som bevis (autorisasjon) på embetet. Jeg kommer straks tilbake til både grunnlovens relevante bestemmelser, og hvordan disse er å forstå. Men først litt generell informasjon.

Manglende dommerforsikring – Tilbakeblikk og reaksjoner, samt introduksjon av et nytt verktøy; innsyn i embetsmannens bestalling
Etter at vi har tatt opp temaet omkring manglende dommerforsikringer og embetseder, og den rettslige konsekvens av denne mangel, har leserne virkelig begynt å reagere.

Juristen Marius Reikerås i www.norm-norge.no (nettstedet er lagt ned), kan fortelle at Domstoladministrasjonen (DA) har kontaktet ham og i samtale fortalt at deres kapasitet er sprengt som følge av det store antall innsynssøknader. Nye søknader vil ikke kunne bli behandlet, er omkvedet fra DA. Min første innsynssøknad av 14. januar 2008, hvor jeg ba om innsyn i 45 dommerforsikringer, er – over fire år senere – fremdeles under behandling, og gir meg en viss ide om ”når” jeg kan forvente å få søknaden behandlet. I og med at DA nå har gjemt seg bak en ny stein, Anders Behring Breivik, kan jeg jo nevne at i de 3 ½ årene som hadde gått forut for 22. juli 2011, har ikke DA nevnt med ett ord at embetseder og dommerforsikringer skulle ligge i regjeringskvartalet.

Merk: Følgen av DAs innsynsstopp er at alle pågående saker – hvor en part har bedt om innsyn i dommerens embetsed og dommerforsikring – skal stanses, dette i påvente av at dommeren kan legitimere at han på tidspunktet for oppnevnelsen oppfylte vilkårene for å kunne ta sete som dommer. Jeg anbefaler derfor alle brukere av domstolene, samt tidligere brukere, å søke om innsyn i den gitte dommerens embetsed, dommerforsikring og; her introduserer jeg et nytt verktøy i arbeidet med å avklare embetsmennenes legitimitet – Bestallingsbrev. Sistnevnte dokument er selve autorisasjonen dommeren er gitt for å kunne utøve sitt embete. Men, som dere skal få se, vil denne autorisasjonen være verdiløs for innehaveren dersom utnevnelsen, og derved utstedelsen av bestallingsbrevet, lider av alvorlige formfeil.

Dersom dere alle hadde foretatt denne viktige innsynsøvelsen, ville ikke bare DA kollapse administrativt, men også domstolene. Det er tross alt deres egne rettigheter og forpliktelser som står på spill, og som har blitt eller skal bli prøvet av en tredjemann (dommeren), og da skulle det jo bare mangle om ikke dere skulle gis anledning til å sikre dere mot at personer som ikke er skikket (uavhengig av grunn), håndterer deres saker.

Rune Fardal har på denne siden samlet en del materiale omkring dommerforsikringen, deriblant rettspraksis, relevant korrespondanse mellom offentlige etater, og ikke minst en liste over dommere og deres status mht dommerforsikring. Jeg ønsker i denne forbindelse å gjøre det klart for dem som måtte lure: Selv om dommerforsikring (og embetseden) faktisk er avgitt, må man ikke gi seg før man har fått avklart når den ble avgitt. Dersom forsikringen er avgitt etter at vedkommende har tatt sete som dommer, vil jeg på generelt grunnlag hevde at vedkommendes embete må trekkes tilbake. Man kan nemlig ikke ha tillit til en dommer som for et kortere eller lengre tidsrom har nektet å avgi denne forsikringen. Dommeren vil jo i slike tilfeller være kronisk inhabil, jf dl § 108. Fardals Internet side, www.fagkyndig.com (nettstedet er inaktivt eller lagt ned) er et viktig bidrag i spredningen av informasjon omkring dette viktige tema.

Så, over til dagens tema.

Kongen i statsråds ulovlige utstedelse av embetsbrev med hovedvekt på dommerutnevnelser
Jeg skal nå ta dere med på en tur som i korte trekk skal vise dere hvordan en person rent faktisk blir utnevnt som dommer i Norge i dag, og hvordan utnevnelsen egentlig skal foregå. Som en liten saksopplysning bør dere vite at til tross for at det ikke er nevnt uttrykkelig i grunnloven, er en dommer å anse som en embetsmann, med den beskyttelse grunnloven gir vedkommende.

Jeg lar Innstillingsrådet for dommere selv forklare sitt mandat mht utnevnelser og prosedyre:

”Dommere utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra Innstillingsrådet for dommere som er et eksternt, selvstendig og uavhengig organ.

Innstillingsrådet er det sentrale organ ved dommerutnevnelser og gir innstillinger til alle faste dommer- og domstollederstillinger i alle tre rettsinstanser i de alminnelige domstoler (med unntak for Høyesterettsjustitiarius) og for begge instanser i jordskiftedomstolene.

Innstillingsrådet gir innstilling på tre søkere i prioritert rekkefølge til hver stilling og Kongen forutsettes å utnevne den som er innstilt som nummer en.”

Noe særlig klarere informasjon mht den siste del av prosessen får man ikke, selv ikke etter å ha lest Innstillingsrådets egen redegjørelse for søknadsprosessen her. Det som er interessant for vårt vedkommende, er jo hva skjer med innstillingen etter at den har nådd justisministerens kontor og frem til vedkommende blir utnevnt i statsråd. Jeg kommer straks tilbake til dette, men først en kort oppklaringsrunde sett i lys av Innstillingsrådets redegjørelse.

Det som altså skjer, i mer populære vendinger, er at den som ønsker å bli dommer søker på en utlyst stilling. Innstillingsrådet vurderer deretter alle søkerne og sender – etter å ha bestemt seg for de tre best egnede – deretter sin innstilling til justis- og beredskapsdepartementet, eller hva det nå heter i dag. Justis- og beredskapsministeren tar så med seg innstillingen – dersom regjeringen er enig med Innstillingsrådet – til Kongen i statsråd, hvilket er de møter som foregår hver fredag på slottet til Harald Rex. I Statsråd blir så personen utnevnt som dommer, hvor Harald (konge), Jens (statsminister) og muligens Nina (regjeringsråd) signerer bestallingen (embetsbrevet / beskikkelsesbrevet) og vedkommende er blitt dommer. Dette høres jo tilforlatelig ut, men lite av justisministerens forarbeid og statsrådets utnevning er i tråd med lovverket.

La oss undersøke hva loven sier om vilkår for utnevnelsen av embetsmenn, som jo dommerne er?

Grunnloven § 21:
”Kongen vælger og beskikker, efter at have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militære Embedsmænd. Disse skulle, før Beskikkelse finder Sted, sværge eller, hvis de ved Lov ere fritagne for Edsaflæggelse, høitideligen tilsige Konstitutionen og Kongen Lydighed og Troskab; dog kunne de Embedsmænd der ei ere norske Borgere, ved Lov fritages for denne Pligt.”

En beskikkelse er det samme som en utført bestalling. Å beskikke betyr i realiteten å autorisere. Som man kan se forutsetter paragrafen – mht utnevnelse av embetsmenn – to handlinger med et klart skille mellom disse; 1) Kongen velger, og 2) Kongen beskikker, hvor beskikkelsen ikke skal finne sted før embetsed er avgitt, mottatt og forevist Kongen i statsråd. Som dere kanskje allerede har sett, har skillet mellom å velge og å utnevne/beskikke for lengst blitt visket ut.

Grunnloven § 28:
”Forestillinger om Embeders Besættelse og andre Sager af Vigtighed skulle foredrages i Statsraadet af det Medlem, til hvis Fag de høre, og Sagerne af ham expederes overensstemmende med den, i Statsraadet, fattede Beslutning”

Her redegjøres det for hvilke saker som skal foredras for Kongen i statsråd (deriblant embetsutnevnelser), samt hvem som skal foredra saken og deretter ekspedere Kongens beslutning.

Grunnloven § 31, første pkt:
”Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger skulle, for at blive gyldige, kontrasigneres.”

En beskikkelse av en embetsmann er en slik beslutning. Beslutningens gyldighet er avhengig av statsministerens signatur, eller rettere; hans kontrasignatur. Kontrasignatur betyr enkelt og greit at statsministeren signerer etter Kongen, og derved 1) innestår for at det som det signeres på er i overensstemmelse med den originale protokollerte beslutning,[1] samt at beslutningen er fattet i overensstemmelse med grunnlovens foreskrevne former, og da må man for embetsutnevningens vedkommende bl.a. se hen til grunnloven § 21. Kontrasignaturen er følgelig å anse som en dokumentasjon på at grunnlovens regler er fulgt.

Idet ”profeten” innenfor statsforfatningsrett i Norge gjennom et par-tre generasjoner, Johannes B. Andenæs, ikke har klart å (eller ikke har villet) utvikle noe særlig teori på området for derved å utvikle studentens dybdeforståelse av temaet, har jeg måttet gå bakenfor profeten, igjen. Jeg ordlegger meg slik idet hr.adv. Gunnar Nerdrum – en av mine sensorer (den andre var Clement Endresen) fra det siste sensorkorpset[2] på universitetet, og som oversensurerte min avhandling – i et brev (søk etter Nerdrum i brevet) til Carl August Fleischer ga klart uttrykk for at han aldri gikk bakenfor profeten, noe som selvsagt ga utslag i sensuren av min avhandling da jeg jo nettopp gikk bakenfor et par av de mer kjente profetene i Oslo.

Bredo Morgenstierne skriver i sin ”Lærebok i Den Norske Statsforfatning”, tredje utgave (1926), Bind I, s. 167 flg, følgende om betydningen av kontrasignaturen på eksempelvis bestallinger:

”…grundloven har tillagt kontrasignaturen den betydning, at den utgjør en betingelse for gyldigheten av Kongens beslutninger.

Kontrasignaturens eller medunderskriftens betydning maa da formentlig her være den samme, som hvor et særskilt dokument (bestalling, kgl. proposition o.s.v.) utfærdiges: statsministeren indestaar for optegnelsens eller originaldokumentets overensstemmelse med Kongens beslutning.

Det følger av det forklarte, at kontrasignaturen efter vor fofatning knytter sig til de formelle, ikke til de reelle sider av Kongens beslutning, og særlig – som allerede tidligere berørt – ikke medfører noget andet ansvar for indholdet av Kongens beslutning end det, som alle Kongens raadsmedlemmer har.

Til beslutningens formelle side hører imidlertid ikke bare, at originaldokumentet stemmer med Kongens virkelige beslutning, men ogsaa at denne beslutning er fattet i de av grundloven foreskrevne former. Det er da vistnok best stemmende med grundlovens mening med kontrasignaturen, at denne ogsaa skal indeholde en bevidnelse herom.

En selvstændig betydning faar dog dette ansvar alene ved de originaldokumenter, som har form av en utfærdigelse (embetsbestallinger o.s.v.). Disse dokumenter bærer nemlig selv intet præg av de former, hvori beslutningen er tilblitt, og den utenforstaaende maa derfor i kontrasignaturen kunne se en betryggelse for, at alt i saa henseende er i orden.”

og videre:

”Kontrasignaturen fremtræder nemlig her fortrinsvis som en bekræftelse paa, at disse faktiske oplysninger er overensstemmende med sandheten.”

Morgenstierne redegjør her for kontrasignaturens betydning og hva den reelt innebærer for borgerne; en garanti for gyldigheten av kongens beslutninger; at statsministeren (og kongen) innestår for dokumentets gyldighet; at dokumentet (bestallingen) er blitt til i tråd med grunnlovens regler, hvilket bevitnes med signaturen; samt at signaturen har en vesentlig betydning nettopp for embetsbestallinger.

Virkningen av formfeil avhenger av hvorvidt feilen kan betraktes å være vesentlig eller ikke. En beskikkelse av en embetsmann som finner sted til tross for at det på forhånd ikke er hentet inn embetsed, fremstår utad som en erklæring om at signert embetsed har vært innhentet og har vært fremlagt for Kongen i statsråd. Denne type beskikkelser, som i realiteten er en løgnaktig og falsk erklæring, er i strid med grl § 21, og er å anse som en vesentlig krenkelse av grunnloven. Enhver konge og ethvert medlem av et statsråd vet at det vil være i strid med grunnloven å beskikke embetsmenn dersom det ikke på forhånd er avgitt og blitt fremlagt en embetsed fra vedkommende. I så måte er hele statsrådet forpliktet til å protestere og nedtegne sin mening i protokollen, jf grl § 30, tredje ledd, som lyder:

”Finder noget Medlem af Statsraadet, at Kongens Beslutning er stridende mod Statsformen eller Rigets Love, er det Pligt at gjøre kraftige Forestillinger derimod samt at tilføie sin Mening i Protokollen. Den der ikke saaledes har protesteret, ansees at have været enig med Kongen, og er ansvarlig derfor, saaledes som siden bestemmes, og kan af Storthinget sættes under Tiltale for Rigsretten.”

Jeg lar Frede Castberg i hans ”Norges Statsforfatning I”, tredje utgave (1964), s. 242 flg. si noen ord om konsekvensene av slike konstitusjonelle formfeil:

”Bortsett fra de tilfelle da en vesentlig formfeil beror på en ren inkurie, som kan rettes, må derimot rettsvirkningen av en slik feil være at kongens beslutning blir ugyldig. Da formreglene er gitt til sikring av almene interesser, og ikke bare til beskyttelse av det enkelte, nærmest interesserte rettssubjekt, må ugyldigheten være absolutt, - ikke bare relativ. Det vil si at den kan gjøres gjeldende av alle som har en rettslig interesse av å påberope seg ugyldigheten. Hvis kongen for eksempel har foretatt en embetsutnevnelse eller sanksjonsmeddelelse utenfor statsråd, er beslutningen ugyldig overfor alle og enhver. En lov som er sanksjonert på denne måten, er overhodet ikke kommet gyldig i stand. Og beslutningen kan ikke betraktes som gyldig helt til ugyldigheten blir gjort gjeldende, eller endog til den blir fastslått ved en ny statsakt. Ugyldigheten må anses for å være til stede helt fra først av (ex tunc), ikke først (ex nunc) fra det øyeblikk da den på den ene eller den annen måte blir gjort gjeldende eller blir konstatert.”

Den videre konsekvens av en slik ugyldighet blir vurdert slik av Castberg:

”En beslutning som lider av en vesentlig formfeil, kan, tross ugyldighet medføre ansvar for staten etter folkeretten eller etter erstatningsrettslige grunnsetninger i den interne rett. En ugyldig kongelig beslutning, som faktisk volder en annen stat eller en privatmann skade, kan tenkes å pådra staten erstatningsplikt henholdsvis etter folkerettens eller den interne retts regler.”

Kort sagt så redegjør Castberg for at en embetsutnevnelse (beskikkelse / bestalling / autorisasjon) som er signert av Kongen og kontrasignert av statsministeren, er ugyldig dersom statsråden ikke på forhånd – altså før signering og kontrasignering – har innhentet og deretter fremlagt for Kongen i statsråd en signert embetsed. Formreglene i grunnloven er gitt for å sikre allmennheten, og dersom disse regler skulle være krenket, vil enhver – i vårt tilfelle – bruker av domstolene kunne gjøre ugyldigheten gjeldende. Med andre ord vil enhver part i en rettstvist, eller i tidligere avgjorte rettstvister, være berettiget til å gjøre ugyldigheten gjeldende, dette ved bl.a. å anføre at vedkommende dommers handlinger eller avgjørelser er å regne for nulliteter som følge av at han/hun ikke er embetsmann, dette som en direkte følge av de ovennevnte grunnlovskrenkelsene omkring utnevnelsen av ”dommeren”.

I noen tilfeller har det vist seg at den allerede utnevnte embetsdommer har signert sin embetsed etter bestallingen men likevel før han/hun har tatt sete som dommer. Noen vil da muligens gi uttrykk for at alt da skulle være i orden, noe det selvsagt ikke er. Selv om det tilsynelatende skulle fremstå som en selvfølge, må det altså understrekes at embetseden – i medhold av grl § 21 – skal avgis før beskikkelse finner sted. Det vil si at dersom det blir avgitt en embetsed etter at beskikkelsen har funnet sted, men likevel før vedkommende dommer har tatt sete som dommer, vil avgivelsen på ingen måte avhjelpe den ugyldige statsakten som utnevnelsen er et resultat av. Dommerer og andre embetsmenn som er blitt utnevnt / beskikket før de har avgitt embetsed, er alene av denne grunn åpenbart kjent med at beskikkelsen (dvs; autorisasjonen som embetsmann) er ugyldig, uten rettsvirkning i noen retning. Disse personer er altså på det rene med at de ikke er autorisert på lovlig vis og har følgelig ikke lov å utøve embetet. Den eneste muligheten de har, dersom de har lyst å fortsette som embetsmenn, er at statsakten (beskikkelsen/bestallingen) blir foretatt på ny, om dette da overhodet er mulig eller ønskelig.

Embedsedloven § 3:
”Ved utnevnelse i embete må ed eller forsikring etter Grunnloven § 21 være gitt før embetsbrev blir utferdiget og før vedkommende tiltrer embetet. Dersom ed eller forsikring ikke er gitt innen en frist som departementet fastsetter, faller utnevnelsen bort.”

Grunnloven er fra 16. mai 1814 mens embetsedloven er fra 1981. Som dere kan se, forutsetter lovgiver at det fremdeles skal være et skille, eller for å si det mer presist; at det med nødvendighet skal være et tidsopphold mellom valget av dommeren og utnevnelsen/beskikkelsen. Dette ser vi klart ved at det i både grl § 21 og i embetsedloven § 3 kreves – før utnevnelse, men etter valget – at vedkommende først må avgi ed, og at Kongen i Statsråd følgelig må ha mottatt eden før bestallingen / beskikkelsen / utnevnelsen foretas. Her syndes det stort på slottet. Det synes nemlig å være fast praksis at kongen og statsministeren beskikker vedkommende dommer uten ha sett, enn mindre krevd embetsed av vedkommende fremtidige dommer.

Mht landets dommere peker alt i retning av at de aller fleste embetsutnevnelser i så måte er ugyldige. Konsekvensen for landets regjering er mildt sagt uoversiktlig og meget dramatisk. Det er nemlig ikke mulig å slå en strek over alt det gale som har skjedd på slottet i Oslo og si at; vel, det var nå som rakkeren, men alle må jo forstå at disse ”dommerne” jo er embetsmenn, selv om vi ikke har brydd oss med å følge grunnloven.

Det finnes bare en mulighet for å rette opp i en absolutt ugyldighet, og det er å erstatte den skade handlingen har påført skadelidte. Den mislykkede statsakten – som jo en slik embetsutnevnelse er – kan ikke gjøres på ny for den tid som allerede har gått.

La meg så gå litt videre og vise dere hva forarbeidene mht utnevnelse av dommere sier:

NOU 1999:19 (Domstolene i samfunnet) 7.2 regler for utnevnelse:
”I tillegg til en dommerforsikring som alle dommere skal avgi etter domstolloven § 60, må dommere avlegge den samme embetsed/forsikring etter Grunnloven § 21 som andre embetsmenn. Før eden/forsikringen er avlagt, mottar ikke dommeren det bestallingsbrev som beskikker henne eller ham til tjeneste i embetet. Eden/forsikringen går ut på at man skal tilsi konstitusjonen og Kongen lydighet og troskap, se også kapittel 10.”

Konklusjon:
Av det som er gjennomgått ovenfor følger det at en person, etter å ha blitt valgt av justisministeren, skal kontaktes for å avgi embetsed.[3] Deretter skal justisministeren ta med seg embetseden, samt innstillingen, til Kongen i statsråd, hvor saken forelegges i medhold av grl §§ 21, 28, 30 og 31.

Det er altså først etter at eden (eller forsikringen, for dem som ikke er religiøse) er avgitt, at Kongen i statsråd kan beskikke vedkommende embetsmann. Her syndes det altså stort. De fleste dommere, viser det seg, har fått sin beskikkelse/bestalling før de har avgitt sin embetsed. De har deretter – på rettsstridig og straffbart vis, jf strl § 120 – tatt sete som dommer, hvor bare et fåtall noe tid senere har avgitt sin embetsed, hvilket – som nevnt ovenfor – ikke reparerer den ugyldige statsakt. Dommerforsikring, viser det seg, har de aller fleste nektet å avgi overhodet. Sett i lys av dette er det jo et under at ikke det norske rettsvesenet har kollapset for lengst. Det eneste som holder dette vesenet oppe må vel være den frykt dommerne utøver mot parter og advokater, hvilket synes å ha vært tilstrekkelig til å skremme vettet av de aller fleste våpendragere i Norge.

Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres
Jeg skal avslutningsvis gi dere et eksempel på hvordan en embetsutnevnelse ikke skal foregå. Eksempelet bekrefter at Kongen i statsråd bryter grunnloven, at dette gjøres bevisst og at handlingen følgelig er straffbar, jf strl § 120. Jeg ser bevisst bort fra riksrettsinstituttet i denne artikkelen, dette da instituttet i dag kun fungerer som en beskyttelse av rikets høyeste tjenere og en buffer mot plagsomme borgere.

4. februar 2000 ble advokat Arve Rosvold Alver i Kongen i statsråd utnevnt som dommer og embetsmann. Dere finner bestallingen her, og som dere ser så har kongen signert og statsministeren kontrasignert. Gjennom ett enkelt dokument – Alvers embetsed, datert 26. juni 2000 – kan vi slå fast og dokumentere at utnevnelsen er i strid med grunnloven § 21 og derved er ugyldig i et slikt omfang som Castberg nevner ovenfor. Embetseden i seg selv vil aldri kunne avhjelpe en feilaktig statsakt, som jo denne utnevnelsen er. For øvrig må man vel tolke grunnloven § 21 dithen at man ikke står overfor en embetsed i grunnlovens forstand, dersom den er signert etter beskikkelsen.

Hvor står vi da? Eller kanskje bedre; Hvor står regjeringen nå? Jo, den står overfor det uoverskuelige problem at ingen av Alvers handlinger er gyldige. Hans embete har aldri eksistert, og hans handlinger aktiverer følgelig erstatningsvar, på lik linje med regjeringens krenkelser av grunnloven. Problemet blir om enn enda større når vi i dag vet at brorparten av Norges dommere har nektet å avgi både embetsed og dommerforsikring.

Som en liten kuriositet kan det nevnes at Arve Rosvold Alver har nektet å avgi dommerforsikring, jf dl § 60, og er alene av denne grunn ikke dommer.

Løsninger?
Ja, jeg har enkelte gode løsninger – for borgerne – men det får jeg komme tilbake til i en senere artikkel. Uansett; fall ikke for fristelsen til å tenke med Jens Stoltenberg: Greit nok, men konsekvensene er så altomfattende og dramatiske at vi har ikke annet valg enn å godta tilstanden slik den er. En slik tanke vil være å forråde ditt land og din konstitusjon.

 

Herman J Berge
Luxembourg