• Stortingslokket

"Stortingslokket" - Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite

Time to read
12 minutes
Read so far

"Stortingslokket" - Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite

Sun, 25/07/1999 - 16:20
Posted in:
0 comments

Bl.a. er følgende personer omtalt i artikkelen:

Einar og Amelia Riis Familien som av staten ble frastjålet sin arv på en halv milliard 1999 kr
Kristoffer Olsen sn Reder og far til Amelia
Kristoffer Olsen jr Redersønn av Kristoffer Olsen sn, og bror av Amelia
Hilmar Reksten I sin tid, verdens største reder
Fred. Olsen Reder og eier av Akers Mek.; AP's Gullkalv, og ikke minst; kanskje Rekstens bitreste fiende
Erling Børresen Direktør i Norges Bank, Per Steinas nærmeste overordnede
Einar Magnussen Tidligere handelsminister, hentet inn fra Norges Bank for å styre Reksten-saken
Per Steina Tidligere kontorsjef i Norges Bank
Otto Norland Bror av Andreas Norland fra VG, Adresseavisen, Aftenposten m.fl. Direktør i Hambros Bank og bestyrer av Rekstens ulovlige utenlandsformue. Kjernekompis av Erling Børresen i Norges Bank.
Harald Arnkværn Tidligere juridisk sjef i DnC, nå styreformann i Kredittkassen
Erling Naper Tidligere direktør i DnC, nå adm.dir. i Garantiinstitutt for eksportkreditt
Ole Lund Styreformann i Statoil og tidligere direktør og adm.dir. i Olsen &Ugelstad
Haakon Stang-Lund Kristoffer Olsens prosessfullmektig. Har sitt daglige virke i advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co
Per Kleppe Tidligere finansminister
Rolv Ryssdal Tidligere høyesterettsjustitiarius, dommer og president i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og leder av en av granskningskommisjonene som har strødd sand foran Reksten-Riis - saken
Petter Thomassen Tidligere leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite
Jørgen Kosmo Leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite
Johan C. Løken Tidligere stortingsrepr. og saksordfører i Rekstensaken. Nå i Norges Rederiforbund

 

 

Kontrollkomiteens "feilaktige" spørsmålsstilling

I NRK's "Alltid nyheter", 5 juli 1999, uttaler tidligere leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Petter Thomassen, at man muligens stilte spørsmålene feilaktig under granskingen i Furre/POT-saken.

Feilaktig spørsmålstilling er mer regelen enn unntaket når Stortinget skal undersøke alvorlige forhold, et inntrykk denne artikkelen vil forsterke.

Riis-Rektsten - saken
Under Stortingets og Regjeringens redningsaksjon av skipsreder Hilmar Reksten - i tidsrommet sensommeren 1974 og frem til høsten 1975 - sørget disse nevnte statsmakter for å tiltvinge seg Amelia Riis' arv.

Amelia Riis var datter av skipsreder Kristoffer Olsen, i rederiet Olsen & Ugelstad. Olsen døde i 1948, og moren ble sittende i uskifte frem til sin død i mai 1970, og dermed gikk boet over til offentlig skifte.

I en arveutløsningsavtale mellom Amelia og hennes bror, Kristoffer Olsen jr. som nå hadde "overtatt" rettighetene etter sin far, skulle Amelia få bulkskipet SOGNEFJELL på 37.000 tdw som et endelig arveoppgjør, for henne verdsatt til noe under 100 mill. kr., eller ca 1/2 milliard kroner omregnet til dagens kurs. Da Kristoffer Olsen misligholdt denne avtalen, som ble undertegnet den 5 april 1974 - derav navnet "Påske-avtalen" -, ble det av Riis krevet voldgift over spørsmålet om hvor mye Kristoffer Olsen, som følge av avtalebruddet, skulle betale i erstatning

Press fra regjeringen
Under press fra finansminister Per Kleppe og Handelsminister Einar Magnussen antas det at voldgiftsdommerne ble tvunget til avsi en domskonklusjon - "Null and Void" - som det ikke var reist påstand om. Den enkle tvist om hvor mye familien Riis var berettiget i erstatning, ble altså trikset over til spørsmålet ingen hadde reist; hvorvidt påske-avtalen i det hele tatt eksisterte. Og dommerne kom altså frem til det amerikanske uttrykket; null and void, dvs, avtalen var dømt ikke-eksisterende, uten rettslig virkning, og man hadde i regelen dømt Amelia Riis arveløs. Dette trikset kommer jeg tilbake til like nedenfor.

Rekstenkonkurs - uønsket
Grunnen til dette presset fra regjeringen var i korte trekk at DnC våren 1975 var i ferd med å slå Hilmar Reksten konkurs, noe Norge på det tidspunkt ikke hadde råd til.

DnC hadde i forbindelse med finansieringen av Olsen & Ugelstads tankskip T/T FALKEFJELL fått tiltransportert seg hyrekravet Olsen & Ugelstad hadde på Hilmar Reksten, som delvis sikkerhet for det lån DnC hadde ytet på T/T FALKEFJELL, som Reksten nå leiet. Hyren gikk altså fra Reksten og direkte til DnC. DnC trakk så fra den summen som skulle gå til nedbetaling av Falkefjell-lånet, det overskytende gikk til Olsen & Ugelstad.

Pga oljekrisen sluttet Rekstens norske selskaper allerede i august 1974 å betale på denne hyren, men han fortsatte å betale delvis hyre fra sine utenlandske selskaper; ARRAN og CALPURNIA frem til våren 1975. Hyrekravet var en uprioritert fordring. I tillegg var ikke Olsen & Ugelstad helt sikker på hvem de hadde inngått denne certepartiavtalen med ! Var det Reksten personlig, eller var det ett av hans norske selskaper, ja, nåværende styreformann i Statoil, den gang adm.dir. i Olsen & Ugelstad, Ole Lund, var meget usikker på dette spørsmål.

Dermed var DnC og Olsen & Ugelstad nå på hugget for å fortest mulig få en løsning; enten Reksten-konkurs med etterfølgende dividende-utbetaling, hvilket kunne ta flere tiår, eller annen erstatning for tapt hyre. DnC ble av staten nektet å gå på Reksten. Altså ingen konkurs. I stedet skulle DnC få erstatning. De skulle få skipet SOGNEFJELL som Amelia eide. Amelia som bodde i Roma, visste intet om Regjeringens planer.

På ett eller annet tidspunkt før den planlagte voldgiftsdommen skulle avsies, og som i utgangspunktet skulle fastsette hvor mye Amelia Riis skulle få i erstatning, får Dnc ordre fra Norges Bank om å ikke gå på Reksten, men i stedet ta skipet SOGNEFJELL som vitterlig var overdratt til Amelia Riis. DnC visste om arveutløsningsavtalen, og at skipet ikke lenger var eiet av Olsen & Ugelstad, men fulgte Norges Banks krav, noe også voldgiftsdommerne gjorde.

Erling Naper og Harald Arnkværn: Rettsstridig handling - so what!
I et notat, av 25 april 1975, fra Erling Naper, tidligere direktør i DnC, nå adm.dir. i GIEK, kan man lese følgende om denne panteepisoden: "…det er vel ikke tvilsomt at rederiet ved denne pantsettelsen foretar en muligens rettsstridig handling mot fru Riis, men dette får så være gjenstand for en erstatningssak fra hennes side mot rederiet."

GIEK - direktøren, Naper glemmer helt å nevne at DnC's handling er vel så straffbar som rederiets. Nåværende styreformann i Kredittkassen, den gang juridisk sjef i DnC, Harald Arnkværn, godkjente, etter "en grundig juridisk vurdering", å rappe skipet fra Amelia Riis.

Amelia's skjebne beseglet
DnC sørget altså for å ta pant i det skipet som etter 5 april-avtalen, og etter rederiets egne påstander for voldgiftsretten, skulle leveres til Amelia Riis, to dager før voldgiftsdommen falt, noe de selvfølgelig ikke hadde rett til, om noen nå skulle falle i tvil.

Dermed hadde DnC fått sin sikkerhet, og det var ikke nødvendig å gå på Reksten.

Voldgiftsdommerne på sin side hadde i oppgave å ikke avgjøre saken i Amelia's favør. Skipet var jo pantsatt, og kunne plutselig ikke leveres. Derav denne "null and void" - dommen, og slik sett hadde man dermed sikret seg mot eventuelle rettslige skritt fra Amelia Riis' side. Hun hadde jo tilsynelatende intet å bygge sin rett på lenger.

I en rettssak i 1995 glapp dette ut av hr.adv. Haakon Stang-Lund; "I det øyeblikk voldgiftsdommerne tok saken opp til doms, var Amelia Riis' skjebne beseglet." Vi forstår i dag hva det ligger i dette. Hun var dømt rettsløs, noe også hennes tidligere prosessfullmektig senere har uttalt.

Riis-Reksten - saken for Stortinget 1993
Den 11 mars 1993, under Petter Thomassens "regjeringstid", stillte saksordfører i Rekstensaken, Johan C. Løken, følgende spørsmål til Per Steina, tidligere direktør i Norges Bank:

"Komiteen ønsker å få avklart hvorvidt De står fast på hele den forklaring De ga til granskingskomisjonen, eller om De mener det er behov for å endre eller tilføye noe til denne forklaring."

Som vi skal se, så er Stortingets spørsmålsstilling avgjørende for svaret, hvor det faktiske forhold med alle midler søkes skjult.

Ble ikke spurt om SOGNEFJELL
Steina var i 1986 blitt avhørt av tidligere høyesterettsjustitiarius, og dommer/president i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg, nå avdøde Rolv Ryssdal. Avhøret er manipulert, hvor bl.a. kompromitterende opplysninger om forholdet mellom Erling Børresen i Norges Bank, og Otto Norland i Hambros Bank, ble radert bort fra originalavhøret. Steina ble ikke spurt om hans eller Norges Banks forhold til Amelia Riis, tyveriet av hennes arv, eller om hvor DnC plutselig fikk $12 millioner fra, hvorfor DnC ikke krevde Reksten konkurs, eller hvorfor Norges Bank hadde jobbet for å holde Reksten flytende.

Naturlig nok; så lenge man skal legge lokk over en sak, så passer det seg ikke å spørre om sentrale momenter som kan bringe på det rene hva som virkelig skjedde. Det som er ille i så henseende er at Stortinget har brukt millioner av kroner på å lure det norske folk, ved at man opprettet to granskingskommisjoner, hvor begge kommisjonene i beste AP-ånd med all makt har søkt å holde skjult sannheten rundt Reksten, Fred. Olsen, Aker, Norges økonomiske situasjon, tverrpolitiske vedtak, Norway Scheme, regjeringens overgrep mot familien Riis, regjeringens bruk av falske fullmakter overfor låneinstitusjoner i utlandet i strid med Stortingsvedtak osv.

Å bringe frem forhold som tydelig er holdt lokk over av granskingskommisjonene, er beklageligvis lettere enn finne positive trekk ved kommisjonenes arbeid. Ja, etter å ha gått igjennom arkivene til Ryssdalkommisjonen, får en inntrykk av at man ikke gransket en sak, men derimot skapte en ny gitt virkelighet.

Jeg må minne om at granskingskommisjonens medlemmer, foruten president Rolv Ryssdal, var: Høyesterettsdommer Karin Bruzelius, Høyesterettsdommer Liv Gjølstad, professor Preben Munthe samt professor Gerhard Stoltz.

Behov for å redde Reksten
Våren 1992 forhandlet finansdepartementet med familien Riis om en løsning, en forhandling regjeringsadvokaten i dag av en eller annen merkelig grunn nekter har funnet sted. I denne forbindelse hentet man inn opplysninger fra Per Steina. Den 8 mai 1992 skriver derfor Steina til Einar Riis og forteller at det høsten 1974 fremkom et behov for å redde Reksten av hensyn til konsekvensene en evt konkurs ville ha for Akers, Låneinstituttene og andre deler av norsk finans- og skipsfartsinteresser. Dette forholdet ble under Ryssdal-avhørene naturlig nok holdt lokk over.

Riksadvokat Dorenfeldt; Spark han til Gjøvik
Videre kunne Steina fortelle at Norges Banks Bertel Bühring Dehli, som virkelig "jaktet" på Fred. Olsens og Rekstens formuer, ble avsatt sommeren 1974 og flyttet til "nyoppnevnt" direktørstilling på Gjøvik. Den lite kjente riksadvokat Dorenfeldt, ble rådspurt om hvordan Norges Bank kunne "fikse" dette med Dehli. Dorenfeldt maktet noen ganger ikke helt å skille mellom rett og galt, og dermed fikk altså Norges Banks direktør Getz Wold klarsignal av Dorenfeldt til å "sparke" Dehli et stykke nordover.

SOGNEFJELL - likviditetstilskudd til Reksten
Endelig uttaler Steina i sitt brev at han selv var blitt orientert om at Børresen hadde hatt samtaler med både DnC's representanter og Otto Norland i Hambros Bank om "fristillelsen" av Amelia Riis' skip, SOGNEFJELL, for likviditetstilskudd til Reksten-systemet.

Presiseringen
Etter dette brev, ble Steina bedt av forhandlingsleder Peder Bergh i finansdepartementet om å presisere nærmere sine siste uttalelser. Presiseringen kom i et brev av 3 juli 1992. I presiseringen står det følgende:

Jeg henviser til konferansen i Finansdepartemtentet der direktør Peder Bergh ba om en presisering av siste avsnitt i mitt brev av 08.05.92 til Amelia Riis' ektefelle Einar Riis.

I tillegg til det som uttales i avsnittet fra min side, presiseres at Børresen og Norland oppfordret DnC's representant til å ta skipet SOGNEFJELL til dekning av DnC's hyrekrav på Reksten. Derved kunne Reksten i stedet betale sitt avdrag på Palmerstonlånet og unngå den varslede konkurs slik Norges Bank ønsket og arbeidet for.

Alt tyder på at kravet kom fra regjeringen
Ordene taler for seg, Norges Bank driver ikke rundt på egen hånd, selv om det kan se slik ut av og til. Det er ikke tvil om at Norges Bank var delaktig i tyveriet av SOGNEFJELL, men Børresen kunne ikke ta disse avgjørelsene, med sine enorme konsekvenser for et enkeltmenneske, på egenhånd. Kravet om å ta Amelia's formue, kom fra regjeringen. Vi vet fra før at Per Kleppe presset hardt på, både nasjonalt og internasjonalt, for å redde Reksten. Og skal et aldeles fullstendig insolvent selskap absolutt holdes flytende, så må man ha ubetinget full kontroll over alle kreditorene. Én kreditor er som kjent tilstrekkelig til å velte lasset.

Riis-saken, som en del av Reksten-saken, skulle tas opp i Stortinget den 19 mai 1993. Innen den tid ser det ut for at Stortinget arbeidet meget hardt for å skjule sannheten om Regjeringen og Stortingets deltakelse i redningsaksjonen av Reksten, og tyveriet - som Carl I. Hagen kaller det - av Amelia's formue.

Johan C. Løken
Saksordfører Løken, som nå sitter i Norges Rederiforbund, var i besittelse av disse nevnte brev. I stedet for å kreve gransking av Riis-saken, skriver, som nevnt ovenfor, Løken et meningsløst brev til Per Steina den 11 mars 1993. I tillegg til det spørsmål som nevnes ovenfor - om Steina ønsket å stå fast på sin forklaring gitt til Ryssdal, eller om han ønsket å endre eller tilføye noe - bemerker Løken at Finanskomiteen vil være interessert i å bli delaktig i "…nye opplysninger eller vurderinger som for øvrig kan kaste nytt lys over saken, sammenholdt med Ryssdal-kommisjonens rapport…Dette gjelder også Norges Banks befatning med omstendighetene rundt eierskiftet for skipet "MS SOGNEFJELL" i 1975."

Hva er en presisering?
Mitt spørsmål i første omgang blir; hvor store krav skal man stille til en stortingspolitikers evne til å forstå skreven tekst? I dette tilfellet må det være på sin plass å stille et så vidt arrogant spørsmål, for selv den av oss med middelmådige åndsevner vil uten særlige vansker klare å forstå hva Steina i sin presisering sier. Norges Bank var blitt oppfordret til å stjele et formuesgode, en arv, fra et intetanende menneske. Det må da være klart nok ! …men vi vet alle sammen at det her i det hele tatt ikke dreier seg om en politikers evne til å forstå sammenhengende bokstaver. Her er det spørsmål om hvordan holde skjult en sannhet som holder på å sprekke. Slik sett blir alt forståelig, også Thomassens "feilaktige" spørsmål i Furre-saken.

God-dag-mann
Løken sender altså av gårde nevnte brev til Steina. Steina for sin del har uttalt at brevet fordret et godag-mann-økseskaft-svar, hvilket komiteen fikk. Steina svarte at:

"…slik jeg ser saken er det ikke noen spesiell motstrid mellom de uttalelser jeg er kommet med i brevs form til Riis/Engelschiøn og min forklaring for kommisjonen."

Dermed kunne Stortingets finanskomite si, til tross for graverende "nye" opplysninger, at det ikke var tilføyet noe nytt i Riis-saken, og at man dermed kunne lukke saken for denne gang. Jeg må få understreke at under avhøret for Ryssdalkommisjonen, ble verken Amelia Riis eller SOGNEFJELL nevnt med et ord, dermed har jo Steina rett i at det ikke er noen motstrid i hva han sa under avhøret, i forhold til det han skrev i brevene sine til Riis. Men dette legitimerer ikke Løkens forståelse av Steinas brev av 11 mars dithen at det ikke er kommet frem nye opplysninger.

Etter å ha lest tre store granskingsrapporter, vil jeg driste meg til den påstand at norske granskingskommisjoner søker etter et på forhånd ønsket resultat, ikke nødvendigvis etter sannheten. Det er dette som får personligheter som Thomassen, Løken og Ryssdal til å spørre så passende "feilaktig" som de gjør når den dårlige lukten begynner å sive ut av det etter hvert så bulkete lokket.

Kontrollkomiteen sitter på "Stortingslokket"
Saken er meget alvorlig. Løken har helt klart gjort seg skyldig i meget grove brudd på sine konstitusjonelle plikter. Slike alvorlige opplysninger - at Regjeringen eller sågar Stortinget har vært delaktig i grove økonomiske forbrytelser i form av et tyveri av enorm arv fra et enkeltmenneske, og en hemmeligholdelse av dette forhold - kan ikke feies under teppet. Det er en selvfølge at man med slike opplysninger, er tvunget til å granske saken nærmere. I stedet sitter altså en hel gjeng med politikere oppå "Stortingslokket."

Viser det seg at finanskomiteen har holdt tilbake opplysniger, deriblant presiseringen av 3 juli 1992, for resten av Stortinget, vil dette måtte få alvorlige konsekvenser for dem som kjente til eller hadde tilgang til denne informasjon.

Den 17 juni skriver kontroll- og konstitusjonskomiteens formann til meg. Han forteller i brevet at alt dette er kjent for kontrollkomiteen, og at man av den grunn ikke ! finner grunnlag for å følge opp min henvendelse ytterligere. Det aller alvorligste i Jørgen Kosmos brev er at han uten blygsel kan presisere at "… når det gjelder fremtidige ekspedisjoner til komiteen vil disse bli returnert umiddelbart uten videre behandling i komiteen." Uthevet her.

Riksrettsansvar
Kosmo understreker altså at verken han eller kontroll- og konstitusjonskomiteen for fremtiden vil ta imot graverende opplysninger om regjeringens og Stortingets forhold mht redningen av Reksten, og tyveriet av SOGNEFJELL.

I et av mine brev til Stortinget har jeg bl.a. brakt på det rene at Handelsminister Einar Magnussen forfalsket en fullmakt til å ta opp lån i utlandet på rundt 300 mill. kr. Fullmakten hadde falt bort i og med at Magnussen i april 1975 hadde fått samtykke av Stortinget til å ta opp lån og garantere for lån i størrelsesorden 5 milliarder kroner, for å avhjelpe shippingkrisen. Til tross for dette, og i motstrid med Stortingets samtykke, går likevel Magnussen ut og bruker den ikke-eksisterende fullmakt. Dette mener Kosmo at det ikke bør reageres mot; at en statsråd forfalsker og benytter en forfalsket fullmakt overfor utenlandske lånegivere. Give me a brake.

Jeg hadde skjønt Kosmo's uttalelse i dette brevet dersom uttalelsen hadde falt under en hektisk lek i barneskolen - "jeg vil ikke leke mer med deg" - men å høre dette fra en kontrollkomite, er intet mindre enn hoderystende, ja, det gir jo uttrykk for at et meget dødelig virus romsterer fritt og uhemmet rundt i demokratiets høyborg.

For stor for Stortinget
Med tanke på at Thomassen den gang i 1993 flere ganger har uttalt at Riis-saken var "for stor" for Stortinget, gir det dog en viss forståelse at Kosmo nå ikke ønsker å befatte seg med saken. For så vidt er dette greit nok, dersom det fortest mulig blir reist ansvarlighetssak - riksrettssak - mot vedkommende.

At en sak er for liten for Stortinget kan for så vidt forsvares, men hva gjør man når Stortinget hevder at saken er for stor? I Norge har vi ikke noe organ som sitter over Stortinget som kan ta seg av forhold Stortinget mener er for "store". Hvem skal da ta seg av en slik graverende sak? En sak hvor overgrepet mot et enkeltmenneske, med statlig velsignelse og deltakelse, er blitt iverksatt, gjennomført og holdt skjult, kan aldri bli for stor for Stortinget. Er det noen saker i Norge i dag som bør få en verdig, rettferdig løsning, så er det Riis-saken.

Intet nytt for Stortinget
Vi må legge til grunn det som Kosmo skriver i brevet, at intet er nytt; altså at alt har vært kjent for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Et spørsmål man kan stille seg er; hvor lenge har han, evt kontroll- og konstitusjonskomiteen visst om disse forhold? Det neste spørsmålet blir; kan man reise riksrettssak mot Kosmo m.fl. begrunnet i at han ikke har opplyst Stortinget om det han vet, samt at han ikke vil gjøre noe med saken? Til det siste spørsmålet må man kunne gi et klart, ja.

Det kan ikke understrekes sterkt nok at dersom et medlem av Stortinget får en slik sak, eller slike opplysninger i hendene, vil en fortielse, eller unnlatelse av å handle, være straffbar. Jf bl.a ansvarlighetsloven av 5 februar 1932 nr 1 §13.Eneste muligheten for å vurdere om det foreligger ansvar og straff for handlinger eller unnlatelser i Riis-Reksten - saken, er gjennom en grundig gransking, og en derpå evt nødvendig riksrettssak.

Denne gangen bør vel en granskingskommisjon være sammensatt av ikke bare systemlojale jurister, men også av utenlandsk ekspertise, da troverdigheten dessverre må sies å være oppbrukt etter Stensrud- og Ryssdalkommisjonenes granskingsrapporter.

Internal banner image(s)