NARREN – REGIMETS JACKASS

Time to read
5 minutes
Read so far

NARREN – REGIMETS JACKASS

Fri, 23/08/2013 - 23:40
Posted in:
0 comments

Jeg er mektig imponert over graden av dumskap og inkompetanse blant landets Stortingsrepresentanter. Dagens artikkel i VG om Frp og deres utsendte narr, Anders Anundsen, og hvordan han med en svær tang løper gatelangs i narrens drakt, føyer seg inn i rekken av idioti fra den kanten.

Her har altså VG, Frp og denne Anundsen – som visstnok også skal være jurist – brukt hundrevis av arbeidstimer på å tråle landets lokale politivedtekter for deretter å gjøre et valgstunt ut av antikverte og til tider latterlige bestemmelser, bestemmelser som ikke skader noen. Det Anundsen ikke sier, er at han over en årrekke er blitt bedt om å engasjere seg i virkelige og meget alvorlige lovsaker, saker som faktisk ødelegger både land og folk, og som har åpnet dørene på fullt gap for korrupsjon innen det norske rettsvesen.

VG har sittert Anundsen på følgende:

”Det er ikke bra at folk ler av regler vi har. Fokuset i Norge har vært å lage nye regler i stedet for å oppheve de gamle. Det gjør at vi får en regeljungel, mer byråkrati og mindre respekt for de reglene som faktisk betyr noe, sier han.”

Dette er bare tull! Det som skaper mindre respekt for reglene og forvalterne av disse reglene, er ikke at vi har regler som er utgått på dato, men at vi har fullgode regler som ikke blir etterfulgt eller etterlevd av dem som er satt til å forvalte reglene; dommerne. Man skal faktisk lete lenge etter å finne en rettsavgjørelse hvor dommerne faktisk har fulgt reglene for hvordan en prosess skal gjennomføres, hva juristene kaller prosessregler (tvisteloven, domstolloven, tvangsfullbyrdelsesloven m.fl. er eksempler på slike spilleregler). Hva er så årsaken til denne misere? Jo, det eksisterer ingen reell kontroll på hva dommerne driver med, deriblant hvordan dommerne etterlever lovene de er satt til å forvalte. Det samme problemet har vi blant advokatene.

Anundsen har i flere år vært kjent med at vi i Norge har en lov som sier at en dommer – før han første gang tar sete som dommer – skal avgi dommerforsikring. Dette står å lese i domstolloven § 60 og er en helt sentral del i autoriseringen av en dommer. Loven er ikke vanskelig å forstå, ei heller er den vanskelig å etterleve. Det har likevel vist seg at så godt som ingen av de over 800 dommerne vi har i Norge har avgitt denne forsikring.

En dommer som ikke selv har avgitt forsikring, er ikke autorisert til å sitte i embetet. Han kan altså ikke utøve den dommertjenesten han er satt til å utøve. Mer presist; han kan ikke utøve dommerhandlinger. En taxisjåfør som ikke har autorisasjon, vil ikke kunne utøve sitt tiltenkte yrke. Dette er enkelt å forstå. Det følger av dette at en slik uautorisert dommer selvsagt ikke kan motta forsikringer fra parter, vitner eller meddommere. Av dette følger det at det er tusener på tusener av ”dommere” som i strid med lov har sittet og dømt i landets domstoler, at ingen av parts- og vitneavhørene er gitt under forsikring, at ingen av de sakkyndiges uttalelser er gitt under forsikring osv., og da kan dere jo selv tenke dere konsekvensene for de talløse rettsavgjørelser som lider under dette regimet.

Dersom en domstol er satt med en dommer som ikke er autorisert, eksempelvis at han ikke har avgitt embetsed, er drita full, neddopet, psykotisk, gift med en av partene eller ikke har avgitt dommerforsikring, så vil avgjørelsen være ugyldig. Denne regelen finner man under overflaten av tvisteloven § 29-21, annet ledd, bokstav a, og man har i et slikt tilfelle da krav på å få saken prøvet på ny. Heller ikke denne bestemmelsen er vanskelig å forstå, ei heller er den vanskelig å etterleve. Problemet er dog at ingen av Norges dommere ønsker følge disse to bestemmelsene; altså at en dommer må være autorisert før han kan ta sete, og at en avgjørelse er ugyldig dersom den er blitt behandlet av en uautorisert dommer.

Hvordan er det så mulig at landets domstoler kan være besatt av dommere som ikke er autorisert? Svaret finner vi i gammel sosialdemokratisk tradisjon (makta rår og går det så går det), mangelfulle rutiner ved ansettelse, og – igjen – fullstendig mangel på kontroll.

I fjor sommer behandlet Høyesterett en sak hvor nettopp dette spørsmålet var oppe, Flexiped-saken. Spørsmålet som Høyesterett mer konkret skulle prøve og deretter avgjøre, var hvorvidt en avgjørelse som var behandlet av en ikke-autorisert dommer (altså én dommer uten dommerforsikring) var ugyldig og derfor skulle prøves på ny. I stedet for å avgjøre saken på dette spørsmålet, la Høyesterett til grunn – uten så mye som ett fnugg av bevis – at dommeren helt sikkert må ha avgitt forsikring, dette til tross for at forsikringen ikke eksisterer samt at dommeren selv ikke hadde noen formening om han virkelig hadde avgitt forsikring eller ikke. For et land, dere, og for en domstol denne høyesterettten er!

Høyesterett la derfor til grunn – i Flexiped-saken – at dommeren virkelig hadde avgitt forsikring, og man kan dermed si at spørsmålet omkring konsekvensene ved manglende forsikring ikke toppet seg. Høyesterett fant likevel ut at de ville etterkomme Domstoladministrasjonens og regjeringens ønske om bistand til å få løst deres uløselige problem – nemlig at omtrent 800 dommere i landets domstoler ikke er autorisert – og så kom Høyesterett med et obiter dictum (kort og greit en uttalelse i forbifarten), og fant at domstolloven § 60 ikke krever at dommerer skal avgi forsikring (selv om det altså står å lese det motsatte i loven), og at den manglende autorisasjonen som foreligger når dommeren ikke har avgitt forsikring ikke kan føre til ugyldighet, hvilket er det motsatte av hva det står å lese i tvisteloven § 29-21, annet ledd, bokstav a. De dommerne som har avgitt denne avgjørelsen skal for all fremtid fratas retten til å arbeide innen lov og rett, og må for Guds skyld ikke inneha stillinger hvor de kommer i kontakt med andre mennesker. Jeg anbefaler en gjennomlesing av min vurdering av Flexiped-saken.

I stedet for å følge den enkle lovgivningen som jeg har vist til ovenfor, gjorde altså Høyesterett kort prosess, fjernet bevisreglene i tvisteloven, opphevet tvisteloven § 29-21 og domstolloven § 60, og slo deretter fast at en dommer er autorisert selv om han ikke er autorisert, og at en rettsavgjørelse som måtte være behandlet av en uautorisert dommer, er like god som noen annen avgjørelse, og så var man ferdig med den saken. For den som fremdeles skulle være i tvil: Dette er ikke juss, men rent maktmisbruk. Høyesterett er selvsagt ikke så inkompetent som avgjørelsen gir uttrykk for. Høyesteretts handlinger – og resultat – er tvert imot et direkte resultat av regjeringens instruks til Høyesterett. Høyesteretts avgjørelse er altså intet annet enn et diktat.

Det er et gedigent paradoks i denne idiotien at Domstoladministrasjonen – som ansetter de allerede utnevnte dommerne – på den ene siden hevder at det ikke er et ubetinget krav at dommerne må avgi dommerforsikring, samtidig som den samme Domstoladministrasjonen krever at dommerne må avgi dommerforsikring før de tar sete. Denne selvmotsigelsen fra dommernes arbeidsgiver – en gjeng som til alt overmål er ledet av høyesterettsdommer Karl Arne Utgård – er virkelig noe å le av, og også mer enn tilstrekkelig til å legge ned DA.

Anundsen er kjent med Høyesteretts nye rolle hvor denne domstolen i dag har tiltvunget seg Stortingets lovgivende makt i tillegg til sin dømmende makt (en ordning som ikke er ulik enevoldskongens regime), og at han selv og resten av knektene på Stortinget har blitt spilt ut av banen, men verken han eller Frp vil gjøre noe med dette problemet, dette da et slikt engasjement ikke er populært på Stortinget og at man følgelig ikke vil kunne forvente å få støtte for et forsvar av lov og grunnlov, dersom man hadde turt å reise spørsmålet.

I stedet for å engasjere seg i viktige og reelle lovsaker, hvis konsekvenser folket lider under – slik som Flexiped-saken – ikler narren Anundsen seg en fangedrakt og løper flirende og ukritisk rundt i bygd og land for å få folk til å le av han og å glemme virkeligheten, dette i et forsøk på å manipulere folket til fortsette å akseptere et regime og et system som er på randen av kollaps og som for øvrig ikke har livets rett.

Dersom det overhodet skulle finnes noen i Norge som er villig til å satse alt på å få lov og rett tilbake på skinnene, ja, så må dere for Guds skyld stemme på denne personen. All annen stemmegivning vil være bortkastet.

 

Herman J Berge
I eksil

Nuku'alofa