5 måneders umenneskelig venting på en avgjørelse om tilbakeføring av to barn på 4 - 6 år for Linda i Sandnes tingrett. Barnevernsaker skal prioriteres i rettsvesenet, men noen driver heller trenering, og hvem andre enn barnevernet kan ha fordeler av slik uthalingstaktikk? Kan en dommer ha noen fordel av å hale ut tiden, eller hva er det egentlig som forgår i våre domstoler?

Av Noralf Aunan

§ 152 i tvistemålsloven angir retningslinjene for domsavsigelser, og der står det: ”Dommen bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Kan dette ikke skje, og domsavsigelsen derfor besluttes utsatt til et senere rettsmøte, skal om mulig tid og sted for dette samtidig fastsettes. Er dom ikke avsagt innen to uker etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken.”

Saken til Linda ble tatt opp til doms den 29. april 2005, og det ble da forespurt om dommen ville være klar før 17. mai, men det kunne man ikke love, selv om det var godt over de 14 dager retten egentlig har til rådighet! 17. mai er en meget spesiell dag både for barn og foreldre, og hvorfor overser en dommer både slike familieforhold og de aktuelle lovparagrafer? Hvorfor risikerer en dommer å bli klaget inn for Tilsynsutvalget for dommere, hvor de faktisk kan få en irettesettelse eller advarsel?

Hvordan vil for øvrig arbeidssituasjonen for en dommer bli, hvis alle saker blir liggende minst 5 måneder før avgjørelsen skrives ferdig? Husk at barnevernsaker skal ha topp prioritet, og da må altså andre saker vente enda lengre! Noen i Sandnes kjenner sannsynligvis andre forholdsvis ferske saker hvor Mass Nærland eller andre har vært hoveddommer, og da bør dere sjekke hvor lang tid som er brukt på de dommene. Den aktuelle informasjon bør så meldes til undertegnede eller til for eksempel Samfunnsmagasinet, slik at forholdet kan avklares nærmere og rapporteres til Domstoladministrasjonen, som nå har arbeidsgiveransvaret for alle dommerne i norske domstoler.

Så var det saken til Linda igjen, hvor altså ingen avgjørelse forelå til 17. mai. Den ene uken etter den andre gikk og ved flere anledninger ble det på telefon opplyst at om en eller to uker ville dommen være klar! Etter hvert nærmet også rettsferien seg (1. juli – 15. aug.), men fortsatt ingen avgjørelse, selv etter 8 – 9 uker!

En dommer er for øvrig både suveren og så godt som uangripelig! De aller fleste er derfor meget forsiktig i sin opptreden overfor dommerne, for å unngå at man kan påvirke dommen i negativ retning. I denne saken skjedde også henvendelsene for det meste på telefon og med stor forsiktighet. Etter hvert ble det også skriftlige henvendelser til tingretten, men svarene var bare på telefon. En tilbakemelding er imidlertid nedskrevet av en av advokatene, og videresendt til den andre.   

Etter rettsferien fortsatte det altså på samme måten, men endelig bestemte Linda seg for å få en avklaring. Hun tok da kontakt med Sandnesposten og flere andre aviser, for å påpeke den uholdbare ventetiden. Den nye redaktøren i Sandnesposten tok da tak i saken, og kontaktet også dommer Nærland, som nok en gang antydet en uke eller mer, før dommen ville være klar, og beklaget samtidig at dommen ikke var ferdig. Redaktør Einarsson krevde imidlertid at dommen måtte være klar innen den 12. sept. (valgdagen), ellers ville saken bli omtalt den 13. Ingen regnet med at dommen ville være klar innen fristen, og avisoppslag ble klargjort, men denne gang aksjonerte endelig dommeren og gjorde ferdig en både tynn, temmelig dårlig begrunnet og negativ dom - etter 19 uker og 4 dager!

Saken fikk likevel et bra og avklarende oppslag i Sandnesposten, men hvorfor nektet redaktøren å legge det ut på nettet? Det måtte altså en henvendelse fra media til, for endelig å få denne rettsavgjørelsen, og det er meget interessant! Det er altså media som har de største muligheter til å få gjennomført det de går inn for! Hva da med den som ikke får den nødvendige støtte fra de med de største muligheter? En hovedbetingelse for å kunne komme noen vei i rettsvesenet, er altså gode kontakter innen norske medier! Er det egentlig media som skal styre AS Norge? Hva med våre nye folkevalgte?

Henvendelsen fra Sandnesposten tvang altså frem en umiddelbar rettsavgjørelse i saken til Linda, og det var naturligvis på høy tid! Vi vet imidlertid ikke om disse forhold kan ha påvirket dommen, men uansett måtte en avgjørelse til for å kunne komme videre. Nå er det aktuelt å kreve at den uakseptable dommen blir opphevet, etter den enorme tidsoverskridelsen som foreligger, og det blir igjen en spennende ventetid.

La oss nå benytte de erfaringer Lindasaken har gitt oss når det gjelder alt for lang ventetid på en dommeravgjørelse. Etter de maksimale 14 dager uten nærmere begrunnede utsettelser, må man altså kreve avgjørelsen umiddelbart. Enhver utsettelse/trenering er bare til fordel for barnevernet når det gjelder både tilbakeføring og besøksopplegg!

I menneskerettskonvensjonen er ellers både tortur og umenneskelig behandling straffbart, men hva skal vi kalle den uforsvarlige kidnapping barnevernet i mange tilfelle driver med? Det kan egentlig ikke være noen tvil, og jeg mener det også er helt klart umenneskelig behandling, når en dommer i mange måneder holder både en mor og hennes barn direkte for narr! Advokatene ble også holdt for narr, så hvorfor krever de ikke at Advokatforeningen griper inn og går til sak mot uakseptable dommere? Det er nok utrolig mange dommere som burde vært fjernet fra sine stillinger, og her bør DNA være en meget aktuell pådriver for å rydde opp!

Norsk rettsvesen er dessverre en skam for oss alle!

Trondheim 19. sept. 2005

Noralf Aunan
leder av Forening for Bedring av Rettssikkerheten