Tonga 24. august 2012 kl 21:00
Om noen minutter avgjøres Anders Behring Breiviks skjebne, står det å lese i flere av verdens aviser. For noe sprøyt. Den skjebnen ble avgjort lenge før den spesialutplukkede tingrettsdommer Arntzen lot startskuddet gå for årets største sirkus; sirkus Arntzen.
The actual cause to this conclusion stems from the simple fact that cases filed with the court are supposed to be distributed to the judges by a system which automatically selects the next judge from an alphabetically arranged list, or by similar automatic systems, see e.g. Principle 2, paragraph e, the Council of Europe, Recommendation No. R (94) 12):
Principle 1, 2, e:
Den dypere årsak (så veldig dypt trenger man dog ikke å gå) ligger i det enkle faktum at saker skal trekkes ut og tildeles rettens dommere etter et tilfeldighetsprinsipp (gjerne gjennom et system som automatisk velger neste dommer fra en alfabetetisk opptegnet liste, eller lignende automatiske system, se bl.a. Prinsipp 2, bokstav e, i Council of Europe, Recommendation No. R (94) 12). Jeg legger ved prinsippet her i originaltekst:
Kjenner du disse rottene?
I og med at disse intellektuelt prostituerte ikke tar kontakt (selv ikke etter å ha reist 1.500 kilometer) for å i det minste få ett innblikk i saken fra den andre siden av den pengebunken som er blitt lagt foran dem som betaling for å skrive dritt om meg, fremstår det som åpenbart at de ikke er interessert i å høre sannheten, og vi har igjen fått et sikkert signal om at vi står overfor den etter hvert så kjente ”hverdagsjournalisme”.
I mitt tilfelle er det de store mediehusene Trygve Hegnar og A-pressen som har formet folks mening om meg, mens jeg selv ikke har fått den minste anledning til å forsvare meg. Greit nok, synes sikkert noen av dere, helt til dere selv måtte befinne dere på den lovlige voldtektens arena som slaktoffer, hvor du blir strippet for alle rettigheter og ikke gis noen annen funksjon enn å holde deg i live slik at de kan få voldta deg og selge sine blodige detaljer så lenge det finnes tilstrekkelig med skuelystne blodtørstige apatiske lesere som gidder å betale for å lese om saken.
Norge – et diktatur
Tore Lende og Hans Norum er noen av de mange tusen nordmenn som vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv.
Nedenfor skal dere enda en gang få gjøre dere kjent med råten i det norske rettsvesenet, hvor langt armene til ”nettverket” strekker seg, og ikke minst hvor langt de kan gå forbi loven uten at noen tør å ta tak i handlingene og de skyldige.
Jeg skal nå forsøke å gi dere litt mer innsikt i hva enkelte dommere blir benyttet til i de norske domstoler, og derigjennom indikere alvoret i den kriminelle virksomheten disse deltar i. Artikkelen vil forhåpentligvis kunne være til nytte for dere som har problemer med disse ”dommerne”, og i sin tur bidra til den nødvendige systemendring som en dag må komme.
Dagny Amelia Olsen (aka ”Amelia Riis”) and her business partner Einar Riis Johannessen (aka Einar Rus Johansen) the arms dealer, have claimed to be poor and flat broke since the late 1970’. In a staged TV2-performance in May 2007 Olsen appeared as a poor and betrayed dishwashing widow living in a worn-out apartment owned by the bank that allegedly stole her inheritance; DNB NOR.
Som det fremgår av mitt brev til Svea hovrätt av 27. juni 2009 (se artikkelen "Hvem var Einar Riis", hvor brevet er lagt inn med bilag) kan man skrive nær sagt hva som helst på Wikipedia, bare man først har sørget for å være inne med administrator.
