• MS Sognefjell Ravenna

Skal vi stjele en supertanker?

Time to read
12 minutes
Read so far

Skal vi stjele en supertanker?

Mon, 16/06/1997 - 17:34
0 comments

I denne artikkelen, som også sto å lese i Stud.Jur. nr. 4 1997, blir det redegjort for hvordan rederne, verftsindustrien og sentraladministrasjonen i fellesskap klarte å kjøre Norge til randen av en massekonkurs. Hvorfor ble ikke Fred. Olsen etterforsket på lik linje med Hilmar Reksten? Hvordan var det mulig at rederne kunne beholde milliardgevinster utenfor norsk beskatning? Hva var det som muliggjorde at Norges Bank kunne intervenere i et kontraktsforhold med krav om kontraktsbrudd og med krav om å ta, dvs stjele? Hvordan har det seg at Høyesterettsdommer Gunnar Aasland kunne lyve om et notorisk faktum uten å at dette fikk følger for hans stilling? Spørsmålene er mange, og reises naturlig etter å ha lest artikkelen.

 

Mange går sannsynligvis rundt og tror at shippingkrisen i tankmarkedet startet på vårparten i 1975 da Hilmar Reksten stoppet sine certerpartihyrebetalinger til bl.a. Olsen & Ugelstad. Dette er noe staten ønsker vi skal tro, for å slippe unna sitt riksrettsansvar. Sannheten er en helt annen. Nedenfor skal vi forklare hvordan staten ved regjeringen, Norges bank, Mantrust New York, Hilmar Reksten, DnB, navngitte høyesterettsadvokater og Olsen & Ugelstad var med på å stjele den over 200 meter lang supertankeren "Sognefjell" fra Amelia Riis for å redde Norge fra et tilbakeskritt som kan sammenlignes med resultatet av siste krig.

av Herman Berge

Gullbeholdningen flyttes

Onar Onarheim, akersjef underlagt Fred. Olsen, brøt allerede ett år tidligere sin kontrakt med Reksten om å bygge fire supertankere. Dette kontraktbruddet faller samtidig med Amelia Riis sin overtakelse av "Sognefjell". April 1974. Den norske regjering hadde lenge før dette bestemt seg for å være med på gamblingen med å hjelpe Keiser Hilmar til å bli universets største reder. I 1968 (riktig årstall er høyst sannsynlig 1964, red.anm) opprettes Norway Scheme, et hemmelig foretakende satt i stand av Norges Bank. Norges Bank hadde satt seg som mål å stille sikkerhet på lån til alle nordmenn som ønsket å bygge seg en båt. Problemet var hvordan man kunne få lånt 80% av summen på skipet, til lavest mulig rente. Hambros bank i London, sammen med to andre banker, ville gjerne låne penger til rederne, men bare på den betingelsen at Norge flyttet gullbeholdningen sin fra New York til deres banker i London. Bare da kunne de låne ut 80% av lånesummen til rederne. Stortinget hevder at de ikke ble informert om gulloverføringene. Da må en spørre seg: Hvordan kan noen som helst drive og flytte på våre gullbarrer uten å rådføre seg med Stortinget først? Svaret gir seg selv.

Gullårene

Superårene kom tidlig på 70 -tallet. Problemet var bare at da Norway Scheme ble opprettet, var det ikke vanlig å bygge det man kaller supertankere. Den gjennomsnittlige tonnasje lå kanskje på rundt 5 - 20.000 tonn pr båt, og derav var heller ikke lånesummene som man måtte stille sikkerhet for av særlig astronomisk art. Når gullårene kom, ja, da nyttet det ikke med robåter om man skulle tjene penger til hytta på Cayman Island. Nei, da dugde bare båter over 200.000 tonn. Og en slik balje kostet litt under en halv milliard kroner. Multipliserer man 80% av denne summen med alle de nybygg som ble utført og som Norge stilte sikkerhet for, ja, da forstår man fort hvor galt det hele egentlig var. Når man nå summerer opp den grelle sannhet, ser man at Norge hadde garantert for kanskje 5 eller 6 milliarder kroner. Ikke bare det. Norge var i startgropen av det oljeeventyr vi nyter i dag, og var enormt avhengig av kapital, og velvilje fra utenlandske lånesyndikat. Vi var belånt til langt over pipa. Norway Scheme sammen med noen stormannsgale redere og høyesterettsadvokater som ønsket å gjøre seg rike, hadde ført Norge ut i en avgrunn som nærmet seg med stormskritt. Man hadde ikke bare satt gullbeholdningen på spill, men også over 100.000 arbeidsplasser ville på en eller annen måte bli berørt. Da Onar Onarheim i 1974 brøt kontrakten med Hilmar (Vær obs på at Fred. Olsen var eier av Onarheims "Aker", og nok ønsket Hilmar ut av dette solsystem. Det er ikke utenkelig at Aker, dvs Fred. først elget seg innpå Hilmar og fikk han til å bygge alle sine skip hos seg, for deretter å slynge Hilmar ut av denne verden i en eneste vending), så var dette et av de første tegn på at noe kom til å gå riktig galt. Norges Bank hadde sett dette problemet og den faren hele landet nå ville utsettes for. Finansminister i kriseårene var Per Kleppe. I et møte i Sveits i 1984 med Amelias mann, Einar Riis, sa Per at Reksten måtte for enhver pris reddes og aggressive kreditorer måtte stoppes for å redde en nasjonal konkurs.

Den gryende krise

Hvorfor Hilmar bare få måneder før Yom-Kippur krigen startet bestilte fire supertankere på nesten en halv million tonn hver, er kanskje ikke så vanskelig å tenke seg. Han hadde antenner over alt, og var nok sikker på at Egypt ville gi etter for presset og gå inn i Israel. En langvarig krig var det han håpet på. Kunne Hilmar være sikker på at krigen ville vare noen år, ville denne reder kunne tjene milliarder dersom han var i besittelse av alle verdens tankere. Dette milliardeventyret ville også Norges Bank være med på. Krigen varte i 19 dager. Alle papirer og styrenotater fra høsten 1974 og frem til våren 1975 er offisielt borte. Likevel sitter Stud.Jur. i dag med dokumenter som var hemmeligholdt og som forklarer statens handlinger i hva Jens Christian Thune, kaller "den taushetsbelagte periode".

Regjeringen og Norges Bank planlegger tyveriet

Alt materiale nedenfor er utelukkende basert på affidavits, styrenotater og brev fra de impliserte. I august 1974 tar Norges Bank affære. På møtene som fortsatte utover høsten var også finansminister, handelsminister, toppene i Norges Bank og folk fra rederiene med. I disse møtene diskuterer man situasjonen som er i ferd med å tilspisse seg. Hilmar er offisielt konkurs den 19 september 1975. Sannheten er en helt annen. Hilmars mann i New York, Asbjørn Lunde, kunne allerede tidelig november måned 1974 meddel fire rederier som han hadde chartret båter av, at han ikke lengre kunne betale hyren for disse. En av båtene var chartret fra Olsen & Ugelstad. Styrenotater fra Erling Naper, direktør i DnB og tidligere Hambros mann, fortalte at meldingen fra Reksten kom først den 10 april 1975. Dette er ren løgn, noe både Naper og Norges Banks mann, Per Steina senere har bekreftet under ed. Kardinalspørsmålet er: Hvorfor løy man om den default Reksten hadde havnet oppi?

Nøkkelen

Det var som man sa under disse hemmelige krisemøter, meget viktig at Stortinget og folk ellers ikke måtte få vite om Rekstens fall. Rekstens navn måtte dysses ned, ellers kunne det skade hele landet. Når et firma av et slikt kaliber begynner å rase nedover trappene kan det vanskelig stoppes i fart. Altså, hadde det kommet ut allerede i 1974 at Reksten var på vei ned, så ville selvfølgelig alle kreditorene meldt seg og fremtvunget en konkurs. Er man i default vil selvfølgelig alle fortest mulig kreve tilbake hva de har lånt til denne vestlandske høvding. Fremtidscenariet var for hele Norges del meget dystert. Hvordan skulle man fortelle Stortinget at man trengte tre, fire, fem milliarder kroner for å kjøpe Reksten fri? Og ville Stortinget gå med på dette når regjeringen hadde vært nødt til å fortelle om Rekstens utenlandsformue, som var på milliarder og som man visste eksisterte, noe høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn hadde fortalt dem allerede i juni 1974? Hvordan hadde det gått med Norges rykte overfor utlandets lånesyndikater som hadde satset i Norge, dersom disse hadde fått vite at gullbeholdningen muligens kom til å ryke. Hva med alt det man satset og ønsket å satse i oljeeventyret i Nordsjøen? Høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn, DnB med Johan Melander og Erling Naper (Naper hadde tidligere vært ansatt i Hambros Bank som forvaltet og spredte Rekstens milliarder i utlandet, og visste vel alt), Olsen & Ugelstads direktør Ole Lund og DnBs advokat, høyesterettsadvokat Chr. Haneborg kom med nøkkelen Norge så sårt trengte. Tore S. Engelschiøn, Amelia Riis advokat, kunne fortelle at han visste om en heftelsesfri båt som de kunne ta og gi til DnB, slik at DnB kunne frafalle sitt krav mot Reksten. Hvordan kunne så dette ordnes? Først litt om samarbeidet i shippingmiljøet.

Stråselskapene

DnB var en av kreditorene til Hilmar, og Fred. Olsens hovedbank! Forholdet var ordnet slik: Hilmar Reksten hadde chartret en båt fra Olsen & Ugelstad. Videre hadde O & U et lån på denne båten gjennom DnB og Mantrust på over 200 millioner kroner opptatt i 1973. Når Hilmar betalte hyren til DnB, så trakk DnB nedbetalingssummen på båten fra denne hyren, og betalte resten til Olsen & Ugelstad. Dette er den offisielle versjon. Senere notater og samtaler mellom Folkvord og Bråten på Stortinget og tidligere ansvarlig for valuta i Norges Bank, Per Steina, viser at betalingen som skulle gått til Olsen & Ugelstad isteden gikk til "Palmerston-lånet". Dette er et lån Hilmar Reksten tok opp for å kjøpe opp USAs største rederi, "Zapata Næss". Et lån på $ 300 millioner eller over 2,1 milliarder kroner. Har Olsen & Ugelstad vært med på dette kjøpet? Handelsdepartementet ga Reksten lisens for å ta slikt lån, men som de senere gir uttrykk for, så skulle dette være en lisens for et disponenthonorar? Dette lånet nekter Rekstenboets bestyrere, Thune & Roll, å ha kjennskap til. Det er kanskje vanskelig å følge med her, men en del av poenget er at Olsen & Ugelstad fører ut store verdier fra rederiet til utlandet, i likhet med hva Reksten gjorde. Dette er noe av den nedtappingen man snakker om i skifteretten. Og slik ble det gjort: Olsen & Ugelstad leier bort båten til Hilmar til en rate på $ 3 pr tonn pr mnd. Hilmar alene, og mange ganger i samarbeid med andre, oppretter et "stråselskap", "hoccus poccus", på f.eks Cayman Island hvor bankene ikke en gang åpner ytterdøren for deg, Så tar han båten han har leid hos O & U og leier den videre til f.eks Shell, til en rate på $ 15 på spottmarkedet. På spottmarkedet ordner man bare en og en tur, noe som er meget risikabelt og som Hilmar likte. Derav var det mange penger å tjene. Disse $ 12 pr tonn pr mnd som blir overskuddet, går rett inn i selskapet "Hoccus Poccus" på Cayman, og er ute av det norske ligningsvesens synsvidde for alltid. Siden ingen i Norge fulgte med på det internasjonale shippingmarkedet (ironi, red.anm), kunne Reksten og de andre rederne operere med slike "dobbeltcerterpartier" så mye som de bare ønsket. Rederne sa gjerne til hverandre: "Har dere problemer med myndighetene så skriv et brev til dem, men husk at det bør være på over en halv side, for da skjønner de ingenting, og gir opp". Det er vel for sterkt å si at man intet visste om slik virksomhet her på berget. Både Ole Lund, Tore Engelschiøn, Norges Bank, Handels- og Finansdepartementet og DnB med sine advokater visste om dobbeltcerterpartiene og den enorme formuen som rederne hadde ute, men ingen våget å gjøre noe med det siden alt gikk så godt og man håvet inn mye penger til seg selv. Enten hadde de folk som kjente til virksomheten, som Tore, eller så hadde de folk som hadde vært med på det selv, som Ole Lund og Erling Naper. Norge går uansett i et tilfelle som dette, med en båt på 200.000 tonn, glipp av en skattbar sum på litt over 200 millioner kroner pr år. Multipliserer man denne summen med 20-30 båter av liknende størrelse, skjønner man fort hvor meget staten har tapt med sin satsing på Hilmar. Hva rederne gjør i dag kan man jo bare drømme om.

Norges Banks sjef: "Ta "Sognefjell""

Børresen i Norges Bank gir under disse forberedelsene klarsignal til å ta båten, "Sognefjell", fra Amelia. Voldgiftsretten, med Gunnar Aasland i spissen, er så godt som solgt, og må bare rette seg etter sine overordnede som avgjør hva som er til landets beste. Flere punkter viser dette. Norges Bank og Mantrust krever en uomstøtelig avgjørelse av saken. Et pant kan omstøtes, likeså er det for en voldgiftsdom. Hva mener man da med uttrykket uomstøtelig. Intet annet enn at man fra maktens tinder lover at ingen ting kan bli omgjort. Dette er en dom felt av langt mektigere mennesker enn voldgiftsdommerne som måtte utføre drittjobben. Det kommer klart frem av alle notater og skriv at bankene aldri ville gå inn i en ulovlig handling dersom de senere kunne komme for retten og få sitt navn og rykte svertet. Man måtte være sikker på utfallet, og slike garantier fikk man da også.

Dommen "Null and void"

Ingen av partene, hverken Amelia eller Kristoffer Olsen hadde lagt ned påstand om "null and void". Dette er et amerikansk rettsuttrykk som aldri tidligere var blitt benyttet i Norge. Uttrykket betyr ugyldig/død og maktesløs og ble brakt inn i pakkeløsningsplanen, som krisemøtedeltakerne planla, av Mantrust. Det var altså bare under disse hemmelige møter at man snakket om et slikt domsresultat. Offisielt overfor voldgiftsdomstolen hadde Kristoffer Olsen lagt ned påstand om å godta å betale 10 millioner i erstatning, intet mer. Mantrust ga klar beskjed under disse møtene at de ikke ville ha noen rettssak i etterkant av panttakelsen (Sognefjell – som skulle være heftelsesfri klar for overdragelse – ble rettsstridig pantsatt to dager før dommen falt, red.anm), noe det selvfølgelig ville blitt dersom Amelia hadde fått en positiv og ventet voldgiftsdom. Da hadde hun jo oppdaget at båten var stjålet, og ville straks ha reagert. Den eneste og beste løsning bankene og statsrådene kom frem til for å unngå at DnB og Mantrust krevde Reksten konkurs, var å rettlede voldgiftsdommerne. Her var det tale om en nasjonal krise av hittil ukjente dimensjoner.

Aaslands benektelser

Aasland nektet i årevis for at han hadde snakket med den ene part, O & U direktør Ole Lund, før domsavsigelsen. Etter å ha blitt konfrontert men fellende bevis, måtte han kaste inn håndkledet og innrømme slik kontakt. Det var jo også komplett umulig for dommerne å komme til et slikt resultat på egen hånd. La oss nå gå litt tilbake i tid. Amelia Riis advokat og forræder Tore S. Engelschiøn hadde funnet en båt, "Sognefjell", som lå lagelig til for hugg. Voldgiftsdommerne var nå ordnet med, slik at arveavtalen var ugyldig og båten tilfalt Kristoffer Olsen. Dermed kunne DnB ta pant i båten for å bedre sin sikkerhet på lånet på den båten som Reksten hadde chartret av O & U. Dette var nok til å stoppe en hissig kreditor (Mantrust og DnB) fra å gå til aksjon mot Reksten, siden hans leiepenger uteble.

Den nye rettsregel - Privatpant

Men hvordan skal man ta pant i en ting for gammel gjeld uten at de andre kreditorene skal oppdage denne forsettlige kreditorforfordelingen? Jo, i følge styrenotater kom DnB og Ole Lund på en kløktig men akk så skrøpelig løsning. Til og med disse kjeltringene visste at man ikke kunne ta pantet i DnBs navn. Dette ville bli oppdaget. Pantet ble i stedet overlevert Dir. Ole Lund i Olsen & Ugelstad og Christian Haneborg som var DnBs advokat. Ja, nå så det vel ryddigere ut for mannen Ole som i dag sitter i børsstyret? Men kjære dere! Ett firma som er på god tur til å havne i default, noe som virkelig var tilfellet for O & U, kan ikke la aktiva pantsettes til fordel for en kreditor i en slik situasjon. Enda verre er det at båten pantsettes i rederiets egen direktørs navn! Dette er et forferdelig brudd på konkurslovgivningen og viser igjen en forakt for loven. Populært sagt: Du er på konkursens rand og får besøk av en kreditor som krever tilbake hva du skylder ham. Da nytter det ikke å si: -Beklager, men her er intet å hente, for jeg tok selv pant i alt jeg eide i går. Men det var nettopp det de gjorde, og de fikk til og med tinglyst dette pantet. Det er vanskelig å finne ord for disse landets mest kjente advokaters handliger og holdninger.

Juristmiljøets troverdighet

Pantet og tyveriet av Amelias farsarv er en grotesk historie om billige mennesker som har karret seg oppover stigen med simple og skitne metoder fjernt fra alle lover. I styrenotater sier både Erling Naper i DnB, og Per Steina i Norges Bank, at disse aksjoner som ble gjort for å ordne med pant i båten, var ulovlige. Alle var klar over det, men det fikk man ta siden, som det står. Alt for mye sto på spill. Dette er intet annet enn en forsettlig ulovlig handling som viser en så stor forakt for det som skal være lov og rettferd, at en som student i dette miljø får vanskeligheter med troverdigheten til landets advokater og deres moral.

Epilog

Amelia fikk ikke vite om pantet som ble tatt i hennes båt før i 1981, 6 år etter. DnB mente at det ikke var nødvendig å opplyse om dette siden båten nå plutselig ikke var hennes. Per Steina, tidligere direktør i Norges Bank har etter uttalelser om saken på 90 -tallet blitt truet på livet av sin tidligere arbeidsgiver, Norges Bank. Annæus Schjødt som førte skiftesaken for Amelia, reiste til Afrika og bosatte seg der. Tore S. Engelschiøn ønsket ikke å være Amelias hovedadvokat, men lot seg engasjere på begge sider, noe vi i dag kaller illojalitet og forræderi overfor ens klient. Ole Lund, mannen med en finger i alt og på alle sider i norsk shipping, sitter i dag i børsstyret (måtte gå, men sitter i dag som styreformann i bl.a. Statoil. Er kåret til Norges mektigste mann foran regjeringssjef, stortingspresident, Høyesterettsjustitiarius og kongen, red.anm). Regjeringsadvokat Bjørn Haug sitter i dag i EFTA - domstolen. Høyesterettsjustitiarius Ryssdal sitter i domstolen i Strasbourg (avlidt, red.anm). Gunnar Aasland sitter i Høyesterett. Amelia og Einar Riis sitter forlatt, fattig og utsugd igjen i en liten leilighet med over 600.000 sider dokumenter. En må spørre: Hvem sitter i dag og nyter arven 100 milioner, som ble stjålet fra Amelia, og når skal lov og rett igjen opprettes i Norge?

Stortinget må ta affære

Det må nå være opp til Stortinget, som C. A. Fleischer allerede i 1982 påpekte, å ordne opp i saken og gi tilbake den milliarden som summen nå har øket til, og som de for over 22 år siden stjal fra Amelia for å redde Norge fra undergangen. "Logikken er nok urokkelig, men den motstår ikke et menneske som vil leve. Hvor var dommeren som han aldri hadde sett? Hvor var den høye domstol som han aldri hadde nådd frem til? Han løftet hendene og sprikte med fingrene. Men da la den ene herren sine hender omkring hans hals mens den andre støtte kniven i hans hjerte og dreide den rundt to ganger". Denne avslutningen fra Kafkas "Prosessen", er en passende avslutning.

Internal banner image(s)
Slideshow image