Opptakten til Dommen mot tingrettsdommer Tor Bertelsen

Time to read
18 minutes
Read so far

Opptakten til Dommen mot tingrettsdommer Tor Bertelsen

Mon, 15/07/2013 - 19:20
Posted in:
0 comments

Lørdag morgen, 6. juli 2013, ”eksploderte” nyheten om dommen mot Bertelsen. I følge BA går tingrettsdommer Torkjel Nesheim så langt som å slå fast noe det overhodet ikke er ført beviser for, nemlig at Bertelsen har bidratt til å ”…skade tilliten til domstolene og domstolenes grunnleggende oppgave med å sikre en rettferdig, forsvarlig og tillitsskapende behandling av rettstvister…”, dette i tillegg til at han faktisk også har skadet det ”rettssøkende” publikum. Ha! For noe sludder. Dette er virkelig overkill, hvilket i seg selv sporer lysten til å undersøke saken nærmere. Å publisere en artikkel om de av landets dommere som faktisk har påført det norske rettsvesenet epidemisk tørråte, hadde absolutt vært på sin plass, men er et omfattende arbeid og ligger langt på siden av fokuset i denne artikkelen.

Tilbake til Bertelsen-dommen. Ved nærmere lesing i avisene skulle det derimot vise seg at det ikke var avsagt noen dom. Det hele var bare tull. Det som hadde skjedd var at tingrettsdommeren som sto bak dette stuntet, Torkjel Nesheim, hadde sendt en e-post til kommandør og regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs og lovet ham et resultat. Dommen skulle regjeringsadvokaten få kommende mandag, ikke før, fordi dommerne angivelig måtte sitte og lese korrektur på lørdag og søndag, altså for så vidt midt i kirketiden.

Nesheims lekkasje fra domsforhandlingene, hvor det ble lekket et resultat som faktisk ikke forelå da lekkasjen fant sted, har senket tilliten til dommerstanden til enda et hakk under minste tillit.

For å forstå hva Nesheim har gjort, og hva slags konsekvenser hans handlinger bærer med seg – deriblant inhabilitet/uskikkethet – er det nødvendig å se litt på hvordan ting egentlig skal foregå i domstolene.

Hvordan en dom blir til
Tvisteloven § 19-4 lister opp enkle regler som dommerne skal forholde seg til, og som de skal følge når avgjørelser skal fattes. Kort fortalt foreligger det ingen avgjørelse før alle dommerne har signert dokumentet (avgjørelsen). Det vil altså si at før det foreligger signaturer på dokumentet, eksisterer det ingen avgjørelse. Det fremgår av § 19-5, første ledd, at avgjørelsene skal forkynnes for partene. Forkynning foregår etter reglene i kapittel 9 i domstolloven. Som det fremgår av dl § 160 er det kun signerte dokumenter som kan forkynnes. En dom, eller et hvilket som helst annet juridisk dokument som ikke er signert, kan følgelig ikke forkynnes.

Ser vi Nesheims handling i lys av bestemmelsene jeg her har nevnt, er det klart at Nesheim – gjennom sin e-post – ikke har lekket et domsresultat, men snarer hva han kan love at resultatet vil bli en gang i fremtiden. Men selv dette har nok ikke vært poenget med handlingen, noe jeg kommer tilbake til mot slutten av artikkelen.

For den som måtte være i tvil, så kan jeg forsikre dere om at Nesheim-stuntet ikke har noe med domsavsigelsen å gjøre og heller ikke er hjemlet i noen lov, eller sagt på en annen måte måte: Loven åpner ikke opp for at en dommer som behandler en tvist som er tatt opp til doms (det heter tatt opp til doms når hovedforhandlingen er over) og som enda ikke er avgjort, skal kunne lekke sitt syn, eller begivenheter fra domsforhandlingene, til én av partene, eller begge, før dom er avsagt. Dersom slike forhold/lekkasjer blir oppdaget, må det vurderes hvorvidt det foreligger forhold som gjør lekkasjeutøveren uegnet som dommer, i saken og generelt. Slike forhold må uansett slås hardt ned på, ikke minst mht allmennheten som jo åpenbart vil miste fullstendig tillit til en domstol som lekker som en sil til statlige aktører og pressen. Bedre blir det ikke dersom det skulle vise seg at lekkasjene er tilskyndet av illegitime formål.

Hva har Nesheim gjort?
Først legger jeg inn Nesheims e-post slik den er gjengitt i BT.

«Til orientering: Dom i saken er avsagt i dag. Dommen med premisser sendes ut per epost og post på mandag. Domsslutningen lyder slik: DOMSSLUTNING Tor Holger Ehlers Bertelsen avskjediges fra embetet som tingrettsdommer i Bergen tingrett. Retten hevet»

Under tittelen: ”Må lese korrektur”, forklarer Nesheim til BT at dommen ikke kommer før mandag fordi den må korrekturleses i helgen.

Sitat:

”- Jeg sendte domslutningen til partenes prosessfullmektiger på fredag for å orientere dem om resultatet. Men dommen skal fremdeles korrekturleses. Jeg har ingen kommentar utover det, sier Nesheim til BT.”

OK, da er det klart for en aldri så liten korrupsjons-/habilitetsvurdering. Men, før jeg går videre vil jeg nevne at denne øvelsen – å forsøke å få en forståelse av hva Nesheim har gjort – først og fremst er interessant mht spørsmålet om han kan ha vært forsøkt påvirket. Dersom det ikke er mulig å avklare hvorvidt han har vært forsøkt påvirket (hvilket åpenbart er vanskelig å bevise), må vi gå mer konkret til verks og se på selve handlingen (motiv og konsekvenser) og derigjennom søke å avklare hvorvidt handlingen kan være et resultat av ytre påvirkning. Dersom Nesheims handling ikke har noe formål samtidig som den like fullt vil kunne få negative konsekvenser, kan vi slå fast at han er uskikket i medhold av dl § 108, dette selv om vi ikke skulle kunne avdekke ytre påvirkning og korrupsjon.

Hvorfor ble bare domsslutningen oversendt?
Først må vi spørre oss selv hvorfor Nesheim oversendte domsslutningen og ikke selve dommen. Hva var hensikten med å bare sende slutningen? Hvilken nytte vil det ha, rettslig sett, å oversende en naken domsslutning?

Overhodet ingen nytte, er svaret. Rettslig sett er Nesheims stunt utjenlig og har intet legalt formål. Det vil eksempelvis ikke løpe noen frister etter denne avsendelsen, verken mht anke eller foreldelse. E-posten og/eller dens innhold kan da heller ikke angripes med noen rettsmidler (klage, omgjøring, anke, gjenåpning m.v.), og årsaken ligger enkelt og greit i det forhold at Nesheims handling er ukjent i norsk rett.

Selv om vi fremdeles står uten svar på hvorfor kun domsslutningen ble oversendt, kan vi likevel slå fast at Nesheims handling er ujuridisk og rettslig sett formålsløs, jeg sier rettslig sett for det ligger faktisk et høyst aktuelt motiv bak handlingen, hvilket jeg kommer tilbake til mot slutten av artikkelen.

Dommen ble ikke sendt til forkynning selv om den var avsagt – Hvorfor ikke?
Nesheim slår fast i e-posten at dom i saken er avsagt i dag, og at dommen vil sendes per e-post og post påfølgende mandag. Det første jeg stiller spørsmål ved her er hvorfor Nesheim ikke sendte ut dommen når han først var i gang denne sene fredags kvelden. Den var jo etter hans erklæring allerede avsagt. Dernest stiller jeg spørsmål ved hvorfor dommen skal sendes per e-post i tillegg til post. Bestemmelsene om forkynning av rettsavgjørelser åpner riktig nok for elektronisk postforkynning, men dette er altså ikke det samme som å sende over en e-post til en hotmail-adresse og håpe på det beste. Igjen indikerer Nesheims handlinger at han forvalter sitt embete etter andres instrukser og ikke etter loven. Det finnes alltid en grunn for slike handlinger, og det man da bør gjøre er å lete etter denne grunnen.

Tilbake til mitt spørsmål: Hvorfor sendte ikke Nesheim dommen til forkynning da den var klar, fredag? Nesheim har allerede besvart spørsmålet. Årsaken lå i det faktum at ”dommen” måtte korrekturleses og derfor ikke ville være klar før tidligst mandag, men da står Nesheim plutselig overfor et enda større problem, nemlig hva en dom er for noe.

For den som måtte lure; en dom er først en dom når den er avsagt i medhold av tvl § 19-4. Korrekturlesing foregår naturligvis før dommerne signerer. Dersom korrektur skulle bli foretatt etter at dom er avsagt, ville man skapt et vanvittig etterhåndsarbeid, med et hav av skriblerier i margen på avgjørelsene, om hva som er rettet, om det er rettet i medhold av lov (retting av rettsavgjørelser må foregå i tråd med tvl § 19-8), hvem som har rettet, dato for rettingen, signaturer, og bekreftelse på signaturer.

I lys av dette kan vi slå fast at det ikke forelå noen gyldig dom denne fredagskvelden. Den godeste Nesheim har altså løyet i sin e-post til regjeringsadvokaten, en e-post som han med rimelig sikkerhet visste at kom til å ende i hendene på pressen (om den da ikke ble sendt i blindkopi til NTB). Hvorfor løy Nesheim? Når én løgn først er avdekket på dette nivå av statsforvaltningen, kan man være ganske sikker på at det finnes flere.

Nesheims handlinger – lekkasjer fra domsforhandlingene, avsløringer av en uholdbar forståelse av hva en dom er for noe, og falsk forklaring i den omtalte e-posten, handlinger som strider med hva man skal forvente av en respektabel og rettskaffen dommer – fører naturlig nok til at allmennheten begynner å stille spørsmål om Nesheim har vært upartisk og uavhengig under behandlingen av denne saken. Altså; er/var Nesheim uhildet eller skikket som dommer under behandlingen av saken som Jens Stoltenberg reiste mot tingrettsdommer Tor Bertelsen? For å kunne gi noe fornuftig svar på dette spørsmålet, må jeg først si noen ord om habilitet (tilknyttet domstolloven § 108), for øvrig et hat-uttrykk og tabuord i rettssammenheng.

Litt om habilitet
En dommer er forutsatt å være både uavhengig og upartisk og er ment å skulle kunne arbeide i trygge omgivelser uten påvirkning utenfra. Hensynet bak domstolslovens regler om habilitet er i hovedsak å sikre en upartisk og uavhengig vurdering (prøving) av et konkret rettsspørsmål (tvisten), og samtidig skape en allmenn tillit til domstolens arbeid.

Habilitetsspørsmålet består av to sider: 1) Hvorvidt dommeren vil kunne ta en upartisk avgjørelse som ikke er påvirket av irrelevante hensyn, og 2) hvordan forholdet tar seg ut i forhold til partene og allmennheten.

Hvorvidt den konkrete dommer vil la seg påvirke av påberopte særegne omstendigheter, er ikke avgjørende. Det sentrale i denne vurderingen, er om disse omstendigheter er egnet til å svekke allmennhetens tillit til at dommeren – dette til tross – kan arbeide upåvirket.

Mht rettsprosessen kan man veldig generelt si at lovgiver – for å sikre en rettferdig rettergang – har fokus rettet mot to forhold som krever ekstra aktpågivenhet og omsorg, nemlig sakens parter, og den som skal behandle/prøve partenes uenighet; dommeren.

Enkelte ordninger er ment å slå ring rundt partens interesser og derigjennom hindre at dommerer med lovbestemte ”svakheter” skal ha adgang til å vurdere disse (jf eksempelvis habilitetsbestemmelsene i domstolloven). Andre ordninger er ment å slå ring rundt dommeren for derved å hindre at vedkommende skal vike fra den kurs som loven har pålagt dommeren å følge. Vi snakker her om forhold som kan påvirke og derved også svekke dommerens uavhengighet. Denne uavhengighet er i utgangspunktet ment å bli ivaretatt/sikret gjennom utvelgelses- og tilsettingsprosedyren, gode lønnsvilkår, uavsettelighet (grl § 22, annet ledd) og ris-bak-speilet regler (som strl § 110 og erstatningsbestemmelsen i dl § 200, første ledd)).

Dersom du spør en dommer om han kunne ha dømt i en tvist mellom sin ektefelle og den notoriske naboen, ville nok langt de fleste dommere ha stilt seg uforstående til spørsmålet og deretter forsikret deg om at tvisten dreier seg om juss, at de er skolert til å kunne skille mellom sak og person, og at dette følgelig ikke er noe tema å diskutere, en holdning som også myndighetene stiller seg bak. En habilitetsinnsigelse vil følgelig alltid bli sett på som et ufint og usaklig angrep mot dommerens person, og vil i de fleste tilfeller bli besvart med tap for den som måtte ha ”angrepet” dommeren.

Massene derimot ville forståelig nok aldri kunne slå seg til ro med en slik ”forsikring” fra den dømmende og utøvende myndighet. Massene krever nemlig en prosess som også tar hensyn til deres ønsker, erfaringer og rettigheter. En god prosess må derfor kunne overbevise massene at saksbehandlingen – vurderingen og avgjørelsen av de rettsspørsmål som retten er blitt bedt om å prøve – ikke på noen måte kan korrumperes, og at det – for det tilfelle at det oppdages påfallende saksbehandling – finnes en mulighet for parten til å få reversert saken så langt det er nødvendig for å få gjennomført en rettferdig rettergang og derved gjenopprettet tilliten til domstolene.

Allmennhetens forventninger og krav til domstolenes uavhengighet – og en rettferdig rettergang – skal påvirke politikerne til å etablere og opprettholde en nødvendig beskyttelse både mht sak/parter så vel som mht dommeren. Videre skal disse forventninger og krav påvirke domstolene generelt til å rette seg etter lovgiver, og endelig skal disse forventninger og krav påvirke dommeren selv til å avstå fra ethvert spesialønske fra én av partene eller andre interessenter.

Dersom staten feiler mht å beskytte og forsvare den alminnelige manns/kvinnes rettigheter under prosess, vil rettssystemet sakte men sikkert miste tilliten blant massene, med den følge at systemet vil ende opp uten legitimitet og derved stå i fare for å kollapse. Det er faktisk hvor vi er i dag.

Dersom alle lovens regler har vært fulgt under en prosess – herunder habilitetsbestemmelsene – skal det teoretisk sett ikke kunne oppstå spørsmål om hvorvidt avgjørelsen er korrumpert, altså hvorvidt avgjørelsen har blitt angrepet og skadet av ytre påvirkning. I en perfekt verden ville en slik avgjørelse være uangripelig.

Dersom det nå likevel skulle oppstå spørsmål omkring en rettsavgjørelses tilblivelse – eksempelvis hvor det dokumenteres at avgjørelsen er avsagt av en person med utøvende myndighet (hvilket ikke er uvanlig i Norge, jf eksempelvis dommere som sitter med politimyndighet), eller av ektefellen til en av partene – gir dette sterke signaler om at en eller flere bestemmelser som var ment å slå ring rundt saken ikke kan ha vært fulgt og at den beskyttelse reglene var ment å gi mot ytre angrep, den ringen av sikkerhet rundt saksbehandlingen, følgelig har blitt korrumpert.

I Norge og mange andre vestlige land har allmennheten blitt villedet til å tro at begrepene; korrupsjon, korrupt, korrumpere og korrumpert (dss korrupt) bare brukes av konspirasjonsteoretikere og andre gærninger, hvilket er årsaken til at de aller fleste er livredde for å ta i bruk disse ord, med god grunn som man forstår. Det er jo unektelig slik i Norge i dag at dersom en part bruker ett av disse uttrykkene i et prosesskriv eller i en hovedforhandling, har vedkommende samtidig sendt inn en allerede innvilget søknad om nederlag og økonomisk havari, samt stilt seg åpen for rettspsykiatrisk forfølging, nær sagt til graven.

Korrupsjon kan enklest forklares som; avvik fra et på forhånd fastlagt ideal (kilde: Herman J Berge). Verre er det ikke, og med en slik beskrivelse blir det langt enklere å avdekke slik aktivitet. En ballong er korrupt straks den sprekker, dette da dens originale og korrekte form er blitt endret (det samme kan man faktisk si om et menneske idet det slutter å eksistere). Svakheten ved ballongens konstitusjon er at den ikke tåler angrep fra spisse gjenstander. En avskrift av en samtale, hvor avskriften viser seg å ikke stemme med opptaket, er korrupt. En dommer som ikke følger loven i sin utøvelse av embetet er korrupt. Tenker en etter forstår en at det finnes en lang rekke av grunner å velge mellom som årsak til en korrupt dommerhandling. Utbetaling av penger (såkalte bestikkelser) for å få et ønsket resultat, er altså på ingen måte den eneste korrupsjonsgrunn i landets domstoler.

Dersom man avdekker en slik mangel og finner at beskyttelsen rundt saken var korrumpert, skal avgjørelsen – uten videre prøving om hvorvidt dommeren faktisk var påvirket – oppheves, jf tvl § 29-21, annet ledd, litra b. Det er altså ikke nødvendig å gå inn og avklare hvorvidt dommeren i sin utøvelse virkelig lot seg påvirke under denne plutselige manglende beskyttelse.

Saksbehandlingen i en gitt sak kan kritiseres og angripes av partene med de rettsmidler (eksempelvis anke) som er tilgjengelig. Som følge av det habilitetsregimet som en prosess i dag lever under (herunder at det ikke er ”lov” eller lurt å reise innsigelser mot dommerens habilitet), er det nok slik at partene (gjennom deres advokater) og allmennheten i utgangspunktet er påtvunget en slags full tillit til dommerens uavhengighet og upartiskhet. Når noe går galt i en sak – og det gjør det faktisk i hver eneste sak, for noen må med nødvendighet tape kampen – vil parten og hans/hennes advokat enten klandre hverandre for at det gikk som det gikk, eller rette fokuset mot dommeren og dennes forståelse av hva som ble presentert, og ikke minst hvordan dommeren har forstått og forvaltet loven.

Dommerer er – i utgangspunktet, får jeg vel si – vanlige mennesker, og kan følgelig gjøre feil, uten at det skulle ligge noe annet bak en slik feil enn nettopp det at det har foregått en menneskelig glipp. Ingen, eller svært få av partenes advokater vil stille ytterligere spørsmål eller fatte mistanke om urent spill ved en standard rettsavgjørelse. Partenes advokater kan til og med selv – gjennom en haltende prosedyre – være skyldige i at dommeren har trådt feil.

Men, dess mer avgjørelsen (og selve saksbehandlingen) skiller seg ut fra de forventninger en forutsigbar lovgivning gir, dess lettere oppstår tvilen og spørsmålet om dommerens avgjørelse kan ha vært påvirket av omstendigheter som har sluppet igjennom beskyttelsessystemet rundt saken/parten. I slike tilfeller må man altså spørre seg hvorvidt avgjørelsen kan være farget/påvirket av utenforliggende forhold? Dersom A plutselig sitter på et pengekrav mot B, uten å kunne dokumentere hvordan han har kommet i besittelse av kravet, og hvor B på sin side kan dokumentere at han/hun ikke har noe uoppgjort med A, og A like fullt får rettens medhold i å forfølge B uten å måtte dokumentere noe som helst, foreligger det tilstrekkelig grunnlag til å stille spørsmål, ikke bare ved avgjørelsen, men om det kan foreligge omstendigheter som kan ha fått dommeren til å avgi en slik avgjørelse. Et annet nærliggende eksempel finner vi i sorenskriversaken hvor den fyllekjørende dommeren slapp både fengselstraff’ og avskjedigelse.

Selv om spørsmålet – om dommeren i sin dømmende virksomhet kan ha vært påvirket (jeg er nå tilbake til hovedsaken) – må stilles, trenger man ikke gå videre og stille, og deretter besvare spørsmålet om han/hun faktisk har vært påvirket. For å fastslå inhabilitet er det altså tilstrekkelig å påvise at dommeren kan ha vært utsatt for ytre påvirkning, og at dette forhold er egnet til å reise tvil om domstolens upartiskhet hos partene så vel som hos allmennheten. Dersom man finner at det før domsavsigelsen forelå muligheter for ytre påvirkning, eksempelvis at dommeren i sin tid hadde delt celle med den seirende saksøker A, så er saken grei, for da har man fått avklart at dommeren kan ha vært utsatt for ytre påvirkning og avgjørelsen bør oppheves.

Spørsmålet må altså reises for å få avklart hvorvidt det faktisk har skjedd en gjennomtrenging, en korrumpering – ikke nødvendigvis av beskyttelsen rundt dommeren, men av den beskyttelse saken skulle være omkranset av – og i så fall kan man enkelt og greit falle tilbake på tvl § 29-21, annet ledd, litra b.

Det er forskjell mellom en korrumpert dommer og et korrumpert forsvarsverk rundt saken. Dersom dommeren mottar penger for å handle til fordel for den som gir ham penger, er dommeren korrumpert. Dersom dommeren har sittet i samme celle som den part dommeren har gitt medhold, kan avgjørelsen i seg selv være helt ok, men beskyttelsen rundt saken vil likevel være korrumpert, og i slike tilfeller har man ingen garanti for at ikke også dommeren har vært korrumpert, og avgjørelsen må bli å oppheve.

Jeg har her forsøkt å redegjøre litt omkring habilitetsproblematikken, dette i et stakket forsøk på å gi deg et bedre grunnlag for å forstå konsekvensene av Nesheims stunt.

”Domsavsigelsen” mot Bertelsen – psykologisk krigføring
Ser vi ”domsavsigelsen” i Bertelsen-saken i lys av det jeg nå har gjennomgått, reiser i hvert fall én problemstilling seg: Enten er Nesheim en psyko av første klasse, eller så har noen fått Nesheim til å handle som han gjorde. For å si det slik, så er det lite som tyder på at Nesheim har sugd ideen om fredagse-posten ut av eget bryst.

Som nevnt ovenfor regulerer tvisteloven hvordan en dom skal avgis. Det står intet i den loven at dommeren i saken skal kunne lekke informasjon fra domsforhandlingene til én av partene eller til begge partene, før dom er avsagt. Så, mot denne bakgrunn må man spørre hvorfor tingrettsdommer Nesheim likevel satte seg ned sent fredag kveld for å sende e-post til regjeringsadvokaten med melding om at dom nå var avsagt (at han også sendte domsresultatet til Bertelsens advokat er uinteressant i denne forbindelse)?

Som indikert ovenfor er det vanskelig å bevise direkte kontakt mellom påvirkeren og dommeren, og dermed er det heller ikke lett å få avklart motivet bak handlingen. Det vi da må gjøre, for å kunne avklare hvorvidt dommer Nesheim har vært utsatt for uhederlig påvirkning utenfra, er å besvare følgende spørsmål: Ville Nesheim ha handlet som han gjorde dersom vi tar bort all tenkelig ytre påvirkning? Til dette kan vi trygt svare, nei. Nesheim hadde ingen legal grunn og ville åpenbart ikke ha utarbeidet e-posten denne fredagskvelden hadde det ikke vært for at en eller annen ba han om å gjøre det.

Som nevnt ovenfor er det tilstrekkelig å få avklart hvorvidt beskyttelsen rundt saken har vært korrumpert for å kunne slå fast inhabilitet etter dl § 108, og det har vi nå fått en avklaring på. I tillegg har vi fått bekreftet at den angrepne dommeren faktisk har handlet som følge av den påvirkning som har klart å snike seg igjennom den korrumperte beskyttelsen. Også dommeren er dermed å anse som korrupt. Lenger enn dette trenger vi egentlig ikke gå, men jeg har likevel lyst å forfølge saken litt til og spørre; hvorfor? Hvorfor handlet Nesheim som han gjorde?

Jeg tror jeg kan gi et bullseye-svar her: Psykologisk krigføring eller psyop. Bertelsen er en person som det allerede så råtne domstolsmiljøet ønsker bort, uten noen viderverdigheter. Det skal samtidig statueres et eksempel til skrekk, advarsel og etterfølgelse. I og med at Bertelsen er en uavsettelig dommer, står ”krigførerne” foran et aldri så lite problem. Bertelsen må derfor avkles alt før man kan være sikre på å vinne, og samtidig slippe å få den minste rekyl fra dommeren etter at den bestilte dom har falt. Hva som rent faktisk blir utført av operasjoner mot mennesker som skal knuses, blir det redegjort for i min artikkel linket til ovenfor, og i min oversettelse av CIA’s redegjørelse fra 1954.

Når politiet skal terrorisere en mistenkt har de i alle tider valgt å putte vedkommende i arresten fredag kveld. Alle har da gått hjem for helgen, og den mishandlede blir dermed sittende igjen i sin egen svette, uten bistand, uten å få svar på sine spørsmål, helt overlatt til seg selv, kanskje med unntak av tilstrekkelig med ”tilfeldig” materiale til å ta sitt eget liv. Målet med denne type psyop er å få subjektet i ubalanse, få vedkommende inn i fryktmodus, få vedkommende til å begå handlinger som han/hun ellers ikke ville ha funnet på å gjøre, og for øvrig å lete etter svakheter og styrker ved subjektet som man ved normal ”saksbehandling” ikke ville ha funnet, kort sagt å terrorisere vedkommende. E-posten ble sendt av Nesheim etter kontortid, på en fredag kveld.

Med dette stuntet viser Nesheim sin unnfallenhet til det miljøet som stadig korrumperer landets domstoler. Samtidig viser han en tilbøyelighet til å la seg tilfredsstille av de plager han helt unødvendig utsetter andre for. Det var nemlig intet i denne verden som hindret Nesheim fra å signere dommen den påfølgende mandag, og deretter forkynne den for partene på vanlig måte. Intet! Like fullt lekket han ikke bare informasjon fra domsforhandlingene til regjeringsadvokaten, han lovet til og med at resultatet skulle gå i favør av regjeringsadvokatens påstand.

Det er ingen tvil om at Nesheim med denne handling har bundet seg ved at han fredag kveld har lovet (ikke avgitt) et gitt resultat i løpet av kommende mandag. Med denne opplagte idiothandling har Nesheim, samtidig som han ved handling har gitt den utenforstående observatør all grunn til å stille tvil til hans upartiskhet og uavhengighet, faktisk forhindret seg selv fra å senere hen dømme i saken.

La oss sette dette litt på spissen. E-posten ble sendt tre dager før dommen angivelig skulle foreligge i signert stand. Slik jeg har forstått det ble dommen forkynt for partene den påfølgende mandag, og da viser jeg til at BT hevder å ha fått i hendene en dom på 123 sider denne mandagen. Som et lite kuriosum nevner jeg at VGs eksemplar er på hele 127 sider. Det ville på ingen måte overraske meg om Nesheim har delt ut to forskjellige avgjørelser. Men, uansett.

De fleste jurister vil ikke bry seg særlig med at landets dommere, før dom er avsagt, plumper ut med det resultatet de likevel akter å avgi på et senere tidspunkt. Disse juristene ser da heller ingen habilitetsproblematikk i at ”dommen” blir avsagt og ”forkynt” gjennom noen korte uttalelser i en e-post, lenge før den overhodet er signert.

Men, hva om Nesheims e-post var blitt sendt til regjeringsadvokaten én dag etter avsluttet hovedforhandling i mai engang? Da hadde nok kanskje en og annen jurist våget seg til å tenke den tanke at dommeren kan ha vært forutinntatt og at hans avgjørelse kan ha vært påvirket av ytre utenforliggende omstendigheter, og endog at regjeringsadvokaten kan ha instruert dommeren til å avgi dette resultatet til ham. Juridisk sett er det ingen forskjell mellom disse to tidspunkt. For øvrig; dersom du spør en dommer om på hvilket tidspunkt under behandlingen av en sak han/hun har gjort seg opp en mening om utfallet, vil de fleste dommere angi et tidspunkt ett eller annet sted før hovedforhandlingen er avsluttet. Det hører nok til sjeldenheten at en dommer først etter at saken er tatt opp til doms har sett lyset og bestemmer seg for utfallet.

Det er altså irrelevant på hvilket tidspunkt under saksbehandlingen dommeren lekker informasjon fra domsforhandlingene, og eventuelt resultatet fra disse, til én av partene eller til pressen. Dersom et antatt fremtidig resultat, eller annen informasjon fra domsforhandlingene, lekker ut til én av partene eller til pressen før dom faktisk er signert og avsagt, er det altså revnende likegyldig om lekkasjen har skjedd straks etter at saken ble tatt opp til doms eller to-tre dager før den faktiske avsigelse er antatt å finne sted.

Nesheim var – som følge av sin fredagshandling – ikke autorisert til å sette seg ned mandag morgen og signere avgjørelsen, jf dl § 108. Uavhengig av hvor sikker Nesheim var i at dette ville bli resultatet, og at intet ville hindre et slikt resultat, hadde Nesheim uansett forlovet seg til regjeringsadvokaten fredag kveld, og derved hadde Nesheim krenket prinsippet om en uavhengig og upartisk saksbehandling og avgjørelse. Nesheim kunne enkelt ha unngått dette habilitetsproblemet dersom han hadde latt være å lekke informasjon fra domsforhandlingene til regjeringsadvokaten. Det har ingen betydning hvorvidt Nesheim rent faktisk hadde bestemt seg for å dømme Bertelsen allerede den første dagen han så ham i retten. Det øyeblikk Nesheim foretar en handling som avviker fra prinsippene om en uavhengig og upartisk domstol, har han også diskvalifisert seg selv til å handle i saken. En av årsakene til dette ligger i det faktum at han etter et slikt stunt ikke vil ha allmennhetens tillit. Slik Nesheim har fremstilt seg selv gjennom denne e-posten, er det ikke usannsynlig at regjeringsadvokaten kan ha inngått avtale med Nesheim om resultatet, på ett eller annet tidspunkt etter at Nesheim ble plukket ut til å administrere saken, og før hovedforhandlingen ble åpnet. At regjeringsadvokaten påvirker domstolene (og lykkes), er ikke noe nytt, jf eksempelvis Flexiped-saken og Sorenskriver Nils B. Hohles svar og aksept til regjeringsadvokaten, det såkalte punkteringsbrevet.

For øvrig har Nesheim med sitt stunt også gitt oss andre et bilde på uholdbare arbeidsforhold blant dommerne i Oslo tingrett, jf uttalelsen om at dommerne skal sitte og lese korrektur på lørdag og søndag. Personlig så tror jeg ikke så mye på at dommerne i Oslo må sitte og lese korrektur i kirketiden, ei heller i denne konkrete saken. Dommen var nok ferdig denne fredagen, men regjeringsadvokaten ønsket at Bertelsen skulle få svette ekstra mye i noen dager, før han endelig skulle få dommen, og har på en eller annen måte instruert dommer Nesheim til å handle som han gjorde.

La meg til slutt nevne en annen sak som Nesheims handlinger kan ses i lys av i dag. ”Terrordommer uten forsikring” kunne Dagsavisen meddele i sin artikkel (Dagsavisen har fjernet artikkelen) om Breivik-dommernes manglende dommerforsikringer. Nesheim var en av disse terrordommerne som manglet forsikring. Overskriften får i dag, etter Nesheims terrorstunt mot sin ”kollega”, en mer direkte og klarere betydning.

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga