• Privat foto av TV skjerm NRK nyheter hets mot Lan Marie Berg

Netthets og demokratiet

Time to read
7 minutes
Read so far

Netthets og demokratiet

Tue, 01/06/2021 - 19:37
Posted in:
0 comments

Lan Marie Berg, MDG-politiker og miljøbyråd i Oslo, er i hardt vær for tiden, eller er hun det?

Berg opplever i alle fall å bli oversvømt av negative karakteristikker, på bl.a. facebook (dvs, på gatehjørnet), hvilket har fyrt i gang en debatt omkring netthets og demokratiet. Mange journalister og politikere mener nå at demokratiet er under angrep, at den frie diskusjonen på gatehjørnet bør innskrenkes og settes under kontroll, at politiet må slå til, og at politiet uansett har rett til å overvåke gatehjørnediskusjonen og dra diskusjonsdeltakerne for retten dersom politiet mener at diskusjonen ikke er innenfor gjeldende rett. Man forsøker altså å stramme inn på massenes muligheter til å reagere og diskutere direkte og spontant, hvor disse diskusjoner kan utveksles, og diskusjonenes innhold. Dette er en svært uheldig utvikling, som skyldes en mangelfull avklaring eller misforståelse av problemet, og hvor man dermed står i fare for å iverksette tiltak som bare vil skade.

Netthets – en liten avgrensning
Før jeg fortsetter må jeg få understreke at jeg i denne artikkelen ser bort fra hatefulle ytringer (straffeloven § 185), trusler (§ 263), hensynsløs atferd/fredskrenkelser (§ 266), personforfølgelse (§ 266a), og krenkelser av privatlivets fred (§ 267). Dette er handlinger som skal forfølges av politi/påtalemyndighet på vanlig måte, og som etter min mening må skilles ut i en diskusjon om netthets. Det vi da sitter igjen med av netthets – negative karakteristikker – er, i hvert fall som et utgangspunkt, ikke straffbart.

Dernest må vi ikke glemme at menigmanns umiddelbare oppfatning av og mening om en annen person (personkarakteristikker) eller et tema, ikke er et nytt fenomen. Før internettets fødsel var det like vanlig som i dag – under en diskusjon på gatehjørnet eller hvor som helst ellers – å gi uttrykk for sin ærlige eller bare spontane oppfatning av en politiker, en annen offentlig person (såkalte kjendiser) eller et tema. Karakteristikker og meningsytringer kunne være like ”ille” som i dag. Forskjellen mellom den gang og nå er at ens utspill når lengre i dag, ja, utspillet når stort sett frem til den som omtales omtrent umiddelbart. I ”gamledager” var menigmanns mening og karakteristikk derimot å regne som en døgnflue. Den kom stort sett aldri lengre enn til gruppen som deltok i diskusjonen, og der døde den, gjerne etter en god latter.

Krenkesamfunnet – et sosialt problem
Problemet, når vi altså ser bort fra de straffbare handlinger, er av moralsk art, og er i realiteten et spørsmål om sosial samhandling, og i dette bildet; borgernes krenkevilje og tåleevne. På den ene siden: Hva har du lært at du kan tillate deg å si om andre mennesker offentlig? Og på den annen side: Hva har du lært at du må tåle av meninger og utspill fra andre? Dersom du ikke har lært noen av delene, enten pga sosial degenerasjon og overbeskyttelse, eller at du kommer fra en annen kultur, eller at meninger og karakteristikker har overskredet de sosiale grenser du har lært deg, vil du nok kunne føle at panikken brer seg etter hvert som diskusjonen går seg varm. Den som sverger til sosialismen og sosialdemokratiets grunntanke (at staten skal passe på alt og alle), vil nok skjære igjennom og si at; dette ordner våre store ledere. Vi oppnevner bare et krenkeutvalg, ledet av en krenkeekspert, og så utarbeides det nye lover om hva som kan formidles, hvor og innenfor hvilke rammer (kontroll, overvåking m.v.).

Det eneste man oppnår med å lovfeste krenkerammene i samfunnet, er mer uvilje, kaos og fordumming, samt at sosialiststaten får mer og mer kontroll over menneskets liv, slik at mennesket til slutt står naken igjen, uten evne til å verken formidle eller forsvare seg. Sosialistenes politikk har drevet massene i denne retning i mange år allerede.

Kommunikasjon i endring – årsak til det sosiale problem
Johann Gutenberg utviklet boktrykkerkunsten (masseproduksjon av trykt tekst) på 1440-tallet, og skapte med det en revolusjon innenfor kommunikasjonen mennesker imellom. Masseproduksjon av trykt tekst førte til at litteratur ble tilgjengelig for alle, i hvert fall i teorien. Dette førte i sin tur til at det ble mulig å øke leseferdigheten blant massene, et mektig instrument som vi alle bruker for å forstå tekst og for kunne kommunisere. Gutenbergs oppfinnelser gjorde altså informasjon tilgjengelig for folk, og ga dem en stemme som kunne spres, hvilket ikke var mulig tidligere.

Internettets fremkomst, dets eksplosive utvikling, og de enorme publikasjonsmulighetene som brukerne har fått i hendene, har – som allerede indikert – skapt et moralsk og sosialt paradigmeskifte innenfor kommunikasjon. Da internettet for alvor ble tilgjengelig for massene i 1994, hadde sosialistregimet allerede svekket familien som institusjon. Dette er årsaken til at ingen har fått ”opplæring” i å hanskes med denne nye uttrykksmuligheten, og dermed har utviklingen fått gå i alle retninger. For å si det litt uhøvlet så har verdens regimer delt ut en revolver og ammunisjon til hver eneste nyfødt borger, til fritt bruk og uten bruksanvisning, for å se hva som skjer. Resultatet ser vi langs landets nye gatehjørner (facebook, twitter osv), hvor det nær sagt koker over av skitt.

Før internettets tid kunne foreldre, nærmiljøet og etter hvert lærerne føre den nødvendige kontroll over barnets kommunikasjon med andre. Etter sosialismens overtakelse – hvor nedbryting av familien som institusjon har vært ett av hovedformålene – har denne kontrollfunksjon sakte men sikkert blitt undergravd og til slutt blitt eliminert. En adekvat utøvelse av slik kontroll – kort sagt; disiplinering – ville i dag ha ført til lange fengselsstraffer og statlig kontrollert destruksjon av den rammede familie. I stedet for å irettesette/disiplinere elevene, deler skolene ut politiets og barnevernets telefonnumre. Ethvert forsøk fra foreldre på å kontrollere barnet i dag, vil bli møtt med; skal jeg ringe barnevernet og politiet, eller? Oppdragelsen stopper altså der. Dette har forverret seg ytterligere. Barnehager ansetter i dag egne spesialister som skal ”oppdage” svikt ved barnets-beste idealet (vondt i magen, uro, sinne, likegyldighet, manglende matlyst, stor matlyst, osv er symptomer på at foreldrene har sviktet), hvilket i realiteten er en kontroll av hvorvidt foreldrene forholder seg til det sosialistiske ideal. Uønskede avvik blir straffet med destruksjon av familien, og statens overtakelse av barna. Sosialistene har med slike enkle grep fiendtliggjort forholdet mellom foreldre og barn, hvor frykt for statlig intervensjon og ikke kjærlighet mellom barn og foreldre, styrer oppdragelsen. Situasjonen er håpløs i landets hjem.

At min påstand om at familien – som den institusjon den var før – søkes ytterligere svekket med neglisjering / ignoranse, bekreftes eksempelvis av direktøren i Medietilsynet, Mari Velsand, i hennes kommentar av 1. juni 2021 i VG, hvor hun maner fellesskapet (dvs, sosialiststaten gjennom demokratiske grep) til å ta tak i problemet og sette foten ned. Riktig nok nevner hun avslutningsvis i sin kommentar at foreldre og skolen har et stort ansvar, men hovedfokuset hennes er rettet mot fellesskapet. Dernest er hennes kommentar om at foreldre og skole har et ansvar, et utjenlig argument, all den tid disse institusjonene ikke har det handlingsrom de en gang hadde. Borte er altså førsteskansen (familien), andre skansen (venner og nærmiljøet) og tredjeskansen (skolen/lærerne), og deres mulighet til å korrigere atferd. Det finnes ingen reell fungerende kontroll lenger, verken hjemme eller på skolen, og resultatet ser vi altså på landets gatehjørner. Torbjørn Jaglands eminente uttalelser bekrefter den kaosfremmende utviklingen, og dens arnested: "Enhver går sin egen vei, så blir alle glade og fornøyde" og "En for alle, alle hver for seg". Forstå det den som kan, men kjernen i dette sosialistiske vrøvl, er kaos, og det har de fått.

Avstanden mellom politiker og velger er blitt mindre
Det er ingen tvil om at internettets utvikling har skjøvet politikere og andre kjendiser – som tidligere så å si var beskyttet mot folkets meninger – mye nærmere sitt eget speil, for å si det slik. Og dermed er det nå langt mer aktuelt for politikere, kjendiser og andre å vurdere egne handlinger før man handler. Gjør man ikke det, risikerer man selvskading. Slik sett har utviklingen – hvor folkets stemme når lengre over et kortere tidsrom – vært sunn. Man må kunne si at reaksjonsmuligheten og reaksjonstiden skaper muligheter for en naturlig balanse i en rivende utvikling av samspillet mennesker imellom, hvor alle tyr til publiseringskanaler for å kort sagt; by på seg selv. Det er bare det at politikere og ”kjendiser” ikke har fulgt med i timen. De tror fortsatt at de kan blotte sitt underliv eller på annet vis selge seg selv, uten at dette får konsekvenser i samfunnet.

Isolasjon og tilintetgjørelse av den ”farlige” mening
Vi er alle skapt forskjellige, og vi har i tillegg vokst opp med ulike preferanser. Uttrykksmåter og debattinnhold vil derfor med nødvendighet variere sterkt alt etter hvem som deltar. Som tidligere indikert er de fleste uønskede handlinger allerede belagt med straff. Det er altså handlinger i ”grenseland” som nå er oppe til debatt i landets aviser/mediehus, og som ønskes belagt med straff.

En karakteristikk er ikke annet enn et ”bilde” av en persons mening om noe eller noen. Ingen i denne verden skal kunne forhindre en person fra å gi uttrykk for sin mening, så sant den ikke er å regne som del av en straffbar handling. Her beveger vi oss inn i en annen diskusjon som gjør det vanskeligere å svare på hva man egentlig kan gi uttrykk for i samfunnet, for; hvilke handlinger kan egentlig straffes, og hva bør straffes? I et demokrati kan i teorien alt straffes så sant 51% av de folkevalgte ønsker det, og grensen til en politistat eller et diktatur vil dermed kunne være flytende. Jo flere handlinger som blir belagt med straff, jo nærmere kommer man politistaten og diktaturet. At en handling er belagt med straff er dermed ikke en bekreftelse på at forholdet bør være straffbart, og at dette er til det beste for borgerne. Det er i høyden bare en bekreftelse på at mer enn 50% av lovgiverne har bestemt at slik skal det være, gjerne etter en hestehandle med andre partisjefer.

Slik jeg leser de mange kommentarer, står vi i realiteten overfor spørsmålet om vi skal kvele den spontane/umiddelbare mening og debatt, for derved å redde demokratiet. Her har journalistene og andre meningsbærere misforstått det meste. Et slikt tiltak vil legitimere etableringen av tankepolitiet, og samtidig åpne for at uønskede elementer får anledning til å sette seg til å forvalte andres rettigheter, og dermed forpeste demokratiet. Det vil være et alvorlig feilgrep å lovregulere karakteristikker og meninger som ikke allerede er rammet av dagens straffebestemmelser. Mennesker må få utløp for sin frustrasjon, og de må få anledning til å lære seg å mestre sitt sinne (Gro Harlem Brundtland er et godt eksempel på manglende sinnemestring blant politikere, jf Gro og Kåre debattene på 80-tallet). En slik åpenhet griper på ingen måte inn i det politiske ordskiftet, og åpner selvsagt ikke for angrep mot demokratiet, slik en rekke politikere og journalister har messet om i det siste. De meninger som folk har gitt uttrykk for overfor Lan Marie Berg, hindrer ikke Berg fra å gå på jobb og fremme sine ideer. Dersom man tar seg selv høytidelig, kan man selvsagt få problemer med slike uttalelser, men det kan altså ikke en politiker eller kjendis tillate seg selv å gjøre.

Det vil bli en umulig (og unødvendig) oppgave å sette seg til å lage regler for meningsutvekslinger og tålegrenser, på siden av de straffebestemmelser vi allerede har. Gjør vi det, så har vi samtidig beveget oss godt innenfor tyranniets grenser.

Løsninger?
Å arrestere meningsbærerne av moralsk forkastelige uttalelser og kvele debatten, er ingen løsning. Det blir som å sage av armen (uten å lete etter årsaken) i et håp om at smerten da vil forsvinne. Eller sagt med andre ord så søker man med dette å fjerne symptomet og håpe at problemet er løst. En typisk norsk løsning som ikke løser noe.

Den eneste effektive metoden som kan demme opp for moralsk forfall, og at uønskede karakteristikker finner veien ut i det offentlige rom, er en god oppdragelse i hjemmet, men da må familien som institusjon gis bedre levekår. Det er lite håp om at det vil skje under de rådende politiske forhold.

 

Herman J Berge i eksil

Internal banner image(s)
Slideshow image