Nervekrig mot enkeltpersoner

Time to read
8 minutes
Read so far

Nervekrig mot enkeltpersoner

Fri, 25/01/2008 - 19:39
Posted in:
0 comments

I 1954 utarbeidet CIA et dokument som listet opp en rekke forslag til psykologisk krigføring, og som var ment å bli benyttet mot den demokratisk valgte president Jacobo Arbenz Guzman i Guatemala og hans regjering.

Politiske skandaler oppstår nær sagt med klokkens presisjon. Foran hvert valg – men også under andre omstendigheter – synes Arbeiderpartiet å ekspedere med stor presisjon skandaler i andre partier, og mot personer med stor fremgang innad i det angrepne partiet.

Nedenfor har jeg nevnt enkelte navn som knyttes til politiske skandaler eller omveltninger de siste 30 årene: Tore Tønne, Gerd Liv Valla, Rolf Presthus, Jan P. Syse, Victor Normann, Terje Røed-Larsen, Trygve Bratteli, Gro Harlem Brundtland, alle de årlige skandaler rundt FrP som; Vidar Kleppe, Jan Simonsen, Stephen Bråten og Terje Søviknes. Metodene som mange av de som holdt i trådene benyttet seg av, finner dere igjen i CIA-dokumentet, som her er oversatt til norsk av meg (uautorisert oversettelse). Originaldokumentet finner dere her.

Det er langt ifra bare i direkte politiske øyemed (politiske skandaler) at metodene blir brukt. Jeg nevner her indirekte politiske saker som; Dykkersaken (TV2), Rimi-Hagen-saken (TV2) Reksten-saken, Røkke-saken (TV2), Riis-saken (TV2), og ikke minst min egen sak (TV2). Som dere vil se så går TV2 igjen i flere saker som ”budbringeren”. TV2 ble i oktober 2006 i realiteten kjøpt opp av Arbeiderpartiet, og er nå blitt Ap’s fremste propagandakanal. TV2-reporter Mats Ektvedts handlinger under forberedelsen og fullføringen av operasjonen mot meg, deriblant hans handlinger i Luxembourg, er nær sagt en blåkopi av det ovennevnte CIA-dokumentet.

Man gjenkjenner hvordan de definerer offeret/målet, hvordan de velger ut sitt offer/mål, formålet med kampanjen mot offeret/målet, og ikke minst teknikkene de benytter seg av.

Dette er selvsagt alvorlig og skremmende lesing, men likevel; dette er virkeligheten dere lever i. I og med at de fleste av dere ikke opponerer mot systemet – slik er det bare – har heller ikke det skjulte nettverket noen grunn for å intervenere mot dere, og dermed opplever dere heller ikke at noe er galt i omgivelsene rundt dere, i hvert fall ikke så galt at det fordrer din reaksjon.

Det er først når dere stikker hodet ut, og fremstår med ett eller annet som makthaverne/nettverket føler er eller kan bli truende for deres posisjon (en (ny) politisk tanke, et produkt, et patent, sannheten om noe som har samfunnsmessig betydning, etc) at det iverksettes mottiltak, og da, da kan ting skje, som nok mange av dere som har engasjert dere allerede har fått oppleve.

Høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge sammen med Sir Charles Hambro fremstår som de første øverste ledere av det ulovlige skjulte nettverket; Stay Behind, som av Arbeiderpartiregjeringen senere hen (1995) ble omdøpt til Okkupasjonsberedskap. Nettverket, dets medlemmer, er spesialutdannet i bl.a. psykologisk krigføring, deriblant nervekrig. Dette er deres arbeid. Deres arbeidsområde, mandat, medlemsliste, og hvem som i dag styrer nettverket, og med hvilket formål, er for den alminnelige borger selvsagt ukjent. Skal vi akseptere dette? EU har allerede i 1990 sagt nei, jf EU’s Resolution on Gladio. Det ulovlige skjulte nettverket står likevel åpenbart sterkt i Norge, til tross for denne resolusjonen. Skal vi akseptere at landet styres snart i den ene retning snart i den andre, etter instruks fra dette mektige nettverket som norske velgere selvsagt ikke får den minste tilgang til? Selvsagt ikke. Men en endring fordrer aksjoner fra de som eier Norge, velgerne. Det er opp til dere å velge om dere vil reagere mot det skjulte nettverket og dets vanstyre, eller om dere vil la være og heller håpe at det ikke vil skje akkurat dere noe.

Kan politikerne gjøre noe i denne sammenheng? Forsvarets Høyskole driver med opplæring innen PSYOP. Flere av landets mest kjente politikere har deltatt i Forsvarets Høyskoles Totalforsvarskurs, hvor de nettopp lærer om PSYOP, altså om psykologisk krigføring. I den offisielle åpningstalen sies det selvsagt intet om at elevene skal få en innføring og opplæring i PSYOP, men etter endt kurs kan man lese om elevenes opplevelser, hvor de bl.a. skryter uhemmet av hvor interessant dette temaet var. Har de forstått noe? Hvem som bruker metoden, og hvordan den brukes, til hvilke formål, etc? Neppe. Er det da noe håp om at norske politikere – stortingsrepresentantene – skal gjøre noe med problemet? Nei. Vi står igjen på bar bakke, med den eneste farbare vei foran oss; folkets vilje.

Neste gang du leser om en skandale rundt en partileder, et regjeringsmedlem, et privat selskap, en bedriftsleder, en privatperson m.v. bør du tenke på CIA-dokumentet, og du vil være forholdsvis kjent med signalene, og derved være bedre i stand til å tolke hva neste skritt blir, hvem som står bak kampanjen, og hvorfor den er iverksatt.

Tidligere regjeringsadvokat Bjørn Haug er i likhet med avdøde høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge, en del av dette nettverket, denne skjulte makteliten som har det i sin makt å oppnå ønskede resultater. Allerede for 15 år siden uttalte den gang regjeringsadvokat Haug at han hadde lært å utnytte pressen i sitt spill, hvor han som riksmeglingsmann bevisst utnyttet pressen for å manipulere partene til en løsning han selv mente de burde godta, jf intervju i Juristkontakt nr.5, 1993.

I Riis-saken har en slik kampanje som er nevnt i CIA-dokumentet vært gående over lang tid. Allerede i 1978 ser vi klare signaler, hvor regjeringsadvokat Bjørn Haug etter instruks fra regjeringen, i all hemmelighet ber kst. lagdommer Nils B. Hohle om bistand til å punktere Riis’ saksanlegg, et saksanlegg som høyesterettsadvokat Annæus Schjødt har anlagt mot Oslo skifterett.

Men, var høyesterettsadvokat Schjødt rett mann for Riis? Som høyesterettsadvokat Annæus Schjødt uhemmet skryter av i sin bok; ”Mange Liv” (2004), ble Jens Christian Hauge en av Schjødts største oppdragsgivere, for landets aller mest betydningsfulle saker. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan det ha seg at én person, en ”vanlig” advokat, har det i sin makt å fordele de aller mest betydningsfulle sakene i Norge ned til Annæus Schjødt?

Den første store saken Schjødt fikk var Lillehammersaken, hvor han gjennom Hauges anbefaling – og etter eget sigende – nær sagt ble praiet av den Israelske ambassades folk langs en bygdevei i Valdres, og fikk jobben med å forsvare et par av de drapsmistenkte. Hvorfor var Hauge så engasjert i akkurat denne saken? Og, hva var det som hadde fått Hauge til å plukke ut Annæus?

Her skal vi i følge Schjødt gå tilbake til den såkalte Jacobsen-Løberg-saken. Hans S. Jacobsen hadde oversatt og utgitt Mr. Ralph Hewins biografi: ”Quisling: Prophet without honour”. Løberg var typograf, motstandsmann under krigen og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet frem til 1969. Etter at boken ble gitt ut, anklaget han Jacobsen for historieforfalskning. Jacobsen svarte med injuriesøksmål som han tapte for alle instanser. Schjødt forsvarte Løberg, og vant. Hauge fulgte saken hver eneste dag og fant, etter Schjødts seier, at Schjødt i den saken hadde ”bevist min verdi”, som Schjødt uttrykker seg i sin bok.

Hva slags verdi er det vi her snakker om? Uansett. Dette skulle i alle fall vise seg å være inngangsbilletten og starten på Schjødt’s nye liv. Han fikk etter eget sigende landets mest betydningsfulle saker av Hauge, etter dette. Én av disse sakene var Riis-saken, et angrep mot administrasjonen av Norgeshistoriens største rederidødsbo. Den saken fikk han i 1978, og etter Einar Riis’ syn trenerte Schjødt saken helt frem til advokaten i 1992 for godt forlot norge for Sør-Afrika.

Treneringen kan åpenbart skrive seg fra ordrer gitt av Schjødts oppdragsgiver og herre, Stay Behinds gründer og leder, høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge. Det hører også med til denne bisarre historien at krigsadvokat, oberstløytnant, høyesterettsadvokat og Stay Behind medlem Tore S. Engelschiøn også var Riis’ advokat. Einar Riis var altså omringet av det skjulte nettverket, uten at han visste det. Eller?

Men det var altså nervekrigen og dens metoder jeg skulle forsøke å eksemplifisere:

  • Einar hadde meglet et kjøp på et par Boeing 737 fra en canadisk selger til Braathens SAFE. Da Einar møtte selgerne i Canada, fikk han høre: ”Vi vet alt om deg, Riis.” Det endte med at Braathens hoppet over Einar, meglet kjøpet selv, og Einar tapte sin kommisjon.

 

  • I 1997 fikk jeg en telefonsamtale omkring kl 01.00 som endte med et tilbud på 1 million kroner, dersom jeg var villig til å avslutte mitt engasjement for familien Riis. Merk dere tidspunktet for samtalen i forhold til det som er sagt i CIA-dokumentet. Etter at jeg hadde takket nei til ”tilbudet”, ble jeg 15 minutter senere ringt opp igjen, denne gangen med en klar trussel om at jeg kom til å få problemer med mine studier. Jeg ble samtidig lovet at jeg ikke kom til å bli utsatt for fysisk vold.

 

  • I 1997 ble jeg gjort kjent med et brev fra høyesterettsadvokat Ole Lund og nåværende lagdommer i Borgarting, Peter L. Bernhardt. Her ble det gjort uttrykkelig klart at jeg kom til å være den skadelidende i nær og fjern fremtid. Trussel? Ja. Men i og med at de åpnet setningen med å si: Trøsten får være at…jeg vil være den skadelidende, snakker vi om en iverksatt aksjon som nettverket (Okkupasjonsberedskap) vet at vil lykkes.

 

  • I 1997 fikk jeg et brev fra oberstløytnant Tore S. Engelschiøn hvor han kaldt slo fast at jeg allerede da var svartsladdet i landets juridiske miljø. De har stor makt, og angriper fra alle kanter.

 

  • I 1998 forsøkte to personer å bryte seg inn i min leilighet gjennom verandadøren, mens jeg satt i stua. De visste åpenbart at jeg satt der, men gikk likevel på med livets lyst for å bryte seg inn til meg. Det var først da jeg fløy inn på soverommet og fant frem min bestefars militære sabel og med hevet sverd og et primatbrøl nærmest sprang igjennom verandadøren mot disse personene, at de valgte å hoppe over verandaen i første etasje og løpe bort.

 

  • Høsten 2000 fikk jeg under et kinobesøk en lapp i hånden, med beskjed om å kontakte vedkommende på et telefonnummer. Jeg ringte nummeret og det viste seg å være Riis’ motpart og argeste fiende; regjeringsadvokat Karin Fløistad, som ønsket å ta en kaférunde med meg. Dette skjedde like før saken som Annæus Schjødt hadde trenert i en årrekke skulle opp for Oslo byrett.

 

  • Høsten 2001 ble sensuren av min juridiske avhandling stoppet, og overført til dette nettverkets jurister, hvor jeg ble ilagt den dårligste stå-karakter. Jeg viser til hva som ble nevnt om mine studier i telefonsamtalen en natt i 1997, nevnt ovenfor.

 

  • 5. juni 2003, etter et mislykket forsøk den 3. juni 2003, ble Jan Gotaas i justis- og politidepartementet (som fra regjeringshold var involvert i Riis-saken fra et tidspunkt like etter at jeg engasjerte meg for denne familien) tvunget (den 3. juni 2003 nærmest slo han Einar ut av kontoret etter en mislykket forlikssignering) til å inngå et forlik med Dagny Amelia Olsen Riis. Bare få uker senere ble Gotaas funnet død på kantinetaket i Regjeringsbygget, etter et fall fra 7. etasje.

 

  • Vinteren 2003/2004 får jeg flere rettergangsbøter, åpenbart urettmessige. I tillegg får jeg en rekke trusler om rettergangsbøter. Hovedangrepene synes å ha blitt satt i verk. De angriper, slik som nevnt i CIA-dokumentet, på flere kanter, uten opphold.

 

  • Våren 2004 uttaler bror av høyesterettsdommer Eilert Stang Lund, Haakon Stang Lund, at det som er galt med Berge er at han går alt for langt i å forsvare sine klienter. Stang Lund kontakter journalisten for å søke å gi meg negativ omtale. Angrep fra flere hold.

 

  • Høsten 2005 var jeg på oppdrag for Einar i Luxembourg. Idet jeg gikk ned til parkeringsautomaten for å betale, hørte jeg noen som løp etter meg. Da jeg snudde meg, så jeg rett inn i trynet på regjeringsadvokat Henning Harborg, hvis far Ole Christen Harborg går for å være edderkoppen i NRK-faktaavdelingen. Den uuttalte beskjeden var: Vi holder deg under oppsikt og vi vet hvor du er, til enhver tid. Angrep fra flere hold.

 

  • 30. mai 2006 dør Einar. Etter innsyn i flere medisinske dokument, blir det klart at Einar over en periode har fått flere dødelige doser rottegift (warfarin/marevan). Einar og Amelia Riis hadde vært hos notarius publicus i Asker og Bærum i 2001 og fått bekreftet ”Et siste ønske” om ikke å bli kremert dersom det fantes det minste signal om unormal død. I følge det svenske Dödsorsaksintyget, som til alt overmål senere hen er blitt forfalsket, er det ingen tvil om ny overdose. Einar ble – i strid med ”Et siste ønske” – kremert omkring 72 timer etter at han døde, i hva man best kan beskrive som ekspressfart. Det var bare med nød og neppe at datteren Bendicte Riis-Duryea rakk begravelsen.

 

  • Våren 2007 overvåket Mats Ektvedt og TV2 min familie og vårt hus i Luxembourg, ringte inn en falsk drosjebestilling i mitt navn og lot drosjesjåføren ringe på hos meg, for å få meg litt svett. Et par timer senere, banket han selv på døren. Intervjuet gikk bra for ham, helt til jeg midt under intervjuet fortalte ham at også jeg tok opp intervjuet. Reporter Ektvedt ble rød, stram og skjelvende om munnen, og mistet egentlig hele interessen for resten av intervjuet. Intervjuet var ment å være hovedverktøyet i å knekke meg med PSYOP. Det gikk ikke.

 

Det miljøet vi her har med å gjøre er kriminelt, og er som nevnt forbudt av EU. Likevel kommer vi til å ha det rundt oss også i fremtiden, dersom ikke du gjør noe med det. Alt avhenger av deg og din uselviske tanke om at en slik protest også vil kunne hjelpe andre – dine medborgere som lider.

 

God Helg

 

Herman J Berge

Luxembourg