Det har gjennom den siste tiden pågått to debatter tilsynelatende

uten nevneverdig sammenheng:

 

I den ene har temaet vært om det var ut fra sunne vurderinger at en

del norske kulturpersonligheter og intellektuelle tok til orde mot at

USA besvarte angrepet på World Trade Center med nådeløse midler.

Debatten tok en særlig interessant vending da det viste seg at USA på

kort tid oppnådde nettopp det de intellektuelle hadde hevdet var

uoppnåelig: At Taliban-regimet falt og at det i Afghanistan ble skapt

en helt ny politisk situasjon. Latterliggjøringen av de

intellektuelle har til tider gått så vidt at flere av dem har tatt

det personlig fornærmelig opp.

 

Den andre debatten har dreiet seg om i hvilken grad den alminnelige

kvinne og mann bør - for ikke å si åndelig formår - å fungere som

jury-medlemmer ved behandlingen av alvorlige straffesaker. Her er det

blitt stadig mer korrekt å hevde at folk uten høyere teoretisk

utdannelse ikke formår å skille mellom rett og galt, og enda mindre

mellom gode og dårlige beviser i en straffesak. I denne debatten er

det ingen som griper ordet og påpeker at det vi reelt er vitne til,

er en åpenlys forakt overfor for den alminnelige borgers dømmekraft.

Aller minst fra intellektuelt hold har det vært noen trøst å hente.

 

Kontrastene mellom disse debattene er slående: Det fremstilles som

dårlig folkeskikk å påpeke at flere intellektuelle i sine

standpunkter om Afghanistan-krigen har stått som talspersoner for det

rene sprøyt. Derimot å hevde at menigfolk som ikke nødvendigvis har

debutert med en diktsamling på 75 sider, er enkle i sitt tankeliv,

anses som en modig bragd. Dette er i tillegg holdninger som hevdes å

gi rettsstaten rikere vekstvilkår. Vi ser konturene av et maktspill

der aktørene opptrer i roller mer enn de fører argumenter: De

intellektuelles rolle er å bli tatt alvorlig uansett hva de hevder.

Hvis de blir gitt svar på tiltale, kan de alltids spille rollen som

fornærmet. Menigfolks rolle er å finne seg i å bli fremstilt nærmest

som tåper. Her kan det være grunn til å stille spørsmålet om det er

slik at velutdannete og intellektuelle viser en slik overlegenhet i

sin dømmekraft at de i størst mulig grad bør få overta hele

rettshåndhevelsen i samfunnet.

 

Nettopp på dette siste punktet er det nok at den siste tidens to

debatter har gitt grunn til ny ettertanke. Man beretter om ukyndige

jury-kjennelser, men det er sjelden noen stiller tilsvarende spørsmål

om kvaliteten av og grunnlaget for kjennelser og dommer som

produseres av juridiske dommere og deres sakkyndige hjelpere.

Bjugn-saken står fortsatt som et strålende eksempel på at en jury

formår å skjære igjennom ødeleggende vås, og den juridiske

administrator av samme sak (nå høyesterettsdommer) pluss det statlige

etablissement som har "fulgt opp" saken, fortsatt som et klassisk

eksempel på hva slags samfunn den intellektuelle ekspertise fører oss

ut i.

 

Marianne Haslev Skånland,

Bergen