Advokat Sigurd Klomsæt frifunnet - politiets etterforskning slaktes

Time to read
6 minutes
Read so far

Advokat Sigurd Klomsæt frifunnet - politiets etterforskning slaktes

Sat, 09/03/2013 - 20:17
0 comments

I saken mot Anders Behring Breivik opplevde politiet at informasjon som var taushetsbelagt like fullt fant veien til mediene. Politiet mente at lekkasjene, eller årsaken til lekkasjene, ikke kunne finnes i egne rekker, dette da en slik vanvittig oppfatning selvsagt har formodningen mot seg. Ja, ja. Dette blir som å si at båten vår lekker ikke, fordi den ikke lekker, og det uten at noen tar seg bryet med å sjekke om den lekker.

 

For å stoppe lekkasjene klekket politiet ut en plan.

Saken mot Klomsæt er i meget korte trekk bygget på følgende omstendigheter (jeg skal ikke her forsøke å gjengi alt faktum, da dette finnes i dommen som du finner her):

3. februar 2012: Planen er ferdig – politiet legger ut fellen
Advokat Sigurd Klomsæt var bistandsadvokat for én av de overlevende etter skytingen på Utøya 22. juli 2011. 3. februar 2012 gjorde politiet tilgjengelig en passordbeskyttet cd med straffesaksinformasjon vedrørende saken mot Anders Behring Breivik. Politiet hadde samtidig gjort det klart at materialet i cd’en ikke skulle publiseres uten samtykke. I følge politiet hadde bildene som var lagt inn i cd’en aldri tidligere vært publisert. Dette var et hovedpoeng i straffesaken mot Klomsæt.

Sigurd Klomsæts kone hentet cd’en på ettermiddagen, og tok den med til kontoret. Sigurd selv hadde vært i Arendal i embets medfør og kom ikke til Oslo før sent på ettermiddagen. Han var ikke innom kontoret etter turen fra Arendal, men dro hjem for å gjøre seg klar for en kveld på teater.

Selv om Klomsæt åpenbart ikke har vært i nærheten av cd’en denne dagen, er han like fullt misstenkt for å ha lekket bildene til mediehusene, og i mangel av bedre bevis, fant politiet at han må ha instruert en eller flere på hans kontor til å gjøre jobben. Politiet måtte følgelig – i tingretten – bevise at Klomsæt hadde sendt ut en slik ordre, men som dere vil se av dommen, ble ikke retten tilbudt slike bevis.

Bilder fra den omtalte cd’en ble samme ettermiddag publisert i flere av landets medier.

Politiet viste tidlig i denne saken på hvilket nivå kampen mot lekkasjer i eget hus skulle foregå, for ved bruk av et gratisprogram/demoversjon hadde politiet snekret sammen digitale spor på de bildene som politiet mente ville bli lekket til pressen. ”Sporingssystemet” var i følge politiet helt ufeilbarlig, 100 % til å stole på, og man fant raskt ut at lekkasjen kom fra advokat Klomsæt, eller hans kontor. Klomsæt hadde altså gått rett i politifella, mente de å kunne bevise, og det var da bare for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet å ”go and grab it” (advokatbevillingen og hva som måtte være igjen av Klomsæts forretninger etter dette). Jeg synes for øvrig at det lukter vel mye tilsynsråd av dette politistuntet mot Klomsæt. Se litt mer om Tilsynsrådet her (”Beskyttelsesrådet for advokatvirksomhet”) og her (”Bruusgaard og Stiansen – advokatenes skrekk?”).

Etterforskningen
I motsetning til hva en tiltale skal bygge på (faktum), bygger påtalemyndighetens tiltale mot Klomsæt på en oppfatning om at Klomsæt selv har videreformidlet bildene, eller at han må ha instruert en eller annen på sitt kontor til å i full fart sende ut alle bildene til en rekke norske medieinstitusjoner, og følgelig er skyldig i å ha utvist grov uforstand i tjeneste.

En måned etter at Klomsæt var ”tatt” for å ha lekket disse unike bildene, fikk han en hyggelig tekstmelding fra en Ronny Alte. Alte kunne fortelle at han hadde funnet ett av disse bildene publisert på et russisk nettsted allerede 21. desember 2011, altså halvannen måned før det tidspunkt hvor politiet hevder at var første gang bildet var publisert.

Dersom Altes påstand er riktig, hadde politiet allerede i desember 2011 selv lekket bildet som de nå mener at Klomsæt hadde lekket, og saken burde ha vært lagt død. Og dersom politiet skulle mene at Alte hadde tøyset med datoene, var det den enkleste tingen i verden å etterprøve Altes informasjon, bl.a. ved å kontrollere hans pc. Politiet tenkte ikke i de baner.

I stedet for å etterprøve Altes påstand, bl.a. ved å kontrollere dataene på hans pc, innhentet politiet telefontrafikken på Klomsæts telefon. Hm. Dette må man kalle god målrettet politietterforskning. Bare tenk tanken på hvor mange som sitter med en dom på seg som følge av denne type etterforskning, og tenk deg samtidig hvor mange skyldige som har sluppet unna (se bl.a. her og her). Det er ikke få, så mye kan jeg love dere. Det blir ikke bedre når jeg forteller dere at etterforskerne ved Asker og Bærum politidistrikt la til grunn helt ukritisk alt de fikk fra hovedetterforskeren ved Oslo politidistrikt. Det som kom fra Oslo ble altså tatt for god fisk og ble overhodet ikke etterprøvd. En ting som alle som har vært i militæret har lært – og som her har overføringsverdi – er å alltid sjekke om det våpen du mottar er ladd.

Hovedforhandlingen
Under hovedforhandlingen viste det seg at politiets datasikkerhet rundt denne unike taushetsbelagte informasjonen ikke akkurat var på topp. Slik saken fremsto var det ikke utelukket at andre kunne ha hatt tilgang til politiets egen datamaskin hvor bildene ble påført sporingsdataene, og at lekkasjene – mot politiets formodning – like mye kunne stamme fra eget hus (eller et hus i nærheten, for datamaskinen var koblet til et trådløst nettverk), hvilket nok ikke burde overraske, for er det ett sted journalister drar før det skal skrives om krim og sladder, så er det det nærmeste politikammer/lensmannskontor (hvor mange ganger har dere ikke lest følgende omtrentlige uttalelse fra en av landets aviser: VG var tilstede da liket ble funnet. Dagbladet var tilstede da den antatt skyldige ble pågrepet, Aftenposten kan vise de første bildene fra pågripelsen, osv. Hvordan er det mulig?). Dette symbiotiske forholdet mellom journalister og politiet er jo hovedårsaken til at ingen tør å, eller rettere; kan skrive negativt om sin kilde. Realiteten er jo da at journalistene er politiets talerør, intet annet. Nok om det.

I følge dommen har ikke påtalemyndigheten engang forsøkt å fortelle retten hvordan de mente at lekkasjene hadde skjedd. Uten en avklaring på dette punkt, var det umulig for retten å ta stilling til påtalemyndighetens anklage om at Klomsæt hadde instruert noen. Hvem var instruksen rettet mot, og hva gikk den ut på? Og for øvrig; hvordan fikk mediene overført bildene? E-post? Personlig overlevering? Bud? Hemmelig agent? Under bordet? Funnet på gata? Osv.

Politiet kunne ikke fortelle noe som kunne gi en avklaring på disse spørsmål. Påtalemyndigheten overlot dermed – med en noe overmodig tanke om at dommerne nok ville tro mer på politiet enn på Klomsæt – til rettens fantasi å forestille seg hva som muligens kunne ha hadde skjedd.

Dommeren mente på sin side at domstolen ikke kunne sette i gang å straffe Klomsæt på politiets og påtalemyndighetens nakne ”antagelser eller gjetninger”, og da gikk det jo som det skal men sjelden går i slike saker; frifinnelse.

*        *        *

I korte trekk – og foruten å stole 100 % på en demoprogramvare som ingen vet hvor lenge politiet hadde fiklet med før de fikk den til å virke – etterforsket ikke politiet forhold som kunne tale til Klomsæts fordel, mens de på den annen side la til grunn som ”faktum”, ideer og oppfatninger om hva Klomsæt måtte ha foretatt seg, alt under en forutsetning om at demoprogrammet var ufeilbarlig.

Isolert sett fremstår politiet i denne dommen som de reneste amatører. Isolert sett. Dersom vi ser etterforskningen og pågangen mot Klomsæt i et bredere bilde, fremstår derimot politiet som korrupt. Det er nemlig ikke mulig å gjøre denne rekke av ”etterforskningsfeil” uten at politiet samtidig har vært påvirket av ytre forhold eller ytre krefter. Bare se på tiltalen, i lys av dens grunnlag:

Påtalemyndigheten mener at Klomsæt er skyldig i brudd på løftet om å ikke publisere materiale uten samtykke, og at han lyver når han nekter for å ha videresendt bildene. For å bevise dette tok påtalemyndigheten ut tiltale mot Klomsæt. Og, når først tiltalen forelå kunne påtalemyndigheten slå fast at dette i seg selv er et tilstrekkelig bevis på at Klomsæt lyver. Dette kaller jeg for kreativ etterforskning, påvirket av utenforliggende (usaklige) forhold, med andre ord er etterforskningen preget av korrupte handlinger.

Den enstemmige rett mener – og her er retten snill – at politiet har bygget sin sak på ”troens skråsikkerhet”, og med dette mener retten at politiet har trodd så intenst på at de hadde rett i sin egen oppfatning at etterforskerne og påtalejuristen endte opp med å tro at slik måtte det da også være.

Denne troen har, i følge retten,

"...kastet skygger over og svekket viljen til en mer faktabasert, nøktern, uavhengig og rask innhenting av beviser i saken...Det hadde vært en fordel, sakens alvor for tiltalte Klomsæt og hans firma med ansatte særlig tatt i betraktning, om forelegget hadde vært søkt noe bedre forankret i reelle bevismidler etter en bredere etterforskning."

Hva retten i realiteten sier (og som den også burde sagt) er at politiet - vel vitende om fravær av bevis og det store skadepotensialet - ikke har vært villig til å etterforske saken for å få avklart hva som faktisk har skjedd, dette fordi politiet av en eller annen grunn har hatt en ubegrunnet og udokumentert oppfatning om at Klomsæt er skyldig i lekkasjen, eller at han sågar skal være skyldig.

Det nakne faktum at påtalemyndigheten i realiteten har gått til retten med en tom sekk, er i seg selv en bekreftelse på at saken mot Klomsæt ikke hviler på en korrekt bruk av loven, men på maktmisbruk hvor mektige krefter har sagt; ”…det gir vi blaffen i. Plukk han ned.”

Det som nå gjenstår er å aktivere Klomsæts advokatbevilling, granske de involverte politietterforskerne, granske tilsynsrådet for advokatvirksomhet og deretter nedlegge dette gjennomkorrupte kvasistatlige organet, samt å utbetale Klomsæts økonomiske tap.

 

Herman J Berge

In exile

Nuku’alofa, Tonga