Advokat Knut Ro - saksøkes for milliarder
”Der hvor intet er å hente går selv fanden forgjeves”, uttalte advokat Knut Ro i VG den 22 mars 2006. Knut Ro's konkursekspertise kan komme godt med når han om ikke lenge skal forsvare seg mot et krav som kan sende advokaten inn i hans verste mareritt. Intrum Justitia gründer, Tore Nuland, har nemlig saksøkt advokat Ro for flere milliarder kroner.
Historien om hvordan noen kriminelle advokater og forretningsmenn, ved hjelp av offentlige tjenestemenn og påtalemyndigheten/politiet, klarte å raide Tore Nuland og hans selskaper, uten å ha måttet stå til ansvar hverken faktisk eller økonomisk, kan og bør leses i forliksklagen mot Ro.
Av Herman J Berge
Først litt om advokaten, Knut Ro
Knut Ro er partner i advokatfirmaet RO SOMMERNES ADVOKATFIRMA DA, Oslo. Han er selvsagt medlem i den norske advokatforening. Utover dette er Ro rimelig kjent i media, kjendisadvokaten som han stort sett tituleres, hvor han for det meste opptrer som konkursekspert og ellers som bobestyrer i kjente konkursboer. I tillegg til dette er Ro leder av det statlig oppnevnte Konkursrådet.
Den 22 april 2006 ble det kjent at Ro hadde tapt en sak for Ernst & Young, hvor Ro's klient ble dømt til å betale over 100 millioner kroner til Nordea bank. Finansavisen beskriver derimot Ro som Drømmeadvokaten du vil ha ved din side, se "Advokat Knut Ro – nøkkelen til kriminell suksess."
Han blir også kalt for ”nestor i konkursrett”, og har uttalt til Dagens Næringsliv at det ikke er noen vits i å slå selskaper konkurs!
Da Ro fikk utbetalt over 8.2 millioner i honorarer etter Enitel-konkursen, ble Ro omtalt som konkursens konge.
Se for øvrig denne link.
Justitiasaken i korte trekk
Noen ville Nuland og hans fremgangsrike Justitia AS til livs. Ved hjelp av kriminelle advokater, velvillige banker med Norges Bank i spissen, og velvillige myndigheter, deriblant påtalemyndigheten og domstolen, klarte disse å frasvindle Tore Nuland hele hans livsverk.
Advokat Knut Ro ble en sentral person i det jeg tør påstå må være et av den norske forretningsverdenens aller største plyndringstokt (dersom vi da ser bort ifra DnB NOR's samlede forbrytelser gjennom de siste 30 år): Tyveriet av Intrum Justitia AS.
I et håp om at de lesere som ikke kjenner Justitiasaken, eller ikke har oppfattet alvoret i saken, likevel skal få lyst til å lese den 33 sider lange historien om en av de mørkeste sider av norsk forretningsliv, gir jeg her en meget kort innføring i Justitiasaken:
I januar 1982 ble direktøren og eieren av Justitia AS (i dag: Intrum Justitia AS), Tore Nuland, satt i varetekt for angivelig å ha underslått renter! for opp mot kr 50 millioner kroner fra sine oppdragsgivere, alternativt at han hadde bedratt debitorer for det samme beløp. Allerede ved tidspunktet for varetektsfengslingen ser vi hvor vaklende grunnlaget for arrestasjonen var. Det hadde altså ikke vært foretatt etterforskning i saken, som skulle munne ut i en varetektsbegjæring. Derimot tyder mye på at politiet var blitt forledet til å flatly fengsle Nuland og nøytralisere justitia-selskapene, fordi en eller flere ønsket det (kanskje hans konkurrenter). Grunnlaget må ha vært fantastisk feilaktig og svakt.
Tidlig om morgenen den 22 januar 1982 tok en mengde politi- og kripostjenestemenn sammen med dagspressen morgenflyet fra Fornebu til Sola. Alt var planlagt til minste detalj, og for å vinne første stikk var invitasjonen til pressen selvsagt sendt ut i god tid.
Direktør Nuland ble arrestert på Sola, hvor han i tillegg ble misstenkt for å forsøke å stikke fra landet. Han hadde nettopp kjørt sin kone til flyplassen, og var på vei ut til bilen for å dra på kontoret. Fru Nuland skulle møte igjen sine gamle skolevenninner i Oslo, og ble arrestert på Fornebu, angivelig mistenkt for å forsøke å stikke fra landet.
Det forelå ingen anmeldelser mot Nuland, foruten et par anmeldelser på noen hundre kroner mot selskapet. Slike anmeldelser lever for øvrig inkassoselskapene med hver eneste dag, om noen skulle være i tvil.
Nuland ble sittende i varetekt i hele 16 uker, frem til 16 mai 1982. I det tidsrommet – hvor avhørene av Nuland ble foretatt uten advokat til stede – ble de alvorligste handlinger foretatt.
Eieren av Justitia International AB; svensken og vennen Bo Göranson, skulle hjelpe Nuland i en periode frem til mistankene var avklart og saken var over, hvor Nuland igjen kunne overta sine selskaper. Nuland trodde nemlig at arrestasjonen var satt i gang av skattemyndighetene, derfor hyret han inn advokat og skatteekspert Ole Lindseth, og var overbevist om at saken ville løse seg innen ikke så alt for lang tid.
Göranson hadde andre planer. Alle Nulands selskaper, verdsatt til omkring kr 200 millioner på det tidspunktet, skulle overtas ”hastig och lustigt” (raskt og uventet, red.anm.) som Göranson forklarte til politiet i mai 1982, men altså uten at Nuland selv skulle forstå at det var nettopp det som skjedde.
Nei, Nuland måtte lures til å tro at han fikk hjelp i en vanskelig periode, og den oppfatningen måtte Nuland fortsette å ha frem til et tidspunkt hvor det ville være umulig for Nuland å få tilbake sitt livsverk og formue.
Ti tusen kroner – 10.000 – skulle Göranson betale til Nuland for å få hånd om Norges desidert største og mest fremgangsrike inkassoselskap. I avtalen som han fikk den nedkjørte og nøytraliserte direktøren til å signere i cellen (avtalen ble presentert av Nulands egen advokat, Lindseth, som Göranson hadde fått ”med på noterna”, også dette ifølge politiavhør av Göranson), står det samtidig at Nuland enten skal få betalt for selskapets reelle verdi, eller at han skal få aksjer i Göransons svenske (det overtakende) selskap tilsvarende de verdier som ble overført, eller at Nuland skal få tilbake sine selskaper vilkårsløst, når han måtte ønske det. Avtalen viser at det ikke var snakk om noen reell selskapsoverdragelse. Avtalens eneste funksjon, trodde Nuland, var at den skulle vises for pressen på Grand Hotell i Oslo noen dager etter at hele ledelsen, deriblant Nuland, var blitt puttet i varetekt. Dette for å roe ned selskapets kunder, og få kontroll etter den uro og totale forvirring som politiet hadde satt i stand.
Uten spesielt klare holdepunkter hadde politiet i realiteten lammet hele Nulands virksomhet. Situasjonen var kaotisk, omkring 200 arbeidere ventet på lønn og ble samtidig fortalt av politiet at de like gjerne kunne finne seg annet arbeid, da disse selskapene skulle legges ned.
Noe måtte altså gjøres, og Nuland ble tilbudt denne interim løsningen av sin gode venn, basert på en tre år gammel familieavtale mellom familiene Nuland og Göranson, som sa at de skulle hjelpe hverandre ved kriser. Nuland stolte fullt og helt på sin venn. Derfor ble avtalen seende ut som den ble.
Den ferske advokaten Knut Ro ble satt inn som styreformann i alle Tore Nulands viktigste selskaper, deriblant Justitia AS, uten generalforsamlingsvedtak, ja, uten noe vedtak overhodet. Den viktigste oppgaven Ro fikk som styreformann i de selskaper som nå var tatt av Göranson, var å søke valutalisens for overdragelsen til svensk eier. Den eneste som kunne søke om slik lisens, var eieren; Tore Nuland, som nå var trygt forvart i en varetektcelle i Stavanger.
Ro kunne derfor i all ro iverksette forbrytelsen, og i eget navn – med myndighetenes største velvilje – sette i gang med å søke om valutalisens, og selge eiendommer for omkring 25 millioner kroner. Utenlandsk selskap hadde nemlig ikke lov til å eie fast eiendom i Norge. I og med at Justitia-selskapene eide eiendommer for mellom 20 og 30 millioner kroner, måtte disse eiendommene selges ut før man kunne få lisens. For å unngå enorme skatteutgifter på salgsgevinsten, solgte Ro eiendommene først til et annet Justitia-selskap, for deretter å selge dem ut, da uten gevinst, og derved uten skattbelastning.
I dette lisensarbeidet løy Ro for myndighetene (både i Norge så vel som i Sverige), samtidig som han holdt tilbake viktige opplysninger som han var kjent med, deriblant at Nuland fortsatt var den reelle eier av Justitia AS, at Göranson var en såkalt stråmann for Nuland, at det i realiteten ikke skulle betales for verdier på omkring 200 millioner kroner som nå skulle overføres til Sverige (altså en solid nedtapping av nasjonaløkonomien), at Overformynderiet styrte store aksjeposter for Nulands mindreårige datter (aksjeposter som rettsstridig ble overdratt og i realiteten tatt, uten Overformynderiets viten), at andre store aksjeposter ikke var med i avtalen om overdragelse til Göranson/Justitia International (aksjeposter som derved rettsstridig ble solgt uten det gitte selskapets viten), og endelig at overdragelsen var et grovt straffbart bedrageri overfor Tore Nuland.
I tillegg til dette forfalsket Ro eller hans oppdragsgiver flere avtaler, samt at de produserte falske avtaler og andre dokumenter som skulle benyttes i den kriminelle overtakelsen av Justitia-selskapene. Alt dette blir – beklageligvis for advokatstandens allerede så fillete rykte – dokumentert i forliksklagen mot Ro (følg linken som er gitt ovenfor).
Et annet viktig arbeid som Ro ble satt til å gjøre, var å tappe selskapene for verdier (omkring 50 millioner kroner i eiendommer og bankinnskudd) og samtidig påføre Nulands selskaper mest mulig gjeld til Göranson og hans selskaper (omkring 8 millioner kroner), slik at det skulle være umulig for Nuland å gjennomføre en tilbakeføring av selskapene. Dette arbeidet lyktes Ro med, og høyst sannsynlig fordi han viste sin oppdragsgiver at han var villig til å utføre kriminelle oppdrag bare betalingen var god nok, ble Ro sittende i styret i Justitia helt frem til 1999 samt at han opptrådte som selskapets selvskrevne advokat.
I professor Johs. Andenæs' betenkning fra januar 1983 ble Tore Nuland i realiteten frikjent for politiets anklager. Det ble likevel reist tiltale, og under hovedforhandlingene påsto påtalemyndigheten at Justitia holdt tilbake innkasserte midler for på den måten å få ekstra renteinntekter. Til tross for undersøkelser som entydig viste at Justitia var raskest av alle inkassoselskaper mht videretransport av innkasserte midler, ble dette ikke tatt hensyn til.
Den 9 august 1985 ble Nuland dømt til 5 års fengsel for at selskapet Justitia AS gjennom en tiårsperiode skjønnsmessig skal ha beholdt til sammen omkring 4 millioner kroner i renteinntekter som etter rettens mening var oppdragsgivers eiendom. Selskapets handling ble ansett for å være Nulands handling, og han ble således dømt for underslag. Dommen var den strengeste dom som frem til da var gitt på det rettsområdet.
I et møte med advokat Johan Lavik (Stavanger) i 2001, ble jeg fortalt at dommeren i saken, Thor Næsheim, gift med søster til den gang regjeringsadvokat Bjørn Haug (Næsheim var den som ledet granskingen av Alexander Kielland ulykken), ved flere anledninger før hovedforhandlingen som han skulle administrere, hadde uttalt bl.a. til Lavik at; ” Nuland er skyldig ”.
Nuland fikk ikke anket dommen, og fikk dermed ingen ny prøving av saken. Ser vi hen til at meddommerne sov mens de stolte på at dommeren forstod hva saken dreide seg om, og at Nuland ble representert av en for det meste alkoholpåvirket Alf Nordhus, hvor dommeren på forhånd hadde bestemt seg for å dømme Nuland, samt en gjennomgang av straffesakens dokumenter ser det her ut for at vi står overfor et av de mer rystende justismord.
Nuland ble i tillegg idømt kr 100.000,- i saksomkostninger, begrunnet i at domstolen mente at Nuland fremdeles var eier av Justitia AS, og derved hadde god råd til å betale for sakens omkostninger. På samme tidspunkt (1985) hadde Nuland forstått at Göranson hadde svindlet han, og han hadde da startet kampen med å få tilbakeført selskapene. Nuland ble møtt med påstander fra Ro om at selskapene var lovlig solgt (det var ikke betalt ett øre for det såkalte salget), og at Ro forholdt seg til sin oppdragsgiver; Bo Göranson. Noen avtale om tilbakeføring av selskapene eksisterte ikke, i følge Ro. Ro visste bedre, og nettopp dette kommer frem i forliksklagen.
Knut Ro's handlinger – på oppdrag fra Bo Göranson – har påført Tore Nuland enorme tap, og det er disse handlinger Ro nå må svare for i den kommende rettssaken.
”Knut Ro er både advokat og kriminell, og skal nå stå til rette for det han har gjort mot meg og min familie”, sier Nuland, som legger til at han ser frem til å møte Ro i retten. Da gjenstår det å se hvor godt forhold Ro har til fanden når partene møtes i Oslo Forliksråd den 19. april 2006.
- Log in to post comments