Svensk rettsvesen like fordervet som det norske

Time to read
8 minutes
Read so far

Svensk rettsvesen like fordervet som det norske

Wed, 13/07/2005 - 12:34
0 comments

Opp mot jul 2004 begjærte Tore Nuland (Intrum Justitia-Gründeren) arrest i Svensken Bo Göransons formue. Nuland krever tilbakeført det imperium svensken svindlet til seg i begynnelsen av 80-tallet. Göranson har fått kalde føtter og har derfor begynt å selge ut bit for bit av det som i realiteten er Nulands eiendom. Nuland har forsøkt å hindre disse for ham skadegjørende handlinger. Etter et halvt år med de mest absurde prosessopplevelser i svenske domstoler, kan Nuland nå slå fast at svensk rettsvesen er minst like råttent som det norske.

Dette er en fortelling om hvordan skandinaviske domstoler behandler - og kan tillate seg å behandle - brukerne av domstolen; den arme borger. Fortellingen viser atter en gang at vi må få satt igang et arbeid med å finne frem til, og deretter bygge opp et kontrollsystem som kan beskytte borgerne mot uønsket, uheldig og skadegjørende dommer- og advokatatferd. Dagens eneste kontroll - ankemuligheten - må kunne sammenlignes med fandens forsikring om at turen til helvete vil gå så meget bedre enn det du tror (men ned skal du, altså).

Av Herman J Berge

I SOU (Statens offentliga utredningar) 1994:99 - "Domaren i Sverige inför framtiden", kan vi lese følgende på s.41 (Bind I): "Av särskild vikt är domstolarnas uppgift i en rättsstat att utgöra ett värn för den enskilde medborgaren gentemot maktmissbruk från det allmänna."

Videre står det å lese på s 43: "Av särskild vikt är att det inte endast föreligger en formell möjlighet att gå till domstol utan en reell och jämlik tillgång till processuellt rättsskydd för alla i samhället ("equal access to justice"). Det individuella processuella rättsskydd som här tecknats gäller, som berörts ovan under 1.3.3, inte endast skydd mot övergrepp från enskilda utan även från det allmänna."

Javel. Så en borger som henvender seg til domstolen skal altså kunne forvente en viss beskyttelse mot overgrep. Helt troverdig er det vel for øvrig ikke - i de saker hvor det er det offentlige som er overgriperen - at det er ett av det offentliges egne organer, domstolene, som skal forvalte denne beskyttelse.

Denne enkeltsaken jeg skal legge frem for dere i dag, viser i alle fall at borgeren - i dette tilfellet Tore Nuland - ikke har fått noen reell tilgang til domstolen. Både lagmannsretten såvel som Høyesterett i Sverige har regelrett frasvindlet Nuland denne rett som de så fint snakker om i SOU ovenfor, og som liksom skal være beskyttelsesverdig. La oss like godt gå over til prosessovergrepet.

Overgrepet
Den 18 desember 2004 begjærte Tore Nuland arrest i alle aksjene i selskapet Intrum Justitia AB samt arrest i alle Bo Göransons eiendeler. Begjæringen ble fremmet overfor Stockholm tingsrätt.

Den 7 februar 2005 begjærte Tore Nuland midlertidig forføyning i samtlige aksjer i aksjeselskapet Intrum Justitia AS (Oslo), samt arrest for inntil kr 6,75 milliarder i saksøktes (eieren av aksjene i Intrum Justitia AS) formuesgoder. Begjæringen ble fremmet overfor Oslo byfogdembete, og ble rettet i april 2005 da det viste seg at verken selskapet eller dets advokat visste hvem som var eier av selskapet. Se i den forbindelse Tore Nulands prosesskrift av den 25 mai 2005. Nylig fikk da også Intrum Justitia AS en kraftig kritikk og advarsler etter at Kredittilsynet hadde kontrollert selskapet. Det viste seg at Intrum Justitia AS nær sagt ikke visste hvordan et inkassoselskap skulle drives.

I prosesskrift av den 18 mars 2005 fra advokatfirmaet Grette DA - som Intrum Justitia AB hadde hyret inn for denne saken - ble vi informert om at Stockholms tingsrätt forlengst hadde avvist Nulands begjæring. Dette ble gjort i en beslutning av den 10 februar 2005.

Stockholms tingsrätt informerte altså ikke Nuland om sin avgjørelse.

Etter å ha lest tingsrättens beslutning, var det åpenbart at tingsrätten hadde lagt all godvilje til for å misforstå hva Nuland mente med arrest/midlertidig forføyning. Det lå nok i kortene at begjæringen kunne misforstås idet begrepsbruken i norsk og svensk rett her kan synes lik, men hvor innholdet er forskjellig. Oversetterne hadde ikke sett problematikken, og oversatte beslag med beslag, noe som skulle vise seg å gi store utslag.

Likevel; dersom tingsrätten hadde lest den norske begjæringen, og deretter den svenske oversettelsen – grundig – så ville det være nær umulig å misforstå meningen med begjæringen. Likevel, tingsrätten misforsto hele begjæringen.

I Sverige snakker man om to typer tvangsaksjoner. Det er de beslag politiet kan utføre i forbindelse med etterforskning i straffesak, og så har vi de sivile beslag man foretar gjennom hva man i Norge kan kalle tvangsmiddelinstituttet. Tingsrätten oppfattet - helt uten grunn - Nulands begjæring som en begjæring knyttet til en straffesak, som altså ikke eksisterer, og kunne dermed med letthet avvise hele begjæringen.

"Beslag" i Sverige, er et tvangsmiddel som kun kan benyttes i straffesaker. En begjæring om beslag, slik oversettelsen i Nulands begjæring isolert sett fremstår, vil (som sivil sak) ikke kunne tas opp til behandling av tingsrätten. Dog må det altså ha vært krystallklart for tingsrätten hvilken type ”beslag” det var snakk om.

Den sivilrettslige terminologien for midlertidig sikring (arrest og midlertidig forføyning i Norge), omtales i Sverige som ”förordning om kvarstad” (jf, Rättegångsbalken kap 15). Dette hadde ikke oversetterne fått med seg. Likevel; selv om tingsrätten hadde lest med bare det ene øyet åpent, ville man med letthet kunne se at det her dreide seg nettopp om kvarstad, og ikke beslag.

I tillegg til dette ba Nuland i sin begjæring pent om Tingsrättens bistand for slik å få avklart eventuelle uklarheter og derved unngå misforståelser, dette fordi man ikke var kjent med svensk rett. Det var derfor meget overraskende at Tingsrätten kom frem til dette resultat, uten å ta opp denne opplagte misforståelsen med Nuland.

Tingsrättens beslutning ble den 24 mars 2005 påklaget til Svea hovrätt. Det tok hovrätten under en uke å omgjøre tingsrättens beslutning, noe som ble gjort den 29 mars 2005 .

Etter hovrättens oppfatning hadde ikke tingsrätten prøvet Nulands påstander under riktig paragraf. Dermed ble saken sendt tilbake til tingsrätten for ny prøving. Men ble det noe bedre av dette? Nei, på ingen måte.

Kun en uke senere, den 5 april 2005 besluttet Stockholms tingsrätt på ny at Nulands begjæring måtte avvises. En hovedgrunn var nå helt plutselig at – og dette blir sentralt i resten av historien – Nuland ikke hadde stilt sikkerhet for motpartens eventuelle omkostninger dersom Nuland skulle tape.

Hovedspørsmålet må da bli: Har Stockholms tingsrätt krevd at Nuland skulle stille sikkerhet? Svaret er, Nei.

Tingsrätten har ikke engang nevnt ordet sikkerhet for Tore Nuland. Nuland har altså aldri blitt stilt overfor et slikt krav. I og med at det ikke foreligger noe krav fra domstolen, kan man heller ikke forvente at man skal betale. Dette blir det jo bare tull av.

For øvrig har Tore Nuland i mer enn tilstrekkelig grad dokumentert at alle hans selskaper ble frarøvet ham av Bo Göranson, Intrum Justitia AB, og advokaten Knut Ro, gjennom en rekke grove straffbare handlinger. Problemet er vel at Göranson, Intrum Justitia og Ro har så mye makt og penger at de på en eller annen måte har klart å issolere saken i domstolen. I enhver annen rettferdig domstol skulle Nuland ha fått prøvet sine krav, jf også hva som blir uttalt ovenfor i SOU 1994:99. Motparten og domstolene er derimot ikke villige til å la Nuland få komme i retten og få prøvet sin sak. Og for å hindre dette tar de i bruk det ene prokuratorknepet etter det andre. Nuland kommer ihvert fall ingen vei, og en grunn for dette må det jo finnes.

Tingsrättens nye beslutning ble den 26 april 2005 klaget inn for Svea hovrätt. Nuland begrunnet naturlig nok sin klage med at tingsrätten aldri hadde spurt Nuland om noe sikkerhetsstillelse, og at det derfor ikke forelå noe krav. Før et slikt krav er stilt, kan man selvsagt ikke forvente noen betaling. Dernest finnes det også unntak fra et slikt krav. Dette er naturligvis heller ikke vurdert, av samme grunn. Tanken er meget enkel: Dersom jeg ønsker at du skal hjelpe meg, må jeg først be deg om hjelp. Jeg kan selvsagt ikke senere hen gå ut og beklage meg over at du ikke hjalp meg, i og med at jeg aldri ba deg om hjelp.

Hovrätten brukte to arbeidsdager på å beslutte å opprettholde tingsrättens beslutning, noe som ble gjort den 28 april 2005 . Begrunnelsen var – fantastisk nok – at Nuland ikke hadde stilt sikkerhet for motpartens eventuelle omkostninger. Prosessen og saksbehandlingen kan nå sammenlignes med Franz Kafka's "Prosessen." Vi står her overfor helt absurde forhold som vanlige borgere ikke kan forsvare seg mot, i og med at det er domstolene (rettferdighetens voktere) som administrerer og styrer prosessen. Det vil ikke være unaturlig å konkludere med at enten har domstolene (de aktuelle dommerer) fått betalt eller blitt truet til å dømme som den gjorde, eller så må beslutningen ha blitt tatt av dommere som på alle måter, så vel faglig som mentalt, har vært fraværende.

Vi stå uanset overfor en helt håpløs situasjon. Spesielt håpløst blir det når feilen er så åpenbar som i denne saken: Ingen har nevnt ordet sikkerhetsstillelse for Nuland. Det finnes intet dokument som er i nærheten av å nevne ordet; sikkerhet. I det minste burde de høyere retter ha kommet med et konkret krav om sikkerhetsstillelse, slik at Nuland kunne ha noe å forholde seg til. Men nei.

Hva skal man gjøre med en domstol som misbruker loven på en så absurd måte som i denne saken? I dagens Skandinaviske domstoler synes det som du i utgangspunktet ikke har en sjanse. Dommerne og domstolene kan gjøre hva de behager, og opptre på det mest absurde, uten at du har den minste mulighet til å sørge for at disse domstoler holder seg innenfor lovens rammer. I det store og hele så er du - straks du er blitt en del av en rettstvist - fortapt og overlatt til dommeren og hans helt frie skjønn. Dette dommerens skjønn, er igjen spesielt avhengig av dommerens egen dagsform, vennekrets og ikke minst hans/hennes ønske/begjær om (tiltrekning til) anerkjennelse det være seg lokalt eller nasjonalt. Disse påvirkningsmomentene som dommerne i mer eller mindre grad lar seg påvirke av - alt etter hvor solid dommerens integritet er - kan være av helt avgjørende betydning for din sak.

Dersom man nå tenker seg at det var en person og ikke en domstol som avviste Nulands sak fordi det ikke var stilt sikkerhet, så ville denne personen – dersom han sto på sitt; at selv om det aldri har vært krevd sikkerhetsstillelse så må saken avvises fordi det ikke er innbetalt sikkerhetsstillelse som altså aldri er blitt krevd – ha måttet blitt sperret inne i en eller annen institusjon for nærmere undersøkelser.

Vi står her overfor en rendyrket hodekålargumentasjon, for det er vel ingen som eksempelvis vil høre på en eiendomsbesitter som krever en inntrenger arrestert fordi inntrengeren brøt med advarsler som han ikke hadde fått verken muntlig eller i form av ikke-eksisterende skilt, og gikk inn på området?

VI har her å gjøre med en domstol og et rettssystem som blankt nekter å forholde seg til selv den enkleste logiske tanke, enn si virkeligheten. Franz Kafka har her fått seg en jevnbyrdig konkurrent.

Spørsmålet - og håpet - for Nuland ble nå; Högsta domstolen vil vel se problemet og oppheve de tidligere retters beslutninger? Denne slutningen hviler på tanken om at enhver alminnelig våken person vil se konflikten: domstolens avvisning pga manglende sikkerhet kan ikke føre frem når det ikke er krevd sikkerhet.

Den 24 mai 2005 klaget Nuland hovrättens beslutning inn for Högsta domtolen. I Högsta domstolens beslutning av den 3 juni 2005 , avviste man Nulands klage. Hovrättens beslutning om å avvise saken som følge av manglende sikkerhetsstillelse som aldri var blitt krevd, står derved fast.

Jeg sier det igjen; hva skal vi med dommere, og hva skal vi med domstoler? Selv en knirkende gammel bingomaskin ville sannsynligvis ha klart jobben bedre enn det disse ryggmargsløse dommerne har klart. Det er jo - når en tenker igjennom det hele - ganske så skandaløst å kalle en rettens dommer for ryggmargsløs, men hva skal man si om slik atferd, da? Dommere kan ikke lenger gå rundt i sitt staselige tøyverk og tro at de vil kunne fortsette å ha folkets tillit dersom de fortsetter å beskytte og utøve denne overgrepskulturen mot forsvarsløse borgere.

Det er naturligvis ikke spesielt hyggelig å si følgende om domstolene, men likevel er det nødvendig; man har selvsagt intet å stille opp mot ubesudlet idioti, hvor en naturlig reaksjon i det sivile liv derfor vil være å holde seg langt borte fra slike mennesker. I institusjonenes verden brukes samtaler med psykolog, psykoterapi og piller, men hva skal man bruke når domstolene bikker over slik som i dette tilfellet?

Dersom regjeringene og domstolene fortsetter med sine overgrep mot borgerne, vil det ikke ta så alt for lang tid før man vil oppleve en eller annen form for reaksjon fra folket. Eller for å si det slik: Fortsetter domstolene og dommerne med overgrep av denne klasse, må landets lederer både forvente og forstå at de "voldtatte" på et eller annet tidspunkt vil komme til å reagere. Det er nemlig meget sjelden at man møter mennesker som tåler urett.