Forhistorien
Amelia's far, skipsreder Kristoffer Olsen, i Olsen & Ugelstad, døde i 1948. Han etterlot seg kone, tre barn og 50% av Norges fjerde største rederi. Amelia var yngst, og hennes eldre bror, Kristoffer Jr, overtok rederivirksomheten. Testamentet etter Amelia's foreldre uttrykte klart at arven etter dem, 50% av rederiet, skulle deles likt på de tre barna.

I løpet av en kort periode i 1950-årene svindlet Kristoffer Jr. til seg hele arven, ved å kjøpe opp alle rederiaksjene som moren satt med i uskifte, for litt over kr 1 mill., uten at Amelia visste noe om dette.

I 1970 døde Amelia's mor, som altså satt i uskiftet bo. Oslo skifterett tok over boet for offentlig skifte. Ikke lang tid etter ble det kjent for Amelia at hennes bror hadde svindlet henne for hele hennes arv. I en dom i 1973 ble Kristoffer derfor dømt til å tilbakeføre alle rederiaksjene som han hadde tilsvindlet seg, en dom han helt frem til rederiet gikk inn i akkordforhandlinger i 1977, nektet å etterkomme.

I perioden fra morens død i 1970, og frem til boet ble gjort opp i 2000, hadde Oslo skifterett ansvaret for Olsensidens aksjer i rederiet Olsen & Ugelstad. Oslo skifterett gjorde det som enhver domstol med respekt for loven og partene ikke skal gjøre; de overlot forvaltningen av hele arven til én arving, som i tillegg i realiteten var dømt for å ha lurt til seg arven fra de andre arvingene.

En kan vel ikke tenke seg til et mer håpløst valg enn det Oslo skifterett her foretok. For skifteretten må det ha vært opplagt at Kristoffer Olsen kom til å ta hele arven til seg selv, dersom han ble gitt anledning til det. Og det var nettopp det som skjedde, med god hjelp fra høyesterettsadvokat Ole Lund, den gang adm.dir. i rederiet. Disse to klarte i løpet av kort tid å slakte rederigruppen, og føre verdiene i rederiet ut av landet, og ut av hendene til både skifteretten og Amelia Riis. Lund avsluttet sin karriere i rederiet da akkordforhandlinger ble åpnet i 1977.

Riis' økonomiske tap som følge av skifterettens forvaltning av hennes arv, beløp seg i 1975 til $14 mill. Enhver med en alminnelig kunnskap om økonomisk forvaltning, renter og rentesrenter, forstår at tapet vil bli formidabelt dersom beløpet skal tilbakebetales 25-30 år etter skaden.

I 1978 stevnet Riis staten v/Justisdepartementet for skifterettens forsettlige eller uaktsomme forvaltning av hennes arv. Denne saken kom ikke opp for Oslo byrett før høsten 2000, 22 år etter at stevning var blitt innlevert! Dommen falt den 28 februar 2001, hvor Riis ble tilkjent en skjønnsmessig erstatning på kr 10 mill. I tillegg ble hun tilkjent flat rente gjennom alle de år hun hadde ventet på å få saken opp for en domstol, til sammen ca kr 43 mill. Denne enestående sene saksbehandlingen – som er en krenkelse av rettigheten til å få sin sak prøvet for en domstol innen rimelig tid – er i dag oppe til behandling i Strasbourg.

Hvorfor er pressen fraværende?
Journalister har uttalt til meg at en av årsakene til pressens fravær i Riis-sakene, er at det er så vanskelig å dekke denne saken, da familien Riis ikke viser glede eller er fornøyd over 1.) Justisministerens forlikstilbud fra i fjor vår, og 2.) over forliksresultatet.

Hva er det pressen tror at folk ønsker å lese? Riis ble fratatt verdier som i dag beløper seg til over 7 milliarder kroner! Er det virkelig slik at pressen ikke kan dekke saker hvor rettsordenen, så klart som i dette tilfellet, på det groveste har mishandlet borgere, bare fordi pressen har en mening om hvordan familien Riis burde ha reagert overfor forlikstilbudet?

Uttalelsen skulle altså medføre at pressen ikke plikter å dekke saker hvor maktapparatet – for å komme seg unna en kjedelig situasjon – utbetaler en brøkdel av det de i sin tid var ansvarlig for at ble fratatt den skadelidte. I de tilfeller hvor den skadelidte, selv etter en utbetaling, føler seg urimelig behandlet, og hvor alt peker i retning av at man står overfor et meget alvorlig statlig overgrep, som ved selve utbetalingen søkes skjult, så kan altså pressen velge å ikke følge saken, rett og slett fordi pressen mener at man burde være fornøyd. En slik holdning fra pressen, signaliserer pressens totale underkastelse for maktmiljøer.

Det er rom for kritisk journalistikk, også i Norge, dog ser det ut for at anerkjente journalister mange ganger er mer opptatt av å bevare gamle jussguders renommé, enn å stille kritiske spørsmål til hvorfor rettsreglene (jussen) i mange henseender ikke har blitt forbedret under "gudenes" levetid, jf enkelte kronikker som blir skrevet i etterkant av en "anerkjent" jurists bortgang. Kan det være betimelig å stille spørsmålet om ikke nettopp disse journalister er med på å hindre jussens utvikling?

Aftenposten har den 6 juni 2003 som overskrift: "Norgeshistoriens største erstatning." Det aller mest oppsiktsvekkende ved denne utbetalingen, er at saken – ut fra den oversikten jeg har – ikke er nevnt med ett ord i pressen, utover TV2's korte nyhetsinnslag den 5 juni og Aftenpostens korte melding den 6 juni. Dette er oppsiktsvekkende. Her står man overfor Norgeshistoriens største erstatningsutbetaling, som følge av en norsk domstols mishandling av en familie, og så tør ikke en eneste avis å ta opp saken.

Kr 55 mill. uten ansvar - hva ligger bak?
Dersom en journalist hadde tatt på seg den lite slitsomme oppgaven å lese forliket, så ville man kunne lese at staten 1.) ikke erkjenner ansvar men 2.) utbetaler likevel kr 55 mill.

Én måte å se dette på, er at vi til nå bare har sett toppen av isfjellet. Staten erkjenner altså intet, men utbetaler enorme summer for å bli kvitt saken. Det må altså ligge noe mer bak dette sakskomplekset, slik da også Riis hele tiden har påstått; nemlig at det i realiteten var regjeringen som i krisetiden midt på 70 tallet krevde at Amelia Riis' skip MS Sognefjell skulle tas fra henne og gis til DnC (DnB) for slik å redde tankrederen Hilmar Reksten og resten av finans- og industrinorge fra en rimelig sikker fallitt. Statens egen forklaring på utbetalingen; nå må vi bli ferdig med saken, uten å erkjenne ansvar, og; vi ønsker at Riis nå endelig skal få en fin alderdom, er ikke holdbare argumenter for å utbetale kr 55 mill.

Foruten store presseoppslag omkring tidligere justisminister Hanne Harlems egenrådige saksbehandling som førte til at staten anket den saken som nå er forlikt, til lagmannsretten våren 2001, og Carl I Hagen's tilstedeværelse i Riis' sak som verserte for Gulating lagmannsrett i 2002, har pressen vist en til dels gjennomtrengende uvilje til å skrive om Amelia og Einar Riis' sak.

Denne uviljen kom spesielt til uttrykk for ett år siden da justisminister Dørum ga Riis noen ukers frist på å godta hans eget forliksforslag. Flere journalister uttalte til Riis at dersom han ikke godtok forliksforslaget, ville pressen ikke skrive mer om saken. Hva slags motiv pressen hadde for å nær sagt presse Riis til å godta forliket, er umulig å forklare, med mindre dette kan ha sammenheng med statens eget ønske om å forsøke å tie i hjel Riis.

Ett av de store spørsmål som reiser seg i forbindelse med dommen, og med statens "forlikstilbud", er hvor det har blitt av rentesrentene. Dersom Riis hadde fått utbetalt beløpet i 1978, så kan man forestille seg at hele domsbeløpet på kr 10 mill. hadde blitt plassert i statsobligasjoner eller høyrentekonto i bank. Det er ingen tvil om at beløpet hadde blitt større enn de kr 43 mill. som hun ble tilkjent i 2001. Staten har hatt anledning til å disponere disse kr 10 mill. i nærmere 30 år, og som vi vet så har staten som følge av statens disponeringer, et oljefond verdt flere hundre milliarder kroner i dag.

Et annet spørsmål en bør stille seg, er hvorfor domstolen ikke tilkjente familien det dokumenterte tapet, det reelle tapet som Oslo skifterett påførte Riis, nemlig $14 mill. pluss renter fra 1975 og frem til i dag. Benytter man en avsavnsrente på 18%, vil dette beløpet i dag ha steget til 1,45 milliarder dollar. Som en forstår, så er Riis' kamp om å få tilbake arven på langt nær over med utbetalingen på kr 55 mill. Neste skritt er nå å følge opp saken mot Finansdepartementet, og mot DnB som medvirket til denne formidable skaden, og rettsskandalen.

Det er også betimelig å stille seg spørrende til hvorfor ikke justisministeren tok tak i denne saken straks han fikk den i sine hender da han overtok som justisminister etter siste valg? Justisministeren viser ellers et tildels rørende engasjement overfor landets mindre heldigestilte - både tobente så vel som firbente - men når han får anledning til å rydde opp i en av de verste rettsskandaler i Norsk rettshistorie, så har hans engasjement på mange måter tegnet et bilde av at han ikke har forstått alvoret av verken Riis-saken eller den stilling han er satt til å forvalte, eller at han - som mange politikere - har andre "hensyn" å ta, noe som i så fall er både beklagelig og sørgelig.

Løgnens liv i norsk rett
En part eller et vitne kan lyve seg grønn, uten at dette blir kjent for dem som ikke var til stede i retten. Løgnen blir presentert og gjerne lagt til grunn som faktum – da på det nærmeste ingen advokater våger å reise protest – og ingen kan ta dommeren for at han i virkeligheten var mer enn oppfordret til å kontrollere løgnen.

Denne delen av Riis-saken belyser den rettssikkerhetssituasjon og de rettssikkerhetsproblemer som borgere i dag lever under i norske rettssaler. Under hovedforhandlingene vitnet en av landets dengang mektigste menn, høyesterettsadvokat Ole Lund. I dommen skriver dommeren flere steder at Ole Lunds uttalelser ikke kan anses for å være troverdige. En klarere beskrivelse av en løgn fra et maktmenneske, får man neppe fra en norsk dommer.

Ole Lunds løgnaktige forklaring fikk - av flere årsaker det ikke er anledning til å komme inn på her - naturlig nok ingen konsekvenser for Lund selv.

Den som taper på at folk får lyve i en rettssal, er i første omgang naturlig nok den tapende part, som mange ganger taper fordi dommeren legger til grunn en anerkjent persons løgnaktige forklaring. Når dette får holde på en stund, vil domstolenes tillit blandt folket, svekkes. Vi har passert dette punkt for lengst.

Hva er så årsaken til at det har blitt slik at den norske rettssal er blitt løgnens høyborg?

Én årsak springer en i øynene. I motsetning til flere andre vestlige land, finnes det merkelig nok ingen kvalitetssikring på det arbeid norske domstoler utfører i dag. Det som blir sagt og gjort i en norsk rettssal kan nemlig for ettertiden ikke dokumenteres. Dermed er det åpnet opp for nær sagt alt. Ja, selv om straffbare dommerhandlinger dokumenteres, så bryr ikke den dommer som tar imot anklagen seg om det.

Riktig nok kan det se ut for at brorparten av norske jurister i dag mener at en anke er en tilstrekkelig god nok kvalitetssikring på en domstols arbeid. Dette er regelrett sprøyt! Beklageligvis finner vi den samme kvalitetssikring - og oppfatning om tilstrekkelighet - innenfor hele vår rettsorden: Dommere er satt til å passe på dommere, advokater er satt til å passe på advokater, og politiet er satt til å passe på politiet.

En annen årsak er at rammene for rettens aktører langt fra er klare. Dersom brukerne av rettsaparatet (spesielt partene) hadde skjønt hvor viktig det er at alt som blir sagt og gjort i en rettssal må tas vare på for ettertiden, så hadde stenografi og båndopptak i dag vært den eneste alment anerkjente kvalitetssikringsordning, og derved kunne gi den beste rettssikkerhetsgaranti. Dagens ordning med anke er greit, for så vidt det gjelder å få prøvet saken en gang til. Dog har denne ordning intet med kvalitetssikring å gjøre.

En av årsakene til denne miserable tilstanden i norsk rett, kan nok være at norske jurister, straks de har mottatt sitt vitnemål, føler, og mange ganger blir gitt den følelse, at de nå er gått inn i en annen dimensjon, hvor de blir erklært feilfrie.

Habilitetsinsigelsen i Norge er et godt eksempel på dette. Det finnes vel nær sagt ikke den norske dommer som ikke tar en slik innsigelse høyst personlig. Hvordan en dommer kan finne på å oppfatte dette personlig, forblir en gåte for meg. Denne tilstanden har i hvert fall blitt så alvorlig, at advokater flest ikke tør å ta dette spørsmål opp med dommeren. De forteller sin klient at dersom han har til hensikt å komme med en slik innsigelse, så truer advokaten med å forlate sin klient, og i et hvert fall forteller advokaten til sin klient at en habilitetsinnsigelse vil være ensbetydende med at han kommer til å tape saken. Dette har videre forgreninger til advokatens øvrige forhold til dommerne - spesielt under hovedforhandlingene. Det kan mange ganger se ut for at advokatens viktigste oppgave, er å sørge for å klarlegge hvor hårsår en dommer er, og eventuelt hvor dårlig det står til med dommerens liktorn, slik at han kan unngå å trå nettopp på den tåen.

Jeg har opplevd flere ganger at advokaten gir uttrykk for, eller regelrett spør dommeren: "Irriterte jeg Dem nå"? Et slikt spørsmål til en dommer, bærer det klare budskap om at advokaten ikke fremmer sin klients interesse, men sørger for at han kan hilse på dommeren også etter at den gitte sak er over. Klienter som lider under slike advokater, er nok bedre tjent med å føre saken selv, eller rett og slett la være å gå til retten. Slike advokater burde - av respekt for alle de trengende klienter - ha funnet seg annet arbeid, hvor de ikke behøver å vise noen form for integritet.

Konstituert lagmannsrettsdommer, Nils B Hohle, skrev i 1978 til Riis' motparts prosessfullmektig (i den saken som nå er forlikt), Regjeringsadvokaten, og sa at han var på vei til Oslo og gjerne kunne bistå regjeringen med å punktere den nylig anlagte saken som Riis hadde reist mot justisdepartementet.

Vedkommende dommer burde post mortem vært fratatt all mulig ære for det han her gjorde, og som medførte at Riis' saksanlegg ble trenert i 22 år. Slik arbeidet tydeligvis dommere på 70-tallet, og det er lite som tyder på at dommerstanden har endret seg i dag. Men la det være sagt; problemet ligger nok i realiteten ikke hos dommerne, men i selve systemet, et system som har ført til at dommere i dag ikke løper noen risiko for egne handlinger.

Som nevnt så har vi i dag ingen kvalitetssikring av det arbeidet som blir gjort i norske domstoler, og da kommer man også i fremtiden til å kunne oppleve at en dommer bevisst og aktivt går inn for å knuse en av partene - gjerne i samarbeid med regjeringsadvokaten eller kommuneadvokaten.

Nå får en bare håpe at de folkevalgte på Stortinget ikke folder sine hender og håper at støvet har lagt seg, men derimot tar tak i Riis-saken og får hele forholdet gransket. Tross alt; staten føler skyld og må da ha gjort noe oppsiktsvekkende galt for å se seg tvunget til å utbetale norgeshistoriens største erstatningsutbetaling til en enkelt borger. Det må da være i folkets interesse å få gransket hva som egentlig skjedde den gang Norge forvaltet Riisfamiliens formue bort, i realiteten til fordel for å redde krisen i Norsk økonomi.