Pressen og makten

Time to read
7 minutes
Read so far

Pressen og makten

Fri, 10/03/2000 - 14:37
Posted in:
0 comments

Pressen har en viktig oppgave i samfunnslivet. Kjernen i pressens arbeid er å være folkefellesskapets vaktbikkje. Vi skal i denne artikkelen se på pressens makt eller avmakt, og også se på noen av de maktsystemer som styrer pressen i dens arbeid for borgerens sikkerhet. I den sammenheng vil vi her legge ut to artikler utgitt i studenttidsskriftet Stud.Jur. nr. 4 1997. Videre blir det lagt ut en del brevveksling som oppsto som en direkte virkning av artiklene. Vi vil med dette vise hvilket enormt press pressen daglig er utsatt for både fra næringslivstoppene, og fra pressens øvrige informanter.

av Herman Berge

 

Ole Lund og hans våpen

For snart tre år siden skrev Herman Berge to artikler (Makt og forakt - hånd i hånd, og Skal vi stjele en supertanker?) om Riis-/Reksten – saken. Den gang – våren 1997 – var han en av tre redaktører i det juridiske student-tidsskriftet Stud.jur. Perioden som redaktører var over denne våren. Samtidig var redaktøren blitt valgt inn som en av fire revisorer i Juristforeningen, hvor han skulle tiltre ved høstsemesterets start. Artiklene ble gjenstand for samme kvalitetssikring som hvilken som helst annen artikkel som ble trykket.

Bare noen dager etter at artiklene ble trykket, men lang tid før tidsskriftet ble sendt ut, var det kontakt mellom Juristforeningens formann, og advokater omtalt i artiklene. Kontakten ble bl.a. opprettet ved at Margrete Buskerud, den gang fullmektig hos høyesterettsadvokat Ole Lund, ble informert om artiklene fra noen i Juristforeningen. Ole Lund ble naturlig nok underrettet om innholdet, hvorpå han bestemte seg for å føre en hard linje.

Korrupsjon

I brev av 7 juli 1997 til Juristforeningen skriver Lund at artikkelforfatteren vil være den skadelidende både på kort og lang sikt. Dernest, og dette er alvorlig, trekker han tilbake all støtten til Stud.Jur. Høyesterettsadvokat Ole Lund var den gang en av de større bidragsyterne til tidsskriftet Stud.Jur. Dernest bidro han også med støtte til selve Juristforeningen. All støtten ble med umiddelbar virkning trukket tilbake. Som alle kan se så snakker vi her om et klart tilfelle av korrupsjon. Han betaler Stud.Jur., gjennom annonser, for at han ikke skal få negativ omtale.

Harald Arnkværn

Kreditkassen – en av hovedsponsorene til Juristforeningen – trakk seg også ut av sitt engasjement. Høyesterettsadvokat Harald Arnkværn, styreformann i Kreditkassen, er da også en av de personer som i sin tid, da han satt som juridisk sjef i DnC, ga klarsignal til en rettsstridig handling, noe som var beskrevet i artiklene i Stud.Jur.. Stud.Jur. satt på styrenotatet som beviser hans rettsstridige holdning.

"Slikkebrevet"

Vi ser her at det utøves et enormt press mot pressen. To dager senere, den 9 juli 1997, skriver Juristforeningens formann et brev til 16 av de impliserte personer. Brevet er senere blitt kalt for "slikkebrevet". Brevets innhold kan få selv en garvet borger til å våkne. Les brevet her (side 1, og side 2). Utgangspunktet i brevet er å holde seg inne med sine kommende arbeidsgivere og kolleger. Formannen hadde ingen kjennskap til Riis-/Reksten – saken, likevel beklager han på det sterkeste at artiklene kom på trykk, og at personer ble hengt ut. Naturligvis ble ikke personene hengt ut, de ble bare omtalt som deltakere i et faktum. Om man så kaller omtale av faktiske handlinger, for uthenging, så har man også misforstått ordets betydning.

Wikborg, Rein & co

I sitt slikkebrev fremhever formannen, uten å ha sjekket med redaksjonsstaben, at redaktøren skrev og fikk trykket artiklene i et opplag på 6000 eksemplarer nærmest uten at noen andre fikk vite om dette. Redaktøren skulle altså ha gått bak ryggen på sine medredaktører. Videre fortsetter han med å si at Juristforeningen tar sterk avstand fra artiklene og innholdet i dem. Også dette uten å vite noe som helst om faktum, og uten å ha kontaktet artikkelforfatteren, altså den ene redaktøren. Han fortsetter med å si at artiklenes innhold etter hans egen mening ikke hadde grobunn i virkeligheten, og kunne ikke være annet enn oppspinn. En må understreke at dette ble sagt av Juristforeningens formann, som nå er ansatt som fullmektig hos Wikborg, Rein & Co, uten at han ante hva faktum dreiet seg om.

Sensur og blanko fullmakt

Formannen går så videre og sier klart og tydelig at artiklene aldri ville ha blitt trykket dersom noen andre hadde visst om dette. Det hele kulminerer i at formannen griper inn i den redaksjonelle frihet ved at han nedlegger sensur på alt som skal trykkes i Stud.Jur. Prikken over i’en kommer når formannen gir de 16 impliserte en blanko fullmakt til å forfatte et dementi som formannen deretter skal underskrive og trykke! Jeg håper at leserne forstår hvor galt dette er. Maken på unnfallenhet skal man lete lenge etter, om man i det hele finner lignende tilfeller.

En av advokatene, høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn, hadde i en samtale med formannen ymtet frempå om det ikke hadde vært lurt å forhåndsinformere dagspressen om at det ville bli tatt ut tiltale mot redaktøren. Dette også kun som et pressmiddel mot denne. Gjennom hele sommeren 1997 ble det truet med injurierettssaker mot artikkelforfatteren dersom han ikke dementerte artiklene. Han skulle få sitte med "gjeld til langt inn i pensjonsalderen," som de uttrykte seg.

En million for å slutte å skrive

Den første toppen ble nådd i slutten av juli måned, da en tidligere bankdirektør fra kontinentet etter en lang telefonsamtale med redaktøren, tilbød denne 1 mill. kr. for å stoppe med videre skriving om saken. Tilbudet ble avfeid og samtalen ble brutt. Ett kvarter senere ringer samme person opp, og legger det klart for dagen at dersom skrivingen ikke opphører, vil dette få følger for artikkelforfatterens videre studier. Hard kost for en student som den gang var halv veis i sine studier.

Kapital og Lund

I Kapital av 29 august 1997 kunne man lese at Juristforeningen skrev norgeshistorie. Overskriften var: "En dustete injurie". Det går klart frem av Kapitals artikkel at heller ikke Kapital hadde kunnskap om hva Stud.Jur.’s artikler handlet om. Man skrev nærmest i ekstatisk henrykkelse at artikkelforfatteren hadde gjort alle de feil som gjøres kunne. Kapital nevner kun en feil; at artikkelforfatteren hadde skrevet om et arveoppgjør i et rederi, et rederi som nå var konkurs. Hva som er feil med å skrive om noe slikt, ja, det sier Kapital intet om.

Kapital forelsket

Kapitals artikkel viser kun en hodestups forelskelse til det Ole Lund står for. Dette kommer nemlig klart frem hvor Kapital nærmest oppfordrer Lund og andre til å trekke tilbake støtten når slike kritiske artikler kommer ut. Uttalelsen fra Kapital står i en klasse for seg, særlig med tanke på at Stud.Jur. er et studenttidsskrift som bør få ha en noe større takhøyde enn VG: "Vi håper…kvalitetskontrollen er blitt bedre…ellers kan det bli tynt med sponsormidler i fremtiden."

Studentene reagerer

Neste topp ble nådd da Juristforeningen sendte artikkelforfatteren, som nå var gått inn som revisor, en e-mail sent en torsdag kveld, hvor man reiste mistillitsforslag mot denne. Saken skulle behandles kommende mandag kl 0800 om morgenen, på et lite rom i Juristforeningens lokaler. En medstudent, Alf Petter Høgberg, fikk nyss om saken, og ved en enorm innsats fikk han laget flyveblad som omtalte hva som var i ferd med å skje, og som ble levert ut til studentene denne fredagen.

Resultatet ble at rundt 300 studenter møtte opp tidlig denne mandags morgenen, sammen med NRK’s redaksjon 21. Juristforeningen hadde planlagt å fjerne revisoren ved å overrumple denne. Rommet som var avsatt til denne ekstraordinære generalforsamlingen, rommet knapt 30 personer. Etter at redaksjon 21 hadde gjort en del intervjuer og rigget opp kameraet i et større lokale som ble valgt, valgte Juristforeningen å utsette generalforsamlingen i en uke. Man hadde forbrutt seg mot sine egne regler ved å kalle inn til generalforsamling fire dager – i stedet for en uke – i forveien, og innrømmet dette. På spørsmål hvorfor man hadde valgt å holde generalforsamlingen så tidlig, ble det svart med at da unngikk man den sedvanlige øldrikkingen på bakerste rad !

Kritiske revisorer - uønsket

Mandagen etter var Gamle Festsal fullsatt med godt over 600 studenter til stede. I tillegg satt der folk både fra advokatkontorer og regjeringsadvokaten. Hovedstyret i Juristforeningen hadde truet med å gå av dersom revisoren ikke trakk seg fra sitt verv. Under selve møtet kom det frem at man ikke kunne ha tillit til en revisor som var så kritisk som det den tidligere redaktøren var. Videre ble det hevdet at man jo måtte kunne drikke sammen med revisorkorpset, noe som kunne bli vanskeliggjort dersom denne omtalte revisoren fortsatte i sitt verv. Det kom også klart frem at artiklene ikke hadde blitt til på en slik måte som formannen hadde omtalt i sitt "slikkebrev". Alle redaktørene visste om saken måneder i forveien, og artiklene hadde ligget på det interne nettet, åpent for alle i foreningen, i fire dager før trykking. Videre hadde minst en av redaktørene lest korrektur på artiklene, mens den andre hadde unnlatt å gjøre dette.

Generalforsamlingen endte med at man trakk tilbake mistillitsforslaget. Det var overhodet ingen grunn til mistillit.

Stormen over? - svartsladding

Noen uker etter at det hadde blitt klart at man ikke klarte å kaste revisoren fra sitt tillitsverv, skrev høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn et brev til artikkelforfatteren. Her kommer den makten juristene tror de sitter med til uttrykk. Han sier rett ut at artikkelforfatteren er "svartsladdet" i landets juridiske miljø, for å ha skrevet en artikkel om kritikkverdige forhold.

En jurist kan etter dette overhodet ikke uttale seg i negativ retning om kritikkverdige forhold. I motsatt tilfelle mister han sitt levebrød. Denne læresetning må da også gjelde for journalister. En må i denne forbindelse igjen nevne Ole Lunds brev som har et lignende innhold: at artikkelforfatteren vil være den skadelidende, både på kort og lang sikt. Enn verre er det at Lund kaller dette for en "trøst".

Kåre Valebrokk

Kåre Valebrokk skrev i 1984 en artikkel i VG om samme sak som det Stud.Jur. hadde skrevet om. Reaksjonen uteble heller ikke den gang. Høyesterettsadvokat Christian Haneborg satt den gang i styret i VG og krevde Valebrokks avgang, på dagen. Haneborg er nemlig en av de impliserte i saken og likte naturligvis ikke å bli omtalt. Valebrokk klarte med et nødskrik å beholde sin stilling i VG, dog ser vi her hvilket press journalister og aviser er utsatt for.

Konklusjon

Det vi kan slutte ut fra dette, er at pressen er utsatt for et ulidelig press i betente saker. Særlig gjelder dette saker hvor staten er part. Presset virker preventivt, slik at pressen holder seg unna saker hvor bl.a. næringslivstopper og aktører i sentralforvaltningen opptrer. Og holder de seg ikke unna sakene, så hever man våpen mot pressen. Våpenet man først og fremst bruker mot journalister som ønsker å skrive om noens kritikkverdige handlinger, er injurielovgivningen. Slik klarer man å legge et lokk over saken.

Av dette kan man videre slutte at en god del av de større betente saker aldri vil bli nevnt i pressen, rett og slett fordi enkeltmennesker etter hvert har fått så stor makt at de kan styre pressen i den retning de måtte ønske. Pressen, folket og demokratiet sitter igjen som taperne.

Hvordan man skal få bukt på dette, er ikke godt å si. Dog må pressen åpne øynene for hva som virkelig skjer med dem selv. Når eksempelvis høyesterettsadvokat Ole Lund gjør som han gjør, presser et medium med penger, så må pressen være der og referere hva som skjer slik at borgerne selv kan få legge seg opp en mening og få et innblikk i hvordan systemer styrer andre systemer på en ikke-demokratisk måte. Uten denne opplysende virksomhet, vil ikke-ønskelige maktkonsentrasjoner fritt få blomstre uten innblanding fra borgerne. Alle er enige i at slik skjult makt ikke har livets rett i vårt s.k. vestlige demokrati.

Bare for å la det være nevnt; Ole Lund sitter i dag som nestformann i Schibsted, det største mediakonsernet i Norge.

Avslutningsvis må det nevnes at artiklene som vakte slik oppstandelse blant juristene, omhandlet komplekset rundt Riis-/Reksten – saken, hvor staten i et spill rett og slett stjal arven til Amelia Riis. For en skribent er det jo hyggelig å se at det formannen i juristforeningen kaller vilt oppspinn, faktisk er en sak som skal opp for Oslo Byrett den 11 september i år. Det er sågar avsatt ikke mindre enn tre måneder til hovedforhandlingen.

En regner med at selv en jurist som denne formannen med litt velvilje makter å forstå at man nok ville ha problemer med å hevde "rettslig interesse" – og dermed får reist sak – dersom grunnlaget var vilt oppspinn med ingen grobunn i virkeligheten.

Endelig må det understrekes at alt som sto skrevet i Stud.Jur.’s artikler kan dokumenteres.