Pressen - advokatens siste rettsmiddel

Time to read
1 minute
Read so far

Pressen - advokatens siste rettsmiddel

Mon, 27/11/2000 - 15:34
0 comments

Tidligere har jeg skrevet om pressens fravær i viktige saker. Vi ser at pressen kommer til først når skaden har skjedd. For pressens del er det vel ikke til å nekte for at en sak hvor alt har gått galt, er mer interessant enn en sak hvor ting kanskje kan gå galt, eller hvor sannsynligheten er meget stor for at det kan gå galt.

Kan det ha noe for seg å stille spørsmålet; går advokaten til pressen først når han ser at han har tapt? Og hva er grunnen til at han går til pressen? Kan det hende at han har gjort en dårlig jobb? Hadde han ikke satt av tid nok til saken? Kan det være at advokaten hadde tatt på seg for mange saker, slik at den aktuelle saken ville komme til å lide under hans prioriteringer? Eller var advokaten ikke godt nok kjent på det aktuelle rettsområdet?

Ja, dette er meget mulig noen av årsakene. Det er nemlig ikke sikkert at det er noe galt med rettssystemet når ett eller annet går galt. Det kan faktisk være så enkelt at advokaten ikke kjente loven godt nok, eller ikke hadde tid, og slik gikk glipp av et rettsmiddel - en mulighet til å rette en feil.

Dette kan igjen strekke seg så langt at motparten helt lovlig - men kanskje ikke etisk riktig - vil benytte seg av feilen som er begått. I ettertid vil det ved første øyekast se ut som om her er blitt begått et grovt rettsbrudd, mens det ved en grundigere summering kanskje vil vise seg at intet galt hadde skjedd - prosessfullmektigen må sies å være skyld i miséren selv.

Slik sett kan pressen bli en slags klagemur for advokaten som i bunn og grunn ikke gjorde jobben sin. Den eneste som har tapt, ja, det er i første omgang klienten. Dernest får man gjennom artikkelen i en eller annen riksavis en oppfatning av at noe er galt med rettssystemet. Ja, at rettssystemet ikke tar vare på borgerens rettssikkerhet.

Det kan likevel ikke fornektes at man i norske rettssaler til tider kan oppleve at til tross for at man gjorde alt som stod i ens makt, så tapte man saken, og at tapet muligens hadde sin årsak i en dårlig, kanskje bestilt, dommergjerning. I slike tilfeller ville man tapt uansett. Her er det bare å nevne saken i Agder lagmannsrett (les den her). (Les mer her om de preventive midler som kan tenkes å hindre en slik prosess)

Jeg skal ikke gå i dybden av spørsmålet denne gangen, dog ønsker jeg å belyse problemet; at pressen har en viktig jobb å gjøre, men at man samtidig kan bli (mis)brukt som et siste rettsmiddel.