Parkeringskrigen III

Time to read
5 minutes
Read so far

Parkeringskrigen III

Thu, 20/02/2014 - 12:01
Posted in:
0 comments

Dom i Oslo forliksråd
Det er nå avsagt dom i Forliksrådene i to saker, hvor mitt skilt har vært i bruk (Europark: http://cl.ly/2S0b3v180U3l (Siden er fjernet) og Timepark: http://cl.ly/3t2y3y241n3g (siden er fjernet). Jeg har opptatt begge rettssaker og lydfilene er tilgjengelige her: Europark: http://cl.ly/3Z3H2y0H290o (siden er fjernet) og Timepark: http://cl.ly/0v0w311P0e21 (siden er fjernet).

I begge tilfeller vurderer dommerne at den private eiendomsrett kan ignoreres og fullstendig oppheves av et parkeringsselskap som forvalter økonomiske interesser på vegne av en grunneier, mens grunneiers eiendomsrett får stå ukrenkelig. Skiltningen i min bil og dermed min eiendomsrett, tilsidesettes absolutt og utvetydig av dommerne som værende uten rettslig grunnlag. Jeg kan ikke som eier av min bil hevde min eiendomsrett eller inngå ensidige tvangsavtaler med andre; uten videre forklaringer fastslås det derimot at parkeringsselskapene kan.

Dommerne viser til en «(...) generell oppfatning av at private parkeringsbestemmelser (...) er i samsvar med avtaleloven» og «(...) på generell basis er å anse som akseptert lovlig virksomhet». Det er et fantastisk argument, fordi det utelukkende er gjennom Forliksrådenes 20-årige domspraksis at denne virksomhet er blitt akseptert som lovlig. Det eksisterer ikke noe lovgrunnlag for at en grunneiers eiendomsrett skulle være mer gyldig enn en bilists, og parkeringsbestemmelsene utgjør direkte unntak fra avtaleloven (det kalles masseavtaler og er en juridisk spissfindighet som omgår kravet om at en avtale skal være gjensidig forhandlet). Og hvis jeg ikke tar veldig feil så er den generelle oppfatning blant befolkningen at de private parkeringsbestemmelser er både urettferdige og direkte påtvunget bilistene, i strid med all god folkeskikk og bestemt ikke i samsvar med avtaleloven.

Det er i mine øyne bemerkelsesverdig at ingen av de to avgjørelsene henviser til en konkret paragraf i norsk lov, noe som ellers er et lovkrav ved en avsluttende dom i Forliksrådet. Men så finnes det jo ikke noen lov, kun praksis, på det private parkeringsområde, og etter disse sakene er jeg nå helt overbevist om at dette må være en fantastisk god forretning for både grunneiere og parkeringsselskapene, men i særdeleshet også for jurister og dommere i en slik grad at ingen i det norske rettssystem noensinne vil erkjenne at hele den private parkeringsindustri grunnleggende er simpelt tyveri – med mindre saken har fått massiv mediedekning, noe som dessverre ikke er tilfelle her. Alle vi andre, som ikke er jurister og ikke jobber for parkeringsindustrien, har det på fornemmelsen: Praksis er ikke lovlig; det er derfor det føles så feil og urettferdig, når man ilegges parkeringsbot. Men, med et så massivt apparat som er kjørt på plass over mange år, så virker det ganske umulig å komme igjennom med noe så selvfølgelig. Eiendomsretten og avtaleloven misbrukes som unnskyldninger for å kreve inn penger for ikke-eksisterende ytelser, under tvang, og trusler om ekstreme økonomiske sanksjoner, men den samme eiendomsrett og den samme avtalelov gjelder ikke for vanlige mennesker.

Et tilbakevendende argument i parkeringskrigen er at uten parkeringsselskapene så ville det være kaos i byene. Jeg synes dette er morsomt, fordi det i dag er kaos i byene. Fremfor faktisk å løse problemet med luftforurensning, tung trafikk og mangel på parkeringsplasser i storbyene, så har stater, regjeringer og kommuner foretrukket å gjøre det til en lukrativ forretning. Det er ikke vanskelig å forestille seg gode løsninger, for eksempel et offentlig drevet parkeringsselskap som forvalter 4-5 store parkeringsanlegg plassert i god avstand rundt om sentrum i alle storbyer, med lett adgang til motorvei og veletablerte buss- og togruter inn til byen, slik at alle som jobber eller studerer lett og elegant kan transporteres til og fra. Men i stedet kan man i dag kjøpe uforholdsmessig dyr, ofte besværlig, offentlig transport, eller betale bomavgifter, sitte i kø på motorveien og kjøre rundt i sentrum mens man desperat leter etter ledige plasser, mens man forurenser luften. Hvor er det jammerligt og skammeligt, men for all del – grunneierne, parkeringsselskapenes aksjonærer (hvem de nå er) og juristene skal da ha lov å tjene penge.

Dommerne i den ene saken oppfordrer meg til å søke juridisk bistand. Det kunne aldri falde meg inn. Hvis noe er så innviklet at jeg ikke umiddelbart kan gjennomskue det, så er det fordi det er korrupt eller fordi noen har skjulte hensikter. Alle mennesker kan kjenne forskjell på rett og galt, men noen har litt for store økonomiske interesser på bekostning av oss andre; det er muligvis de samme som i sin tid har innført innviklede og ugjennomsiktige lover, regler og rettspraksis for å kunne fortsette deres utbytning og svindel. Så lenge et rettssystem opererer i små, lukkede rom uten offentlig innsyn, uten referater og med en prislap for juridisk bistand som kan drive en vanlig familiefar til fallittens rand, så kommer jeg ikke til å investere mer energi i dette foretagende. Det hjelper ikke å rope: «Likhet for loven», når dem som forvalter loven tjener penger på ulikhet.

Parkeringskrigen går hermed inn i en ny og annerledes fase.

Jeg oppfordrer alle bilister til fortsatt å sette mitt skilt eller noe liknende i frontruten på sin bil, simpelthen for å vise sin samfunnsfølelse og protestere mot økonomisk utbytning.

Jeg oppfordrer alle grunneiere til å slutte å ligge samfunnet til last når de søker profitt på en tjenesteytelse ingen ønsker, men som like fullt er tvangspålagt; oppsi avtalene med de uredelige utenlandske selskaper, særlig Qpark og Europark, som ikke bidrar noe til samfunnet, men kun tar fra det.

Jeg oppfordrer stat, regjering og kommuner til å opprette folkelige parkeringsselskaper som drives non-profitt til fordel for samfunnet, med henblikk på å løse trafikk- og parkeringsproblemene uten den eksisterende korrupte økonomiske agenda. Disse selskaper kan være gode alternativer til den rovdrift som nå utøves på befolkningen av utenlandske selskaper, og bør være tilgjengelige aktører også for private grunneiere, som ønsker å forvalte sine aktiver på en redelig måte.

Endelig oppfordrer jeg bilister til å bruke disse to avsagte dommer som referanse, når man avviser eller endrer på avtalevilkårene i overensstemmelse med de rettigheter man har som den ene part i en forhandling om en avtale etter avtaleloven (en norsk lov som faktisk finnes!). I praksis vil det si at man som bilist skal kunne fjerne parkeringsselskapenes skilter eller skrive andre vilkår på dem med sprittusj; når skiltene er tilbud om en avtale, så skal de også kunne forhandles som alle andre avtaler. De korrupte jurister vil hevde at dette er skadeverk – men de samme jurister får lønn av parkeringsselskapene for å sørge for at tyveriene kan fortsette. Hvis skiltet ikke egentlig er et tilbud, så er det et påbud, og i så fall er det ulovlig oppstilt, for kun en demokratisk valgt og bemyndiget autoritet kan utstede påbud til privatpersoner, og da kan det ikke være skadeverk å fjerne det.

Et av de sentrale punkter i det ene rettsmøtet er at parkeringsselskapenes tilleggsavgifter i alle praktiske henseender er bøter. Det er kun navnet til forskjell (at man ikke kan komme i fengsel for ikke å honorere en tilleggsavgift er ikke en forskjell mellom bot og avgift, men en forskjell i sanksjonsmuligheter for å håndheve dem – sto det til parkeringsselskapene så satte de nok gjerne folk i fengsel). Det er ikke lov i Norge, som privat virksomhet, å utstede bøter; men det gjør parkeringsindustrien. De kaller det bare noe annet – og juristene synes det er i orden. I Danmark kaldes noe slikt for Keiserens nye klær.

Parkeringsindustrien er et tvangsmarked, som påfører samfunnet enorme tap. Det er ikke underlagt fri markedsøkonomi eller konkurranse, men lukrerer på en etablert rettspraksis som ikke er basert på norsk lovgivning. Prisnivået opprettholdes gjennom trusler og direkte tvang, mens selskapenes aksjonærer skjuler seg bak utenlandske adresser, og hvor norske jurister feigt medvirker til å opprettholde en fullstendig meningsløs og udemokratisk fortolkning av eiendomsrett til fordel for svindelen.

Jeg for min del er ikke ferdig med denne saken og vil finne flere måter å bekjempe korrupsjonen og parkeringsselskapene på. Interesserte kan finne meg i facebookgruppen: Parkeringskrigen.

 

Rasmi Krippendorf
Atferdsanalytiker, organist og forlegger

 

Hagasvingen 14, leil. 312
1474 Nordbyhagen
Norge

 

Les også:
Parkeringskrigen
Parkeringskrigen II