Det viktige spørsmål
Klaus Knag har på Facebook (helt berettiget) berørt et heller ubehagelig problem innen norsk rett når han stiller spørsmål omkring Rt-2012-1282 (Flexiped-saken), og om denne kjennelsen inneholder noe nytt, eller bare bekrefter tidligere praksis.

Her er spørsmålet: HR-2012-1665-A - Rt-2012-1282 skal angivelig inneholde noe om at det ikke er noe krav at signaturen framkommer av utskriften av en avgjørelse. Den aktuelle avgjørelsen er kun tilgjengelig i proversjonen på Lovdata http://lovdata.no/pro/#document/HRSTR/avgjorelse/hr-2012-1665-a. Spørsmålet er om denne inneholder noe nytt, eller om det kun bekrefter tidligere praksis, jf ..\..\2008\Mars\240308_usignerte_domstolsavgjørelser.htm

Spørsmålet i seg selv er utrolig viktig, hvilket følgende spørsmål fra meg skulle være en bekreftelse på:

Hvem av dere kan besvare Klaus Knags spørsmål? Alle dere burde kunne svare på spørsmålet, men bare de færreste kan. Hvorfor?

Prinsippet for suksess
Et grunnleggende prinsipp i et statsmaskineri – som i et hvert annet maskineri som ikke er bygget for utakt, ufred og kaos – er at borgerne må være lovlydige, altså at de må leve etter lovens ord. Dette er en forutsetning for at maskinen overhodet skal kunne virke. Ventilene skal åpne og stenge, og tennpluggene skal avgi gnist, alle på nøyaktig bestemte tidspunkt. Veivakslingen skal via stempelstengene drive stemplene opp og ned (eller omvendt), samtidig som den også er satt til å gjøre andre oppgaver. Når maskineriets forskjellige komponenter er samstemt, virker det som bare det. Det vet vi jo alle.

Å kjenne loven
For at samfunnsmaskineriet skal kunne fungere, må loven være forutsigbar (forutberegnelig). Borgerne som skal utføre sine tildelte/forventede oppgaver og leve innenfor de rammer som er satt for dette maskineriet, må med nødvendighet vite hva de kan og ikke kan gjøre. Kan de signere på en avtale de ikke forstår, men som de blir overbevist om at er det lureste de har gjort hittil i livet? Kan de fortelle sine barn at Stoltenbergfamilien er en fare for landet? Vil foreldreparet risikere å bli foreldreløse dersom barnehagen eller skolen oppfatter at foreldrene lærer barna opp til å bli samfunnskritiske? Kan borgerne beholde olje eller mineraler de finner på egen tomt, eller må eiendommen forlates til fordel for staten? Kan de nekte å betale fartsbot dersom fartsgrensen på stedet ikke er gitt gjennom et vedtak? Kan de selge hjemmelaget medisin? Kan de spise sin egen eller andres hjemmelagde medisin? Kan de nekte å la sine barn vaksinere? Dersom ikke, hva blir konsekvensen av å nekte? Er det lov å ikke tro på deler av det som skrives om andre verdenskrig, hvem som stod bak, hvem som ble drept, hvem som var snill og hvem som var slem? Hvor går grensen for hva det er lov å tro på? Og hvor går grensen for å tilkjennegi hva man tror på? Har man lov å stå på torget i Alta sentrum og skrike hæstkuk etter en forbipasserende finnmarking som uforvarende dyttet til deg da han oppdaget at det var salg på Hardangerbunader? Hvordan stiller saken seg dersom utbruddet – under de samme forutsetninger – falt på to politimenn, én fra Finnmark og én fra Bergen? Og hva om polititjenestemennene var damer, ville saken ha stilt seg anerledes? Har man lov å ta seg en dukkert uten redningsvest dersom man er yrkesfisker og er på jobb? Har man lov å lage dartspill med Martin Kolberg som motiv? Kan man selge et slikt spill? Må man oppgi salgsinntektene dersom alt uavkortet går til en veldedig organisasjon?

Det følger av dette at loven må være tilgjengelig for alle, og det er den jo i de aller fleste land, for så vidt som vi kun snakker om selve lovteksten, paragrafene. Men, det er ikke bare paragrafene i den blodrøde boken som bestemmer våre liv og som derved kan betegnes som lov. Også rettspraksis – hvordan Høyesterett tolker bestemmelsene – er blitt en del av loven. En uklar lov, ja, også helt klare lover, så som domstolloven § 60 og § 160, er tolket til det helt ugjenkjennelige av Høyesterett (se min artikkel om Flexiped-saken), og er deretter – i kraft av, og under beskyttelse (eller la oss heller si; dekke) av maktfordelingsprinsippet og grunnloven § 88, første ledd – ansett å være bestemmende for hvordan loven (eksempelvis §§ 60 og 160) egentlig skal lyde, og etterleves.

Gjeldende rett for alle
Og da er jeg kommet tilbake til Klaus Knag og hans spørsmål. Spørsmålet kan ikke besvares av andre enn dem som har tilgang til Lovdata eller Rettsdata. Det er disse to monopolistene av gjeldende norsk lov som bestemmer hvem som skal ha tilgang til hele loven. Vi ender da opp med at det stort sett er offentlige institusjoner og advokatene som har denne tilgangen.

Hvem av dere har sett dere råd til å betale 10-15.000,- per år for å ha tilgang til rettspraksis og forarbeidene til lovene, og enda noen tusenlapper ekstra for å få tilgang til lovkommentarene? Og hvor ofte har menigmann bruk for denne tilgangen? Vil det svare seg – for et alminnelig hushold – å betale dette beløpet for det tilfellet at man skulle få et slikt behov?

Enkel elektronisk tilgangen til lovene og rettskildene (lovens forarbeider, rettspraksis, lovkommentarer m.v.) skal være tilgjengelig for alle. La meg si det på en annen måte: Alt som påberopes overfor massene skal også være tilgjengelig for massene, dette for at massene skal kunne settes i stand til å ta stilling til det som påberopes. Man kaller gjerne dette for informert beslutningsgrunnlag. Karnovs lovkommentarer påberopes og legges til grunn hver eneste dag i stevninger, prosesskriv og rettsavgjørelser, og skal da også være tilgjengelig. Tilgjengelig betyr gratis. Statsadministrasjonen forventer at vi skal følge et komplett regelverk som gjennom økonomisk og annen form for undertrykkelse holdes hemmelig. Så lenge regelverket holdes hemmelig, gjelder det ikke. Selvsagt gjør det ikke det.

Utviklingen – kompliseringen av i utgangspunktet enkle forståelige samfunnsaktiviteter og etterfølgende regler – har skjøvet til side, eller rettere; har fratatt borgeren dennes rett og mulighet til å gjøre seg kjent med sin stilling i samfunnet, dette til fordel for stadig dyrere og mer utilgjengelige tolkings- og rettskildeautomater, som borgeren nå er tvunget å henvende seg til.

Statene krever at borgerne skal adlyde. Dersom ikke straffes de. Hvordan borgerne i det hele tatt skal kunne sette seg i stand til å adlyde bryr ikke statene seg nevneverdig med. All informasjon som er nødvendig for å kunne sette en borger i stand til å adlyde eller etterleve statens ønsker/forlangender – det være seg oppføring av bygg, inngåelse av kontrakter, oppstart og lukking av selskaper, kjøp og salg av tjenester, barneoppdragelse, andre familiespørsmål, arvespørsmål, ja, absolutt alt som rører seg i samfunnet hvor aktiviteten forutsetter etterlevelse av en eller annen lov – skal være tilgjengelig og gratis.

Å nekte folket fri adgang til HELE loven er som å lære opp pilotene til å fly og deretter forlange en perfekt utøvelse av yrket, uten noen gang å fortelle dem hva høydemåleren er for noe eller hvordan den virker, eller kanskje bedre: la være å informere pilotene som flyr på Gardermoen om nye innflygingsregler.

Oppfordring
Jeg oppfordrer alle til å – hver for seg – skrive til Erna Solberg og kreve at lovenes forarbeider og rettspraksis (herunder lovkommentarene) blir gjort tilgjengelig for alle. Kopi av henvendelsen bør sendes til Stortingets Presidentskap som deretter har ansvaret med å fordele henvendelsen til korrekt komité.

God Helg!

Herman J Berge

In Exile

Nuku’alofa, Tonga