Lokalt selvstyre eller godseiervelde - oppdatering

Time to read
13 minutes
Read so far

Lokalt selvstyre eller godseiervelde - oppdatering

Sat, 19/11/2011 - 21:08
Posted in:
0 comments

Som nevnt i artikkelen av 24.10.2011 ble klagesaken behandlet i Namsskogan kommunestyre 18. oktober 2011. Fylkesmannen har nå fått klagen oversendt til behandling, og det ble i den anledning sendt inn ytterligere bemerkninger i brev av 14. november 2011, som dere kan lese her. Originalbrevet kan leses her.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
Postboks 2600
7734 Steinkjer

Jeg viser til Fylkesmannens brev av 28. oktober 2011 og ønsker å komme med enkelte tilleggsbemerkninger til vår klage.

Innledningsvis ber jeg om en bekreftelse fra Fylkesmannen om at følgende brev fra oss er oversendt med sakens øvrige dokumenter: 110111, 280211, 100311, 230311, 280311, 040411, 170611, 230611, 140711, 050911, 111011, og 171011, dette da det ikke fremgår av oversendelsesbrevet fra Namsskogan kommune hvilke dokumenter som er oversendt.

Klagerett – partsrettigheter
Brødrene Lundquist har ikke bare en rettslig klageinteresse i saken. I medhold av kjøpekontrakten pkt. 13.3[1] er brødrene Lundquist, i likhet med de øvrige lokale skogeiere, å regne som rettighetshavere, jf interessebegrepets første alternativ i fvl § 28, første ledd, sammenholdt med definisjonen gitt i fvl § 2, første ledd, litra e, og skal følgelig behandles som part.

I tillegg til dette er alle lokale skogeiere – inklusive brødrene Lundquist – tilgodesett i konsesjon gitt 25. august 2004 til Ulvig/Kiær. Da konsesjonsvilkårene i 2004-konsesjonen ikke er oppfylt, har de nevnte skogeierne alene av denne grunn rettslig interesse i administrasjonen av Namdal Bruk AS’ konsesjonssøknad, deriblant en rett til å klage over vedtak som berører/krenker deres tilgodesette interesser/rettigheter.

Idet vi viser til vår klage, samt etterfølgende korrespondanse nevnt ovenfor, skal følgende legges til:

I skogbrukssjefens/rådmannens (for det meste benevnt; kommunen) innstilling til kommunestyret av 16. februar 2011 blir Lundquists interesse i saken fremstilt som:

”…rettslig klageinteresse i saken ut fra medlemskap i Allskog BA…”

I forkant av vurderingen av hvorvidt Lundquist har rettslig klageinteresse, slår kommunen fast at denne må vurderes i lys av vedtakets:

”…faktiske og rettslige virkning for vedkommende” og at det ”…avgjørende er om klagerens tilknytning til saken er av en slik art og styrke at det er rimelig at det gis anledning til å få prøvd vedtaket for en høyere forvaltningsinstans.”

Etter å ha beredt grunnlaget for en tilsynelatende fornuftig og grundig vurdering av vedtakets faktisk og rettslig virkning for Lundquist og de lokale skogeierne, skjer følgende: Kommunen legger uten videre til grunn at naboer ikke har rettslig klageinteresse og at Lundquist – i kraft av å være nabo samt medlem i Allskog BA – følgelig ikke har klageinteresse. Hvor ble det av vurderingen av vedtakets faktiske og rettslige virkning for Lundquist og de øvrige lokale skogeierne?

Det teoretiske grunnlaget (nevnt like ovenfor) for kommunens behandling av spørsmålet om klageberettigelse – som for øvrig er hentet fra Landbruks- og matdepartementets rundskriv M-2/2009 – fremstår som rent tekstfyll fremsatt i den hensikt å bevege de folkevalgte til å oppfatte kommunens saksbehandling som grundig, samt saklig og faglig relevant og derved oppnå den tilsiktede effekt – avvisningsvedtaket – uten at det skulle bli stilt spørsmål. Det er absolutt verdt å merke seg at kommunen unnlot å ta med neste setning i referatet fra rundskrivet, som er høyst relevant og som lyder:

”I den enkelte sak må det foretas en konkret helhetsvurdering av sakens faktiske forhold.”[2]

For å overhodet kunne avgjøre hvorvidt Lundquist og de øvrige lokale skogeierne har en lovhjemlet klagerett, måtte kommunen selvsagt ha undersøkt de faktiske sider ved saken, slik kommunen også har indikert at de skulle gjøre, men som altså ble utelatt. Bl.a. var kommunen forpliktet til å vurdere hvorvidt lokale skogeiere, deriblant Lundquist, har en kontraktsfestet rett til å kjøpe enkeltteiger. Denne delen av saksbehandlingen er helt utelatt av kommunen, og de folkevalgte har følgelig ikke hatt et fornuftig grunnlag å veie sin stemme mot. Dersom det etter en faktisk og rettslig gjennomgang skulle vise seg at en slik rett foreligger – hvilket den i og med kjøpekontraktens pkt 13.3 åpenbart gjør – finnes det ingen rettslige muligheter for kommunen til å falle ned på den konklusjon de gjorde; at Lundquist og de øvrige lokale skogeierne ikke har klagerett.

Det fremgår videre av det omtalte rundskrivet at:

”Dersom det settes vilkår som tilgodeser en eller flere bestemte, vil vedkommende ha klagerett dersom førsteinstansen omgjør vedtaket sitt i klageomgangen.”

I Ulvig/Kiær-konsesjonen av 2004 ble lokale skogeiere – i tråd med både kjøpekontraktens pkt. 13.3 og de folkevalgtes politiske målsetting – tilgodesett. I så måte vil krenkelse (ikke-oppfyllelsen) av konsesjonsvilkåret – for de tilgodesette – måtte stilles på linje med en omgjøring av et vedtak (hvor de var blitt tilgodesett), dette da de lokale skogeiernes rett er blitt krenket. Jeg nevner her at det ikke er tale om en ukjent abstrakt masse med skogeiere, men derimot om konkrete rettighetshavere, hvilket bl.a. kan dokumenteres gjennom familien Hals’ brev av 22. august 2011, vedlagt her som bilag nr. 1, og en erklæring av 12. november 2011 signert av fire andre lokale skogeiere fra Verran, vedlagt her som bilag nr. 2.

De lokale skogeierne har selvsagt ikke mistet sin rett fra kjøpekontrakten av 2003 og konsesjonen av 2004, selv om kommunen ikke har oppfylt sine forpliktelser og ei heller har håndhevet/forvaltet loven som forutsatt. Og på den annen side har kommunen selvsagt ingen mulighet til å frata skogeierne deres rett ved å glemme bort 2003-kjøpekontrakten og 2004-konsesjonen. Jeg nevner her at både kjøpekontraktens pkt. 13.3 så vel som 2004-konsesjonen legger absolutte bånd på/skranker for enhver overdragelse av enkeltteiger og andre områder nevnt i kontrakten og konsesjonsvilkårene. Her må det understrekes at de omtalte rettssakene mellom Ulvig/Kiær og Mæle (eller resultatene av tvistene), som Namsskogan kommune synes å bygge mye av sin passivitet på, ikke legger noen hindringer i veien for en fullstendig oppfyllelse av kjøpekontrakten pkt. 13.3 og konsesjonsvilkårene. Det kan derfor ikke gis konsesjon for overdragelse av disse båndlagte områdene, et problem kommunen bevisst har unndratt fra behandlingen i kommunestyret. Uttalelsen i rundskrivet nevnt ovenfor, bekrefter at de lokale skogeierne har en rett til å klage på Mæle-konsesjonen.

Innstillingen som kommunen har forberedt for de folkevalgte, lider av mangler og faktiske feil, og det vil i beste fall være rimelig hasardiøst å forlange av de folkevalgte å avvise en klage – fra rettighetshavere – over et vedtak som så åpenbart hviler på et grunnlag i strid med lov og rettighetshavernes rett.

Spesielt ille blir saken når vi ser avvisningsvedtaket i lys av det vedtaket som det er klaget over; konsesjonen til Namdal Bruk AS. Grunnlaget for sistnevnte vedtak er om mulig enda dårligere belyst for de folkevalgte, hvor de ikke er blitt informert om; 1) at feil selskap har søkt om og fått konsesjon; 2) at en tredjeperson (Øystein Stray Spetalen) har kjøpt en ukjent halvpart av eiendomsmassen et halvt år før konsesjonssøknaden ble behandlet, hvilket vil kunne få følger for hvilken kommune som skal behandle konsesjonssøknaden etter oppdelingen; 3) Spetalens kjøp hvor hans eksistens bevisst er blitt holdt tilbake for konsesjonsmyndigheten; 4) at konsesjonen til Ulvig/Kiær (hvor ekteparet bevisst holdt tilbake at de hadde kjøpt eiendommene sammen med Mæle, samt andre for konsesjonsmyndigheten sentrale opplysninger) ikke er fulgt opp; 5) at kjøpekontrakten mellom Norske Skog og Ulvig/Kiær/Mæle er tilsidesatt; 6) Knut Bergers tette tilknytning til kjøper, selger og konsesjonsmyndighet, både den gang så vel som i dag, m.v.

Som det fremgår av ovennevnte og øvrig korrespondanse i saken, har alle de lokale skogeierne en kontraktsfestet rett til å kjøpe enkelteiger av eiendomsmassen fra Norske skog. I tillegg er de samme rettighetshaverne blitt tilgodesett i kraft av 2004-konsesjonen. Det foreligger følgelig en rettslig klageinteresse for alle de lokale skogeierne – som part – inklusive Arild og Terje Lundquist.

Saksbehandlingen i kommunen tenderer for øvrig i retning av usaklig påvirkning fra utenforstående, hvor det samtidig er påvist et forholdsvis sterkt ønske om at konsesjonsmyndigheten; de folkevalgte, skal vite minst mulig. Dette siste bekreftes av Lundquists rapport fra kommunestyremøtet, nevnt nedenfor, hvor det i denne fremgår at SV og Frp krevde gransking[3] nettopp pga en rekke uavklarte momenter i saken, et forslag som ble nedstemt av flertallet. Gransking betyr i egentlig forstand et ønske om å få sannheten på bordet før man tar en avgjørelse. Av ukjent årsak ønsket ikke flertallet at sannheten skulle komme frem, eller sagt med andre ord: Flertallet ønsket ikke at kommunestyret, som demokratisk organ, skulle avgjøre saken basert på faktum, hvilket er et svært uheldig utgangspunkt dersom kommunen ved sitt vedtak i ettertid skulle ønske å fremstå som troverdig.

Habilitet
Habilitetsreglene skal sikre at forvaltningens avgjørelser blir truffet av personer som står fritt og har en fri og ubundet innstilling til de saker som behandles. I tillegg skal habilitetsreglene fremme tilliten til forvaltningen.

Det sentrale og umiddelbare siktemål med regler om habilitet er å hindre at en tjenestemann med særlige, personlige interesser i sakens utfall skal la dette få innflytelse på nettopp sakens utfall. I så måte skal det i vurderingen legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig eller forretningsmessig tilknytning til.

Vurderingstemaet er for øvrig ikke om avgjørelsen vil kunne innebære en særlig fordel eller ulempe for tjenestemannen, men om det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til de som behandler saken og til selve behandlingen.

Det som skal vurderes er altså hvorvidt de forhold som foreligger i denne saken – hvilket omfatter perioden fra og med høsten 2003 – er egnet til å reise tvil om forvaltningsorganets upartiskhet hos partene så vel som hos allmennheten.

Habilitetsspørsmålet består av to sider: 1) Hvorvidt forvaltningsorganet vil kunne fatte en upartisk avgjørelse som ikke er påvirket av irrelevante hensyn, og 2) hvordan forholdet tar seg ut i forhold til partene og allmennheten.

Hvorvidt det konkrete forvaltningsorganet vil la seg påvirke av påberopte særegne omstendigheter, er ikke avgjørende. Det sentrale i denne vurderingen er derimot om disse omstendigheter er egnet til å svekke allmennhetens tillit til at forvaltningsorganet – dette til tross – kan arbeide upåvirket.

Som det fremgår av sakens dokumenter har kommunen – i og med dens (og spesielt rådmannens) meget kritikkverdige behandling og oppfølging av saken (siden 2003), samt Knut Bergers tilknytning og tette bånd både til selger så vel som til kjøper og konsesjonsgiver – plassert seg i en slik situasjon at jeg ikke kan se at utenforstående/allmennheten kan ha tillit til at forvaltningsorganet har arbeidet upåvirket av dette. Det er i denne sammenheng ingen tvil om at eksempelvis tidligere ordfører Knut Berger (og hans arbeidsgiver) har fått store fordeler av at det ble gitt konsesjon, dette på et tidspunkt hvor Berger var ansatt hos konsesjonssøker samtidig som han satt som ordfører og derved var øverste leder av konsesjonsmyndigheten, og følgelig også var overordnet den person som har behandlet og tilrettelagt begge konsesjonssakene, samt klager over disse, nemlig; rådmann Geir Staldvik. Disse forholdene inngir på ingen måte tillit til forvaltningen generelt, ei heller til saksbehandlingen i herværende sak spesielt.

Vedtaket i kommunestyret av 18. oktober 2011 – at kommunen ikke er inhabil – er verken begrunnet riktig eller formelt korrekt behandlet. Det fremgår for øvrig av rådmannens og skogbrukssjefens innstilling til kommunestyret av 6. oktober 2011 at de ikke har forstått habilitetsinnsigelsen som ble reist i vårt brev av 17. juni 2011.

Vi har ikke reist habilitetsinnsigelse mot kommunestyrerepresentantene, men mot det eller de organ (og de involverte personer) som har behandlet saken og som senere hen har avgitt innstilling til de folkevalgte i saken. At rådmannen og skogbrukssjefen ikke har forstått forvaltningslovens habilitetsregler og virkning av inhabilitet kommer rimelig greit frem i deres innstilling, hvor de uanfektet slår fast at Knut Berger ble erklært innhabil under konsesjonsbehandlingen i 2004 og at kommunestyret deretter, følgelig, fattet vedtak på riktig grunnlag.

Berger var på det tidspunkt – i følge rådmannen og skogbrukssjefen – ansatt både i Norske Skog (selger av eiendommene) så vel som i Ulvig Kiær (kjøper av eiendommene), dette i tillegg til at han innehadde vervet som ordfører i den kommunen som skulle behandle konsesjonssøknaden for hans arbeidsgiver.

”Ordføreren er rådmannens overordnede og det daglige kontaktpunkt mot kommunens politiske miljø”.[4] Ordførerens inhabilitet får direkte konsekvens for hans underordnede; rådmannen. Rådmannens inhabilitet får direkte konsekvens for dennes underordnede, jf fvl § 6, tredje ledd, hvilket vil si at begge konsesjonssakene åpenbart skulle ha vært behandlet av en settekommune.

Avslutningsvis, og idet det kanskje ikke har kommet klart nok frem ovenfor, understreker jeg at rådmann Geir Staldvik også var rådmann under behandlingen av konsesjonssøknaden til Ulvig/Kiær i 2004, og må følgelig anses som absolutt inhabil, jf fvl § 6, annet ledd – noe som også følger av kommuneloven § 40, tredje ledd, litra c, i.f. – hvilket får umiddelbare følger for hele saksbehandlingen av Mæle-konsesjonen.

Saksbehandlingen i kommunestyret 18. oktober 2011
I e-post av 24. oktober 2011 ba jeg kommunen om å oversende møteprotokollen. Protokollen ble oversendt samme dag, vedlagt her som bilag nr. 3. Idet protokollen ikke stemmer overrens med det Arild Lunquist hadde gjenfortalt meg kort tid etter møtets slutt, sendte jeg 26. oktober 2011 en e-post til kommunen hvor jeg ba om å få redegjort for en rekke uklarheter og feil. E-posten er vedlagt her som bilag nr. 4. Som det fremgår av rådmannens svar 27. oktober 2011, vedlagt her som bilag nr. 5, stemmer møteprotokollen fremdeles ikke med det som jeg har fått referert fra møtet. I så måte ber jeg Fylkesmannen om å merke seg det besynderlige at rådmannen står fast på at møteprotokollen gjengir et korrekt referat fra kommunestyremøtet; altså at SV og Frp (etter rådmannens erklæring) var de som stemte for utsettelse og mot avvisning av klagen, mens møteprotokollen (som etter rådmannens erklæring er korrekt) selv slår klart fast at det var Ap, Optimum og Frp som stemte for et forslag om å avvise klagen. Verken møteprotokollen eller rådmannens forsøk på å avklare hva som utspant seg under møtet synes å være korrekt.

Av kommunens oversendte protokoll fra kommunestyremøtet fremgår det at:

”Skogbrukssjef Sissel Grongstad orienterte grundig om saken.”

Arild Lundquist satt som tilhører til kommunestyrets møte 18. oktober. Som det fremgår av hans rapport av 29. oktober 2011, vedlagt her som bilag nr. 6, besto Grongstads grundige ”orientering” til de folkevalgte kort og greit av følgende:

”Man har ingen klagerett selv om man er nabo til eiendommene. Lundquist er derfor ikke klageberettiget.”

Foruten å si noen ord om hvorfor Grong kommune heller ikke er klageberettiget, ble det ikke orientert mer om saken før de folkevalgte ble bedt om å stemme over hennes og rådmannens innstilling.

Ett viktig moment som skogbrukssjef Grongstad bevisst har utelatt fra behandlingen i kommunestyret 18. oktober 2011 er kjøpekontraktens pkt. 13.3 og konsesjonsvilkåret gitt av samme kommune i 2004, nemlig at lokale skogeiere – som brødrene Lundquist faktisk er – har en kontraktsfestet og konsesjonsbestemt rett til å kjøpe enkeltteiger og andre områder som arronderingsmessig vil gi bedre samfunnsmessige gagnlige løsninger. Denne retten har som nødvendig konsekvens at kjøperne av eiendommene fra Norske Skog ikke har rett til å selge eller på annen måte overdra disse eiendommene til andre utenforstående tredjemenn. Dersom Grongstad hadde nevnt dette i sin innstilling til de folkevalgte, ville det for enhver som har inngått rettslig bindende avtaler ha vært opplagt at alle lokale skogeiere – som det visstnok skal finnes omtrent 150 av – har partsinteresse og derved også er klageberettiget over et forvaltningsvedtak som er i ferd med å frata dem denne rett.

De folkevalgte ble altså på ingen måte grundig orientert om saken, de ble i realiteten overhodet ikke orientert, hvilket bl.a. bekreftes av det faktum at Liv Reitan Trones (SV) tok ordet og fortalte at hun egentlig ikke forstod hva som hadde foregått, til tross for å ha lest kommunens innstillinger.

Det er på det rene at møteprotokollen ikke er overrenstemmende med de faktiske forhold, noe som helt sikkert kan bekreftes ved å henvende seg til de andre som deltok i møtet.

Endelig under dette punkt ønsker jeg å nevne noen ord om lovlighetskontroll, dette da SV – etter endt kommunestyremøte – hadde begjært lovlighetskontroll av konsesjonsvedtaket av 14. desember 2010, en begjæring som angivelig ble trukket etter at ordfører Stian Brekkvassmo (Ap) hadde redegjort for fristreglene for SV.

Krav om lovlighetskontroll må, i følge Forskrift om tidsfrist for krav om lovlighetskontroll (1993), fremmes innen tre uker etter at avgjørelsen det klages over er truffet. Fristen gjelder kun kommunestyrerepresentantenes rett til formelt å fremme kravet for vedtaksorganet. Det løper altså ingen slik frist for klageorganet selv; departementet / fylkesmannen. Jeg nevner her at klageorganet kan ta opp vedtaket til prøving av eget tiltak innenfor en ramme av ett år etter at vedtaket er fattet. Det følger av dette at dersom fristen på tre uker skulle ha løpt ut, har likevel en kommunestyrerepresentant – eller enhver annen som måtte sitte på relevant informasjon – anledning til å ta kontakt med departementet/fylkesmannen (klageorganet) direkte, informere om saken og derigjennom åpne for ”prøving av eget tiltak”. Dette burde ordføreren ha informert om da han gjorde SV oppmerksom på fristreglene.

Mot denne bakgrunn – spesielt sett i lys av de alvorlige forhold som er blitt avdekket i tiden etter at vedtaket ble fattet – anmoder jeg Fylkesmannen om å ta konsesjonsvedtaket opp til prøving av eget tiltak.

Øvrige bemerkninger til kommunens innstilling til kommunestyret

  • Kommunen hevder at man ikke har hjemmel til å stille krav – i en konsesjon – om videresalg. Dette er en uholdbar og uhjemlet påstand, og jeg viser til vår grundige gjennomgang omkring dette punkt i vårt brev til kommunen av 17. oktober 2011, se side 6 flg.
  • Kommunen hevder at siden kjøpekontraktens pkt 13.3 er av privatrettslig art kan dette ikke binde konsesjonsmyndigheten. Påstanden er i beste fall ullen og gir for øvrig ingen signaler om hvilket standpunkt kommunen mener skulle støttes av påstanden. For øvrig er også kjøpesummen av privatrettslig art, men like fullt får kjøpesummen en avgjørende posisjon i vurderingen av om konsesjon skal gis. Det er en årsak til at konsesjonsloven krever at kjøpekontrakten skal legges ved søknad om konsesjon, jf konsesjonsloven § 12, første ledd; nemlig at konsesjonsmyndigheten skal få et helhetlig bilde av overgangen av eiendommene, deriblant avtalen om overgangen. Det er først når kommunen har fått dette grunnlag avklart at man på et tilnærmet fornuftig vis kan styre den politiske forvaltningen av handelen. Dersom det foreligger et kontraktfestet videresalg av eiendommene, må kommunen selvsagt ta stilling til dette punkt,[5] hvilket, i det minste, kommunestyret gjorde i 2004, hvor rettighetshaverne etter kjøpekontrakten også ble tilgodesett i det relevante konsesjonsvilkåret. Utover dette viser jeg til min gjennomgang av dette punkt i vårt brev av 17. oktober 2011, se side 7.
  • Kommunen anfører – av ukjent grunn – at konsesjonsvilkårene følger eieren (av eiendommen, må en kunne formode) og ikke eiendommen. Dette skulle få til konsekvens at kommunen skal trekke tilbake konsesjonen gitt til Ulvig/Kiær. En videre følge er at konsesjonen gitt til Namdal Bruk AS ikke skulle ha vært gitt i og med at dette selskapet ikke eier de omsøkte eiendommene.[6] Eierskapet og konsesjonen er problematisk av minst to grunner: 1) Feil selskap har søkt om konsesjon, og 2) Øystein Stray Spetalen har i all hemmelighet kjøpt halvparten av de eiendommene som ”feil selskap” har søkt om konsesjon for. Jeg viser for øvrig til det som er sagt omkring dette punkt i vårt brev av 17. oktober 2011, se spesielt side 4 pkt. 2 og 3.
  • Kommunen mener at den ikke har hatt anledning til å følge opp kravene gitt i 2004-konsesjonen, dette som følge av ”…den pågående rettssaken”. Anførselen har ingen relevans i konsesjonssaken. De rettssakene som har gått mellom Ulvig/Kiær og Mæle har aldri hatt noen konsekvens for gjennomføringen av verken kjøpekontraktens pkt. 13.3 eller konsesjonsvilkåret gitt i 2004. Jeg viser for øvrig til det som er sagt omkring dette punkt ovenfor og i vårt brev av 17. oktober 2011, se side 2 flg.
  • Påstander om selskapsrettslige forhold (dvs: vår dokumentasjon om selskapstriksing i forbindelse med Mæles overtakelse av eiendommene, samt det faktum at feil selskap har søkt om konsesjon) endrer ikke rådmannens oppfatning om at Lundquist ikke har klageinteresse. Til dette er det bare å ta av seg hatten og sørge: Rådmannen er forpliktet til å undersøke hvorvidt han er i ferd med å bevege kommunestyret til å gi konsesjon på sviktende grunnlag, uavhengig av om Lundquist er klageberettiget. Rådmannen har derimot benyttet Lundquists – etter hans skjønn – manglende klageinteresse som et springbrett for å hoppe fra ansvaret.
  • Grong kommune har ikke klagerett da deres andel av eiendomsmassen som det er søkt om konsesjon for overdragelse av er langt mindre enn den eiendomsmassen som befinner seg i Namsskogan. Til dette er det å bemerke at ingen vet hvor stor eiendomsmasse som i dag befinner seg i Namdal Bruk AS’ portefølje,[7] ei heller hvor denne eiendomsmassen befinner seg rent fysisk, dette da halvparten av eiendommene, i følge uttalelser gitt av Mæle/Spetalen til media, er solgt til Spetalen. Dersom Spetalen eksempelvis har overtatt skogene i Namsskogan (hvilket skulle utgjøre omtrent halvparten av den eiendomsmasse som Mæle/Namdal Bruk AS mener å være eier av), fremstår det som åpenbart at Grong kommune har klagerett, dette da Namdal Bruk AS’ gjenværende eiendommer for det meste befinner seg i Grong kommune.

Klagen opprettholdes

 

Med vennlig hilsen

Luxembourg 14. november 2011
Herman J Berge

 

[1] Kjøpekontrakt mellom Norske Skog og Ulvig/Kiær av 13. november 2003.

[2] Selv om jeg redegjør for dette nedenfor, vil jeg likevel allerede her understreke at kommunen ikke har foretatt en konkret helhetsvurdering av sakens faktiske forhold før man falt ned på konklusjonen om manglende klageinteresse.

[3] Kravet om gransking er av uavhengige kilder også nevnt i Adresseavisens oppslag om saken 29.10.2011.

[4] Ot.prp. nr. 17 Om lov om endringer i kommuneloven og svalbardloven (om tillitskapende forvaltning mv. i kommuner og fylkeskommuner), s. 42, uttalelse fra Drammen kommune.

[5] Det samme gjelder hvor det foreligger en aktiv konsesjon om det samme.

[6] Dersom Namdal Bruk AS hevder å være eier av eiendommene, må det foreligge dokumenter som legitimerer gyldig transport av eiendommene fra det opprinnelige Namdal Bruk AS til AGARDH 115 AS (det senere Namdal Bruk AS). Konsesjonsmyndigheten har ikke blitt forevist slike dokumenter.

[7] For øvelsens skyld forutsetter vi at Namdal Bruk AS er eier av eiendommene som det er søkt om konsesjon for overtakelse av.