Einar Riis Johannessen – drept av sine egne

Time to read
7 minutes
Read so far

Einar Riis Johannessen – drept av sine egne

Mon, 30/05/2016 - 12:02
0 comments

10 år etter

Hvor er politi- og påtalemyndigheten?

10 År har passert siden Einar Riis-Johannessen ble drept, og jeg har i denne artikkelen reflektert litt over politi- og påtalemyndigheten, hva som er galt og hva vi bør gjøre for å få Norge på sporet igjen.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch har dekket over drapet
Det er i dag 10 år siden Einar Riis Johannessen, aka Einar Riis – etter å ha overlevd minst seks drapsforsøk med blodfortynnende middel/rottegift – til slutt måtte gi tapt. Jeg har anmeldt drapet, smuglingen av liket, den straffbare kremering, forfalskningen av dødsfallsprotokollen, dødsbeviset m.v. i en rekke anmeldelser til riksadvokat Tor-Aksel Busch. Ved å lese min anmeldelse av mordet på Einar, purring på anmeldelser, samt følge linkene i dokumentet, får dere innblikk i kjernen av disse anmeldelsene. Artikkelen ”Rettferdighet på billigsalg – nå også i Sverige”, vil gi dere en liten pekepinn på livet bak kulissene i denne ”Riis” familien, og at de virkelig hadde mye å skjule, selv sin egen identitet. I mitt brev til Kongen av 11. juni 2009 (som er publisert i artikkelen Ap-regimet beskytter spesielle kriminelle miljøer), har jeg beklaget meg mht Riksadvokatens passivitet i forbindelse med anmeldelsen av drapet på Einar Riis-Johannessen. I brevet vil dere også finne en grundig gjennomgang av omstendighetene rundt drapet, herunder offentlig myndighets forfalskning av dokumenter, så som tingrettens dødsfallsprotokoll og sykehusets dødsbevis og dødsårsakserklæring, samt en rekke andre kompromitterende dokumenter.

Busch har latt anmeldelsene henlegge og har følgelig dekket over drapet og den øvrige kriminelle aktivitet jeg har avdekket rundt denne familien, herunder våpensmugling, trygdebedrageri, bedrageri mot Justisdepartementet/folket (jf, forliket av 5. juni 2003), krigsskadebedrageri (pensjonsbedrageri), terrorvirksomhet, hvitvasking, korrumpering av offentlig myndighet, m.v. Listen er lang, naturlig nok, etter en lang kriminell løpebane.

Politi og påtalemyndighet i forfall
De fleste av dere som har vært i befatning med politi- og/eller påtalemyndigheten, vil være enige i at disse to institusjonene ikke fungerer, verken etter lovens intensjoner eller etter våre forventninger.

Anmeldelser som dokumenterer alvorlige straffbare forhold henlegges over en lav sko, begrunnet i at forholdet enten ikke er straffbart (ingen grunn for å etterforske, selv om fellende bevis er lagt frem), at det ikke er lagt frem bevis for noe straffbart forhold (selv om fellende bevis er lagt frem), eller at man ikke har kapasitet til å undersøke forholdet.

Alle disse begrunnelsene er bevisste unnamanøvrer fremmet for å dekke over en eller annens straffbare aktiviteter, hvilket i seg selv er en krenkelse av straffeloven § 173 (misbruk av offentlig myndighet). Politiets og påtalemyndighetens tildekking (henleggelsene) er altså i seg selv en straffbar handling – som følge av korrumpering, for politiet har jo ikke selv noen egeninteresse i å dekke over straffbare handlinger – og må bekjempes med all den motstand og makt som kan oppdrives. Vi kan ikke akseptere at samfunnet råtner på rot, en erosjon vi spesielt kan takke disse to institusjonene for. En tredje institusjon som har råtnet på rot – og som bidrar til politiets og påtalemyndighetens degenerering – er domstolene, men et angrep mot den institusjonen hører hjemme i en egen artikkel.

Uansett så aksepterer jeg ikke at det i mitt fødeland har fått etablere seg en politi- og påtalemyndighet som dekker over kriminell aktivitet. Noe må gjøres.

Hva gjør man når noe går galt?
Når noe går riktig galt i samfunnet – enten det dreier seg om en ulykke ala Alexander Kielland, Scandinavian Star, Estonia, Sleipner, Åsta, eller det dreier seg om korrupsjon i det offentlige så som Rekstensaken, Toshibasaken, Oslokorrupsjonen (pdf-bok), Lilandsaken, Nigeriabåtsalget eller Monika-saken – blir massene hisset opp og villedet til å tro at årsaken ligger i svikt i lovene, i systemene, i prosedyrene, og at det eneste som skal til for å forhindre et fremtidig lignende tilfelle, er å fikse på lovene, systemene, og prosedyrene, men (selvsagt) først etter en gransking eller to hvis eneste formål er å beskytte de skyldige og dekke over alt som måtte lukte av straff. En og annen syndbukk blir – om så er nødvendig – plukket ut, men det er en del av dette tildekkingsspillet.

Det har allerede gått mange år siden jeg kom til den erkjennelse at det ikke er lover og/eller systemer og prosedyrer det er noe galt med, men derimot dem som forvalter lovene, de som arbeider i systemene, de som utfører prosedyrene. Det er disse personene vi må knekke. Først da kan vi begynne å tenke på bedring i/av samfunnet. Når en person som renner gatelangs endelig finner seg en katt eller hund og kapper halen av denne, for så å gå hjem for å se på ett eller annet meningsløst TV2-reality show sammen med kone og barn, ja, så er det ikke lovene eller systemet det er noe galt med, men vedkommende TV2-titter.

Løsninger for å snu forfallet – et fond
Mitt forslag på tiårsdagen for drapet på Riis-Johannessen er at det etableres et fond som i første omgang er finansiert av ildsjeler som har økonomisk kapasitet til å satse på noe som ikke direkte vil gi økonomisk fortjeneste. Fortjenesten kommer med de endringene vi ønsker å oppnå, herunder et politi, en påtalemyndighet og en domstol som fungerer. Med disse endringer kommer også endringer innenfor bl.a. advokatstanden som nå vil kunne løsrive seg fra symbiosen med domstolen og øvrige juristkolleger i det offentlige, og sette klientens interesser fremst. Det er først på dette punkt i utviklingen at vi kan forvente å kunne se et politi og en påtalemyndighet som slår ned på den allerede så utstrakte korrupsjonen i Norge, og det er først på dette tidspunkt vi vil kunne få se rene, selvstendige, logiske og ukorrumperte rettsavgjørelser. Og med disse resultatene kommer også den indirekte fortjeneste fondsinnskyterne i utgangspunktet ønsker seg, hvilket for mange vil gi en gevinst, også økonomisk, eksempelvis ved at man ikke lenger vil risikere å tape en sak man under dagens korrumperte system ikke kan forutse utgangen av.

Fondets virksomhet må være rammet inn av fornuftige bestemmelser, samt ledet av en administrasjon som til enhver tid har full tillit blant innskyterne, og som innskyterne gjennom et eget organ fører kontroll over. Fondet bør kunne oppnå vilkårsløs støtte fra det offentlige.

I første omgang foreslår jeg at fondets formål skal være å; 1) medvirke til at straffesak mot sentrale/ledende offentlige tjenestemenn blir reist, dette ved å 2) utbetale dusør til den eller de personer som tilfører fondet nødvendig informasjon til at det; a) reises straffesak mot en mistenkt offentlig tjenestemann, og b) at den mistenkt blir dømt for den anmeldte handling.

Her minner jeg om at denne virksomhet jeg her beskriver ikke er å anse som angiveri. Viktige samfunnsinstitusjoner i Norge, herunder Riksadvokaten (som institusjon), er gjennomkorrumpert. Korrumperingen har ført til at institusjonens lovpålagte virksomhet er blitt hindret og endret. Dette ser vi klare indikasjoner på i den rekke av justismord som de senere tiår er blitt liggende å duppe i institusjonens kjølvann. Daglig henlegger riksadvokaten, eller dens underliggende organer, åpenbart grove straffbare handlinger. Årsaken ligger i at institusjonens virksomhet ikke er i balanse med det lovverket som regulerer institusjonen. Med andre ord har riksadvokatens virksomhet blitt hindret og/eller endret. Det finnes bare én årsak til en slik hindring og eller endring; korrumpering av virksomheten. Slik korrumpering, eller inngrep om en vil, er å anse som straffbar, og jeg viser da til straffeloven § 117 som forbyr inngrep overfor viktige samfunnsinstitusjoner. Så alvorlig ser vi på slike forbrytelser at den som har kjennskap til slik aktivitet er forpliktet til å anmelde forholdet, jf straffeloven § 196 (plikt til å avverge et straffbart forhold). Det er altså belagt med straff å la være å anmelde denne type straffbare handlinger. Å oversende informasjon om Buschs straffbare handlinger/virksomhet/aktivitet vil derfor ikke kunne betraktes som angiveri, men snarere som en forventet handling av en redelig og lovlydig borger.

Her nevner jeg at en høyere offentlig tjenestemanns medlemskap i en frimurerlosje vil – etter omstendighetene – kunne betraktes som krenkelse av straffeloven § 117. Tilbakeholdelse av slik informasjon vil derfor være belagt med straff, jf straffeloven § 196.

Mht dusørutbetalingen foreslår jeg at 25 % av dusøren utbetales idet tiltalen blir oversendt domstolen (forutsatt at straffesaken ikke avvises), og at de resterende 75 % av dusøren utbetales når straffellende dom er rettskraftig.

Den første delen av dusøren beholdes av varsleren uavhengig av utfallet i domstolen.

Den samlede dusør for varsling/innsendelse av tilstrekkelig dokumentasjon til siktelse og pådømmelse av en straffbar handling utøvet av en høyerestående offentlig tjenestemann, bør være på mer enn kr 1. million.

I den første tiden vil finansieringen av fondets virksomhet måtte komme fra innskytere. Etter hvert som fondet lykkes med å få tiltalt og dømt offentlige tjenestemenn/-kvinner, vil fondet også kunne bli finansiert av erstatningsutbetalinger fra de dømte og deres arbeidsgivere.

Fondet vil ha utspilt sin rolle som samfunnsstøtte på det tidspunkt politiet, påtalemyndigheten og domstolene begynner å fungere etter intensjonene.

Pilotprosjektet – Tor-Aksel Busch
Mitt første prosjekt er å få riksadvokat Tor-Aksel Busch dømt for å ha dekket over en rekke straffbare handlinger i Riis-sfæren, herunder drapet på Einar Riis-Johannessen. Drapet og tilknyttet straffbar aktivitet, er i all hovedsak ferdig etterforsket av meg og mine medhjelpere, og jeg viser da til linkene innledningsvis i denne artikkel.

Tor-Aksel Busch er uten den minste tvil skyldig i skjuling/tildekking av alvorlige straffbare handlinger samt medvirkning til flere av de anmeldte handlinger som han har dekket over, det er bare det at de som skal etterforske, tiltale og dømme vedkommende, frem til i dag har misbrukt sin makt for å beskytte Busch, og dermed har han kunnet fortsette i sin stilling, med den følge at lov og rett har forfalt ytterligere. Dette må vi altså få satt en stopper for, og et godt alternativ vil da være å angripe Busch og andre høyerestående offentlige tjenestemenn – direkte. Bare for å få det understreket, så er mitt forslag til løsning ikke et straffbart angrep mot sentrale samfunnsinstitusjoner, men snarere en utstrakt hånd.

I lys av dette anmoder jeg alle som har informasjon som kan føre til en siktelse mot Tor-Aksel Busch – uavhengig av sak – om å melde inn denne informasjonen til nærmeste politikammer, og meg. Den opplysning som fører til siktelse mot Busch vil kvalifisere til en dusørutbetaling. For å få dette til – og før vi har fått etablert et fond – vil jeg arbeide med å få stablet på beina finansiell støtte til å utbetale en slik dusør.

Slik jeg ser det bør informasjon som fører til en siktelse av Busch bli honorert med NOK 1,1 millioner, og hvor vedkommende bør bli honorert med ytterligere NOK 2,2 millioner når endelig rettskraftig straffedom foreligger, til sammen NOK 3,3 millioner.

Blir Busch først siktet, vil jeg anta at det vil renne inn med anmeldelser mot han, en antakelse jeg bygger på egen erfaring, samt den massive kritikk som per i dag lever mot denne korrumperte tjenestemannen. Slår denne antakelsen til synes det rimelig klart at finansieringen av dusøren vil bli dekket inn ved erstatningsutbetalinger i forbindelse med straffesakene som vil følge mot Busch.

De som måtte være interessert i oppbyggingen av et fredfullt og rettferdig samfunn – herunder å få stanset degenereringen av offentlige institusjoner og offentlige ansattes degenerering av lover og systemer – bl.a. ved opprettelsen av institusjoner som kan fremme formålet, anmodes om å kontakte meg, eksempelvis ved å klikke på navnet mitt/linken. Jeg ønsker selvsagt å motta andre og bedre forslag/ideer som vi i samarbeid kan utvikle.

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga