Dagen derpå – Grunnloven og dens fundament

Time to read
8 minutes
Read so far

Dagen derpå – Grunnloven og dens fundament

Sun, 19/05/2013 - 22:42
Posted in:
0 comments

På tide med noe nytt

Statskuppet – Forsøk på omgåelse av Kieltraktaten
For å bli akseptert av andre nasjoner, må en nyfødt nasjon fremvise en konstitusjon.

I og med Kielfreden tidlig i 1814 ble Danmark tvunget til å gi opp Norge, til Sverige. På dette tidspunkt var den norske statsgjelden til Danmark formidabel (og den har per i dag ikke blitt mindre, tvert imot, for nordmennene nektet å betale, selv etter at Stortinget kom til enighet med danskene om nedbetalingsordninger). Den dansken som skulle gidde å lete frem gjeldsdokumentene vil muligens kunne få dansk økonomi på fote igjen. Nok om det.

Mens svenskene fremdeles var opptatt med å sloss på kontinentet, fant den ”norske” eliten (deriblant den enevoldstenkende Christian Fredrik, som forfattet valgreglene som senere skulle benyttes til å bygge opp fundamentet han selv skulle regjere landet på) en mulighet til å kuppe landet, og håpe på det beste, deriblant god internasjonal oppslutning.

Enkelte av denne gjengen, de som hadde lært seg utenlandske språk (deriblant C. M. Falsken), trålet seg gjennom andre nasjoners konstitusjoner, klippet, oversatte og limte og fikk etter hvert resten av eliten til å gå god for kopiverket, dette selvsagt etter at kuppkongchristian hadde akseptert forslaget. Grunnloven – et (hode)verk av Eliten – tok sitt første åndedrag 16. mai 1814, og det – som vi vet – uten de nordligste fylkene tilstede, og i realiteten; uten at det norske folk var representert, eller overhodet hadde blitt hørt. Kuppet varte noen måneder, men så kom Sverige og den store stygge virkeligheten.

Grunnloven i sin originale form var utpreget menneskerettsfiendtlig, et preg den har hatt helt frem til i dag, dette til tross for at man fikk fjernet de verste piggene, så som stemmerettsreglene i borgerparagrafen (§ 50), stemmerettens suspensjon for fattige (§ 52), og jødeparagrafen (§ 2). Som det vil fremgå nedenfor har innføringen av menneskerettighetsprinsippene i § 110 c naturlig nok bare gjort grunnloven mer inkonsekvent.

En fri nasjon eller et fritt folk? – Massenes eller Elitens grunnlov?
Hvor mye hadde grasrota (massene) i Norge med denne grunnloven å gjøre? Tja, man kan jo se hen til selve loven og deretter spørre seg selv, men, som indikert ovenfor: Intet. Denne loven var av Eliten for Eliten, og var iscenesatt og godkjent av Christian VIII Fredrik, den senere enevoldskonge av Danmark. Slik sett er det (grunnlovsdagen) intet å feire, ei heller har vi noen grunn for å rette oss etter dette makkverket, for et makkverk er det virkelig når eksempelvis § 1 – fremdeles i dag – forteller det norske folk at vi ikke har friheten, friheten til å velge vårt eget statsoverhode. I riktig gamle tider var Norge, og senere Danmark/Norge, et valgrike (folket sto altså fritt i valget om neste Konge). Senere hen ble vi et arverike, og friheten var med ett tatt fra folket.

Frihetstanken – ideen om mennesket som er født fri, og som står fritt til å selv velge sin fremtid – står steilt opp mot tanken om en påtvunget leder, for all fremtid.

Fratas folket denne rett til selv å velge sitt overhode – om man nå trenger et overhode. Rent biologisk fremstår jo et overhode som et misfoster, så, må vi virkelig ha et overhode? For øvrig; dersom du har noen kroner til overs og lar en bank forvalte disse, vil du da si at vedkommende banksjef er ditt økonomiske overhode? Neppe – ja, da står man ikke overfor et fritt folk. Som dere sikkert forstår, men som sikkert flere av dere fremdeles ikke helt vil innse, er det norske folk – etter grunnloven vel og merke – ikke fritt, og har heller ikke vært det siden grunnlovens fødsel i 1814.

Før jeg går videre vil jeg si et par ord om hva en grunnlov / konstitusjon er. Konstitusjonen i et hvilket som helst selskap, organisasjon eller nasjon, er et sett med prinsipper – forfattet av stifterne/rettighetshaverne og fremført i regels form – som vedkommende entitet er ment å hvile og bygge sin virksomhet på. Man står altså ikke overfor en konstitusjon i de tilfeller hvor enkelte mennesker har tatt seg den frihet å forfatte en konstitusjon, uten å ha snakket med rettighetshaverne.

Merk i den forbindelse at når grl § 1 snakker om et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike, så er det nettopp ”riket” det er snakk om – overfor andre nasjoner, vel og merke – ikke dets innbyggere. Dansken sørget her – gjennom denne grunnloven – for å få seg et eget land, og det uten å forplikte seg særlig overfor folket i dette landet. Det man i høyden kan si om denne grunnloven og dens ytelse til sitt folk, er at folket skal kunne være rimelig sikre på at ingen andre skal kunne ta over eller kontrollere landet, eller deler av det (hvilket dog falt i fisk ved første forsøk). Denne ugyldige slavekontrakt har gått i arv til de etterfølgende danskekonger, og står seg foreløpig godt, mye pga folkets totale uvitenhet om 1) fundamentet for Norges eksistens (de fleste omtaler jo 17. mai som barnas dag); 2) deres egne rettigheter, og 2) deres egen posisjon i samfunnet.

Litt om ytringsfrihet
La meg så få si noen ord om ytringsfriheten. Ytringsfriheten er en av grunnpilarene i et såkalt demokratisk administrert land, og kommer i Norge til uttrykk i grl. § 100. Man har etter grunnlovens prinsipp en rett til å ytre seg rimelig fritt, men dersom det ikke finnes mottakere for ytringen, vil friheten til å ytre seg være illusorisk, og man kan i så fall slå fast at det ikke eksisterer noe reell ytringsfrihet. Men, selv om det finnes ”mottakere” for en ytring, kan man likevel ikke hevde at det finnes ytringsfrihet dersom det som blir sagt ikke blir tatt hensyn til.

Ta for eksempel dommerforsikringssaken som dere alle nå kjenner rimelig godt. Det er ingen tvil blant den tenkende del av befolkningen at en dommer som ikke har avgitt dommerforsikring før vedkommende har tatt sete, ikke er autorisert til å ta sete og dømme. Som dere vet slaktet Høyesterett våre ytringer om at loven og grunnloven er krenket i denne saken, og fratok oss med dette vår rett til å ytre oss videre om temaet. Jo, jo, vi kan saktens ytre oss videre fremover om dommerforsikringer og kravet om avgivelse for å bli autorisert, men ingen i systemet – ei heller Høyesterett – vil noen gang ta en slik ytring opp til reell prøving (jf eksempelvis hvilken linje Stortingsrepresentantene og Domstoladministrasjonen har lagt seg på etter denne av Høyesterett så straffbare handling ble foretatt), og da kan vi slå fast at Norge ikke er et demokrati, dette som følge av at en av demokratiets grunnpilarer er råtnet på rot, nemlig ytringsfriheten. Jeg vil faktisk gå mye lengre enn å si at ytringsfriheten er råtnet på rot, dette da denne pilaren faktisk aldri har eksistert i Norge.

Menneskerettighetsparagrafen i grunnloven
Følgende står å lese i grl § 110 c (menneskerettighetsparagrafen):

”Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.”

Dette høres jo fint ut, men det er faktisk ikke annet enn sireners sang.

Disse prinsipp som grunnloven her har pålagt landets regjering å følge, er ikke mulig å etterleve så lenge grl § 1 og § 5 står som de gjør. Å tre en konge – en ansvarsløs sådan, jf grl § 5 – ned over hodene på et folk, enten folket vil eller ikke, har intet med respekt og sikring av menneskerettighetene å gjøre. Tvert imot er en slik ordning en krenkelse av menneskerettighetene, og prinsippet om det frie mennesket.

Frie valg? Nei
I ICCPR (som konstituerer en del av våre menneskerettigheter gitt etter prinsipper nedfelt i grunnloven) Artikkel 25 står det å lese at alle borgere har en rett til å delta i utøvelsen av offentlig administrasjon, enten direkte, eller gjennom en fritt valgt representant. Videre i samme artikkel står det å lese at alle har en rett – gjennom hemmelige valg, hvor velgerens frie vilje skal komme til uttrykk – til å velge eller bli valgt.

Grunnlovens § 1, strider åpenbart direkte imot denne artikkel, dette da ingen i Norge har anledning eller står fritt til å velge sitt eget statsoverhode. Valget av egne representanter til Stortinget vil følgelig lide under denne diktatoriske ordning. Det hjelper lite å hevde at kongen ikke har noe reell makt, og at alt følgelig er ok så lenge man tenker ”riktig”. Og når dette er sagt: Hva slags stat står man egentlig overfor når statsoverhodet sitter der uten makt og uten ansvar, men like fullt er tvunget til å signere på hva som helst som måtte komme fra regjeringen for derved å gi det lovs kraft? For meg ligner dette på noe av det mest korrupt system man kan be om å få uten å bli buret inn for å ha organisert det hele.

Tilbake til stortingsrepresentanten: Realiteten ved dagens grunnlov er at folket velger en representant som deretter skal forvalte over den lovgivende myndighet, dog ledet av et overhode man ikke har anledning til å velge, bytte ut eller rent ut fjerne. Det vi da står overfor er et marionettstyre. Parlamentarisme som demokratisk styreform – altså at regjeringen må gå dersom den ikke har Stortingets tillit – gir ikke noe grunn for å endre på mitt syn. Den Hønsvaldske parlamentarisme– som åpnet opp for at Jens Kristian Hauge på straffbart vis skulle få selge våpen til et land som var i intern konflikt (Cuba) – bekrefter for øvrig at stortingsrepresentantene er marionetter og at demokratiet er en forholdsvis solid buffer mellom diktatoren på den ene siden og ærlighet, redelighet og ikke minst folkets interesser på den annen.

Man kan altså saktens velge ”sin” representant til Stortinget, men vedkommende – som først må ha kommet seg helskinnet gjennom det registrerte partiets nomineringsprosess – må like fullt forholde seg til et statsoverhode ingen kan røre.

Valgloven fremstår som en kontinuerlig krenkelse av menneskerettighetene og er et ytterligere hinder for reelle frie valg, dette da man i realiteten ikke står fritt til å velge sin representant. Representanten er nemlig plukket ut av andre, under prosesser du som velger ikke har den minste faktiske innflytelse på. Du står altså ikke fritt til å velge inn din gode sindige nabo til Stortinget, og da står vi overfor en krenkelse av den ovennevnte artikkel, og grl § 110 c.

Likhet for loven? Nei
I ICCPR Artikkel 26 står det å lese at alle personer er like under loven. I grl § 5 står det derimot at landets overhode, kongen, ikke kan lastes for noe av det tullet han har funnet på oppigjennom årene (jeg tenker da bl.a. på det hav av kgl.res. som de forskjellige konger har signert og som han kunne og mange ganger skulle ha protestert mot, deriblant de fleste embetsutnevnelser, den kjente hevnresolusjonen under andre verdenskrig samt Jens Kristian Hauges kongelige henrettelser). Grunnlovens § 5 strider følgelig mot Artikkel 26 og derved også grl § 110 c, og er med dette blitt enda mer selvmotsigende.

Og hva med ansvarlighetsloven? De fleste av dere vet kanskje nå at dersom en dommer handler mot bedre viten, skal hans handlinger pådømmes, og ved dom skal han straffes til fengsel i medhold av strl § 110. Dersom en høyesterettsdommer – derimot – som sådan begår en straffbar handling, kan vedkommende kun straffeforfølges etter ansvarlighetsloven, jf § 17, hvilket i realiteten betyr at han/hun går fri og følgelig ikke er lik – verken oss andre eller laverestående kolleger – under samme lov.

Hva bør vi og hva kan vi gjøre?
Jeg kunne ha dratt frem det ene eksempelet etter det andre hvor grunnlovens prinsipper og ånd strider mot sin egen § 110 c og folkets rett, men for å få frem mitt poeng – at grunnloven er menneskerettsfiendtlig, selvmotsigende og uforpliktende for folket, og følgelig kan og bør fjernes uten at man skal måtte gå igjennom tre stortingsperioder, og ikke minst; kjempe en urettferdig kamp mot kobbelet av elitens tjenere, de argeste motstandere til den minste endring som kan rokke ved deres maktposisjon – er det ikke nødvendig å greie ut videre om dette.

Slik samfunnet har blitt styrt ut i den ene elendighet etter den andre, av dem som var satt til å forvalte våre rettigheter, er det nok ikke mye tvil om at man trenger en konstitusjon (et fundament) som kan gi reell beskyttelse for folket og dets interesser, og samtidig gjøre det mulig at mennesker kan leve og blomstre ved siden av hverandre, i fred.

Norge skal få en ny grunnlov/konstitusjon og den skal bygges opp av folket, og det i det aller tetteste samarbeid mellom landets alminnelige mennesker. I dette arbeidet – som overhodet ikke er vanskelig å få gjennomført – må det være et ufravikelig krav at politikerne og landets elite holdes langt borte, dette for å sikre at det blir folkets vilje som kommer til ordet, samt for å unngå en ny grunnlovsskandale i likhet med den fra 1814 og den planlagte maltraktering til neste år.

Symbolsk sett – spesielt med tanke på at slavekontrakten til neste år er blitt 200 år gammel – ville det kanskje ha vært en styrke å ha fått på plass en ny grunnlov til neste 17. mai. Dette er på ingen måte umulig å få til.

Jeg oppfordrer dere til samling om tanken om en ny konstitusjon, av og for folket. Som indikert ovenfor; dagens grunnlov er av forståelige grunner ikke bindende for dere, og vi behøver derfor ikke å forholde oss til den i dette arbeidet som nå står for døren. La oss sette frihetstanken ut i livet og fri folket fra den snart 200 år gamle slavekontrakten, og dens overhode!

La deg inspirere. Alt er mulig!

 

Herman J Berge

In exile

 

Nuku’alofa, Tonga