Å gi opp – Er det tøft?

Time to read
8 minutes
Read so far

Å gi opp – Er det tøft?

Sun, 14/04/2013 - 22:04
Posted in:
0 comments

I Rogaland har en far gitt ifra seg alle sine barn til barnevernet, frivillig. Magnews.no sin historie om denne barnefaren er hårreisende, og er høyst sannsynlig skrevet på oppdrag fra barnevernstjenesten i Bergen. Jeg har vurdert stuntet.

Orker-ikke-mer genet
Jeg sitter for tiden og leser ”A resilient life”, av Gordon MacDonald. Boken er interessant, spesielt for dem som tror at de er i ferd med å nå sin egen tålegrense. Det var ikke akkurat derfor jeg satte meg ned med denne boken, men derimot for å se om den kunne gi meg – om mulig – enda mer styrke og motstandskraft, og for å se om det er noe jeg kan ha gått glipp av.

Gjennom bokens tekst forsøker MacDonald å inspirere leserne til å holde ut i motgang, han inviterer dem til å akseptere og forstå at de må avslutte det de har iverksatt, at de må tvinge seg selv til sitt potensial, og at det faktisk er mulig å fortsette, uansett hva. Som MacDonald sier; livet er ingen sprint, det er et langdistanseløp og til det kreves en type kondis som muliggjør at man kan løpe distansen til ende.

Bokens første kapittel heter: ”Å gi seg er ikke et alternativ”. Her beskriver MacDonald hvordan han selv – som friidrettsutøver på et High school lag – hadde lyst å gi seg. Senere i livet, etter at moren døde, fikk han av en fjern slektning høre at hans egen mor var en quitter, altså en som bare ga seg straks det oppsto problemer, straks hun møtte motstand. Dette gjaldt for øvrig alle hennes syv søsken. Når livet ble tøft drakk brødrene, og hennes søstrer klaget. Etter hvert ga de bare opp og døde, den ene etter den andre, fortalte slektningen. MacDonald følte, da han etter denne samtalen tenkte tilbake på sine ungdomsår, at han virkelig hadde et quitter’s gen i seg, hvilket han forsøker å konstatere gjennom en historie om hvordan han – etter å ha slitt på friidrettslaget, med tunge treningsøkter – til slutt bestemte seg for å slutte. Han hadde fått nok og ønsket seg mer fritid og mer moro. Idet han ikke turte å viderebringe sin beslutning ansikt til ansikt med treneren, valgte han å skrive sin oppsigelse i ferien, hjemmefra. Treneren skrev straks tilbake med følgende melding:

”Ved å ikke løpe for vårt lag denne høsten vil du ha gjort følgende valg: Du vil da ha skuffet dine lagkamerater som var avhengig av deg for å vinne løp. Du vil også ha snudd ryggen til lagets supportere som har møtt opp på hvert eneste stevne for å heie frem idrettsutøvere som deg selv. Men, viktigst av alt så vil du av ren vanvare forsterke et karaktertrekk, nemlig at hver gang du står overfor en utfordring som du ikke liker, eller som ser for vanskelig ut, eller som krever en oppofrelse av deg, så vil du etter hvert føle det enklere og enklere å bare bøye av fra denne utfordring, med andre ord, å gi seg (to quit).” Treneren hadde altså – mente MacDonald – oppdaget hans orker-ikke-mer-gen.

MacDonald innrømmer i boken at gjennom livet, når utfordringene har blitt litt store, har fristelsen til å gi seg aldri vært langt borte. Og hver gang lysten til å gi seg – til å bøye av fra en forpliktelse, eller oppgi en for stor anstrengelse – har blitt for stor, så har han minnet seg selv på den dagen da han kom tilbake til laget sitt og fullførte noe han ikke hadde lyst til. Han utfordret så og si sitt eget orker-ikke-mer-gen, og vant.

Er det noen av dere der ute som kjenner dere igjen?

Det beste er å kvitte seg med barna

Jeg hadde ikke kommet langt i boken før jeg fikk en melding på facebook som pekte til artikkelen: ”Far ga fra seg barna til barnevernet”. Det blir for mye for meg å lese igjennom alle meldinger fra facebookgruppene, men denne hadde en overskrift som straks fanget min oppmerksomhet; ga ifra seg sine egne barn? Hva i all verden kunne ligge til grunn for en slik umenneskelig, fatal og for barna altødeleggende beslutning?

Denne aldeles så sprøe historien er i korte trekk fortalt å være slik: Frank Terje Risa har fire barn. Han fikk etter hvert problemer, problemer som Risa til slutt mente at han ikke kunne løse på annen måte enn å gi seg og kvitte seg med barna. Når dette var gjort, når farsforpliktelsen var gitt opp, begynte han i stedet å reise rundt for fosterindustrien og holde foredrag om hvor enkelt og forløsende det er – og hvor godt det er for barna – å kvitte seg med farsforpliktelsen når mørke skyer dukker opp i horisonten.

Ærlig talt, dette er ikke problemløsing. Dette er å gi seg, uten engang å ha forsøkt sitt beste. Jeg kjenner ikke historien bedre enn hva forfatteren har valgt å gjenfortelle, men jeg tar det for gitt at Risa ikke har gjort sitt beste, sitt ytterste, for å fullføre sitt løp. Han må gjerne si at han har gjort sitt beste, men jeg kommer aldri til å tro han (han er jo verken sengeliggende eller tiltaksløs). Når vi har gått noen runder med våre problemer og etter hvert får en følelse av at vi ikke klarer mer, har vi fremdeles mye igjen å gå på, veldig mye, uansett hvor mye ulvene rundt oss uler.

Reklamebyrå står bak artikkelen

Etter å ha lest et par setninger av artikkelen sto i hvert fall én ting klart for meg, og det var at jeg måtte undersøke hvem som sto bak dette stuntet.

Artikkelen er riktig nok skrevet av en journalist, Arvid Steen. Steen er ikke bare frilans journalist, han er også redaktør i reklameselskapet Magnet Media AS som kontrollerer www.magnews.com hvor artikkelen er publisert, og da forstår man jo fort at dette ikke er en artikkel, men derimot en innkjøpt annonse. Oppdragsgiver synes å være Bufetat, eller Fosterhjemtjenesten i Bergen.

I og med at det skal innhentes anbud på offentlig oppdrag, henvendte jeg meg til fosterhjemstjenesten i denne e-posten. Artikkelen har altså ingen journalistisk verdi, ei heller noen nyhetsverdi. For øvrig er det vel heller tvilsomt at overgivelsen av barna har vært så rosenrød som Steen søker å fremstille dette. Ja, i bunn og grunn kan man ikke ha tillit til noe rundt artikkelen, for den er jo en ren kommersiell annonse, sannsynligvis betalt av staten, hvor budskapet (bortsett fra å øke omsetning hos oppdragsgiver) er at det ikke er farlig å gi opp og gi ifra seg barna sine, og at staten – gjennom fosterindustrien – kan gi barna en langt bedre oppvekts og et langt bedre og morsommere liv enn hva slitne foreldre kan. Og enn verre; annonsen oppfordrer alle foreldre – i hvert fall dem som sliter økonomisk og på annen måte – om å lytte til quitter-genet og gi opp, sine egne barn, til det offentlige helsevesen. I dette bildet er det interessant å se at styreleder i reklameselskapet som Steen er ansatt i, Jørgen Bæksler Simmenes, er styremedlem i Bergen kommunes største leverandør av private helsetjenester, Orange Helse AS, et selskap som er eid av Orange Group AS, som i sin tur er kontrollert av Orange Desmet Invest Limited, et innaktivt (sovende) norsk-britisk selskap, som i sin tur er fullstendig eid av Nils Kristian Paulsen, Styreleder i Orangeselskapene i Norge.

Bloggeren Anna Kathrine har stilt spørsmål (linken til Anna Kathrines blogg (annakathrine.origi.no) er brutt) ved Orange Helses virksomhet. Paulsen har ikke likt tidligere omtaler av hans virksomhet og sakene havnet derfor i PFU hvor Paulsen vant frem. Du kan lese om sakene her (2009) og her (2011) (PFU har fjernet sakene, men du kan lese om Paulsens problemer med pressen i Journalisten.no's artikkel: Fem klager til PFU fra Orange Helse om Paradise Papers-artikler). Når man driver virksomheter som står i fare for å bli eksponert, er det jo kjekt å ha ”kontakter” inn i media (som jeg for ordens skyld omtaler som reklamebransjen), slik Orange gruppen synes å ha gjennom styremedlemmet Simmenes, som altså har en solid fot i Magnet Media og www.magnews.com.

Er Risa i en annen liga enn oss andre?

Frank Terje Risa, som altså er mannen som ga ifra seg alle sine barn til fosterindustrien, er i sum og i prinsipp ikke særlig annerledes enn noen av oss andre. Skal vi for øvelsens skyld stole på den historien Steen har skrevet, fikk altså Risa og konen personlige problemer. De flyttet mange ganger, og økonomiske problemer veltet over dem. De ble frustrert og havnet i en negativ spiral. Er det noen som kjenner seg igjen?

Et av parets barn – en fireåring – trøstet sin mor, og dette skal angivelig ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over, eller sagt med Steens ånd; signalet om at nok var nok og at man måtte se til å kvitte seg med barna. Hvordan i alle dager har Risa klart å reagere så negativt på en så positiv opplevelse? Tenk deg når barnet ditt kommer for å trøste deg. Hva kan vel toppe noe slikt? Nær sagt intet! En slik opplevelse gir ikke grunnlag for å gi opp. Tvert imot er dette en vitaminsprøyte fremfor noe annet.

Å gi opp og kvitte seg med sine barn ble likevel løsningen for paret som hadde fått økonomiske problemer, som var blitt frustrerte, og som hadde havnet i en negativ spiral. Her skulle MacDonalds trener ha steppet inn og gitt dem sin lekse, og jeg er overbevist om at barna hadde blitt i familien.

Ikke glem her at Steen kan ha fått oppdraget fra staten, et oppdrag hvor målet synes å ha vært å rettferdiggjøre fosterindustrien, dette ved å presentere taperens overgivelse av sine egne barn som en solskinnshistorie, hvor fosterforeldrene fremstilles som hverdagshelter. Hverdagshelter??? Herre Gud! Tror dere at fosterfamiliene tar imot barna gratis? Vet dere hva en fosterfamilie tjener på ett barn? Jeg vet ikke, men jeg er blitt fortalt at de har god profitt per overtatt og prosessert produkt, dette til forskjell fra den alminnelige familie som ikke har profitt på oppfostring av sine barn, bortsett fra Johan Reksten, da, som i følge en artikkel i Bergens Tidende bygget opp sitt nye rederi ved hjelp av barnebidrag.

Blant landets fosterfamilier – som jeg velger å beskrive som parasitter – finnes det selvsagt enkelte genuine familier som virkelig ønsker gjøre noe godt for de av landets barn som synes å ha det ille, og som lever i den troen at et barn i vansker hjemme har det bedre hos dem (den ideelle fosterfamilien). I noen meget meget få tilfeller kan det kanskje hende at en idealistisk menneskevarm fosterfamilie kan ha det lettere for å gi barnet hva det trenger av kjærlighet og omsorg, men i de aller aller fleste tilfeller har barnet det best sammen med sine egne; far og mor, eldre søsken, besteforeldre, tanter, onkler, og annen god og varm slekt. Det er dette som må være utgangspunktet i enhver sak hvor barnets relasjon til verden skal diskuteres.

Artikkelen – som er et ledd i en utvidelse av fosterindustrien – er jo kriminell i sin kjerne, hvor forfatteren / staten søker å manipulere familier til å nær sagt kaste ifra seg sine barn som første alternativ når problemene tårner seg opp, og hvor han derigjennom søker å friste profitthungrige sjeler om at det virkelig er behov for dem. To ganger i artikkelen, ikke én gang, ber Steen derfor sine lesere om å melde seg på informasjonsmøte for å bli fosterfamilie, hvilket bekrefter at annonsen ikke er annet enn reklamemannens sterke oppfordring som skal legitimere hans honorarer.

Når dette er sagt må vi stille spørsmålet: Hva er det som er så unormalt ved Risa’s historie? Han har jo bare møtt en utfordring på livets vei. Hvem har vel ikke det? Skal vi av den grunn gi opp?

Det Risa i realiteten har blitt villedet til å gjøre er å skuffe sin kone og sine barn (laget), som var avhengig av han for å vinne løpet. Risa har også snudd ryggen til sine supportere (barna, resten av familien og nære venner) som har vært der for å heie ham frem, som har sendt gaver og gode ord når barna ble født. Men, viktigst av alt har Risa av ren vanvare forsterket et negativt karaktertrekk hos seg selv – hvor han hver gang han har stått overfor en utfordring som han ikke har likt, eller som har sett for vanskelig ut, eller som har krevd en for stor oppofrelse av ham, har følt det enklere og enklere å bare bøye av fra denne utfordring – nemlig; å gi seg (to quit). Risa har rett og slett gitt opp, uten noen som helst god grunn. Jeg forsøker ikke her å si at alt er lett, men derimot at alt er mulig. Å gi seg er intet alternativ.

Risa reiser i følge Steen rundt og holder foredraget: ”Dette er min historie”. Hvem er det som har manipulert en oppegående firebarnsfar til å reise rundt (og tjene penger?) på å fortelle at han er en taper, en som ikke orker å forsøke, en som gir seg etter halvgått løp, en som snur ryggen til kone, barn, familie og venner, en som stadig forsterker sitt eget karaktertrekk som en taper?

Jeg kjenner som sagt ikke historien på annen måte enn gjennom reklameredaktør Steens beskrivelse, men dette kan umulig ha vært siste utvei for Risa, den eneste løsning, det eneste alternativ. Helt umulig. Jeg skulle virkelig likt å ha fått en personlig samtale med alle de 331 som hittil har klikket på liker-knappen under magnews-annonsen.

Tenk på at barna er en del av din egen kropp. Vil du skjære av deg hånden eller foten straks du begynner å plages med den? La noen andre ta seg av denne kroppsdelen? Nei. Du vil tvert imot gjøre alt du kan for å berge den. Alt!

Det er kun ett sted et barn hører hjemme, og det er hos sin familie, og det er i utgangspunktet mamma og pappa. Barna begjærer ikke så mye av sine foreldre, annet enn kjærlighet, omsorg og mat, noe jeg er overbevist om at også Risa fremdeles er i stand til å gi. Når mørke skyer bygger seg opp, må familie og venner trå til, men viktigst av alt så må du selv trå til og ikke tenke tanken på å gi deg. Å hive ifra seg barna er ingen utvei, å gi seg er intet alternativ.

 

Herman J Berge

In exile

Nuku’alofa, Tonga