Ny seier mot Norge i Strasbourg – denne gang Knockout

Time to read
8 minutes
Read so far

Ny seier mot Norge i Strasbourg – denne gang Knockout

Tue, 14/05/2013 - 22:30
0 comments

En seier mot det korrupte regimet under Jens Stoltenberg smaker godt hver gang – denne gangen smakte det ekstra godt, for nå fikk vi ikke bare slått fast at Norge faktisk hindrer borgerne deres konvensjonsbestemte rett til domstolsprøving.

I dag morges våknet jeg til gratulasjoner på e-post og facebook. Som vanlig var jeg ikke blitt informert om noe seier fra EMD, ei heller at det var noe i emning.

Seirer mot det korrupte regimet under Jens Stoltenberg smaker godt hver gang – denne gangen smakte det ekstra godt, for nå fikk vi ikke bare slått fast at Norge faktisk hindrer borgerne deres konvensjonsbestemte rett til domstolsprøving – eller sagt med andre ord; at Norges Ap-regjering hindrer borgerne access to court – vi fikk også bekreftet at den norske regjering fortsetter i sitt gamle spor og aldri har hatt i tankene å følge tidligere EMD-avgjørelser, og jeg tenker da spesielt på at jeg har fått dømt Norge tre ganger tidligere for å ha trenert saker i domstolene i til sammen over 50 år, uten at disse avgjørelsene har virket det minste inn på regjeringens systematiske trenering av spesielle saker.

Denne saken jeg nå har vunnet, viser for øvrig at regjeringen Stoltenberg, og alle tidligere Ap-regjeringer, også benytter forvaltningen i sin ulovlige treneringsaktivitet.

Når man leser regjeringens tilsvar samt dommen får man et klart inntrykk av at dette er en knockout-seier mot en opponent som har forsøkt å bryte alle kampens regler, men som for øvrig ikke har lyst å kjempe, i hvert fall ikke så lenge man skal følge reglene.

Først litt om Staten i prosess – og oppførsel under prosess
Hver gang jeg har vunnet en sak mot Norge har regjeringen Stoltenberg trukket seg godt tilbake i sitt skall og anført at klagen er Manifestly ill-founded (åpenbart grunnløs), og hver gang har EMD enkelt kunnet slå fast det motsatte, hvor retten samtidig har funnet at regjeringens anførsel er grunnløs.

Tradisjon tro, med Fanny Platou Amble (Einar og Amelia Riis’ Gudbarn, og følgelig en person av en viss interesse i en større sammenheng) ved roret, plukket også denne gang regjeringen frem den samme velbrukte og infame anførsel. Det er for øvrig med statens anførsel som med den sindige Sørvestlendingen som går til streik når han blir bedt om det; -me seie nei for å vera sikker.

Nok er faktisk nok. Jeg har vist nulltoleranse i mange år allerede. Flere har fulgt etter, men det er nå på tide at resten av dere følger opp. Vi kan ikke ha det slik lenger. Det skal slås hardt ned mot regjeringen Stoltenberg hver gang denne gjengen imøtegår en klage med denne eller lignende klagesanger. Slik oppførsel er helt klart å regne som forakt for retten, og det skal – som sagt – slås hardt ned på denne type prokuratorknep. Den eneste som kan gjøre noe med denne bully-praksis (mobbepraksis) er deg hver gang du møter den i eller utenfor retten. Reis deg opp og bruk din rett, og makt!

For øvrig: Statens representanter forventes å kunne lese godt norsk og engelsk. Videre forventes det at de er på høyde med den faglige så vel som sosiale utvikling både nasjonalt så vel som internasjonalt, og at det følgelig forventes av denne gjengen at de fører en akseptabel atferd, både i og utenfor prosess. Det har de hittil ikke klart, hvilket bl.a. gjenspeiles med den ovennevnte kontinuerlige infame mobbing av borgere som (er så frekke at de) klager.

Jeg legger her til at ved en gjennomlesing av mine klager til EMD, vil en fort – om en liker det eller ikke – kunne slå fast at disse, også denne siste, er godt begrunnet. At sannheten svir er noe helt annet og kan selvsagt ikke benyttes som motivasjon for en anførsel om at klagen er åpenbart grunnløs.

Det er for øvrig linket til klagen og annen dokumentasjon nederst i denne artikkelen. Jeg nevner også for leserne at det kan være en god ide å lese dommen (for den kan faktisk få konsekvenser for nettopp deg og din sak), og at dere ikke må la dere skremme av at det tilsynelatende kan virke fjernt og kjedelig, dette da jo utgangspunktet var en patentsak. Klagesaken i Strasbourg går direkte til angrep mot den norske regjeringens praksis hvor man tillater at saker for forvaltningen treneres til en slik grad at domstolsprøving blir illusorisk. Dommen er altså et resultat av klager mot selve den ulovlige prosess, og våre anførsler om at man i praksis ikke har noe effektivt rettsmiddel i Norge, jf Artikkel 6 og 13.

Saken
Arne Kristiansen søkte om patent i 1990. Patentrettigheter gis beskyttelse i 20 år, regnet fra den dag søknaden blir inngitt. Etter utløpet av denne perioden, er det fritt frem for hvem som helst å benytte teknikken og løsningene som er beskrevet i patentsøknaden.

Et vedtak i Patentstyret kan klages inn til Patentstyrets Annen avdeling. Først etter at Annen avdeling har sagt sitt, kan man prøve saksbehandlingen for domstolene.

Dersom det skulle foreligge en endelig nektelse av å gi patent 15 år etter søknad – altså, fem år før utløpet av ”rettighetsperioden” – sier det seg selv at en domstolsprøving av Patentstyrets behandling vil være illusorisk. Det vil nemlig ikke være noe poeng i å klage over saksbehandlingen i og med at rettighetsperioden så å si er over. Sett at man lyktes i domstolen. I så fall vil domstolen ha opphevet vedtaket, og saken vil da bli sendt tilbake til Patentstyret for ny behandling. Men på dette tidspunkt er rettighetsperioden høyst sannsynlig utløpt, og det vil da ikke være noe poeng i å kreve beskyttelse for patentet.

I 2008, nær 18 år etter at søknaden ble sendt inn – og etter my løgn og bedrag fra Patentstyret og dets embetsleder – forelå fremdeles ikke et endelig vedtak fra Annen avdeling. Da jeg jo er godt kjent med norske domstolers evne og vilje til å trenere saksbehandlingen til parten helst er død, fant jeg ingen grunn for å sitte og vente lenger på en endelig forvaltningsavgjørelse og deretter ta denne med meg til retten for å få saksbehandlingen prøvet der. I så fall ville vi ha måttet belage oss på en 15-20 års venting i Oslo tingrett, dette i all sin meningsløshet, noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Klage ble derfor sendt til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg 27. mai 2008, dette altså til tross for at ”alle rettsmidler” på ingen måte var uttømt, og til tross for at ikke engang forvaltningen hadde gjort seg ferdig med saken. Denne del av faktum har for øvrig dommerne i EMD underslått fra saksbehandlingen og følgelig ikke nevnt i dommen, men faktum er altså at jeg gikk til sak mot Norge mens saken fremdeles lå til behandling i forvaltningsklageinstansen, Patentstyrets Annen avdeling.

Den eneste årsaken til at Annen avdeling endelig i slutten av september 2008 kom med sin forventede avvisningsavgjørelse – og dermed åpnet opp for en illusorisk domstolsprøving – var at jeg fire måneder tidligere hadde klaget Norge inn for Strasbourg. Men, nå var det likevel for sent for regjeringen, for jeg hadde allerede kastet loddet, for dem.

EMD trenerte selv saken i to år før den endelig sommeren 2010 klarte å kommunisere klagen til den norske regjering, en kommunikasjon som du finner her. Tre måneder senere, 1. oktober 2010, forelå regjeringens tilsvar og en bunke på godt over 200 sider med brev og andre dokumenter som regjeringen i sitt tilsvar stort sett ikke klarte å gjøre særlig nytte av eller overhodet forklare hvorfor det var tatt med. Bunker med perifert relevante eller irrelevante dokumenter, er for øvrig et standardknep fra parter som ikke har en sak. De forsøker å lesse over så mye dokumenter at parten helst drukner i disse og gir opp. Vår imøtegåelse (17. januar 2011) av regjeringens tilsvar finner du her.

Jeg anbefaler dere å ta dere tid til å lese våre imøtegåelser og hvordan vi der slakter regjeringens tilsvar og de løgnaktige bortforklaringer som regjeringen her vikler seg selv inn i.

Det burde være en skam for Fanny Platou Amble og alle andre involverte hos regjeringen når folket nå får førstehåndskjennskap til hvor langt denne gjengen faktisk er villig til å la seg bruke for å lyve seg bort fra ansvar. Men, som vi vet, denne gjengen har ingen skam. Så hva skal vi da med dem? De skal jo sitte og beskytte våre verdier i Norge, og så viser det seg at denne gjengen faktisk er folkets verste fiende. Jo, takk.

Dommens generelle betydning – betydningen for deg
Det er mange ganger vanskelig å trekke generelle konsekvenser ut av en konkret sak. Her gjaldt det altså rettigheter til et mulig patent, retten til å få avgjort – innen rimelig tid – en patentsøknad, og hvorvidt en forvaltningsmessig trenering av saksbehandlingen – som rent faktisk satte en stopper for partens mulighet til å få prøvet saksbehandlingen for domstolen – hadde som konsekvens at Norge i realiteten ikke kan tilby borgerne et effektivt rettsmiddel, eller med andre ord; en domstol.

Det lå jo i kortene at staten ville nekte patent, for i motsatt fall ville jo staten ha blitt konfrontert med et gigantisk erstatningskrav, og det uten at det hadde vært nødvendig å reise sak. Det beste staten kunne håpe på var jo at ting døde hen etter avvisningen. Dersom det nå, senere, skulle vise seg at patentsøknaden hadde noe for seg (og det vil vi jo få avklart), vil staten – etter denne dommen – måtte utrede tapet ved at man ikke har kunnet utnytte patentet i tyve år.

Men, altså, den generelle betydningen: For det første vil alle patentsaker som har hatt et lignende løp, ha like god sjanse som vår sak i Strasbourg. Dersom du sitter med en patentsøknad og ser den røde tråden, er det bare å samle sammen saken og sende klage til Strasbourg, med kopi til regjeringen, for i og med vår avgjørelse har du nemlig kommet ett skritt nærmere forliksforhandlinger med regjeringen, for jeg tviler på at regjeringen frivillig vil gå igjennom nye tap i Strasbourg, på samme sak. I så fall vil den jo vise – til alles spott og spe – at treneringen i vår sak ikke var tilfeldig men tvert imot er systematisert. Dernest vil regjeringen, med en ny klagerunde i Strasbourg, vise en stahet og uvilje til å rette seg etter tidligere EMD-avgjørelser som nok dommerne i EMD ikke helt vil sette pris på.

For det annet så vil alle som har en forvaltningssak gående, hvor staten har trenert denne saken utover det som kan antas å være rimelig saksbehandlingstid – og hvor parten samtidig ikke har anledning til å prøve saksbehandlingen i domstolen før forvaltningen er ferdig med behandlingen – ha en mulighet til å kunne reise klagesak direkte for Strasbourg, uten først å ha uttømt de nasjonale rettsmidler, og da viser jeg til det faktum at EMD fant at klagen ikke kunne avvises på det grunnlag som regjeringen hevdet, nemlig at vi ikke hadde uttømt de nasjonale rettsmidler, og årsaken ligger i sakens natur; det var rett og slett ikke mulig for oss å uttømme disse påståtte nasjonale rettsmidler, dette da disse faktisk ikke eksisterte.

Til slutt kan det være informativt å gjengi en sentral passasje i dommen hvor EMD gir uttrykk for sitt syn på den Norske regjeringens påstand om at det virkelig eksisterer en effektiv prøvingsrett i Norge:

“The Court considers that, in the absence of any domestic case-law or particulars on how a remedy as that invoked by the Government would operate in practice with respect to a complaint such as here, they have not established that an effective remedy existed.”

Dette betyr enkelt og greit at regjeringen – overfor EMD – ikke har klart å bevise at det i denne eller lignende saker eksisterer en effektiv prøvingsrett/effektivt rettsmiddel, eller sagt med andre ord; akkurat i slike og lignende saker kan Norge rett og slett ikke tilby borgerne en domstol. Sterk kost for Stoltenberg – om han da overhodet forstår hva dette betyr, for ham og hans regjering.

Når det gjelder patentsøkere i Norge, så skal jeg ikke anbefale dere å dra bort fra Norge med patentsøknaden, selv om man absolutt burde fristes etter ha sett hvordan Patentstyret har fungert i denne saken. Jeg ber dere heller om å være obs på at søknader, spesielt patentsøknader som kan påvirke et økonomisk viktig marked i en eller annen retning, kan forpurres på alle mulige måter. La altså ikke en søknad ligge for lenge hos Patentstyret før dere foretar dere noe. Og for all del, ikke finn på å ha noe tillit til Patentstyrets kompetanse, verken juridisk eller teknisk/faglig. Forsøk derfor, så godt dere kan, å la være å slippe hendene fra rattet på saken, ellers kan det gå virkelig ille.

Her er saksgangen:

 

Klage av 27. mai 2008

EMDs kommunikasjon av 14. juni 2010

Statens tilsvar av 1. oktober 2010

Våre imøtegåelser av 17. januar 2011

Dom av 2. mai 2013

 

Herman J Berge

In exile

 

Nuku’alofa, Tonga