Leger må etterforskes - dommere går fri

Time to read
2 minutes
Read so far

Leger må etterforskes - dommere går fri

Wed, 17/05/2000 - 15:41
0 comments

Riksadvokat Tor-Aksel Busch gir i en uttalelse til Aftenposten av 11 mai 2000 klart uttrykk for at leger ikke må tro at de kan stå utenfor det norske rettsvesen. Legene må finne seg i å bli etterforsket hvis det er aktuelt, sier han til Aftenposten. Videre sier han at "…det er ikke slik at de som yrkesgruppe kan stå utenfor det norske rettsapparat."

En er naturligvis enig i hans uttalelser, men en må jo spørre seg hvordan han ser på spørsmålet mht sin egen yrkesgruppe, nærmere bestemt dommerne? Her har riksadvokaten et diametralt motsatt syn. Les hans brev

Bjørn Kolle, Brevik, ble gjennom en lagmannsrettsavgjørelse klart frastjålet bortimot 60% av sin eiendom. Dette ble gjort til tross for klare beviser på at eiendommen virkelig var hans. Bl.a. var hevdsfristen løpt ut 19 år før naboen omsider så seg behaget med å protestere. Det var heller intet galt mht hevdingen av den omtvistede del av eiendommen.

Dommen til lagdommer Christensen er "noe kort": "Lagmannsrettens flertall er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og slutter seg til jordskifterettens domsgrunner."

Det var det hele. Mer hadde faktisk ikke lagmannsretten på hjerte. Kan man stole på at saken har fått en rettferdig prøvelse i tre rettsinstanser? Neppe. Kan man stole på at dommeren har utøvet sitt embete og forstått loven, slik det fordres? Ikke etter å ha lest dommene.

Bjørn Kolle har av disse grunner forsøkt å reise straffesak mot den omtalte dommer for overtredelse av bl.a straffelovens §§ 110, 120, 123 og 325, en overtredelse som førte til at han ble fratatt over halvparten av den eiendom han og hans familie hadde hatt i sitt eie siden like etter krigen. I den forbindelse har Riksadvokaten gitt en generell uttalelse mht spørsmål om det i det hele tatt kan reises sak mot en dommer.

Brevet er klart og generelt. Riksadvokaten vil - i en slik situasjon - aldri følge opp en anmeldelse mot en dommer.

En kan da spørre seg om dommere i Norge i dag har strafferettslig immunitet. I følge riksadvokaten kan altså en dommer tillate seg å gjøre (eller unnlate) nærmest hva som helst i sin administrasjon, uten å løpe noen som helst risiko for å bli etterforsket eller straffeforfulgt for rettsstridige handlinger.

Dette er vel en gal vei å gå. Dess mer frihet en dommer har, dess dårligere jobb gjør han. Han er bare et menneske. Og mennesker behøver incitamenter. Har man intet kontrollorgan, slik man har bl.a. i USA, vil dommeren naturlig nok slappe mer av, hvorpå ansvarsfølelsen gradvis dovner bort.

I en samtale med en dommer i Bergen byrett uttalte jeg at det muligens var oppstått et habilitetsproblem med en av skifterettens bobestyrere. Svaret var klart: "Det er utelukket. Vi har ikke slike problemer. Dessuten må du huske på at bobestyrerne er jurister."

Svaret er betegnende for standen. Man går rundt og lever i den tro at etter noen år på universitetet, så har den mest solide integritet og objektivitet forplantet seg i ryggmargen. En kan vel ikke en gang kalle dette for arroganse. Dommeren trodde jo bent frem på sin egen påstand.

Vi må innse at dommere, som andre, kan gjøre feil. Ikke bare vi, men dommerne må også innse dette.

Riksadvokaten erkjenner ikke dette når han skriver; "…det er liten tvil om at anmeldelsen er et direkte resultat av at klager ikke fikk medhold i lagmannsretten og heller ikke nådde frem i rettsmiddelomgangen. I en slik situasjon kan ikke den part som er uenig i dommen oppnå en ny "prøving" eller tvinge frem et annet resultat ved å pretendere at rettens medlemmer har begått noe straffbart."

Det er ikke heldig å ha så god tro på systemet, slik riksadvokaten har. For vi vet jo alle at det nettopp er slike holdninger som fører til justismord. Selv om en sak har vært igjennom alle rettsinstanser, så har den ikke av den grunn nødvendigvis fått en ordentlig prøving. Her har man et hav av eksempler på rettsfornektelser.

En stiller seg altså undrende og meget betenkt til riksadvokatens skarpe holdning mht til dommerne, i forhold til hans meget bastante og motsatte uttalelser hva gjelder leger.