Juryordningen under angrep
Menigfolk, intellektuelle, og rettsstaten
av Marianne Haslev Skånland
Artikkelen har tidligere vært publisert i Bergens Avisen (BA) den 17 mars 2002. Den er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.
Det har gjennom den siste tiden pågått to debatter tilsynelatende
uten nevneverdig sammenheng:
I den ene har temaet vært om det var ut fra sunne vurderinger at en
del norske kulturpersonligheter og intellektuelle tok til orde mot at
USA besvarte angrepet på World Trade Center med nådeløse midler.
Debatten tok en særlig interessant vending da det viste seg at USA på
kort tid oppnådde nettopp det de intellektuelle hadde hevdet var
uoppnåelig: At Taliban-regimet falt og at det i Afghanistan ble skapt
en helt ny politisk situasjon. Latterliggjøringen av de
intellektuelle har til tider gått så vidt at flere av dem har tatt
det personlig fornærmelig opp.
Den andre debatten har dreiet seg om i hvilken grad den alminnelige
kvinne og mann bør - for ikke å si åndelig formår - å fungere som
jury-medlemmer ved behandlingen av alvorlige straffesaker. Her er det
blitt stadig mer korrekt å hevde at folk uten høyere teoretisk
utdannelse ikke formår å skille mellom rett og galt, og enda mindre
mellom gode og dårlige beviser i en straffesak. I denne debatten er
det ingen som griper ordet og påpeker at det vi reelt er vitne til,
er en åpenlys forakt overfor for den alminnelige borgers dømmekraft.
Aller minst fra intellektuelt hold har det vært noen trøst å hente.
Kontrastene mellom disse debattene er slående: Det fremstilles som
dårlig folkeskikk å påpeke at flere intellektuelle i sine
standpunkter om Afghanistan-krigen har stått som talspersoner for det
rene sprøyt. Derimot å hevde at menigfolk som ikke nødvendigvis har
debutert med en diktsamling på 75 sider, er enkle i sitt tankeliv,
anses som en modig bragd. Dette er i tillegg holdninger som hevdes å
gi rettsstaten rikere vekstvilkår. Vi ser konturene av et maktspill
der aktørene opptrer i roller mer enn de fører argumenter: De
intellektuelles rolle er å bli tatt alvorlig uansett hva de hevder.
Hvis de blir gitt svar på tiltale, kan de alltids spille rollen som
fornærmet. Menigfolks rolle er å finne seg i å bli fremstilt nærmest
som tåper. Her kan det være grunn til å stille spørsmålet om det er
slik at velutdannete og intellektuelle viser en slik overlegenhet i
sin dømmekraft at de i størst mulig grad bør få overta hele
rettshåndhevelsen i samfunnet.
Nettopp på dette siste punktet er det nok at den siste tidens to
debatter har gitt grunn til ny ettertanke. Man beretter om ukyndige
jury-kjennelser, men det er sjelden noen stiller tilsvarende spørsmål
om kvaliteten av og grunnlaget for kjennelser og dommer som
produseres av juridiske dommere og deres sakkyndige hjelpere.
Bjugn-saken står fortsatt som et strålende eksempel på at en jury
formår å skjære igjennom ødeleggende vås, og den juridiske
administrator av samme sak (nå høyesterettsdommer) pluss det statlige
etablissement som har "fulgt opp" saken, fortsatt som et klassisk
eksempel på hva slags samfunn den intellektuelle ekspertise fører oss
ut i.
Marianne Haslev Skånland,
Bergen
- Log in to post comments