"Fattig-Riis"

Time to read
5 minutes
Read so far

"Fattig-Riis"

Thu, 12/02/2009 - 17:07
0 comments

Historien om familien Riis har knapt begynt. Hvem var Einar og Amelia? Hva var de? Og, hvordan var egentlig deres økonomiske situasjon da de i knestående stilling i 1997 tryglet om hjelp og lovet meg gull og grønne skoger dersom jeg kunne bistå dem i å hente tilbake milliardformuen?

En av de positive følgene av Trygve Hegnars flom av mentale utbrudd mot meg i sin finansavis i januar 2009, er at jeg blir tilført nye dokumenter, dokumenter som er blitt holdt skjult av ”journalistene” Hegnar/Sæter og som gir et helt annet bilde av familien Riis, eller hva de nå egentlig heter, enn det som det Norske folk er blitt manipulert til å tro på de siste 30 årene, og vel så det.

Da jeg fremskaffet fri rettshjelp for Einar og Amelia Riis i 1998, og senere, trodde jeg som resten av Norge at de to var lut fattige, og at de ikke bare hadde krav på fri rettshjelp, men at de også fortjente det. Dette skulle jeg virkelig hjelpe dem med, og jeg lyktes – beklageligvis.

Som dere skal få se gjennom noen artikler omkring temaet: Fattig-Riis, har jeg blitt manipulert av Amelia og Einar Riis – og deres to ”barn” – til å tro på de mest fantastiske historiene de serverte meg.

*       *       *

Allerede på 70-tallet gikk Einar ut og fortalte hvor lite penger de hadde, åpenbart – må en i dag kunne si – for å unngå å betale for hjelpen, eller i hvert fall for å betale minst mulig. Slik var holdningen overfor meg helt frem til jeg ordnet statsforliket for dem i 2003.

Julen 1978 hadde Einar et møte med en person på SAS hotellet, Fornebu. Vedkommende var hentet inn av advokat Tore S. Engelschiøn og skulle hjelpe Einar og Amelia med å finne penger i Sveits. Det dreide seg om deler av den hemmelige formuen som spesielt utpekte redere – etter regjeringen Gerhardsens påbud (les her og her) – hadde fått salte ned i Sveitsiske banker, deriblant i Viking Bank.

Da de diskuterte prisen for engasjementet, noen hundre tusen kroner, sørget Einar for å understreke at disse pengene som vedkommende skulle få for jobben ikke kom fra ham eller hans ”kone”, men ble betalt av hans sønn som den gang – etter Einars utsagn – var flyger i SAS, idet de selv ikke hadde mer penger igjen. Einar har åpenbart siktet til en annen sønn enn sin den gang 18-årige ”sønn”; Patrizio Kenneth Riis.

På dette tidspunktet eide Einar og Amelia bl.a. en leilighet i Monte Carlo, Monaco. Deres første leilighet i Monaco kjøpte de den 9. november 1973, like etter at Oljekrisen hadde rammet verden (samtidig betalte de 10% (omkring kr 100.000) i garanti for kjøp av en leilighet i 10ende etasje i Sun Tower like ved Casino). Her lot de parkere sportsbilene til Einar som det visstnok ikke sømmet seg å ha parkert i Roma hvor kommunismen hadde bredt seg ut, deriblant en Porsche 911. Leiligheten kostet 121.000 Monegaskiske franc (Monegaskiske franc hadde samme verdi som Franske franc), noe som tilsvarte omtrent det samme beløp i Norske kroner.

På 70-tallet kjøpte de eiendommen Skogsvingen 3 på Lysaker, en flott eiendom som etter hvert ble ”spist opp” av SAS’ hovedkontor. Noen år senere solgte Riis Skogsvingen 3 og kjøpte i 1980-81 leiligheten i Micheletsvei 23A på Lysaker, for et ukjent beløp. I tillegg eide de et landsted på Tjøme.

Den 28. oktober 1986 kjøpte Einar enda en leilighet i samme bygget i Monte Carlo, denne gangen alene. Leiligheten kostet ham 750.000 franc. Noen dager senere solgte Einar og Amelia leiligheten som var kjøpt i 1973 (uten garasjeplass) for 450.000 franc. Det er altså ikke tvil om at Einar og Amelia Riis hadde mer enn nok med penger på 80-tallet. Det er for øvrig ikke uvanlig at kjøp og salg av leiligheter i Monaco går under bordet idet det påløper store avgifter til staten ved eierskifte, med mindre man er lur og lar et aksjeselskap eie leiligheten. Prisene kan således fremstå som kunstig lave, noe vi ser igjen ved Einars siste kjøp av leilighet i 2003.

I tillegg til disse eiendommene leide Amelia og Einar en stor leilighet i Via San Filippo Martire 1-B i Roma. Denne leiligheten fungerte som bolig for både Riis-familien så vel som for en nanny og altmuligdame i tillegg til å fungere som kontorer for mer enn fem ansatte. ”Leiligheten” var altså av en viss størrelse og den kostet i følge Einar flesk. Leiligheten ble likevel beholdt helt ut til 1990-årene, og med den de enorme leieutgiftene som påløp i flere år etter at Einar hadde avsluttet sin virksomhet i Roma. Hvordan kunne de ha råd til dette når de samtidig ga uttrykk for å være blakke?

Uansett. I et brev av 12. mai 1988 til Arrowsmith Holidays Ltd – et reiseselskap etablert av flypioneren Sir Frederick (Freddie) Laker, som jeg mener Einar fortalte at var en venn av ham i likhet med Peter Ustinov som han ofte spilte tennis med – redegjør Kenneth Patrizio Riis for at de eier et boligområde/leilighetskompleks på Lanzarote, Kanariøyene: Club De Mar, som de ønsker å selge.

Den gang, i 1988, var denne lille landsbyen av 34 leiligheter etter Einars vurdering verdt opp mot 20 millioner. Riis-familien var altså ikke helt fattige, likevel. Langt i fra.

På midten av 1980-tallet hadde Einar og Amelia allerede kjempet mot Amelia Riis’ bror, Kristoffer jr., i over 35 år, og mot Staten i mer enn 15 år. Etter Einars utsagn hadde han betalt over 12 millioner i advokathonorarer bare til Tore S. Engelschiøn. I følge Einar mottok Engelschiøn pengene for det meste i Sveits, slik at utbetalingene skulle kunne holdes skjult for hans advokatpartnere i Oslo.

 

I Riis-huset ble disse utbetalingene omtalt som Engelschiøns ”skattebomber”. Det hadde seg nemlig slik at hver gang Engelschiøn trengte en utbetaling, i Sveits må vite, fortalte han Einar at han hadde fått en ny skattebombe i Norge, som måtte gjøres opp. Og Einar betalte.

Videre hadde Einar og Amelia engasjert en rekke andre ikke billige advokater, så som flygerkollegaen Annæus Schiødt, advokaten som slo seg ned i Sør Afrika med Sylvia Rafael. Til tross for disse enorme advokathonorarene, hadde Einar og Amelia likevel mer enn nok midler til å gå hen og kjøpe hele CLUB DE MAR en gang på midten av 1980-tallet.

En familie som kjemper en slik kamp, mot slike krefter, går ikke hen og kjøper seg en liten landsby med leiligheter (i tillegg til at de råder over leiligheter i Roma, Monaco, Oslo og høyst sannsynlig flere andre steder i tillegg til landsted på Tjøme), med mindre de i tillegg har mer enn nok med midler til å føre kampen videre i minst ti-femten år til.

Ikke misforstå meg: Jeg har intet imot at driftige mennesker bygger seg opp en formue, så lenge det ikke går ut på å lure andre, men det var altså nettopp det som skjedde, hvor jeg ble utnyttet i deres svindel. Når Einar døde og familiens skjulte historie etter hvert begynte å sive ut, kom også deres sanne jeg frem: Grunnløse beskyldninger om svindel og bedrag som kanskje savner sidestykke i norsk rettshistorie og sladderpresse, ble plutselig øst over meg hvor de aller mest råtne knep ble tatt i bruk for å få andre til å tro på fantasiene.

Det spesielle i denne saken er at disse beskyldningene kommer fra såkalte fiender av Riis-familien som nå, etter at Einar er ute, plutselig har blitt ”venner” med Amelia og hennes sønn, Patrizio. Hvor troverdig er nå dette, da?

Kanskje vil familien Amelia og Einar Riis etter hvert måtte finne seg i å bli fremstilt som Norgeshistoriens største svindlere, og ikke – slik deres sak gjennom årene har blitt fremstilt – som offer for Norgeshistoriens største justismord. Hvem vet? Vi ser jo allerede nå, nær sagt før jeg har satt i gang med historien om Riis, at de har svindlet til seg statlige midler i millionklassen i tillegg til å ha lurt sine medhjelpere og den alminnelige leser til å tro at de var fattige og at alle andre har vært så stygge mot dem.

 

Herman J Berge
Luxembourg