Vedkommende eksbankdirektør ringte meg i utgangspunktet for å skryte av mine to artikler; Skal vi stjele en supertanker og Makt og forakt – hånd i hånd. Noen måneder tidligere hadde nemlig disse to artiklene blitt publisert i Oslo-jusstudentenes magasin Stud.Jur., hvor jeg på den tiden besatt vervet som én av tre redaktører.
Det har vært en kjent sak, siden domstolenes opprinnelse vil jeg tro, at dommerne selv – spesielt dem som gjennom andres skuldrer har slått seg ned i Høyesterett – mener at de har alt for mye å gjøre, og at de fleste av sakene som klages inn til Høyesterett ikke er viktige nok, for dem. Hvorfor skal vel vi – tenker disse – bruke vår dyrebare tid og våre briljante hoder på en kunde som mener han har blitt rundlurt av en entreprenør i forbindelse med oppussing av et bad, eller på en dame som mener at politimesternaboen har stjålet til seg deler av hennes tomt?
