Tankeløse uttalelser – eller bevisst manipulering?

Time to read
4 minutes
Read so far

Tankeløse uttalelser – eller bevisst manipulering?

Thu, 18/10/2012 - 11:03
Posted in:
0 comments

I dag leser jeg i VG at Karin Stoltenberg er død. Jeg håper – for hennes egen del – at hun gjorde opp for seg før hun dro. Det jeg ønsker å kommentere er ikke hennes dødsfall, men hvordan VG hyller henne. Altså; hvordan , ikke; at.

VG's Elisabeth Skarsbø Moen skriver i sin innledning at en venninne har SMS'et følgende til henne i forbindelse med at Karin Stoltenberg gikk bort:

"Jeg sender henne en takknemlig tanke hver gang jeg leverer barnet en god, trygg og billig barnehage for å kaste meg inn i en berikende dag på jobben som en del av det store samfunnshjulet."

Selv om jeg tviler på at denne venninnen sender denne tanken hver dag (dersom hun ikke er blitt indoktrinert, da), slo det meg at venninnens barnebarn – dersom planen lykkes – vil kunne skrive følgende om 50 år:

"Jeg sender Karin Stoltenberg en takknemlig tanke hver gang jeg tenker på den dagen da jeg høygravid ble hentet av Statens Hus for Fødsel og Sosialoppvekst. Takk til Karin for at SHFS tok vare på meg og overtok barnet mitt ved fødsel, slik at jeg nå i mange år har kunnet kaste meg inn i en berikende dag på jobben som en del av det store samfunnshjulet"

Og om 100 år fra en av venninnens etterkommere:

"Jeg sender Karin Stoltenberg en takknemlig tanke hver gang jeg tenker på den dagen da Statens Hus for Genetikk, Inseminasjon, Fødsel og Sosialoppvekst overtok alle eggene mine og fikset litt på dem. Takk til Karin for at SHGIFS oppfostret meg og nå har overtatt reproduksjonsrollen, slik at jeg nå kan kaste meg inn i en berikende dag på jobben som en del av det store samfunnshjulet"

Vær forsiktig med hva dere ønsker dere!

Jeg bet meg for øvrig merke i en annen ting ved denne artikkelen:

”Hun skapte norsk likestillingspolitikk. Oppdraget fikk hun av daværende forbruker- og administrasjonsminister Inger Louise Valle. «Du skal lage en familiepolitikk», sa ministeren til byråsjef Stoltenberg i 1972. «Hva er det?» spurte Karin. «Det vet jeg ikke, men jeg er overbevist om at vi trenger det», svarte Valle.”

Hva slags idioter er det som jobber i departementene? Jeg klarer ikke å forestille meg et bedre bilde på kronidioter som suller viljeløst rundt uten den minste anelse om hva de driver med, enn hva Skarsbø Moen her har beskrevet. Det er bare det, at idioti hylles av forfatteren i stedet for å latterliggjøres.

Vi har jo alle hørt uttrykket: ”Slipp fangene fri, det er vår.” Også dette kom fra Valles munn, vel, i hvert fall var det et resultat av hennes (og sosialistenes) kriminalpolitikk på 70-tallet, og jeg tipper fengselsdirektørene har stilt seg det samme spørsmål som Stoltenberg gjorde mht familiepolitikken: Hva betyr dette, da? Aner ikke. Bare slipp dem løs!

Og enda en ting:

”Likestillingen førte også til en stor velstandsøkning i Norge. Øknomiprofessor Victor Norman fremhever at det ikke er oljen som har gjort Norge rik, men kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet.”

Jo, takk! Dette var virkelig dype intelligente ord fra Norman. Han burde be om å få skolepengene tilbake dersom dette er det beste han har å komme med. Med den lønnspolitikken som verdens befolkning i dag regjeres av, hvor arbeideren får utbetalt en brøkdel av hva han/hun produserer, så sier det seg selv at det faktisk er bedre med to reparatører enn én . Altså, jo flere hender i arbeid, jo mer penger til eliten som kontrollerer bedriftene, hvilket også betyr mer penger i statskassen, og selvsagt kan det da brukes mer penger til å kjøpe nye velgere og sy nye og bedre puter til disse velgerne. Glem alt dere tror dere har lært om politikk: Allokering av statens midler (skatte- og avgiftsbetalernes penger) – til det beste for folket – er i realiteten kun en form for kjøp av velgere (altså, en korrupt handling/politikk), samtidig som denne type politikk benyttes til å konsolidere makt. Dette er ikke noe nytt, ei heller er det typisk norsk.

Alle i folk i arbeid er ikke nødvendigvis et gode. Se bare hva denne a-/usosiale politikken har skapt: Begge foreldrene er tvunget i jobb fra tidlig morgen til sent på kveld. Barna er overlatt til barnehager, skoler eller institusjoner. Når foreldrene kommer hjem er alt bare rævva; unga må i seng, nei, de må spise først, og det gjør de foran en TV eller et voldelig spill eller noe, mens foreldrene krangler om hvem som skal vaske barna, klærne, eller ta oppvasken, hva barna skal drive med på fritiden (som de nesten ikke har) og hvem som skal kjøre dem hit eller dit. Og hva med alle daglige gjøremål som et hushold krever? Jo, mye av det settes nå bort til utenlandske slaver, i hvert fall for dem som har litt penger til overs. Og når ferien endelig kommer, står mor og denger løs på en misforstått far i en IKEA-forretning, eller hva det nå var Ole Paus i sin tid sang. Men, hvor ble det av besteforeldrene oppi alt dette? De satt jo rundt middagsbordet sammen med hele storfamilien tidlig på 70-tallet, og de fikk dø i sin egen seng med hele familien rundt seg. Jo, de er sparket ut av huset, forlatt i sitt eget hus, eller på et gamlehjem. De er så sure på oss likevel, tror vi, for vi har jo aldri tid til å besøke dem, så da er det ikke noen vits i å dra til dem, for da blir det sikkert bare krangel. Beste- og oldeforeldre dør i en overfylt institusjon, kanskje etter år med kulde, og savn av både nærhet, familie og medmenneskelighet, mens den yngre del av familien sitter hjemme og sliter med sitt og vurderer hvilken advokat som skal få lov å flå dem når de nå har vurdert at skilsmisse er det beste valg for barnas fremtid. Og slik går årene, hvor det som knyttet mennesket og generasjonene sammen er ødelagt og fullstendig ruinert av mennesker som Stoltenbergerne.

Alle folk i arbeid, ja! Selv fikk jeg ryggen min ødelagt som følge av Arbeiderpartiets aksept av barnearbeid. Fra jeg var 12 år arbeidet jeg som siloslave på flere bondegårder, til gratis brus og kr. 2.5 i timen. Vi så aldri en voksen mann nede i den mørke siloen som var full av farlige gasser og grusomt tungt vått gress. Etter en hard økt en sommerdag, kom jeg meg – dagen etter – aldri opp av sengen. Jeg ble liggende med ødelagt rygg, som barn, og det takket være Arbeiderpartiet, Inger Lovise Valle, Karin Stoltenberg og resten av denne gjengen, som alle aksepterte det norske barneslaveriet på landets mange bondegårder. Takk Stoltenbergere, dere har virkelig ødelagt mye av Norge.

Herman