Regjeringsadvokaten og Høyesterett = Sant

Time to read
6 minutes
Read so far

Regjeringsadvokaten og Høyesterett = Sant

Sun, 10/02/2008 - 14:55
0 comments

men
avvises av regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs

For litt over to år siden tok jeg opp problemet med at statens advokatfirma – regjeringsadvokatembetet – vinner i nær sagt alle saker for Høyesterett. Artikkelen (se også RettsNorges forside artikkel: 06.02.2006) ble tatt så alvorlig at advokatforeningens formann Anders Ryssdal tok opp problemet i sin årstale for foreningen omkring ett år senere. Typen til høyesterettsdommer Kirsti Coward, regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs, reagerte umiddelbart på innholdet av talen og forvandlet regjeringsadvokatembetet om til Norges nest største statistiske byrå, dog med særdeles dårlig faglig resultat, må en kunne si.

Kjenner jeg Fagernæs og resten av gutta hos regjeringsadvokaten rett, finnes det ingen anmodning/instruks fra regjeringen om å iverksette en storstilt statistisk gjennomgang av alle saker ført for Høyesterett i en tiårsperiode, som følge av en tale i advokatforeningen. Regjeringsadvokaten handler nemlig bare etter anmodning fra regjeringen eller ett av dets departement, jf instruks for regjeringsadvokaten §2 og §3.

Regjeringsadvokaten kan altså ikke iverksette oppdrag på egenhånd. Dertil er det vel heller tvilsomt at selv Knut Storberget eller Jens Stoltenberg har funnet at det smarteste i verden var å sette ”landets beste” advokater til å utføre statistisk arbeid – selv om det var for å redde skinnet.

Fagernæs redegjør for sitt selvoppnevnte oppdrag i en to sider lang artikkel i Advokatbladet nr 3 2007, hvor han konkluderer med at:

”Det er riktig at det offentlige gjennomgående vinner noen flere saker enn de private…Enkelte år vinner de private mer – slik det fremgår av diagrammet nedenfor.”

Uttalelsen eller konklusjonen er på ingen måte korrekt, og diagrammet er misvisende bl.a. fordi Fagernæs har lagt inn ”delte” saker (hva han nå måtte legge i dette begrepet) på en slik måte at det tilsynelatende vil se ut som om tapene, altså de privates seirer, er større enn hva de i virkeligheten er. Det er for øvrig besynderlig at han ikke forteller hva han bygger diagrammet på.

Idet jeg ikke har slike ressurser som Fagernæs (ikke) råder over, har jeg heller ikke hatt anledning til å gjennomgå resultatene for alle de årene han har ført inn i sitt merkelige diagram. I min gjennomgang har jeg kun konsentrert meg om året 1996, et år jeg valgte alene av den grunn at Fagernæs i sin artikkel mener at nettopp i dette året vant de private aller mest mot staten.

Dere skal få se at dette er langt fra korrekt, hvor mine resultater gir mer enn gode nok holdepunkter til å underkjenne hele det statistiske arbeidet som regjeringsadvokatembetet her har utført.

Det bør for øvrig også legges til at Fagernæs helt utelater å forklare hva slags metode han har benyttet seg av i sitt statistikkarbeid. Dette er viktig å få avklart bl.a. for å kunne etterprøve hans og embetets statistiske arbeid.

I min gjennomgang av saker for Høyesterett for året 1996 kan det godt tenke seg at det har oppstått feil. Jeg er ikke statistiker, men jurist. Derfor legger jeg inn en feilmargin på + - ca 5%.

Mitt søk i Lovdata’s database ble utført på følgende måten: På dato søkte jeg 1996* (* = trunkering, slik at jeg får alle saker for 1996), og som søkestreng; ”part”, la jeg inn ”staten”. Dette søket ga meg 104 treff.

Jeg forsøkte også å utføre et søk med 1996* og ”regjeringsadvokat” eller ”regjeringsadvokaten” som part, men fikk da færre treff. Dette er grunnen til at jeg holdt meg til 1996* og ”staten”. Jeg har kun søkt i sivile saker, uten å skille mellom private parter og selskaper som part mot staten. Jeg har ikke kontrollert hvorvidt jeg kunne fått flere saker (flere enkelttreff) ved å gjennomgå alle saker med søk: 1996* - ”regjeringsadvokat”, eller 1996* - ”regjeringsadvokaten”.

Resultatet ble – for Fagernæs og hans statistiske arbeid – nedslående.

Av disse 104 sakene får vi følgende resultat:

Seirer for staten                      --> 76

Tap for staten                          --> 12

Sak opphevet og hjemvist        --> 12

Sak trukket                             --> 3

Habilitetsavgjørelse for Hr        --> 1    

Sum                                        --> 104

Ser vi bort fra saker som er opphevet (hvor det derved ikke foreligger endelig avgjørelse), trukket m.v. står vi igjen med de avgjørende tall – tap og seirer.

Basistallet som skal benyttes er 76 + 12 = 88, dvs 88 saker. Av 88 saker har staten vunnet 76. Med andre ord har staten vunnet i 86,4% av sakene.

Fagernæs kom i sitt statistiske arbeid for samme året frem til at staten bare hadde vunnet ca 42% av sakene, og at den private part hadde vunnet ca 48%, hvor omtrent 10% av sakene hadde blitt ”delt” uten å beskrive nærmere hva ”delt” skulle innebære.

Det er omtrent umulig for meg å gi en forklaring på hvordan Sven Ole Fagernæs og hans embete har kommet frem til dette resultatet. For et trenet øye kan det dog se ut for at han og hans embete har produsert denne statistikken for å villede leserne til å tro at alt er i skjønneste orden, dvs. at staten og dens motparter vinner likt, og at det derved ikke er behov for en gransking av forholdet: regjeringsadvokaten – Høyesterett, og hva som i realiteten skjer bak de stort sett lukkede dører i Høyesterett.

50 av de ovennevnte 104 sakene, skriver seg fra ”landets øverste sil”, høyesteretts kjæremålsutvalg, og her er tallene enda mer skremmende. I disse 50 tilfellene dreier det seg om saker hvor parten har tapt i lavere instans og påanker eller påkjærer avgjørelsen, hvor vår øverste sil kommer med hva de omtaler som ubegrunnede avgjørelser, og det er i høy grad i disse sakene overgrepene foregår, hvor saker en masse (i hopetall) en gang for alle blir fjernet fra domstolenes eksistens – uten begrunnelse.

Av de nevnte tilfellene vant staten 41 og tapte 5. Resten av sakene (4) havner i kategorien; opphevet, trukket, m.v. Det interessante tallet her er da 46, og av disse 46 saker vant altså staten 41. Med andre ord vant staten i 89% av sakene, et forferdelig tall for den som fremdeles har en fri tanke.

I sin artikkel forsøker Fagernæs seg på en liten svevende spesialforklaring på hvorfor staten eventuelt vinner litt mange saker:

”Likevel utgjør den største gruppen av anker saker hvor vi mener vinnersjansen er stor. Dette er grunnen til at staten vinner en så stor andel av sakene…”

Dette var litt av en forklaring, dere. Og hva tror Fagernæs kan være grunnen til at hans motpart fører sin sak mot staten for en domstol og, dersom han/hun er heldig, ender opp i høyesterett etter 10 til 20 års administrativ trenering av saken? Selvsagt mener hans motpart – og ikke minst dennes advokat – at vinnersjansen er stor (for ellers hadde jo advokaten frarådet klienten fra å føre saken for en domstol).

Staten synes åpenbart å ha én fordel. I og med at de mener at de har større tro på en sak, enn hva motparten har, så har de altså en fordømt rett til å vinne. Er det virkelig slik? Er svaret på hvorfor staten vinner de fleste saker å finne i denne vanvittige forklaring fra regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs? Ja, på en måte kan det kanskje nettopp være dette som er forklaringen.

Forutsetningen er da at alle dommere forstår regelen (og i og med at dommere og advokater tøyser sammen i all slags lystig lag utenom arbeidstid, er det ikke usannsynlig at en slik regel meget raskt fester seg): Tvister hvor staten ikke gir seg, er saker som forfølges av staten fordi staten mener (har større tro på) at de bør vinne. Tapes disse sakene vil det få så store konsekvenser for staten at her er det bare én ting å gjøre; la staten vinne. Det som er så smart med denne regelen er at regjeringsadvokaten og dommerne ikke behøver å snakke med hverandre forut for sakens behandling i domstolen. Dommerne forstår hvor staten vil hen med saken, i og med at staten ikke gir seg, og dømmer derved slik de tror det er forventet av dem å gjøre; til statens fordel. Altså: Alle saker hvor staten ikke gir seg, er saker som staten bør vinne.

Slik kan vi selvsagt ikke ha det. Noe må gjøres idet det ikke finnes noen rimelig forklaring på hvorfor staten skal vinne i nær sagt alle saker som føres for norske domstoler.

Som en avslutning tør jeg med god grunn konkludere med at ingen av de tall som Fagernæs har presentert i sin artikkel er i nærheten av å gi et korrekt bilde av problemet. Hans konklusjoner synes å være minst like langt fra sannheten som Bill Clintons udødeliggjorte uttalelse om hva han drev med på kontoret.

I min forrige artikkel i februar 2006 gikk jeg igjennom avgjørelser i høyesterett for 2005, og i dag har jeg altså gjennomgått avgjørelser fra 1996. Begge mine gjennomganger viser en statlig seiersprosent på omkring 85%, himmelvidt langt fra Fagernæs’ udokumenterte og metodeløse gjennomgang og tall.

Etter denne gjennomgangen kan det passe bra å referere en annen relevant uttalelse fra Fagernæs’ artikkel:

”Det har fra tid til annen blusset opp en diskusjon om Høyesterett er for statsvennlig. Jeg har ikke sett at noen har lykkes med å påvise dette på en troverdig måte.”

Ja, det kan han si, det, som holder begge hendene for øynene når han leser - også denne artikkelen. Hvem som er troverdig etter dette, får være opp til den kritiske leser å bedømme.

At Fagernæs synes å ha en egen agenda oppi dette, peker hans fortsettelse av uttalelsen på:

”Min egen opplevelse er snarere den stikk motsatte – at staten taper mer enn den burde gjøre.”

Slik jeg har forstått instruksen for Regjeringsadvokaten, skal ikke regjeringsadvokaten ha noen egne meninger om disse spørsmålene. Hvorvidt regjeringen mener at den burde vinne flere saker mot borgerne, får så være opp til regjeringen å mene, og dersom regjeringen mener at noe må gjøres for å endre på dette, vil det være opp til denne å iverksette tiltak mot borgernes kranglelyst, enten ved å føre en enda hardere linje i kampen mot borgerne i retten, eller ved å foreslå endringer i lovverket til fordel for seg selv – på bekostning av borgerne – for derigjennom å vinne enda flere saker.

Hele artikkelen fra regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs bærer preg av at embetet har kastet loss og har begynt å styre dette embetet i utenforliggende ønsket retning. Fagernæs’ uttalelser bør selvsagt få konsekvenser både for ham selv så vel som for hele embetet. Når regjeringsadvokaten uttaler seg, gjør han det på vegne av og etter anmodning fra regjeringen eller et av departementene. I hans omtalte artikkel i Advokatbladet nr 3, 2007, synes det derimot klart at han opptrer på egenhånd.

Det er ikke helt sikkert at regjeringen (i hvert fall ikke den delen som ikke tilhører Arbeiderpartiet) er enig med regjeringsadvokaten i at borgerne har det alt for godt i sin kamp mot staten. I så fall er det regjeringens plikt å stramme inn tøylene, eller rettere; fly etter regjeringsadvokatembetet og hente tøylene.

Helt til slutt kan en med rette undre seg over hvordan regjeringsadvokaten har ført inn arbeidet med statistikken i sitt regnskap.

Herman J Berge

Luxembourg