Keiserens nye havrepassere

Time to read
3 minutes
Read so far

Keiserens nye havrepassere

Thu, 31/08/2006 - 21:45
Posted in:
0 comments

Gir det mening å avlevere en offentlig utredning om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernet (NOU 2006:9) uten å begrepsbestemme " kvalitetssikring "? Vil det bli mulig å måle en eventuell kvalitetssikring når en tenkt Barnefaglig kommisjon trer i virksomhet uten definerte kriterier?" spør Ole Texmo i denne kronikken

Innledning av Herman J Berge

En ny offentlig utredning om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker er ute på høring (NOU 2006:9). Bakgrunn for oppnevning av utvalg og foreslåtte tiltak må nødvendigvis være at kvaliteten er for dårlig. Men vil opprettelse av en kontrollinstans a la rettsmedisinsk kommisjon, slik det offentlige utvalget anbefaler, nødvendigvis føre til kvalitetsheving, og sikre kvaliteten slik at tillit til rett og forvaltning kan ivaretaes på metodisk etterprøvbart vis?

Av Ole Texmo, frilans kritiker

Legitimitetskrisen i barnevernet har lenge vært en dårlig, men forsøksvis godt skjult nyhet. At barnevernet med sine sammenblandede roller som ivaretaker av omsorg og samtidig som makt- og kontrollorgan, får problemer med tilliten, bør ikke overraske. Hittil har kompetansesvikten i barnevernet vært lite debattert i medieoffentligheten. Mangel på vitenskapelighet i form av undersøkelser basert på representative utvalg med kontrollgrupper for metodisk sammenligning, har skapt et klima hvor selvforsikringer og propagandalignende omsorgssvikthysteri blir dominerende – til fortrengsel for utvikling av dokumenterbar fagkunnskap. Barnevernguruen Kari Killen hevder at en fjerdedel av norske barn lider av alvorlig omsorgssvikt (Lindesnes Avis 04.01.02), men ingen vitenskapelig frembragt empiri kan underbygge utsagnet.

Når temaer som kvalitetssikring av sakkyndige kommer på dagsordenen, kunne man derfor forvente at metodespørsmål, begrepsavklaring og redegjørelse for relevante kompetansekrav og betydningen av vitenskapelighet for påberopte funn, fikk oppmerksomhet. Med slike forventninger blir lesningen av NOU 2006:9 en formidabel skuffelse. For det første skulle man kanskje tro at selve begrepet kvalitetssikring ble gjenstand for mer grundig redegjørelse, ikke minst med tanke på at begrepet har mange definisjoner og anvendelsesområder som ikke uten videre lar seg overføre på utredning av omsorgsevne og lignende aktuelt i barnevernsaker. For det andre virker det som om det grunnleggende kravet til dokumenterbar utredningskompetanse også har sviktet når det gjelder sammensetning av utvalget. Uten bevissthet om metodekriterier mister også forsikringen om kommisjonens rolle sin tyngde.

To av utvalgsmedlemmene, psykiater Berit Grøholt og lederen, psykolog Haldor Øvreeide, har en historie som medlemmer av et tidligere utvalg (NOU 1995:23) hvor man heller ikke evnet å beskrive sakkyndigrollen med tilhørende krav til kompetanse og kvalitetssikring. Hvorfor lærer man ikke av erfaring? I NOU 1995:23 ( Barnefaglige sakkyndigoppgaver; rolleutforming og kvalitetssikring ), ga mandatet klar beskjed om hva man ønsket seg av utredning om relevante problemstillinger knyttet til teori, empiri og metode. Men utvalget som den gang bestod av bare psykologer og psykiatere – alle tilhørende sakkyndigbransjen – fant det ikke bryet verdt å besvare sentrale deler av oppdraget. Rollen som utreder med tilhørende kompetansekrav ble ikke utredet, symptomatisk nok kanskje, da det å utrede saksforhold samt skrive rapporter som holder mål ligger utenfor det kliniske feltet. Kvalitetssikringsbegrepet er fremdeles uavklart, med mulig unntak av noen konkretiseringer i NOU 2006:9 som mer uttrykker bukk- og havresekk – holdninger enn ønsker om vitenskapelig basert metode som står for kritikk.

Kvalitetssikring er ikke ukjent i arbeidslivet, også i helse- og omsorgssektoren har begrepet anvendelse. Men i NOU 2006:9 er definisjoner fraværende. Konkretiseringer som ikke gir mening utover selvforsikringsstadiet viser til at Psykologforeningen administrerer etterutdanningskurs for sakkyndige. Henvisning til godkjenningsordning og register over sakkyndige som tar på seg oppdrag i familiesaker (barnevern- og barnefordelingssaker) representerer heller ikke kvalitetssikring, verken med hensyn til kvalitet generelt eller for den enkelte saks vedkommende. Kvalitetssikring kan defineres på ulike måter. Helt sentralt er det tale om å følge vedtatte prosedyrer som stiller spørsmål ved metode og utførelse slik at ulike nivåfeil kan oppdages og korrigeres for. Noen ganger må man starte på nytt. Fungerer kvalitetssikringssystemene oppdager man feilkilder, og systemene kan oppdateres og forbedres på bakgrunn av dokumentert erfaring. Vanskeligere er det ikke.

Men for forfatterne av NOU 2006:9, må bevisstheten ha vært fraværende. NOUen er gjennomgående preget av et språk man ikke blir klok av, ikke ulik NOUen fra 1995, da sentrale problemstillinger som kunne hevet metodebevisstheten rett og slett uteblir. Utredningskompetanse og kriterier for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet er fremmedord. NOU 2006:9 har dertil en ideologisk slagside som svekker tilliten til at den enstemnige innstillingen fra utvalgets medlemmer er uhildet og systemuavhengig. Flere steder er nevnt at svakt sakkyndigarbeide kan føre til at barn som skulle vært plassert utenfor hjemmet i stedet forblir i sin biologiske familie. Som om det fins dokumentert kunnskap om akkurat slike tilfeller. Den motsatte mulighet er ikke nevnt: At tendensiøst, metodisk uetterrettelig sakkyndigarbeide kan føre til at barn som skulle og burde fått bli hos sine foreldre i stedet blir tatt av barnevernet.

Ensidigheten i utsagnene om mulige konsekvenser av svakt sakkyndigarbeide, røper også at utvalgets oppfatning om at fagkyndige meddommere og fylkesnevndmedlemmer innehar nødvendig kunnskap til å vurdere hvorvidt sakkyndige rapporter og tilrådinger er gode nok, ikke kan være riktige. Metodebevisste og oppegående nevnder og rett gjennomskuer dårlig sakkyndigarbeide. Her må nok mandatets føringer ta sin del av skylden. Et uavhengig oppegående utvalg hadde oppdaget selvmotsigelsen. Et oppegående utvalg ville også vært i stand til å konkretisere de hyppigst forekommende metodefeilene som begåes i svært mange sakkyndigoppdrag, i særlig grad sammenblanding av fremstilling av fakta og vurdering gjennom den grunnleggende svikten som ikke skiller mellom referat og tolkning av utsagn og informasjon. I Norge er utredningskompetanse et forsømt fagområde. I Sverige fins faglitteratur tilgjengelig også for norske fagfolk, f.eks ” Kritisk utredningsmetodik ” (1996, 2003) av Bo Edvardsson. Sakkyndige som ikke behersker skillene mellom ulike tilnærminger som intervju, samtale og observasjon får stryk hos Bo Edvardsson. I Norge blir de honorert med doktorgradsstipender.

Hvilke metodekriterier skal så en barnefaglig kommisjon arbeide etter når man skal vurdere kvaliteten på inkomne sakkyndigrapporter? Spørsmålet lar seg ikke besvare med mindre det er tale om eksplisitte kriterier overhode. NOU 2006:9 drøfter ikke slike kriterier og ettersom utvalget ikke later til å ha forstått hensikten med kvalitetssikring – å kunne være i stand til å påvise eventuelle feil etter kjente metoder, for deretter å rette opp feilene – er det lite eller ingenting som veileder en eventuell kommisjon med overordnet myndighet til å vite hva som er akseptabelt sakkyndigarbeide.