FORBRYTER OG VARSLER (eller møkk og glamour) - i skjønn forening

Time to read
6 minutes
Read so far

FORBRYTER OG VARSLER (eller møkk og glamour) - i skjønn forening

Tue, 09/08/2016 - 12:25
Posted in:
0 comments

I en VG-artikkel for noen dager siden anklager advokat Knut Ro justisministeren for å være skyldig i at de verste økonomiske forbryterne slipper unna. Ingen tør å si at Ro selv er én av de verste.

Advokat Knut Ro – bekymret
7. august 2016 meldte VG at Advokat Knut Ro – leder/eier av konkursrådet og advokatfirmaet Ro Sommernes – hevder at justisdepartementets arbeid med konkurskriminalitet er blitt kraftig svekket i den senere tid. Ja, så bekymret har ”politimester” Ro vært denne sommeren at han har sett seg tvunget til å sende inn en bekymringsmelding til justisminister Anders Anundsen.

Knut Ro har ingen troverdighet. Han er – forsiktig uttrykt – kriminell, og har lyktes med sin 35 år lange kriminelle virksomhet (som han og hans kolleger omtaler som ”karriere”) takket være grunnstammen i norsk juristreligion, hvilket også kan omtales som juristenes trosbekjennelse:

Du passer på meg mens jeg gjør mine ting, så skal jeg passe på deg mens du gjør dine ting.

Eller sagt på en annen måte:

            Du snur deg bort når jeg gjør mine ting, så skal jeg snu meg bort når du gjør dine ting.

Justitia-saken
Knut Ro frasvindlet Tore Nuland hans livsverk, Intrum Justitia AS og underselskaper som Soliditet AS. Dagens Intrum Justitia er og vil for all fremtid være et svindelforetakende, i alle fall helt frem til dette selskapet blir tilbakelevert rette eier. Dagens ”eiere” er godt kjent med situasjonen og kan takke et korrumpert skandinavisk rettsvesen for at de fremdeles kan kalle selskapet for sitt.

Da Ro – i forbindelse med Justitia-saken – ble saksøkt i Norge for sin medvirkning i frasvindlingen, svarte han med at hans oppdragsgiver var svensk. Han indikerte altså at han i så fall måtte saksøkes i Sverige. Jeg saksøkte han i Sverige i 2002. Ro svarte med at han var norsk og i så fall måtte saksøkes i Norge. Jeg trakk søksmålet i Stockholm og saksøkte han da i Norge. Søksmålet kom aldri til en ende pga forfølgelsene mot meg, men like før jeg ble tvunget til å rømme fra Norge høsten 2006 sendte jeg et brev til Oslo tingrett hvor jeg skrev følgende:

”Det hadde vært mye lettere for denne part – og for retten – om Knut Ro nå kunne avgi en uttalelse til oss eller retten om hvor han mener kan være det riktige rettsstedet (hvilket land han ønsker å bli saksøkt i), slik at vi kan få satt i gang saken.”

Jeg venter fremdeles på svar.

Den som ønsker å sette seg litt nærmere inn i Justitia-saken og Knut Ros virksomhet kan begynne med å lese ”Advokat Knut Ro saksøkt for flere milliarder kroner” (og følge linkene i artikkelen), samt ”Justitia-saken – Et historisk kriminelt finansraid”. Artiklene er godt dokumentert og levner ingen tvil om uretten, hva som har skjedd og Ros kriminelle virksomhet og ansvar

Valutasvindel – Norges bank ble lurt
I arbeidet med å frasvindle Nulandfamilien deres selskaper, måtte Knut Ro villede Norges Bank til å gi valutalisens (se nærmere om hvordan dette ble gjort i artikkelen ”Justitia-saken – Et historisk kriminelt finansraid”). Uten lisens ville det ikke være mulig å frarøve Nulandfamilien deres selskaper og overføre disse til Sverige og svensk eier. Ro benyttet sitt nettverk og fikset lisens, til tross for at vilkårene for å avgi lisens ikke var oppfylt.

I etterkant har Norges Bank innrømmet at de ble lurt av to advokater: Ole Lindseth og Knut Ro. Advokat Lindseth fikk mesteparten av skylden, men regissøren og profitøren bak svindelen var Knut Ro. Dagbladet omtalte svindelen i to artikler: Norges Bank ble ført bak lyset, og oppfølgeren Alvorlig for Norges Bank. Journalisten satt ikke den gang på den informasjonen jeg sitter på. Hadde han gjort det, ville nok saken fått en klarere vinkling og en annen ende i avisen enn hva den fikk.

Den såkalte overdragelsen av justitiaselskapene har – som følge av den manglende valutalisensen – ikke funnet sted. Svenskene og alle de øvrige aksjonærene som i dag leker eiere av Intrum Justitia er klar over denne absolutte mangel mht deres hjemmel til selskapet.

Riis-saken
Da jeg tidlig på 2000-tallet møtte Knut Ro for å gjennomgå dødsboet etter den alkoholiserte rederenken Dagny Olsen (hun satt i uskifte med boet etter reder Kristoffer Olsen), fant jeg at 1 million kroner var borte. Ro hadde nemlig åpnet det hyggelige møtet med å legge frem en rykende fersk kontoutskrift som bekreftet at boets kontantbeholdning var på i overkant av 2 millioner kroner. Det var ikke lenge siden jeg hadde sjekket beholdningen og da lå den på i overkant av kr 3 millioner. 1 million var altså blitt borte.

Ro sto fast på sitt og forsikret – med sitt skjeve smil – kontoutskriftens troverdighet, at boets verdi var på ca 2 millioner, og at jeg måtte ha misforstått. Jeg hadde derimot dokumentasjon som viste at boet hadde en verdi på minst 3 millioner, bl.a. eldre kontoutskrifter fra banken hvor midlene var plassert. 1 million i kontanter var altså borte. Jeg ga meg ikke. Ro gikk etter hvert ut for å snakke med sine og etter en 10 minutters tid kom han tilbake, med en enda varmere kontoutskrift, og denne gang; riktige tall. Han hadde funnet den siste millionen – i sine egne lommer – og alt var nå i orden. Smilet satt løst hos Ro både før og etter fremleggelsen av den siste kontoutskriften. Dette er advokat Ro i et nøtteskall, en bedrager av klasse.

Årsaken til at Ro aldri blir tatt, og kan ruinere det ene boet etter det andre, ligger bl.a. i hans nære samarbeid med Økokrim/påtalemyndigheten og den generelle støtte advokatene får fra hverandre, en støtte som altså ledes av ovennevnte prinsipp/trosbekjennelse.

De verste slipper unna – ”vi må passe på hverandre”
I VG-artikkelen sier Ro at de verste slipper unna. Det hele er latterlig, ja, fullstendig absurd. Her sitter altså én av de aller verste og gis åpen scene. Dette blir som å la en Ted Bundy få lede Kripos og endog kritisere justisministeren for ikke å gjøre nok for å få redusert mordraten.

Jeg er likevel ikke overrasket over at mafialedere får stå frem og fortelle hvor galt alt er fatt. Det juridiske miljø i Norge er nemlig fullstendig ødelagt/korrumpert av en misforstått medmenneskelighet (om en kan si det slik), hvilket bekreftes av en juristuttalelse som falt ikke lang tid etter at jeg hadde skrevet to artikler om Riis-saken. Jeg var – etter publiseringen av disse artiklene – blitt anmodet av Ole Lunds henchmen om å dementere det jeg hadde skrevet om ca 15 av landets mest anerkjente advokater/jurister. For en innføring i hvordan dette systemet fungerer, anbefaler jeg deg å lese artikkelen: Pressen og makten fra 2000. Anmodningen ble fulgt av følgende alvorlige/veiledende uttalelse:

”Vi er jo et så lite miljø. Vi må passe på hverandre.”

Denne fantastisk avslørende uttalelsen kan tjene som bilde på den rettslige situasjonen Norge befinner seg i. Uttalelsen står samtidig som den prinsipielle rettesnor og ramme for alt juridisk arbeid i Norge, enten vedkommende er advokat, politijurist, statsadvokat, regjeringsjurist, lovgiver, eller dommer. Dersom en kollega skulle bli utsatt for noe, vil han bli ”passet på”, nær sagt uansett grunnlag (klientens interesser kommer i bakgrunnen). Det er dette grunnleggende prinsipp – denne trosbekjennelse – som ødelegger for rettsstaten Norge, og skal man overhodet ha noen sjanse for å få skikk på lov og rett, så må man først bryte ned dette miljøet og det prinsipp som holder liv i det.

At dette i seg selv er en vanskelig oppgave er det ingen tvil om. Juristene er nemlig – uten sammenligning – den mektigste yrkesgruppen i landet. Ikke bare kontrollerer den all offentlig handling, men den har – naturlig nok – også fullstendig kontroll over domstolene. Gjennom lovavdelingens og regjeringsadvokatens virksomhet kan man trygt si at yrkesgruppen også har full kontroll over den utøvende myndighet: Regjeringen. Juristene har dermed hånden på to av de tre kjente maktsentrene, og med ovennevnte trosbekjennelse friskt i minne, forstår man fort hvor landet ligger dersom man har tråkket denne gjengen for nær, eller endog ønsker å bringe et medlem av dette kollegiet for retten.

Vi behøver knapt å nevne alle de henlagte anmeldelser mot advokater og andre jurister for å få en bekreftelse på den beskyttelse Knut Ro nyter i dag. Men, dette behøver ikke gjelde for morgendagen. Alle korrupte systemer vil til slutt bryte sammen som følge av hva industriens fagfolk vil kalle materialtretthet. Spørsmålet om når Ro og hans medsammensvorne ender i hullet er altså ikke et spørsmål om, men snarere når, hvilket i sin tur avhenger av massene.

Veien videre
Recep Tayyip Erdogan – tyrkernes leder – har i handling bekreftet at mine mangeårige (og av de fleste omtalt som radikale) forslag til løsninger ikke er ugjennomførlige utopier, tvert imot (merk at jeg her ser objektivt på Erdogans handlinger, uten å ta stilling til hans motiver).

Gå ut i gatene var Erdogans første anbefaling. Folket gikk ut, og det var faktisk det han trengte for å gjøre resten selv. Deretter har Erdogan satt i verk en rensing av staten hvor bl.a. ca 3.000 dommere og statsadvokater har blitt fjernet. Enn videre har han renset læreinstitusjonene for hva han mener er råtne akademikere. Det samme har skjedd med mediene. Les mer her om planen om å oppnevne 5.110 nye dommere, de store utskiftningene etter kuppforsøket, og beslaget av 3.000 dommere og statsadvokaters formuer.

Dette kan også gjøres i Norge, men hvor vellykket en slik opprensking vil være, avhenger av at massene – fritt og upåvirket av status quo-tilhengernes påvirkning – setter seg inn i sentrale samfunnsproblemer og egen rettsstilling/posisjon i samfunnet, og deretter selv (og nå på et informert grunnlag) tar stilling hva som bør gjøres. Dersom mannen i gata hadde den erkjennelse og erfaring jeg sitter med, ville Norge i morgen ikke kunne sammenlignes med Norge i dag.

Litt populært sagt kan dere velge mellom å fortsette å hylle (og la dere skalte og valte av) Knut Ro og hans likesinnede – som altså finnes i alle sentra og hjørner av det norske samfunn – eller gjøre noe med situasjonen.

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga