"Oppsettende virkning"
I Gulatings kjennelse av 15. november 2001 (kjæremålssak nr 01-01715) heter det:

Tilbakelevering er nå gjennomført. Lagmannsretten finner at den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse av å få prøvet gyldigheten av namsrettens kjennelse og at saken derfor må avvises.  

Gjort er gjort; spist er spist ! Gulatings Ole Brumm-logikk følges opp med følgende selvforsikring: Om kjæremålet hadde blitt realitetsbehandlet, ville det ikke ført frem.  Hvordan lagdommerne Rolf Strøm, Haakon Meyer og Terje Einarsen kan vite dette, synes uforklarlig. En forutsetning for at domstolenes juristeri skal gå opp i opp, er systemets anledning til å la den instans som evt skal overprøves få anledning til å legge premissene. Stikkordet er såkalt "oppsettende virkning", som oversatt til alminnelig norsk betyr at retten har anledning til å bestemme om f.eks en tvangsfullbyrdelse skal skje før sakens ulike sider rekker å bli behandlet på nytt av en overordnet instans. Etter at kjæremål var inngitt av faren besluttet sorenskriver Knut Gramstad i Sunnhordland:

Kjæremål i sak nr 01-00540 D får ikkje utsetjande verknad.

Begrunnelse fremkommer strengt tatt ikke, men Gramstad bemerker:

Namsretten har vurdert det slik at det er naudsynt innan kort tid å få (guttens navn - red.anm.) tilbake til mora, og retten ser det difor at skadane ved å utsetje avgjerda, er større enn dei sjansane (farens navn - red.anm.) har til å få medhald i kjæremålet sitt.

Tilliten til rettsapparatet
Slik kokkelimonke er ikke uvanlig i det norske rettsapparat. Argumentasjonen er sirkulær; begrunnelse ikke sjelden fraværende. Ifølge rettssystemets snurrige innretninger mister faren her muligheten til å få prøvd tvangsavhentingen fordi tvangsavhentingen er gjennomført, under henvisning til at han ikke lenger har "rettslig interesse" da gutten jo er tilbakeført. Slik beskyttes mulige overgrep i lovens navn ved at rettssikkerhetsgarantier undergraves. I Gulatings kjennelse er ikke oppgitt hjemmel for hvorfor "rettslig interesse" bortfaller. Det synes viktigere å skjerme for kritisk overprøving. Som eksempel på hvor lite Gulatings dommere har anstrengt seg for å sette seg inn i jussen kan nevnes måten farens anførsler i kjæremålet er referert:

"Guttens interesser er ikke hensyntatt og i denne sammenheng vises det til barneloven §§ 12b, 12c og 12d. "

I farens kjæremål er påberopt §§ 12b. 12c og 12d i Barnebortføringsloven av 8. juli 1988 nr 72, Haagkonvensjonen om de sivilrettslige sider ved internasjonal barnebortførings transformering til norsk rett. Påberopte bestemmelser gjelder unntak fra tilbakeleveringsplikt, bl.a risiko for psykisk skade, noe retten ikke vurderer. Det er "skadane ved å utsetje avgjerda ",uten reell vurdering av sakens materielle sider, som veier tyngst. "Sjansane (..)til å få medhald"  blir ironisk nok heller ikke kvalifisert, langt mindre selve vektleggingen mellom "skadane" og "sjansane".

Rettens ironi
Til tross for at retten aldri går inn på farens anførsler og påberopelse av relevante lovhjemler, hevder både namsretten og kjæremålsinstansen at kjæringen av de materielle sider ikke kan føre frem. Hvordan disse gudbenådede dommere i det norske rettsapparat ser slikt, får vi aldri vite. Slik er rettsstaten innrettet. Hvis faren sender et (videre) kjæremål til Høyesterett, kan han risikere å få tommelen ned med referanse til Tvistemålslovens § 403a:

"Dersom kjæremålsutvalget enstemmig finner det klart at et kjæremål ikke kan føre frem, kan det avvise eller forkaste kjæremålet uten annen begrunnelse enn en henvisning til bestemmelsen her."

At Gulating avviste kjæremålet, betyr at det er de prosessuelle sidene av saken man angivelig har vurdert. At kjærende part angivelig ikke har "rettslig interesse" er symptomatisk nok ikke hjemlet som "nødvendig prosessforutsetning". Skillet mellom å avvise og å forkaste beror på skille mellom vurdering av prosesuelle (les: saksbehandling) og materielle forhold (les: realitetsbehandling). Både namsretten og lagmannsretten har uttalt seg om utfallet av en evt vurdering av de materielle spørsmål som hefter ved saken. Slik åpenbares svikten i den juristiske argumentasjon. I den påkjærte kjennelse fra namsretten lød det:

"Spørsmålet om sjølve tilbakeleveringa vil påføre barnet psykisk skade, kan, slik retten ser det, ikkje vera avgjerande her. "

* * *

Siden kronikken ble skrevet, har SEFO - som vanlig - avgjort å henlegge den anmeldelsen faren reiste mot polititjenestemennene som ved straffbar atferd hentet gutten. Jeg vil her minne om at strl §228 ikke anerkjenner slike handlinger. Bestemmelsen er derimot ment bl.a. å beskytte mot slik atferd. Red.anm.