Som leserne vil være kjent arbeidet jeg med den såkalte Riis-saken i årene 1997-2006. I denne perioden møtte jeg – i forbindelse med mitt arbeid for denne Riis-familien – en rekke sentrale politikere, advokater, ministrer, næringslivsledere og mye annet rart.

Første gang jeg møtte Siv Jensen var i februar 1998. Hun og Frp lovet å bistå meg i Riis-saken. Senere ble det flere møter. Under et møte med Jensen vinteren 2001, fortalt hun meg at hun hadde fått så mye å gjøre i andre saker at hun hadde overlatt saken til Vidar Kleppe, som på det tidspunktet var medlem av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomiteen og følgelig var en for meg, og saken, meget sentral person på Stortinget. Jeg så derfor ikke noe problem i at saken ble overlatt til Kleppe, tvert imot.

Ikke lenge etter hadde jeg mitt første – og siste – møte med Kleppe og hans sekretær, og bare uker senere kom de første meldingene om at han var på vei ut av Frp. Mitt problem var da: Hva har skjedd? Hva med Frp’s engasjement i Riis-saken? Svaret skulle jeg få av Henning Holstad noen år senere.

1. mars 2001 uttalte Siv Jensen til pressen (artikkelen med følgende link er fjernet http://nrk.no/nyheter/innenriks/855425.html) at partiledelsen ikke hadde bestemt seg for å verken suspendere eller ekskludere Kleppe. Én uke senere var han suspendert. Sannheten var – fikk jeg vite noen år senere, etter et møte med Henning Holstad – at den sentrale ledelsen i Frp hadde planlagt å sparke Kleppe nærmere et halvt år før saken kom opp i media. For meg var det da en enkel sak å trekke slutninger av Jensens ”overføring” av saken til Kleppe: Jensen hadde ingen ønsker om å hjelpe meg med denne Riis-saken, og hadde funnet den best tenkelige løsningen for å sparke saken ut av partiet og ut av Stortinget, og samtidig slå to fluer i en smekk: Spark saken med Kleppe. Det vil se tilforlatelig ut.

Hadde det vært det minste tak i Siv Jensen, hadde hun redegjort for meg om sitt problem, personlig; at hun og Frp ikke så seg tjent med å involvere seg i saken. I stedet valgte hun weasel-out løsningen, og med denne manøveren har hun for all ettertid, for meg, fremstått som en karaktersvak kreativ sviker. Hennes senere ”politiske” handlinger, også hennes siste svik mot sin tidligere leder, bekrefter dette.

Siv Jensen hadde for øvrig intet med saken å gjøre da Carl I Hagen engasjerte seg personlig vinteren 2002, et engasjement som bidro til to objektivt sett gode løsninger: 1) At universitetet i Oslo ikke fikk anledning til å ”behandle” min avhandling og mitt vitnemål i all hemmelighet og etter eget forgodtbefinnende, og 2) at kappen-etter-vinden-justisminister Odd Einar Dørum igjen måtte snu på hælen og åpne et slags forhandlingsvindu – som han bare to måneder tidligere hadde lukket for godt – med Riis-familien og meg. Etter noen runder mellom meg og Dørums håndlanger, statssekretær og senere POT-sjef, Jørn Holme, endte det hele med et forlik på 55 millioner kroner for oss. Riis-familien kan takke Hagen spesielt (og meg og flere skjulte støttespillere) for dette forliket.

Det er i denne sammenheng viktig å nevne at i ettertid har det ene ”Riis-liket” etter det andre blitt gravd frem, hvilke har endret mitt og mange andres syn på denne familien og på de justismord de påstår å ha blitt gjenstand for. Som tidligere omtalt har det bl.a. kommet frem at rederfamilier, inklusive Olsen/Riis-familien, ble pålagt av Einar Gerhardsen å salte ned profitten av virksomheten i utlandet (deriblant i Sveits); at kampen om arven og bulkskipet Sognefjell egentlig var en cat fight mellom medlemmer av eliten og derfor ikke hadde verken behov for eller krav på samfunnets beskyttelse; at familien Riis har eid og fremdeles eier eiendommer i en rekke land, deriblant Spania, Monaco, Sverige og USA; at familien ikke er og heller aldri har vært fattige (hvilket var en av årsakene – i tillegg til de tilsynelatende åpenbare justismord som var blitt begått mot dem – til at jeg lot meg engasjere som deleeier i deres krav mot staten); at de har snytt den norske og italienske stat for millioner i unndratt skatt; at de har drevet utstrakt pengevasking – både på det Europeiske så vel som det Amerikanske kontinent – gjennom deres hemmelige konti i sveitsiske og monegaskiske banker; at de har drevet omfattende våpensmugling i dekke av E & Riis & co Flyrederi og E. Riis & Co S.A.R.L. (Roma); at en av Einars sønner har vært ettersøkt i flere år for terroristvirksomhet i Italia; at de har misbrukt fri-rettshjelps-instituttet[2] i Norge, m.v.

Med denne informasjonen for hånd fremstår det som åpenbart at staten v/skattebetalerne ikke var forpliktet og heller aldri skulle ha betalt ett øre til denne familien, og slik sett er det jo bare å beklage at både Hagen, meg selv og mange mange andre ble villedet og bedratt til å bistå denne familien, men dette var altså ikke Siv Jensens utgangspunkt da hun svek meg vinteren 2001.

Herman J Berge
Luxembourg