Makt og omsorg

Form og innhold

Barneloven er under revisjon. Lite eller ingenting er gjort for å forstå dynamikken i barnefordelingssaker. Kritiske studier av rettspraksis er mangelvare, likeledes forsøksvis sortering av strukturnivåer. Nærværende artikkel baserer seg delvis på en "close reading" av ulike kildeskrifter som aktualiserer grenseoppgangen mellom det jeg oppfatter som det helt sentrale paradigme: forholdet mellom Makt og Omsorg. I rettslig-juridisk forstand har man bl.a å gjøre med forholdet mellom prosessuelle og materielle vilkårsbestemmelser.

I en høyesterettsdom (HRD) avsagt 30. juni i fjor (Rt 2000 s1096) uttaler førstvoterende i barnefordelingssaken mellom mor og far: "Spørsmålet i saken gjelder imidlertid ikke partenes generelle omsorgskompetanse, men hvem som bør ha omsorgen for C under den forutsetning at hun forblir i fosterhjemmet"  (s1102)

Mulighetsbetingelser

Sakens aktuelle rettslig-juridiske hjemler er Barnelovens (Bl.) §§ 35a første ledd og 34 tredje ledd fjerde punktum. Moren var erklært uskikket , mens faren var skikket men uten partsevne (les: prosessdyktighet), da den "daglige omsorg" formelt sett befant seg hos moren; omsorgen overgitt barnevernstjenesten med forsterhjemsplassering som konsekvens. Når Høyesterett (HR) uttaler seg om fremtidige forhold relatert til en annen lovgivning på et annet felt enn det for saken relevante, og dermed spekulerer i slike forhold som ligger utenfor barnelovens domene, må man kunne tillate seg å stille spørsmål ved HRs reelle kompetanse. I realiteten representerer HRs forskyvning av omsorgsvurderingen som materielt spørsmål til et prosessuelt (les: partsevne), en intellektuell uredelighet. I forlengelsen av ovenfor siterte setning heter det:

" De sakkyndige har i sin rapport ikke direkte uttalt seg om dette, men de har fremhevet sterke momenter for at omsorgen ikke bør overføres til faren"  (s 1102)

Hva er "barnets beste" ?

Videre heter det:

" I følge de sakkyndige er mor Cs primære tilknytningsperson, og det er her hun har sin sentrale følelsesmessige forankring. Etter de sakkyndiges oppfatning er mor også den som har størst forståelse for Cs særskilte behov. Jeg legger de sakkyndiges vurderinger til grunn, men bemerker at de ikke synes å ha lagt vekt på at mor ikke later til å ha særlig forståelse for barnets behov for samvær med far"  (s1102)

"Barnets beste" er en rettslig standard, og som sådan åpen og fleksibel.

Barnelovutvalget (NOU 1977:35) ville ikke si noe konkret om innholdet i standarden. På side 63 i utredningen heter det: " Etter utvalgets mening bør det ikke sies noe nærmere i loven om hva som er best for barnet. Hvert enkelt tilfelle må avgjøres konkret og etter en helhetsvurdering. Generelle regler på dette punkt kunne ved ukritisk anvendelse lett føre til avgjørelser i strid med det enkelte barns beste" 

Ved grundig lesning av utredningen vil man ikke finne tilsvarende advarsler mot ukritisk bruk av selve standarden som åpner for en vikarierende bruk alt etter hva som passer for rettferdiggjøring av systemforståelsens kodeks (les: de doxiske rom)

Frem og tilbake

Kanhende burde påpekningen i Rt 00 s1096 (s1102) av de sakkyndiges manglende vektlegging på mors negative syn på far ledet HR til en mer kvalfisert vektlegging på ulike konfliktskapende faktorer i vurderingen av barnets omsorgssituasjon og tilknytningsmuligheter? Den feilforutsetning HR bygger sin avgjørelse på, representerer en avskjæring av mulighetene for å få prøvd rettslig en eventuell tilbakeføring av omsorgen (etter Barnevernloven, bvl. § 4-21).

Sammenblanding av vurdering av relevante saksforhold ift barneloven og spekulasjoner i mulig utfall i barnevernsak representerer  en sirkularitet i ressonnementet som undergraver sin konsistens ved at forutsetningen aldri vil bli gjenstand for prøving i og med avskjæring.  Sirkularitet gjør seg også gjeldende ift hvordan partenes "holdning til samarbeid" fremstilles og påberopes argumentativt. Spørsmålet om likeverdighet i rettslig-juridisk status blir i denne sammenheng et doxisk rom (les: ikke-tema). Til tross for at HR gjentatte ganger presiserer at HR ikke har "kompetanse til i en sak etter barneloven å avgjøre om en vedtatt omsorgsovertakelse bør oppheves eller fortsette", er dette nettopp hva HR gjør.

Frem-og-tilbake-bevegelsen skaper ingen dynamikk i forståelsen hos HR, men legger tilrette for sirkelslutning. Den spekulative tendens HR åpner for med sin avgjørelse i Rt 00 s1096 følges opp i en ny dom, HRD 30. august 2000, inntatt i Rt 00 s1351. Også her spekuleres det i en mulig situasjon HR selv undergraver muligheten for å få prøvd rettslig.

Kunnskap og erfaring; makt og myter

De sakkyndige psykologer Koch og Rønbeck i førstnevnte sak er i klientkretser (både barnevernsaker og barnefordelingssaker) kjent for å være systemlojale, barnevernvennlige og ikke så rent lite fedrefiendtlige. En annen systemtro sakkyndig som gjerne oppnevnes når retten ønsker et gitt resultat, er Bjørn Reidar Karlsen som var sekretær for Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23) hvor også Katrin Koch satt som medlem. Koch er en sentral figur i myndighetenes "etterutdanning" av sakkyndige i barnesaker, og er også forfatter av en rapport (Koch, 2000) jeg skal komme tilbake til. Sakkyndigutvalget bestod av kun sakkyndige psykologer og psykiatere (NOU 1995:23) De sakkyndige lot ikke til å være i stand til å redegjøre for noen faglig-akademiske forutsetninger, men foreslo ytterligere bruk av påstått - men ikke nærmere dokumentert kompetanse. I min artikkel En barnefars møte med "psykologisk kompetanse"  går jeg nærmere etter i sømmene den faglige svikt denne bransjens mer fremtredende representanter demonstrerer (Texmo, 1997), spesielt  Tjerslands Eneforelderdogme slik det kommer til uttrykk i hans bok Samlivsbrudd og foreldreskap  (1992).

I en offentlig utredning om barnefordelingssaker (NOU 1998:17) sies det: Men det finnes i dag ikke metoder som kan skille mellom de foreldre som vil komme til å samarbeide på tross av at de selv mener det motsatte, og de som vil fortsette sine konflikter . (s83)

En sentral problemstilling er Samarbeide, men utvalget bestående av 7 jurister og 2 psykologer gikk ikke inn på grunnbetingelsene for samarbeide, like lite som grenseoppgangen mellom Makt og Omsorg blir problematisert som "paradigme". Sondringen er relevant for det rettslige skille mellom utvidet samvær og såkalt delt bosted. At man ikke har evnet eller villet utarbeide metoder som nettopp kan skille melom velvilje og vrangvilje beror på unnfallenhet og  metodisk svikt hos jurister og psykologer. Grunnleggende er svikten basert på disse profesjoners ugrunnede tiltro til egen dømmekraft, intuisjon og påstått erfaring. Mangel på  etterprøving av domstolenes praksis er påfallende.

Den amerikanske psykologiprofessor Robin Dawes skapte rabalder med sin House of Cards; Psychology and Psychotherapy Built on Myth (1994).  Dawes stilte opp flere teser han etterprøvde ved gjennomgang av  empiriske undersøkelser om bl.a psykologers dømmekraft. 3 av funnene er spesielt interessante:

1. Profesjonelle klinikere har ikke spesielle forutsetninger for å forstå og forutsi enkeltindividers atferd.

2. Profesjonelle klinikere lærer ikke av sin kliniske erfaring. 3. Lisensiering som psykolog beskytter ikke offentligheten, kun profesjonen selv.

Norske fagfolk synes lite interesserte i å bygge opp fagmiljøer som baserer seg på empirisk materiale. Man lærer ikke av erfaring, men fortsetter gjerne med utidig psykopatologisering av foreldrepartene. Da Sakkyndighetsutvalget (NOU 1995:23) bestående av kun psykologer og psykiatere skulle utarbeide sin utredning ville ikke Dommerforeningen ha med utvalget å bestille grunnet den ensidige sammensetning. Utover skillet mellom realkompetanse og formalkompetanse kan man tenke seg at også brukerkompetanse har sin berettigelse. Oppnevnelse av offentlige utvalg er ofte et maktspill hvor profesjonsinteresser går foran mulighetene for å sette sammen et faglig-akademisk oppdatert utvalg hvor sentrale diskurser som forholdet mellom kunnskap og myter blir drøftet.

Sakkyndighetsutvalget (NOU 95:23) fikk sitt mandat hvor det eksplisitt ble det bedt om redegjørelse for relevant teori og empiri, herunder metode. Noenlunde alment kjente skoledannelser som psykodynamisk og kognitivpsykologiske retninger nevnes ikke, langt mindre retninger som tilknytningsteori, systemisk teori, eller den i saker med påstander om seksuelle overgrep meget relevante disiplin vitnepsykologi, med vektlegging på utsagnsanalyser av påstanders oppkomstbetingelser. Bøker om mekling og sakkyndighet utgitt i Norge (pr 1995) er utelatt, tiltross for at utvalget gikk inn for en utvidet sakkyndigrolle hvor mekling inngår. Metodespørsmål er totalt fraværende. De sakkyndige lot til å være mer opptatt av å berede grunnen for utvidede markedsandeler enn å belegge sine kunnskaper. Det påståes at sakkyndige er meget etterspurt, en påstand som står og faller på om sakkyndige kan vise til annet enn sine selvforsikringer. Dommerne ville som nevnt ikke ha med utvalget å bestille. Den angivelige etterspørsel kan således ikke stamme fra domstolenes uttrykte ønske om mer sakkyndighet.

Eneforelderdogmet

Psykologen Tjersland skriver i "Samlivsbrudd og foreldreskap" (1992):"I henhold til barneloven ( ) skal barnet ha én omsorgsperson  etter skilsmissen"  (Tjerslands kursivering - red.anm.)

Der fins ingen eksplisitt hjemmel i barneloven for en slik påstand . Eneforelderdogmet som hevdes av toneangivende fagfolk har strengt tatt ingen juridisk-rettslig legitimitet, men gjennom f.eks psykologenes praksis på familievernkontorer og i rettsapparatet opprettholdes forestillingen om at barn, i-og-med et samlivsbrudd på foreldrenivå, i fortsettelsen kun skal ha én omsorgsperson. Der gies ingen akademisk-faglig begrunnelse for denne trosforestilling, men med en ulikhet-for-loven i bunnen av Barneloven (jf pater-est og foreldreansvar for ugifte) øker sannsynligheten for feilslutninger ved at der implisitt forutsettes at det enkleste er å gi den ene forelderen eneretten til barn og forståelsesformer. Å snakke om samarbeidsvilkår på slike premisser er strengt tatt meningsløst. At Eneforelderdogmet er konfliktskapende må man være psykolog eller jurist  for å unngå å fatte. Foreldre som anser seg likeberettiget til å ta vare på sine barn etter et samlivsbrudd, basert på en praktisering av delt omsorg mens samlivet mellom barnas foreldre bestod, vil oftest oppleve fagfolkenes stereotypier som krenkende, noe fagfolkene stiller seg uforstående til.

Psykologene er ikke alene om å holde på eneforelderdogmet. Lærebokforfatterne i Barnepsykiatri (1997) Sommerschildt og Grøholt skriver i et kapittel kalt Brutte hjem  temmelig eksplisitt at barn skal ha én "psykologisk forelder" og at den andre forelderens viktigste oppgave (les: "utfordring") er å tilpasse seg eneforelderens tilværelse og omsorgsregime. Per Olav Næss, skriver som medforfatter av boken Barnefordeling ved separasjon og skilsmisse (1987) i et avsnitt kalt Fedre i omsorgsposisjon  :"Fedre som har hatt et nært forhold til sine barn igjennom tidlig og aktivt omsorgsarbeide, representerer et nytt og helt spesielt problem" (min understrekning - red.anm.) Et foranstående avsnitt kalt Bånd mellom de minste barna og moren innledes med: "Det er nøye sammenheng mellom barnets utvikling og nær tilknytning til en omsorgsperson, i de aller fleste tilfeller moren" (min understrekning - red.anm.). Slike forestillinger fungerer som dogmer veiledende for måten fedre betraktes som problemkasus heller enn som positive ressurspersoner i barns liv.

Koch (2000) kan heller ikke dy seg. I et fortsatt forsvar for eneforeldertenkningen skriver hun i et avsnitt om meklings- og forliksabeid ved domstolene: "Målet er ikke nødvendigvis størst mulig tilgang til barnet, men kan like gjerne være at en av partene velger å tre mer i bakgrunnen for dermed å støtte den andres omsorgsfunksjoner."

Når man leser slikt skjønner man kanhende hvor maktpåliggende det blir for de som oppkaster seg til "forskere" å aldri la brukerne få komme direkte til orde, men hele tiden utlegge eller fortolke hva man fra faglig hold mener klientsystemet skal måtte mene for å oppfylle fagfolkenes forventninger.

Signaler

HRD av 30. juni 2000 (Rt 00 s 1096) var den første avsagte dom i landets øverste domsmyndighet på over 3 år i sak hvor daglig omsorg var tvistegjenstand. Den forrige HRD ble avsagt 7. mai 1997 (Rt 1997 s797) og gjaldt både omsorg og samvær. At HR i en treårsperiode ikke avsier en eneste dom om en så hyppig forekommende tvistegjenstand som daglig omsorg, er bemerkelsesverdig. Det kan stilles spørsmål ved de signaler landets øverste domsmyndighet dermed sender ut i samfunnet, også ved det inntrykk som kan feste seg: at foreldreparter i barnefordelingssaker jevnt over er uskikkede, narkotiserte og kriminelle; ute av stand til å ta seg av sine barn. Man skal ikke trekke brukerperspektivets "konspirasjonsteori" for vidt, men en smule skepsis må det være tillatt å uttrykke overfor den utidige psykopatologiseringen fagfolkene gjør seg avhengige av for å rettferdiggjøre sine posisjoner. I en rapport Når mor og far møtes i retten (Koch, 2000) basert på undersøkelser av barnefordelingssaker ved Oslo byrett, heter det oppsummeringsvis (Koch 2000:49) : " I 70 prosent av sakene ble det dokumentert at en eller begge parter uavhengig av samlivsbruddet og rettssaken, hadde vært i kontakt med barneverntjenesten, det psykiatriske hjelpeapparatet og/eller det ble dokumentert kriminelle forhold eller rusmiddelproblemer etter at barnet saken gjaldt ble født, men relativt uavhengig av samlivsbruddt eller rettssaken"

Hvordan belastningsforholdene er registrert eller "dokumentert" får leseren av rapporten ikke vite, kun at det "forelå opplysninger"; ikke hvordan de er fremkommet ! Den metodiske svikt er formidabel; det analytiske presisjonsnivå deretter. Hva vil det si at"barneverntjenesten hadde vært inne i bildet", eller at"det ble registrert straffbare forhold"  ? (Koch 2000:45) Koch foretar ingensomhelst kvalifisering av sine kategoriseringer. Hennes strategi synes å være å stigmatisere foreldrepartene for å sannsynliggjøre uskikkethet og behovet for psykolog-faglig assistanse. Noen har score på flere kategorier "belastningsforhold". I Kochs "analyse" nøyer hun seg ikke med å stemple en eller begge foreldre i 70 % av sakene som belastede, heller ikke de resterende 30 % får være i fred: "Omvendt kan en dermed slå fast at det bare i 30 prosent av sakene ikke  (Kochs kursivering - red.anm.) forelå opplysninger om slik kontakt. At slike opplysninger ikke forelå, innebærer ikke nødvendigvis at slike belastninger ikke fantes, men at de ikke hadde ført til kontakt med politi og hjelpeapparat og/eller at de ikke kom fram i forbindelse med hovedforhandlingen. (Merk den spekulative tendens !  - red.anm.) I den gruppen der slike opplysninger ikke forelå, fantes imidlertid en del fedre og mødre som ble beskrevet som relativt velfungerende, men med spesielle personlighetstrekk: manipulerende, trakasserende, ofte i konflikt med andre, eller evnemessig forholdsvis lavt fungerende"  (2000:46) .

Kontakt med psykiatrien kan være en konsekvens av trakassering fra tragedieparasitter som psykologer eller advokater, eller simpelthen en følge av belastningen det medfører å være part i en konflikt som vedrører det kjæreste man har - barna. Anmelder mor far for incest, eller far sender en bekymringsmelding til barnevernet i den opphetede situasjon, "registreres" man som belastet. Begge disse typer av "kontakt" kan være ugrunnede og situasjonsbestemte. I bunnen av systemet ligger forutsetningen om partenes ulikeverd også mht fordeling av omsorgsstatus. I en tidligere undersøkelse bestilt av Barne- og familiedepartementet (Haaland, 1992) dokumenteres det etter at foreldrepartene har svart på spørreskjemaer at så mange som ca 75 prosent av de spurte mener at konfliktnivået har økt som følge av rettssak - mange år etter avsluttet sak. Denne undersøkelse blir symptomatisk nok underslått i utredninger og "forskningsrapporter"

Signaler kan være så mangt. I den saken jeg skal kommentere i det følgende opptrådte den meget systemlojale psykolog Karlsen. HR var ikke fornøyd med tilrådingen fra en tidligere oppnevnt sakkyndig, da en eventuell tilslutning til denne sakkyndiges tilråding kunne stille rettsapparat og "Status Quo - tenkningen" i et uheldig  lys. I HRD inntatt i Rt 97 s 797 (heretter kalt Flock-dommen) var begge foreldre for skikkede å regne. Moren hadde sabotert samvær i flere år. Faren hadde forgjeves forsøkt å opprettholde kontakt med barna. Heller ikke namsrettssak lot til å hjelpe på situasjonen. Tvangsfullbyrdelse av samværsrett er ikke effektiv, da den saboterende part i høyden blir ilagt bot. Noen reell gjennomføring av samvær på bakgrunn av kjennelse i namsretten finner sjelden sted, jf "umulighetskriteriet" i Rt 1988 s708. Dette visste selvsagt førstvoterende Hans Flock, som endatil er medforfatter av kommentarutgaven til Tvangsfullbyrdelsesloven.

Konflikt som konklusjon og premiss

Et poeng ved lesning av HRs praksis i saker som de jeg her tar for meg, er identifisering av hvilken oppfatning HR legger til grunn i sin forståelse av hvordan konflikter systemet selv kan mistenkes for å være med å produsere, rammer rettsapparatet som en bumerang. Den systemlojale Karlsens uttalelse kan i beste fall sies å være supplerende til psykiatriprofessor Jofrid Nygaards temmelig kontante anbefaling om å flytte omsorgen fra den saboterende mor til faren, i værste fall er den et bestillingsverk av det slag man benevner "psychobabble". Flock-dommen har lange sitater fra begge uttalelsene, nennsomt redigert inn i fremstillingen slik at konklusjonen om at barna forblir hos den saboterende part allerede er trukket på bakgrunn av en vurdering hvor "barnas eget syn på omsorgsspørsmålet "  tillegges avgjørende vekt, dog uten at "vektleggingen" reellt sett kvalifiseres.

Flock-dommens sitater er fra de sakkyndiges konklusjoner. Mulig sammenheng mellom premisser og konklusjon blir således ukjent og tilhørende de lukkede rom. Leseren av nærværende artikkel har ikke usannsynlig gjettet seg til at jeg mener Flock-dommen er feil, at kjedingen av momenter og såkalt vektlegging er delvis uredelig og at faren burde ha vunnet saken. Min kritikk (les: undersøkelse) med tilhørende muligheter for "misreadings", f.eks egne projiseringer, kan imidlertid testes på bakgrunn av de kilder jeg oppgir. De sakkyndiges "premisser" for deres konklusjoner kan ikke testes medmindre man har tilgang til saksdokumentene. Psykolog Karlsen uttaler (Rt 97 s797 på s804): 

" På grunnlag av den sakkyndiges drøfting av mulige hypoteser som årsak til Ds vegring    (min understrekning - red.anm.) mot å reise til far, må det konkluderes med at ingen av hypotesene kan utelukkes. Samtlige kan hver for seg eller i kombinasjon være virksomme.

Den sakkyndige vil derfor legge til grunn at man har å gjøre med to barn som helt klart tilkjennegir hvor de vil bo. Man kan selvsagt stille spørsmålstegn ved grunnlaget for barnas oppfatninger, men uansett er dette deres psykiske realitet. "

Umulighet som selvoppfyllende profeti er en strategi som ikke sjelden benyttes og påberopes i barnefordelingssammenheng. Det er symptomatisk at den sakkyndig oppnevnte ikke vil gå inn på "grunnlaget for barnas oppfatninger".  Status Quo forutsetter at regressen aldri fullføres slik at "prinsippets" prinsippløshet forblir et doxisk rom. I barnefordelingssaker leter ikke retten etter konfliktens årsaker og eller grunner. De av rettens aktører som utfra sin formelle kompetanse kan kalle seg fagfolk, er lite villige til å stille opp "hypoteser" som retter undersøkelsen (les: kritikken) mot systemforståelsens grunnbetingelser i form av f.eks ulikeverdige omsorgsregimer, jf det ulogiske skille mellom Omsorg og Samvær. Slik spilles foreldrepartene ut mot hverandre i det jeg kaller "det konfliktskapende system".

Språk og Makt

Som barnefar med en viss erfaring med psykologer i barnefordelingssammenheng (Texmo, 97) blir jeg intellektuelt nysjerrig på de "mulige hypoteser" og hvordan disse er "drøftet". Som interessert i slike størrelser som Ideologi forstått som "falsk bevissthet" og "skjult disiplinering", blir jeg ved finlesing av de hitsatte sitater fra den sakkyndige uttalelse dessuten oppmerksom på et grammatikalsk misforhold. Når man som undertegnede har opplevd seg krenket av psykologer som ikke finner det opportunt å ville regne fedre som likeverdige foreldre med krav på respekt for integritet, farsfølelser mv, kan man føle seg fristet til å ta igjen en smule. Hvilke er "årsak til Ds vegring mot å reise til far"  ? Er det psykologens "mulige hypoteser" eller "drøftingen" av disse, slik Bjørn Reidar Karlsen uttrykker seg.

Den drøfting og de hypoteser den sakkyndige gir inntrykk av å ha stilt opp og testet "hver for seg eller i kombinasjon"  får leseren aldri vite nærmere om. Førstvoterende siterer kun konklusjonen, ikke premissene for konklusjonen. Leseren kan således ikke vite om den rettsoppnevnte sakkyndig har sine ord i behold. Det eneste man kan vite med sikkerhet er at han ikke behersker norsk grammatikk, og at landets øverste domsmyndighet enten ikke er i stand til å oppdage psykologens kompetansesvikt eller også gir blaffen så lenge konklusjonen passer inn i rettens argumentkjede.

Tidens figurasjon

I Flock-dommen spiller figurering av tidsmomentet for hvilken situasjon (omsorgsregime) med tilhørende situasjonsbeskrivelse som skal legges til grunn ved avgjørelsen en sentral rolle. Førstvoterende Flock regner begge foreldre som skikkede (s 801) men hevder at :

"Sakens kjerne ligger på et annet plan. Faren har opplevd en sterk uvilje fra moren - og ikke minst fra barnas mormor - mot å la barna få ha kontakt med ham. Han mener at dette skaper en urimelig og ødeleggende psykisk belastning for barna, og at denne vedvarende holdning sannsynligvis leder til at de vil miste kontakten med sin far dersom de fortsatt skal bli boende hos moren"  (s802)

En slik utlegning av farens opplevelser og frykt for å miste kontakten med sine barn virker troverdig, men som vi skal se vil ikke HR anerkjenne farens opplevelse og frykt som berettiget. For å underbygge sin konklusjon om at barna fortsatt skal bo hos moren, må HR ikke bare diskreditere den sakkyndige erklæring fra professor Nygaard ved å la psykolog Karlsens "psychobabble" tre frem som "vesentlig faglig supplement", men også foreta en refigurering av hviken betydning barnas vilje skal ha ift lovens bestemmelser om at barn skal høres (Bl § 31 annet ledd). Her er det tale om to barn født 1984 og 1987 respektive. En kritisk leser vil kunne ane en viss sammenheng, hvor mormor og mors fiendtlighet til faren involverer barna i tur og orden slik at begge barna etterhvert vegrer seg mot å ha samvær med faren. Saken har versert merogmindre sammenhengende i åtte år!

Tiden lager alle sår

"I og med at de to søstre er nært knyttet til hverandre, vil det ikke være noen aktuell løsning å skille dem. Dermed får Cs standpunkt indirekte også betydning for D. I dette tilfellet er som nevnt de to barnas syn på omsorgsspørsmålet sammenfallende. Det er barnas alder på domstidspunktet som i denne forbindelse må være avgjørende.  At de under behandlingen ved de tidligere instanser hadde en alder som tilsa at deres oppfatning ikke burde veie så tungt som i dag, kan ikke tillegges betydning"  (s802)

Hvorfor denne uredelige fremskriving av tidsmomentets betydning til en situasjon hvor umuligheten som systembetingelse er blitt en "psykisk realitet" ikke begrunnes av HR, er dessverre ikke helt uforståelig: Der finnes ingen begrunnelse! HRs tilsløring av de egentlige konfliktårsaker kommer til uttrykk avslutningsvis i dommen (s805):

" B (faren - red.anm.) har gitt uttrykk for engstelse for at kontakten med barna vil bli redusert - eller i verste fall vil falle bort - dersom rettssaken avsluttes med en dom i As favør (morens favør -red.anm.).

I den forbindelse vil jeg bemerke at kontakten etter hvert som barna blir eldre lettere vil kunne opprettholdes uavhengig av de holdninger som de kan oppleve i sitt nærmiljø. I tillegg kommer den adgang til tvangsfullbyrdelse av samværsrett som loven gir. Skulle kontakten som følge av morens holdning bli betydelig vanskeliggjort, vil det være skapt en ny situasjon, i strid med den innstilling til samværsretten som moren har gitt uttrykk for under saken. Omsorgsspørsmålet vil da kunne tas opp til ny vurdering."

Systemets legitimering av umulighetsbetingelsene er delvis hjemlet i tvangsfullbyrdelseslovens bokstav og praktisering. Flock tror neppe selv på det han skriver, hvorfor han ser seg nødt til enda en forsikring - direkte i motstrid til hva han har lagt til grunn mht barnas oppfatning: "Det er grunn til å tro at hennes (den yngste datteren - red.anm.) tilsynelatende uvilje mot besøk hos faren kan bli mindre når tvisten mellom foreldrene om omsorgen blir avsluttet"   (s805)

Status Quo i norsk barnerett  

Juristenes ureflekterte oppfatning av "status quo - prinsippet" kan være uttrykk for frykt for risikoen ved nytenkning - eller tenkning overhode! Denne vegring har utviklet seg til et stort problem ved domstolenes behandling av barnelovsaker. "Prinsippet" regnes av jussprofessorene Smith og Lødrup som det mest benyttede i norsk barnelovpraksis og knyttes til "risikoen ved miljøskifte".  Læreboken Barn og foreldre (Smith og Lødrup, 1998) nevner ikke hvorvidt avskåret kontakt med den ene forelderen representerer noen risiko for barns helse og fungering. Lærebokens fremstilling av forankringen av "risikoen ved miljøskifte" baserer seg på en erklæring fra en sakkyndig, sitert i en snart 50 år gammel HRD (Rt 1953 s1374):

" (...) .. så alminnelig anerkjent at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der på forskjelig vis er uheldig for barnet    (min understrekning - red.anm.) enn å bli flyttet til et mere gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det er følelsesmessig bundet til"

Smith og Lødrup er aldri i nærheten av å analysere eller på annen måte forholde seg kritisk undersøkende til ovenstående utsagn. Virkningen av selvtektshandlinger (f.eks samværssabotasje) i form av protester gjøres ofte til konfliktårsak. Uten at rettsapparatet, de juridiske og sakkyndige fagmiljøer noensinne har brydd seg om å utrede grunnbetingelser for samarbeid, kan den utelukkede forelder som får sin foreldresatatus undergravd fradømmes kontakt med barnet under henvisning til manglende samarbeidsevne. Arild Linneberg treffer spikeren på hodet når han i sin bok Far og barn i moderlandet  (1997) skriver at den som ikke ønsker samarbeid (om f.eks delt omsorg) har alt å vinne på å skape og eller påberope seg konflikt i form av samarbeidsvansker.

Hvis et barn er følelsesmessig uheldig knyttet til både person og miljø som virker negativt inn på barnet, ved f.eks avskåret kontakt med den andre forelderen, tilsier alminnelig sunn fornuft at barnet bør flyttes til person og miljø hvor det får en bedre fungering, spesielt når alternativet er den forelderen som også sikrer kontakt med begge foreldrene. Da retten ikke har for vane å etterprøve sakkyndiguttalelsers holdbarhet, relevans eller argumentative gyldighet, blir de sakkyndiges uttalelser oftest benyttet for beviskjedemessige formål. Påstått fagkunnskap blir aldri ettergått i sømmene. En velkjent situasjon er hvor den ene forelderen etablerer "status quo" i interregnumsfasen mellom samlivsbrudd og rettslig vedtak - mot den andre forelderens viten og vilje! Denne problemstilling evner ikke rettsapparatet forholde seg til på redelig vis. Når en av foreldrene tar seg til rette, undergraver den andre forelderens rettslige status og dennes mulighet til jevnlig kontakt med barnet, har man å gjøre med hva jeg benevner selvtekt, ett uttrykk juristene ikke liker.

Makt  og  Rett

At juristene misliker påpeking og dokumentasjon av den ene partens egenmektighet har sammenheng med flere forhold. Intellektuelt sett er juristene ikke alltid på høyden når spørsmål om sammenblanding av makt og rett dukker opp. Deres sirkelresonnementer ytrer seg da slik at den som har den "faktiske" (les: taktiske) omsorg også er berettiget til å utøve bestemmelsesretten. Den andre forelderen utøver samvær, selv om denne har blitt avskåret fra å delta i bestemmelsesprosessen, tiltross for del i felles foreldreansvar. Foreldreansvaret som overordnet begrep består av omsorgsplikt og bestemmelsesrett. Disse blandes sammen og bestemmelsesretten eller makten fortrenger de egentlige omsorgshensyn. 

I juridiske fagmiljøer er man lite interessert i å analysere ulike strukturnivåer i lovgivning og rettspraksis. Stiller man spørsmål på "prinsippielt grunnlag" om en av partene skal kunne etablere rett ved makt, får juristene problemer med å skille de to størrelser ad. Den som utøver den faktiske (les: taktiske) omsorgen har rett til å diktere samværsbetingelser eller simpelthen nekte samvær. Skriker man opp om opplevd urett og manglende kontakt med barna, kommer psykologen med sin fagkunnskap. Barna må ha ro og hvis konfliktene er for uttalte anbefaler man å droppe samvær. Juristen og psykologen vil i sjelden grad se hen til hvem som i utgangspunktet skapte problemene ved å ta seg til rette og dermed etablere de konfliktskapende selvtektsregimer. Også barnas rettferdighetsfølelse krenkes ved at de blir vitne til deres foreldres ulikeverdige rettsstilling.

Denne onde sirkel har jurister og sakkyndige ennå ikke klart å komme seg ut av. Det er et stort problem at lov kan brytes for å etablere rett. Barnelovens § 34 sier helt eksplisitt at felles foreldreansvar gjelder inntil annet er avtalt eller bestemt. Felles rett og plikt gjelder altså ifølge loven helt frem til rettslig avgjørelse foreligger. Når en av partene likevel kan bryte lovens forutsetning og vinne frem med sine selvtektshandlinger, undergrave den andre forelderens status og kontakt med felles barn, skape konflikten for så å påberope seg konflikten som argument for rettslig legitimert adskillelse mellom barnet og den andre forelderen, bringes rettsapparatet; juristers og sakkyndiges intellektuelle redelighet i vanry. Bruk av den forterskede floskel "barnets beste" innebærer muligheten for en forskyvning fra innhold til form, hvor den omforente betydning av "barnets beste" like gjerne kunne hett hensynet til "systemets beste" eller også fagfolkenes prestige og markedsandeler.

Språk og omsorg

Omtrent på den tiden "barnets beste" - innholdsløsheten ble proklamert i Barnelovutvalgets utredning (NOU 77:35) leste jeg en roman som har gjort sterkt inntrykk på meg. Romanen regnes av visse for skoleroman. Selv tror jeg romanen best kan forståes hvis man har i mente hvilken kulturkamp som pågikk da boken ble skrevet, i en tid da Velferdsstaten allerede hadde begynt regenereringen av sine forestillinger, med tilhørende sammenblanding av makt og omsorg. En gruppe mennesker ble i romanen kallt Salamanderne, språket deres Salamanderspråket. Den sekvensen i romanen jeg husker aller best er når overlærer Jochumsen går etter i sømmene Salamandernes "pedagogisk-psykologiske" "iakktaking og merknader" om de barna som ikke hadde gjort annet galt enn å bli født:

" Han sprang over noen linjer, mens han tenkte: Folk som behandler sproget slik, de gjør nøyaktig det samme med barn. Det er en indre lov. "  

(Bjørneboe, 1976 s65)

 

Litteratur / referanser :

Bjørneboe, Jens (1976) : Jonas. Pax forlag. Oslo.

Dawes, Robyn M. (1994): House of cards; psychology and psychotherapy built on myth. The Free Press. NY.

Haaland, Kirsti Ramfjord (1992): Foreldresamarbeid etter rettssak. Oslo.

Koch, Katrin (2000) : Når mor og far møtes i retten. Barnefordeling og samvær. NOVA rapport 13/00. Oslo.

Linneberg, Arild (1997): Far og barn i moderlandet. Gyldendal. Oslo.

Lov om Barn og Foreldre (Barnelova) av 8. april 1981 nr 7.

(med endringer, sist ved lov av 13. juni 1997 nr 39 (i kraft 1. januar 1998)) Cappelen akademisk forlag/Lovdata. Oslo.

Norges offentlige utredninger: NOU 1977: 35. Lov om barn og foreldre

(barneloven).  (Barnelovutvalget)

Norges offentlige utredninger: NOU 1995: 23  Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver - rolleutforming og kvalitetssikring.

Norges offentlige utredninger: NOU 1998: 17  Barnefordelingssaker - avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted.

Norsk Rettstidende (Rt) :

Rt 1953 side 1374

Rt 1988 side 708

Rt 1997 side 797

Rt 2000 side 1096

Rt 2000 side 1351

Næss, Per Olav og Guro Undersrud (1987): Barnefordeling ved separasjon og skilsmisse. Tano. Oslo.

Smith, Lucy og Peter Lødrup (1998; 5. utg): Barn og Foreldre. Oslo.

Sommerschild, Hilchen og Berit Grøholt (1997):  Barnepsykiatri. Tano Aschehoug. Oslo

Texmo, Ole (1997): En barnefars møte med "psykologisk kompetanse" (link til artikkelen på NKMR er brutt)

Impuls 3/97, s 78 - 86. Oslo. 

Tjersland, Odd Arne (1992): Samlivsbrudd og foreldreskap. Meklingsprosessens psykologi. Universitetsforlaget. Oslo.